Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > KRUSHØYMOL  

KRUSHØYMOL
Rumex crispus
 
ANDRE NORSKE NAVN
Krushøymole. 
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Rumex crispus L. 
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Krusskräppa, Krussyra, Svinsyra, Vanlig krusskräppa (var. crispus), Ölandsskräppa (var. oelandicus).
DANSK:  Kruset skræppe, Skræppekruse.
ISLANDSK:  Hrukkunjoli.
FINSK:  Poimuhierakka.
ENGELSK:  Yellow dock, Curled dock, Curly dock, Garden patience, Narrow dock, Sour dock, Spurdock.
TYSK:  Gelber Ampfer, Grindampfer, Krauser Ampfer, Mengelwurz, Wilder Mangolt, Zitterwurz.
FRANSK:  Churelle, Herbe britannique, Parielle, Patience, Rhubarbe sauvage, Rumex crépu.
SPANSK:  Acedera, Bandana, Canagria, Lengua de vaca, Lampazo.
SANSKRIT:  Amlavetasa.
 
FAMILIE
Slireknefamilien (Polygonaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av kurshøymol

BOTANISK BESKRIVELSE

Krushøymol er en opptil en meter høy, flerårig urt med inntil 30 cm lange, smalt lansettformede blad med kort stilk og sterkt krusete bladkant. Bladene er fire til fem ganger lengre enn brede. De grønne, tokjønnete blomstene sitter i tette blomstersamlinger i en forgreinet blomsterstand der greinene er temmelig opprette. Fruktdekkbladene er hjerteformede, oppsvulmede og uten tenner. Etter blomstringen dannes det små treaktige frukter. Krushøymol ligner vanlig høymol (Rumex longifolius), men den arten har tettere blomsterstand og litt annerledes blomster. Krushøymol kan danne hybrider med mange andre høymolarter. Det er en viktig næringsplante for mange arter av biller og sommerfugler.

 
UTBREDELSE

Krushøymol er opprinnelig hjemmehørende i Europa og Asia, men er nå vidt utbredt som ugras i tempererte og subtropiske områder over store deler av verden. I Norge er krushøymol vanlig på Østlandet og langs kysten til Trøndelag, mindre vanlig nordover til Troms. Planten vokser på ulike typer kulturmark, som enger, gårdsplasser og vegkanter, men finnes også på naturlige vokseplasser som elvekanter og havstrand. Krushøymol regnes stedvis som et plagsomt ugras. Planten er ikke kresen på jorda, men foretrekker en solrik vokseplass. Hvis man ønsker å dyrke krushøymol, formeres den med frø eller ved deling av rota.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Det er primært røttene av krushøymol (Lapathi radix) som brukes i urtemedisinen. De graves opp om høsten, rengjøres, deles på langs eller hakkes i småbiter og tørkes for seinere bruk. Oppmalt eller knust rot brukes til å lage omslag, tinkturer, avkok og urteteer. Bladene (som plukkes mens de er unge og friske) og frøene kan i små mengder benyttes som mat.

Det homeopatiske middelet Rumex crispus blir laget av krushøymol. Fremstillingen skjer ved at frisk rot som samles om høsten før den første frosten, finhakkes og trekkes i alkohol, før middelet filtreres og potenseres.

Krushøymol er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som legemiddel og har således omsetningsrestriksjoner.

