Løvetann er et av de mest effektive avgiftende midlene man har i urtemedisinen. Urten har stor terapeutisk virkning ved en rekke sykdommer og plager, heriblant forstoppelse, revmatiske sykdommer, væskeansamlinger i kroppen, høyt blodtrykk og hudlidelser som kviser, eksem og psoriasis. Urten er kjent som et mildt, utrensende styrkemiddel som renser kroppen ved å øke utskillelsen av giftstoffer, avfallsstoffer og forurensinger både via leveren og nyrene. Som urindrivende middel fjerner løvetann ikke bare væskeoverskudd, men stimulerer også saltutskillelsen. Bitterstoffene i løvetann stimulerer dannelsen av fordøyelsesvæsker, garvestoffene virker bindende og de organiske syrene virker, sammen med slimstoffer i urten, mildt avførende. Ettersom urten har en vanndrivende virkning og stimulerer utskillingen av urinsyre fra kroppen, er den nyttige i bekjempelse av urinsyregikt, leddbetennelse og revmatisme. Den stoffskiftestimulerende virkningen av løvetann har dessuten en svært gunstig effekt på bindevevet i kroppen, og på dette området er løvetann bedre enn de fleste andre medisinplanter.

Storborre er som medisinplante først og fremst en blodrenser som virker avgiftende på kroppen og som kan løse opp forstoppelser i hjerte-karsystemet, lymfesystemet, åndedrettssystemet og urinveissystemet. Den kan hjelpe til med å fjerne overskudd av væske i kroppen, og den stimulerer utskillelsen av giftige avfallsstoffer, noe som letter belastningen på leveren. Storborrerot virker avgiftende på nyrene og galleblæren, i tillegg til at den øker svettingen, noe som også bidrar til å fjerne giftige avfallsstoffer. I denne sammenhengen er storborrerot brukt til å behandle lidelser som har oppstått etter overbelastning av giftstoffer, f.eks. infeksjoner og hudlidelser som kviser, byller og furunkler. Storborre virker ellers generelt stimulerende på fordøyelsen. Langvarig bruk av en urtete med storborrerot kan lette leddbetennelser, gikt og isjias ved å redusere opphovningen rundt leddene og hjelpe kroppen med å løse opp forkalkninger. Urteleger i både Asia og Europa har lenge brukt rot og frø av storborre ved behandling av kroniske hudsykdommer, særlig eksem.

Antrakinonene i røttene av krushøymol stimulerer galleflyten og fremmer utskillingen av giftstoffer. Plantens milde avførende virkning gjør den til et godt middel mot forstoppelse, spesielt hvis inntak av krushøymol kombineres med en omlegging av kostholdet slik at det inneholder mer fiber. Når tykktarmens funksjon stimuleres, utskilles avføringen lettere. Samtidig hindrer dette at kroppen tar opp giftstoffer som gjerne finnes i tykktarmen når denne fungerer dårlig.

Krushøymol vil kunne øke gallesekresjonen, noe som bidrar til plantens avgiftende virkning ved at avfallsprodukter fjernes gjennom leverens gallegang. Krushøymol brukes, i kombinasjon med andre rensende og avgiftende planter, til å behandle en lang rekke lidelser som skyldes et for høyt nivå av giftstoffer i kroppen. Sykdommene omfatter hudlidelser som kviser, byller, eksem og psoriasis, så vel som treg mage, forstoppelse, soppinfeksjon, artritt og revmatiske lidelser, særlig osteoartritt. Krushøymol brukes sammen med blad av koriander i preparater som skal bidra til å fjerne kvikksølv i kroppen som stammer fra amalgamfyllinger i tennene.

Den vanndrivende virkningen av krushøymol bidrar til å øke urinproduksjonen og utskillelsen av avfallsstoffer gjennom urinen, noe som forklarer bruken fra gammelt av mot urinsyregikt, blærekatarr, vann i kroppen og nyregrus. Krushøymolens evne til å fjerne opphopet blod og lymfe og til å trekke ut og utskille giftstoffer fra vevet, gjør den til et ypperlig utrensende tillegg til midler mot hudlidelser, leddbetennelser, revmatisme og kronisk lymfestase. I tradisjonell medisin er roten også brukt til å drive ut innvollsparasitter. For å lage en god utrensende og leverstyrkende te, kan krushøymol gjerne kombineres med urter som storborrerot, løvetann og rødkløverblomst.

