Løvetann er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel og kan omsettes fritt.

Bladene inneholder lutein, violaxanthin og andre karotenoider, terpenoider, bitterstoffer, kolin, vitamin A, B, C og D (innholdet av vitamin A er høyere enn i gulrøtter), kalsium, kalium og jern.

Løvetann er en plante som nå er utbredt i de fleste tempererte områder av verden. I vår hjemlige flora er den ikke særlig gammel, men opptrer så tallrikt at den på forsommeren kan farge kulturlandskapet gult. Mens de fleste betrakter løvetann som et plagsomt ugras, ser de som har kunnskap om urtemedisin på denne verdifulle planten med ærbødighet.

Folkemedisinsk tradisjon knyttet til løvetannen

Løvetann har en lang tradisjon som folkemedisin både i Europa og blant nordamerikanske indianere. Det var europeerne som introduserte løvetannen i USA, hovedsakelig til Midtvesten, for å ha fôr til bier. Innfødte amerikanere lærte seg hurtig å utnytte planten, blant annet mot tannpine, halsbrann og som et beroligende og styrkende middel. Et uttrekk av roten ble dessuten brukt for å fremme produksjonen av brystmelk etter en fødsel.

Også fra Europa vet vi at løvetannen hadde sin plass i folkemedisinen. Drukket som te kunne urten lindre giktsmerter, og den fungerte også som et middel mot dårlig fordøyelse. Selv om man i tidligere tider ikke kjente til at løvetannen er svært rik på vitaminer og mineraler, erfarte de at urten virket styrkende.

En allsidig medisinplante

Den medisinske virkningen av løvetann er primært knyttet til fordøyelsessystemet og urinveissystemet. Roten av løvetann er dessuten et av de mest effektive avgiftende midlene vi har i urtemedisinen. Urten har stor terapeutisk virkning ved en rekke sykdommer og plager, heriblant forstoppelse, revmatiske sykdommer, væskeansamlinger i kroppen, høyt blodtrykk og hudlidelser som kviser, eksem og psoriasis.

God for fordøyelsen

Løvetann inneholder bitre stoffer som stimulerer den første fasen av fordøyelsen ved å fremme appetitten og øke utskillelsen av magesyre og andre fordøyelsesvæsker. Videre øker løvetann frigjøringen av galle fra leveren og galleblæren. Den økte gallestrømmen skyldes både at leveren påvirkes til å øke produksjonen av galle og at galleblæren trekker seg sammen og således øker strømmen av galle til tarmen. Dette er særlig gunstig hvis man sliter med dårlig nedbrytning og opptak av fettstoffene i maten.

Studier både på mennesker og dyr viser at inntak av løvetannrot kan være gunstig ved sykdommer som hepatitt og gulsott, og at urten kan bidra til å forebygge dannelsen av gallesteiner. Løvetann kan også virke bra for andre problemer forbundet med en dårlig fungerende lever, som for eksempel tretthet og irritabilitet, hudproblemer og hodepine. Den stimulerende effekten til løvetann omfatter også bukspyttkjertelen, hvor den øker insulinsekresjonen, noe som kan være til nytte ved diabetes. Roten av løvetann virker ellers mildt avførende. Psykisk hjelper løvetann kroppen med å frigjøre seg fra sinne og frykt, følelser som setter seg fast i lever og nyrer.

Urindrivende virkning

Den urindrivende effekten av løvetannblad er dokumentert gjennom flere studier. Som urindrivende middel fjerner løvetann ikke bare væskeoverskudd, men stimulerer også saltutskillelsen. For mye salt i kroppen binder som kjent væske til vevene, og bruk av planten kan derfor føre til vektreduksjon. Bruk av mange av de konvensjonelle urindrivende midlene kan gi kaliummangel i blodet. Løvetann har imidlertid et stort innhold av kalium, noe som gir en nettogevinst av dette mineralet. Et avkok av rot og blad av løvetann kan brukes for å løse opp mindre nyresteiner eller nyregrus. Bladenes urindrivende virkning illustreres i det folkelige engelske navnet ”pee in the bed” og det franske ”pissenlit”, som begge kan oversettes med ”sengevæter”. Løvetannblad er et trygt urindrivende middel som kan brukes også ved vannansamlinger som skyldes hjerteproblemer. Både roten og bladene av løvetann virker blodtrykksenkende.