 
INNHOLDSSTOFFER

Rotstokken innholder antrakinone glykosider (ca. 2,5 %), basert på chrysophanol, physcion, nepodin og emodin. Videre finnes garvestoffer (3-6 %), flavonoider, proantocyanidiner, rumicin, harpiks, eterisk olje, stivelse, tiamin, oksalater, mineralene jern, kalsium, magnesium, mangan, fosfor, svovel, kalium, sink og selen, og vitaminene B1, B2, B3 og C.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Krushøymol er en bitter, søt og kjølig urt som har følgende egenskaper: Utrensende, avgiftende, mildt avførende, galledrivende, leverstyrkende, appetittvekkende, magestyrkende, styrker næringsopptaket, urindrivende, astringerende (sammentrekkende), antibakteriell, blodrensende, blodstyrkende, gjenskaper hudens vitalitet, bloddannende ved anemi, betennelseshemmende, febersenkende og kan forhindre skjørbuk.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Brukes innvortes ved forstoppelse, blodmangel (anemi), nedsatt leverfunksjon, leverbetennelser, gulsott, forgiftninger (bl.a. arsenikk- og kvikksølvforgiftning), appetittløshet, svak fordøyelse, slapp tarm, oppblåst mage, luft i tarmene, mageinfeksjoner, tarmbetennelser, diaré, magesår, urinsyregikt, leddbetennelser (artritt), revmatisme, forstørrede lymfekjertler, kronisk lymfestase, hemoroider, åreknuter, blærekatarr, vann i kroppen, nyrestein, uregelmessig menstruasjon, bindevevssvulster i livmoren, generell sløvhet, rekonvalesens, hodepine, dårlig humør, irritabilitet, tannkjøttbetennelse, munnsår, halskatarr, sår hals (som gurglevann), tørre og betente øyne (som øyevask), bronkie-sykdommer, snue, sår hals, tuberkulose, syfilis og som støttebehandling ved alvorlige tilstander som HIV/AIDS og kreft.

Utvortes kan krushøymol brukes ved hudproblemer (særlig når årsaken er knyttet til forstoppelse eller dårlig leverfunksjon), akner, irritable hudområder, psoriasis, byller, blemmer, utslett, kløe etter brennesle, eksem, ringorm, skabb, neslefeber, kutt, sår, brannsår, skoldet hud og kroniske betennelser.

 
OMTALE AV KRUSHØYMOL

Mange høymolarter brukes medisinsk

Det er omkring 200 arter i planteslekta Rumex, og artene deles gjerne i to grupper, syrer og høymoler. Av høymolartene er det krushøymol (Rumex crispus) som har funnet størst medisinsk anvendelse, men også andre arter har vært anvendt. Det gjelder f.eks. byhøymol (Rumex obtusifolius) som har blitt brukt som et middel ved ulike hudplager og som et mildt avføringsmiddel, vasshøymol (Rumex aquatica) som er blitt brukt innvortes på tilsvarende måte som krushøymol, men som i tillegg også er blitt anvendt til rensing av tennene. Vanlig høymol (Rumex longifolius) har også vært en del brukt.

Høymolartene var tidligere plassert i ei planteslekt som het Lapathum, et navn som stammer fra det greske ordet lapazein, som betyr "å rense". Dette henspeiler på en av de viktigste egenskapene ved høymolartene, nemlig den blodrensende virkningen.

Anvendelse av krushøymol gjennom tidene

Vi kjenner til at krushøymol har vært brukt så langt tilbake i tiden som i det gamle Hellas. Den gang var det krushøymolens evne til å fjerne gift fra kroppen og å lindre fordøyelsesplager som ble satt pris på. I middelalderen ble pulverisert krushøymolerot i vin anbefalt som et sammentrekkende middel for å stoppe blødninger. Ellers var frø av krushøymol i eldre tider et tradisjonelt middel mot dysenteri, diaré og hemoroider, og de ble dessuten brukt mot hoste og blødninger fra lungene. På denne tiden ble krushøymol også anvendt til behandling av hudproblemer, leverforstyrrelser og luftveisplager. Røttene ble brukt i avføringsmidler og i styrkemidler som ble laget for å styrke blodet.

Krushøymol ble introdusert til Nord-Amerika fra Europa, og naturaliserte seg raskt. De innfødte indianerne la knuste blad på byller og pulverisert rot på sår. I den eklektiske tradisjonen som var utbredt i Nord-Amerika på 1800-tallet, ble krushøymol ofte foreskrevet av urtekyndige og leger som et rensende og styrkende middel for blodet. Krushøymol virker mildt avførende, og roten ble tradisjonelt brukt ved forstoppelse og som middel mot innvollsorm. Den var også et styrkemiddel ved revmatisme og leverplager, inklusive gulsott. Hele urten ble brukt til å behandle innvendige blødninger, og videre ble planten anvendt ved oppblåst mage, luftveisplager og som et middel ved byller og andre hudsykdommer med utslett. Omslag som ble laget av kokte røtter ble ofte brukt ved kløende sår og opphovninger.