De mer enn 40 ulike lignanene som er funnet i schisandrafrukter har beskyttende effekt på leveren. Planten kan framvise en tilsvarende leverbeskyttende virkning som mariatistel, og i Kina brukes den, i tillegg til å behandle hepatitt, også når leveren er blitt belastet etter eksponering for skadelige kjemikalier.

Nedbrytning og utskilling av giftstoffer gjennom leveren foregår gjennom to faser. I Fase 1 omdannes giftstoffene til mer vannløselige stoffer, som aktiverer utskillingen via Fase 2. Fase 1 gjør imidlertid stoffene mer giftige, så det er viktig å støtte begge fasene ved avgiftning og samtidig sørge for at utskillingen via galle og tarmer skjer effektivt. Schisandra er en urt som på en utmerket måte stimulerer begge disse fasene, samtidig som den støtter leverens funksjon og hemmer betennelser og andre immunologiske reaksjoner som kan skade leveren.

Det er som et adaptogen at schisandra har fått størst oppmerksomhet, et middel som har evnen til å øke kroppens motstandskraft mot stress. Det påstås at schisandra kan balansere kroppsfunksjonene, noe som gir seg uttrykk i økt mental klarhet og større fysisk yteevne og utholdenhet. Schisandra normaliserer blodsukkeret og blodtrykket, reduserer høye kolesterolverdier og styrker binyrene. Schisandra er også en antioksidant som har vist seg mer effektiv enn vitaminer i å bekjempe frie radikaler.

Rødkløver har lange historiske tradisjoner som en blodrensende urt, som også fortynner blodet, fremmer fordøyelsen og stimulerer avgifting av kroppen gjennom leverens og galleblærens funksjon. Planten er blitt brukt i rensende styrkemidler som ble inntatt om våren for å gi økt energi etter en vinter med liten aktivitet. Rødkløver er spesielt rik på jern og vitamin K, i tillegg til kumariner, stoffer som er kjent for å virke blodfortynnende. Urtekyndige anser rødkløver for å være en urt som hjelper blodet med å fjerne giftstoffer og andre avfallsstoffer, samtidig som den tilfører blodet et rikt utvalg av næringsstoffer. Rødkløver kan derfor karakteriseres som et "medisinsk næringsmiddel".

Sarsaparilla regnes som en blodrensende urt. En mulig virkningsmekanisme er at sarsaparilla binder kolesterol og bakteriegifter (såkalte endotoksiner) i tarmene. Endotoksiner er stoffer fra celleveggene til bakterier, som kan absorberes fra tarmen. Normalt vil leveren filtrere bort disse og andre skadelige stoffer i tarmen før de når blodbanen, men hvis mengden endotoksiner er stor, eller hvis leveren ikke fungerer optimalt, kan leveren bli overbelastet og endotoksiner vil havne i blodet. Hvis endotoksiner får mulighet til å sirkulere i blodet, vil kroppen aktivere andre beskyttelsesmekanismer, noe som bl.a. kan forverre betennelsesprosesser og være ansvarlig for mange av de betennelsene og celleskadene som oppstår ved en del sykdommer, inklusive urinsyregikt, artritt og psoriasis. Det er vist at pasienter med psoriasis ofte har høye verdier av sirkulerende endotoksiner. Ved å binde endotoksinene i tarmen, kan man oppleve kliniske forbedringer hos disse individene. Sarsaparilla kan også framvise noe antibiotisk virkning, men dette er muligens underordnet den endotoksinbindende virkningen.

Klengemaure er en svært verdifull urt for lymfesystemet, og hører i så måte med blant de beste rensende og styrkende urtene som finnes. Den har en blodrensende og urindrivende virkning, og kan trygt brukes ved en rekke plager knyttet til lymfesystemet. Det kan være oppsvulmede lymfekjertler hvor som helst i kroppen, hovne bryst, opphovnede mandler eller kjertelplager generelt. Kroppen er avhengig av et lymfesystem som fungerer og som kan drenere bort giftstoffer og avfallsprodukter. Ved bruk av klengemaure vil man stimulere utskillingen av disse stoffene gjennom urinen. Å drikke en urtete med klengemaure og andre blodrensende urter er nyttig når kroppen har behov for å renses, og når man lider av sykdommer som urinsyregikt. Den utrensende effekten er også bakgrunnen for at klengemaure kan være til hjelp ved hudplager, særlig tørre typer som flass, seborré, eksem og psoriasis.