En rensende urt

Løvetann er kjent som et mildt, utrensende styrkemiddel som renser kroppen ved å øke utskillelsen av giftstoffer, avfallsstoffer og forurensinger både via leveren og nyrene. Bitterstoffene i løvetann stimulerer dannelsen av fordøyelsesvæsker, garvestoffene virker bindende, og de organiske syrene virker, sammen med slimstoffer i urten, mildt avførende. Ettersom urten har en vanndrivende virkning og stimulerer utskillingen av urinsyre fra kroppen, er den nyttige i bekjempelse av urinsyregikt, leddbetennelse og revmatisme. Den stoffskiftestimulerende virkningen av løvetann har dessuten en svært gunstig effekt på bindevevet i kroppen, og på dette området er løvetann bedre enn de fleste andre medisinplanter. Roten har dessuten en mildt betennelseshemmende virkning, noe som støtter den tradisjonelle bruken av løvetann i behandling av revmatisme. Alt dette gjør at revmatikere bør være flittige brukere av løvetann.

Anvendelse og dosering

Løvetann kan inntas som urtete. Man tar 1-2 teskjeer finsnittet droge til en stor kopp vann og lar det få koke ca. 1 minutt. La det hele få trekke videre i 10 minutter før urten siles fra og teen drikkes. Drikk en kopp av denne teen en halv time før hvert måltid, to til tre ganger om dagen. Har man tilgang på løvetanntinktur (1:5 i 25 % sprit), er daglig dosering 2-5 ml. Av friskpresset saft av løvetannblad kan man innta 5-10 ml daglig.

En rensende vårkur, som kan være spesielt nyttig for revmatikere, leddgiktpasienter og pasienter med andre leddsykdommer, er å drikke en kopp av dette avkoket morgen og kveld i 4-8 uker. Spiser man i tillegg en del friske løvetannblader, vil det forsterke virkningen. Siden løvetann ikke har noen skadelige bivirkninger, kan en slik langvarig kur anbefales.

Løvetann i homøopatien

Av løvetann lages et homøopatisk preparat som kalles Taraxacum. Middelet benyttes bl.a. ved fordøyelsesbesvær, betennelse i galleblæren og ved gallestein. Symptombildet kan være leversykdommer som hepatitt og gulsott, magekatarr, urinveisproblemer, krampesmerter og hodepine i forbindelse med mageproblemer.

Kjerringråd

Melkesaften i stengelen på løvetann er blitt brukt til å fjerne vorter, men saften kan fremkalle ubehag, særlig hos barn. Kontaktallergi forårsaket av seskviterpenlaktonene i melkesaften opptrer imidlertid sjelden. Uttrekk av bladene og blomstene av løvetann er fint å vaske sår og hudplager med. Et kjerringråd sier at hvis man har brent deg på brennmanet, kan man bryte av stilken på en løvetann og smøre på plantesaften, noe som sies å gi øyeblikkelig lindring.

Løvetann som mat

Løvetann er en god og svært næringsrik plante som gjerne kan brukes som mat. Planten er rik på mineraler, særlig kalium og jern, og på vitaminene B, C og betakaroten. Den ferske urten har derfor vært brukt til å behandle skjørbuk. Blomsterknoppene kan stekes og brukes i for eksempel omelett. På våren er det fint å anvende de ferske bladene til en smakfull salat, eller de kan kokes som spinat. Røttene kan vaskes, kokes og spises som gulrot.

I tidligere tider, bl.a. under 2. verdenskrig, ble roten ristet og brukt som kaffeerstatning. Og som sikkert mange kjenner til, kan løvetann brukes til vinlegging. Da er det bare det gule i blomsten som benyttes. Det trengs ganske store mengder til en ballong med vin, så det å lage løvetannvin er ingen lettvint affære.

Annen bruk av løvetann

Løvetann regnes som et ypperlig fôr til husdyr. Hos kyr øker den melkeavsondringen, noe som i Tyskland har gitt opphav til navnet 'Kuhblume'. Her i landet kalles planten noen steder for saueblom fordi sauene setter stor pris på den. Det sies dessuten at hvis høner fores med løvetannblader, fremmer det eggleggingen.

Både blad og røtter av løvetann kan brukes til plantefarging. De gir en lys, gyldenbrun farge.

Melkesaften til frisk løvetann kan fremkalle kontakteksem, og pollen fra løvetann kan muligens gi allergiske reaksjoner hos personer som reagerer allergisk på planter i kurvplantefamilien (som f.eks. burot). Bitre urter som løvetann kan fremkalle syreoverskudd hos enkelte personer.

Løvetann er kontraindikert hvis gallegangen er blokkert. Ved tilfeller av gallestein, bør bruk av løvetannblad og løvetannrot bare skje under legetilsyn. På grunn av løvetannens høye innhold av kalium, bør urten brukes med forsiktighet av pasienter som tar medisiner kjent som ACE hemmere, pasienter som har nyreproblemer eller diabetes. Dette skyldes at løvetann kan påvirke opptak og utskillelse av kalium hos slike pasienter, noe som bør overvåkes nøye med laboratorieprøver.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.