Innholdsstoffenes medisinske virkning

Relativt lite forskning er gjort på krushøymol og urtens spesifikke medisinske virkninger. Kjemiske analyser av planten har avslørt at den inneholder små mengder av kjemiske forbindelser som kalles antrakinonglykosider, i tillegg til bl.a. garvestoffer og ulike oksalater. I høye doser er antrakinonglykosidene kraftige avføringsmidler. Men siden krushøymol inneholder relativt små mengder av disse stoffene, og i tillegg sammentrekkende garvestoffer, er virkningen på magen og tarmsystemet relativt mild. Antrakinonene stimulerer også galleflyten og fremmer utskillingen av giftstoffer. Denne virkningen, sammen med garvestoffenes sammentrekkende egenskaper, gjør at krushøymol kan brukes ved ulike hudplager.

Krushøymol som avføringsmiddel

Plantens mildt avførende virkning gjør den til et godt middel mot forstoppelse, spesielt hvis inntak av krushøymol kombineres med en omlegging av kostholdet slik at det inneholder mer fiber. Når tykktarmens funksjon stimuleres, utskilles avføringen lettere. Samtidig hindrer dette at kroppen tar opp giftstoffer som gjerne finnes i tykktarmen når denne fungerer dårlig. Krushøymol kan også brukes til å behandle andre helseplager som skyldes eller blir forsterket av forstoppelse, slik som hodepine og menstruasjonssmerter. I utlandet anbefaler jordmødre ofte krushøymol til gravide kvinner for å holde tarmene i orden og hjelpe til å holde blodprosenten oppe. Ved fordøyelsesplager anbefaler terapeuter at man bruker urten ved varme og fuktige forhold i tarmene, når dette er kombinert med vaginal soppinfeksjon, blærekatarr, diaré eller galleblæreproblemer. Urten kan også brukes mot mageinfeksjoner og magesår, og kan hjelpe ved hemoroider og åreknuter. Mens roten av krushøymol er nyttig ved forstoppelse, er frøene av planten et kraftig astringerende middel som kan anvendes ved diaré.

En rensende urt

Krushøymol vil kunne øke gallesekresjonen, noe som bidrar til plantens avgiftende virkning ved at avfallsprodukter fjernes gjennom leverens gallegang. Krushøymol brukes, i kombinasjon med andre rensende og avgiftende planter, til å behandle en lang rekke lidelser som skyldes et for høyt nivå av giftstoffer i kroppen. Sykdommene omfatter hudlidelser som kviser, byller, eksem og psoriasis, så vel som treg mage, forstoppelse, soppinfeksjon, artritt og revmatiske lidelser, særlig osteoartritt. Det er blitt påstått at et avkok av røttene kan være virksomt ved arsenikkforgiftning. Innholdet av jernforbindelser skal kunne danne komplekse forbindelser med arsenikk, som da blir ufarlige og utskilles. Krushøymol brukes også sammen med koriander (Coriandrum sativum) i preparater som skal bidra til å fjerne kvikksølv i kroppen som stammer fra amalgamfyllinger i tennene.

Urindrivende virkning

Den vanndrivende virkningen av krushøymol bidrar til å øke urinproduksjonen og utskillingen av avfallsstoffer gjennom urinen, noe som forklarer bruken fra gammelt av mot urinsyregikt, blærekatarr, vann i kroppen og nyregrus. Krushøymolens evne til å fjerne opphopet blod og lymfe og til å trekke ut og utskille giftstoffer fra vevet, gjør den til et ypperlig utrensende tillegg til midler mot hudlidelser, leddbetennelser, revmatisme og kronisk lymfestase. Den er også effektiv i behandlingen av uregelmessig menstruasjon og bindevevssvulster i livmoren. Dessuten er en svak antibakteriell virkning rapportert ved bruk av urteekstrakt av krushøymol. Både Gram-positive (Staphylococcus aureus, Mycobacterium smegmatis) og Gram-negative (Escherichia coli, Shigella sonnei, Shigella flexneri) mikroorganismer ble påvirket. I tradisjonell medisin er roten også brukt til å drive ut innvollsparasitter.

En jernholdig urt

Den lange, gule pæleroten til krushøymol har stor evne til å ta opp jern fra jorda, og gjør den til et ypperlig middel mot anemi. Krushøymol hjelper også til å frigjøre jern som er lagret i leveren og gjøre det mer tilgjengelig for resten av kroppen. Det høye jerninnholdet og den styrkende virkningen gjør at urten kan være et nyttig middel ved generell sløvhet, rekonvalesens, hodepine, dårlig humør og irritabilitet.