Gurkemeie (Curcuma longa)

Gurkemeie inneholder curcumin, et stoff som forbedrer oppløseligheten av gallen, noe som betyr at det ikke så lett utfelles stein og krystaller i gallegangen. Den galleproduserende virkningen av gurkemeie og beslektede arter er hovedsakelig knyttet til den eteriske oljen, mens den galledrivende virkningen, i tillegg til den betennelseshemmende effekten, tror man skyldes curcuminoidene. Vitenskapelige studier har vist at curcumin, det gule fargestoffet i gurkemeie, har lignende leverbeskyttende virkning som silymarin i mariatistel (Silybum marianum).

Indiske healere anbefaler dette smakfulle krydderet for å bli kvitt innvollsparasitter, særlig nematoder. Gurkemeie inneholder fire forbindelser med antiparasittisk virkning. Hver for seg har disse forbindelsene ingen virkning, men når de er blandet sammen har de kraftige ormedrepende egenskaper.

Da både den eteriske oljen og curcuminoidene i gurkemeie er lite løselige i vann, blir urtete av gurkemeie sjelden brukt terapeutisk. I stedet bruker man alkoholbaserte flytende ekstrakter eller tinkturer av urten, eventuelt pulver i kapselform. Normal daglig dose av gurkemeie er 1,5-3,0 g, eller preparater med tilsvarende innhold (100-200 mg curcumin, tre ganger daglig). Brukt sammenhengende over lang tid, kan gurkemeie føre til fordøyelsesforstyrrelser. Personer som har gallestein som blokkerer gallegangene bør unngå å bruke gurkemeie.

Mariatistel (Silybum marianum)

Frø av mariatistel virker rensende på leveren og senker kolesterolinnholdet i gallen. Frøene er rike på stoffet silymarin, og innen folkemedisinen har de har vært et kjent middel til beskyttelse av leveren og styrking av dens utrensende funksjon. På samme måte som en del andre urter, er mariatistel også med på å forbedre gallens oppløselighet. Det er lite hensiktsmessig å lage urtete av mariatistel, da de virksomme innholdsstoffene i frøene er lite løselige i varmt vann. Man kan imidlertid spise oppmalte frø, eller lage tinktur (sprituttrekk) av frøene. Mariatistel finnes ellers i form av ferdigprodukter som kjøpes i helsekostbutikker, og man følger doseringsanvisningene på forpakningen.

Artisjokk (Cynara scolymus)

Artisjokk er klassifisert som et galledrivende middel, med et godt ry ved behandling av en rekke leverlidelser. Planten har et stort innhold av bitterstoffer, som har en generelt gunstig virkning på fordøyelsen. Den øker leverens evne til å produsere mer galle, og stoffer i urten sørger for en grundig tømming av galleblæren gjennom galleblæregangen. Dette kan forklare den tradisjonelle bruken av planten som middel mot treg fordøyelse, svekket lever, hepatitt og andre leverproblemer. Stoffet cynarin i artisjokk har også vist seg å kunne senke innholdet av kolesterol og triglyserid i blodet, noe som forklarer hvorfor planten i Europa er vanlig brukt til behandling av åreforkalkning. Urten virker dessuten urindrivende og brukes til behandling av nyresykdommer og protein i urinen.

Ingefær er en urt som påvirker mange av kroppens systemer, men anses primært for å være en god kvalmedemper og et godt middel for fordøyelsen og luftveiene. Urten virker varmende og styrkende på fordøyelseskanalen. Den setter fart i magesekk og tarmer, bedrer appetitten og fremmer fordøyelsen ved at den stimulerer til økt utskillelse av fordøyelsesenzymer. Ingefær øker produksjonen og sekresjonen av galle fra lever og galleblære. Dette bedrer fordøyelsen av fett, og hjelper til å senke innholdet av kolesterol i blodet. Ingefær forbedrer også fordøyelsen av proteiner, og virker effektivt mot enkelte tarmparasitter. Ingefær virker ellers svettedrivende og febersenkende, og kan være bra ved forkjølelse, influensa og katarrer idet den fremkaller en rennende svette. Urten har videre milde betennelseshemmende og smertestillende egenskaper, og forskning har vist at inntak av ingefær kan ha en gunstig effekt på leddgikt.