Krushøymol ved hudplager

Som middel mot hudsykdommer kan krushøymol brukes både innvortes og utvortes. Urten er en god blodrenser og har en fin virkning på kronisk forstørrede lymfekjertler. Den utrensende effekten gjør at hudproblemer kan behandles "fra innsiden". For å lage en god utrensende og leverstyrkende te kan krushøymol gjerne kombineres med urter som storborre (Arctium lappa), løvetann (Taraxacum officinale) og rødkløver (Trifolium pratense). Å drikke inntil tre kopper daglig av et sterkt avkok av disse urtene kan være til hjelp ved kroniske hudsykdommer som psoriasis, herpes, ulike utslett, eksem og akner.

Utvortes brukes krushøymol som et antiseptisk og astringerende middel. Som omslag med knust rot eller blad, eller i form av en salve, kan urten brukes til behandling av plager som fotsopp, byller, eksem, elveblest, kløende hud, ringorm, skabb, hudbetennelser, opphovninger, verkesår, skader, brannsår, skoldet hud, blemmer og kløende hemoroider. Drypper man plantesaft fra bladene på huden der man har brent seg på brennesle, kan det hjelpe til å roe kløen.

Avkok av krushøymol kan også brukes som vask eller klyster ved skjedebetennelser. Videre kan flytende preparater med krushøymol brukes som munnvann for å behandle tannkjøttbetennelser og munnsår, som gurglevann mot sår hals og som øyevask av tørre, betente øyne.

Krushøymol som homeopatisk middel

Hovedområdet for det homeopatiske middelet Rumex crispus er halsen og brystet, og middelet er et viktig hostemiddel. Det kan brukes ved kikhoste, tørrhoste, krupp eller annen hard, hakkende hoste eller astma som er kvelende idet man går til sengs. Hosten er verst når pasienten puster inn kald luft, og bedre i varme og når man holder seg for munnen. Middelet passer best for nedstemte, alvorlige personer som er svært rastløse om kvelden, og som opplever at søvnen ofte blir forstyrret av ubehagelige drømmer og fantasier.

Krushøymol som mat

Både rot, blad og frø av krushøymol kan spises. Kokte blad ble i eldre tider spist som et styrkemiddel om våren for å beskytte mot skjørbuk, noe som kunne virke godt på grunn av det høye innholdet av vitamin C i bladene. Bladene kan hakkes og kokes som spinat, men kokevannet bør skiftes to ganger for å fjerne mest mulig av den skadelige oksalsyren. Røttene er rike på karbohydrater, men svært beske, da de inneholder store mengder garvestoffer. Selv om de vannes ut, er smaken likevel besk. Det samme gjelder frøene, som er best å spise når de er ferske og grønne. Når de har modnet og blitt brune, må man vaske ut de beske smaksstoffene. Etter at det er gjort, kan de kokes til grøt, brukes som konsistensgiver i ulike matretter eller tørkes for seinere bruk. Modne frø av krushøymol kan også ristes og brukes som kaffeerstatning.

Magisk bruk av krushøymol

I folketradisjonen har kvinner båret frø av krushøymol i sin venstre hånd for å øke sjansen for å bli gravid. Frøene er også blitt brukt i velstandsritualer og blir strødd på forretningssteder for å tiltrekke kunder.

Anvendelse og dosering

Krushøymol brukes vanligvis i form av avkok eller tinktur. Som avkok er vanlig dosering 2-4 g tørket rot til en stor kopp vann. Dette kokes opp og holdes på kokepunktet i 10-25 minutter før roten siles fra. Et slikt avkok kan drikkes tre ganger daglig. I form av flytende ekstrakt (1:1 i 25 % alkohol) anbefales 2-4 ml tre ganger daglig, og som tinktur (1:5 i 45 % alkohol) kan man innta 1-2 ml tre ganger daglig. Hvis man får tak i kapsler med krushøymol, kan man bruke opptil fire 500 mg kapsler om dagen, eller man følger produsentens anbefalinger.