Brennesle er en urt med kraftige blodrensende egenskaper. Den driver gifter ut av kroppen gjennom å løse opp slaggproduktene fra stoffskiftet, og samtidig stimulerer den nyrene til å øke urinutskillelsen. Tradisjonelt har brennesle vært brukt som styrkemiddel om våren for å øke energien og næringsomsetningen, og forberede kroppen på en travel tid etter en vinter med inaktivitet. Farmakologiske studier viser at brennesle øker utskillingen av klorider og urinstoff gjennom nyrene. Å innta brennesle kan derfor være bra når det gjelder å løse opp urinsyre i leddene og på den måten lindre smertene ved urinsyregikt. Den rensende virkningen av te av brennesle kan man lett se ved at urinen ofte er mørkere enn vanlig og lukter stramt de første dagene etter at man startet en utrenskingskur. Brennesle virker dessuten stimulerende på fordøyelsessystemet og er gunstig ved fordøyelsesplager som diaré, oppblåst mage, magesår og innvollsormer. En annen verdifull egenskap hos brennesle er at den reduserer sukkerinnholdet i blodet, noe som er gunstig for diabetikere.

Stemorsblomst virker blodrensende og urindrivende, noe som bidrar til å gi den en god effekt ved gikt og andre revmatiske lidelser, blærebetennelse og vannlatingsproblemer. Stemorsblomst er dessuten slimløsende og brukes mot bronkitt, kikhoste, katarrer og infeksjoner. Grunnen til alle disse virkeområdene, finner vi i plantens høye innhold av stoffer som virker spesielt stimulerende på kroppens utskillingsfunksjoner, som urin, svette og slimhinner. Te av stemorsblomst forbedrer også evnen til opptak av kalsium, formodentlig også av sink og selen.

Ringblomst-te har en rekke helsebringende egenskaper. Teen virker bl.a. krampeløsende, galledrivende og blodrensende, noe som er en god grunn til å la ringblomster inngå i teblandinger ved mage-, lever- og gallebesvær. Det er bitterstoffene i planten som stimulerer lever og galle, og bidrar til å rense kroppen for giftstoffer. For gallesykdommer anbefales en kopp te tatt to til tre ganger daglig. Ringblomst virker som et urindrivende middel og fjerner dermed giftstoffer også via urinen, noe som kan utnyttes ved leddbetennelse og urinsyregikt. Et varmt uttrekk av ringblomst stimulerer dessuten blodomløpet og gir økt svetting, og dette bidrar også til utrensing av giftstoffer.

Boldo (Peumus boldo)

Boldo stimulerer leveren og utskillelsen av galle, og i våre dager brukes boldoblad primært til behandling av gallestein og galleblærebetennelse. Urten blir også brukt ved dårlig næringsopptak, halsbrann og når det er innvollssmerter knyttet til andre problemer i lever og galleblære. Innholdsstoffet boldin virker beskyttende på leveren og stimulerer produksjon og utskilling av galle, men styrker også sekresjonen av andre fordøyelsesvæsker. Det har også en mild vanndrivende, slimhinnebeskyttende, antiseptisk og svakt beroligende virkning, og stimulerer utskillingen av urinsyre. Derfor kan boldo også brukes ved urinveisinfeksjoner og revmatiske plager.

Mange fordøyelsesplager skyldes for liten utskilling av galle og andre fordøyelsesvæsker, noe som resulterer i en treg fordøyelse med plager som oppblåsthet, tarmgass, gjæring i tarmene, raping og dårlig opptak av næringsstoffer i mage og tarmer. Boldo er en av de beste urtene for slike fordøyelsesplager, da den stimulerer produksjonen og utskillingen av galle og andre fordøyelsesvæsker i magen, galleblæren og leveren, og får dermed fart på fordøyelsesprosessen. Urten er også et av de primære midlene som naturterapeuter bruker for å styrke avgiftningen av leveren og beskytte mot leverskader fra giftstoffer og medisiner som er kjent for å ha en skadelig virkning på leveren. Men boldo er en kraftfull urt, så man skal ikke overdrive bruken av den.

Urtekildens avgiftende tinktur