For å lage et vannuttrekk for utvortes bruk som sårvask og til behandling av hudsykdommer, kan man skjære ca. fem krushøymolrøtter i skiver og helle over ½ liter kokende vann og la det stå og trekke i ca. 45 minutter. Man kan også lage et varmt omslag av støtt rot eller blad. Saften av unge, friske blad kan presses ut og dryppes på irritert hud, eller for å dempe svien når man har brent seg på brennesler.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Som med alle stimulerende avføringsmidler, bør ikke krushøymol brukes sammenhengende i mer enn 1-2 uker. Husk også at avføringsmidler som inneholder antrakinoner ikke må brukes hvis det er mistanke om tarmslyng. Det er ikke rapportert om fosterskader eller andre skadelige virkninger ved begrenset bruk av krushøymol under graviditet, men på grunn av innholdet av avførende antrakinonglykosider er urten likevel kontraindikert under graviditet. I tradisjonell kinesisk medisin blir antrakinonholdige urter kontraindikert under graviditet fordi de fremmer en nedadgående bevegelse av energien. Krushøymol kan brukes under amming, men med forsiktighet. Urten skal ikke brukes av små barn eller av personer som har betennelser i magetarmsystemet. Inntak av større mengder av roten eller bladene kan gi kvalme, oppkast eller diaré, og fremprovosere hudplager som utslett. I sjeldne tilfeller kan også håndtering av planten gi utslett.

Bladene av krushøymol bør ikke inntas i større mengder i supper eller salater. Det skyldes at de inneholder mye oksalsyre som kan forårsake forgiftning. Oksalsyren kan påvirke kalsiumopptaket og dermed forstyrre mineralbalansen i kroppen. Inntak av mat som inneholder mye oksalsyre kan også potensielt forverre tilstander som artritt, urinsyregikt og for mye magesyre, og dessuten fremme dannelsen av nyresteiner. Dette tilsier at personer som er disponert for slike plager bør unngå urten. Vær også oppmerksom på at galledrivende midler kan stimulere til utstøting av gallesteiner fra galleblæren, noe som kan føre til at de setter seg fast i gallegangen.

 

Flere bilder av kurshøymol
LITTERATUR
Balch, Phyllis A.: Prescription for Nutritional Healing. Fourth edition. New York. Avery 2006.
Barnes, Joanne; Linda A. Anderson & J. David Phillipson: Herbal Medicines. A guide for healthcare professionals. Second edition.  London, Pharmaceutical Press 2002.
Bone, Kerry: A Clinical Guide to Blending Liquid Herbs. Herbal Formulations for the Individual Patient.  St. Lous, Missouri. Churchill Livingstone 2003.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Chevallier, Andrew: Politikens bog om lægeplanter.  København K, Politikens Forlag A/S 1998.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Duke, James A.: The Green Pharmacy Herbal Handbook.  Rodale / Reach 2000.
Elias, Jason & Shelagh Ryan Masline: The A to Z Guide to Healing Herbal Remedies.  New York, Dell Publishing 1995.
Foster, Steven: 101 medicinal herbs.  Loveland, Interweave Press 1998.
Foster, Steven and Rebecca L. Johnson: Desk Reference to Nature's Medicine.  Washington D.C., National Geographic 2006.
Grey-Wilson, Christopher og Marjorie Blamey: Teknologisk Forlags Store Illustrerte Flora for Norge og Nord-Europa. Oslo, N.W. Damm & Søn a.s - Teknologisk Forlag 1992.
Hobbs, Christopher: Herbal Remedies for Dummies.  Foster City CA, IDG Books Worldwide 1998.
Hoffmann, David: Medicinal Herbalism. The Science and Practice of Herbal Medicine.  Rochester, Healing Art Press 2003.
Källman, Stefan: Vilda växter som mat och medicin.  Västerås, ICA bokförlag 2006.
Lockie, Andrew: Homeopati.  Oslo, N. W. Damm & Søn AS 2002.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
Mars, Brigitte: The Desktop Guide to Herbal Medicine. Laguna Beach. Basic Health Publications, Inc. 2007.
McIntyre, Anne: Husråd for vanlige plager.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag 1994.
Mills, Simon & Kerry Bone: The Essential Guide to Herbal Safety.  St. Louis, Elsevier 2005.
Tierra, Michael: The Way of Herbs. New York, Pocket Books 1998.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2004.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 03.04.2011