Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > STORBORRE   

STORBORRE
Arctium lappa
 
ANDRE NORSKE NAVN
Borre, burr, borrknapp, klengjegras, klenge, klung, klåte, klåteblom, klåris, lungegras, tustær, flurre.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Arctium lappa L.
Arctium majus Bernh.
Arctium vulgare A. H. Evans
Lappa major L.
Lappa vulgaris Hill.

Småborre (Arctium minus) og ullborre (Arctium tomentosum) forveksles ofte med storborre, og disse artene kan brukes på samme måte som storborre.

NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Stor kardborre, Rotkardborre.
DANSK:  Glat Burre, Læge Burre.
ISLANDSK:  Króklappa.
FINSK:  Isotakiainen.
ENGELSK:  Burdock, Greater burdock, Edible burdock, Grass burdock, Beggar's buttons, Lappa, Burs, Gypsy rhubarb, Personata, Happy major, Clotbur, Cocklebur, Hardock, Harebur, Hurrbur, Gobo.
TYSK:  Filzklette, Grosse Klette, Klette.
FRANSK:  Bardane, Grande bardane, Artichaut.
SPANSK:  Lampazo mayor, Bardana.
KINESISK:  Niu Bang Zi.
 
FAMILIE
Kurvplantefamilien  (Asteraceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av storborre
Storborre avbildet på frimerker

BOTANISK BESKRIVELSE
Storborre er en grov, høy, toårig urt med greinete stengel og store, stiklete blad. Roten er en inntil 30 cm lang og 5 cm tykk pælerot som inneholder mye karbohydrater. Planten har tallrike, kuleformede blomsterkurver samlet i halvskjermer. Kurvene er 3-4 cm brede og har blekt røde blomster i juli-august. Blomstene er omgitt av strittende, stive kurvdekkblad, hvert med en liten kvass krok i spissen. Fruktene er ribbete på langs, og er utstyrt med fnokk som lett faller av. Planten har en særegen lukt og noe bitter smak.
 
UTBREDELSE
Storborre har sitt naturlige utbredelsesområde i Europa og Vest-Asia. Arten er innført og naturalisert i Nord-Amerika og dyrkes som medisinplante i Europa og Kina. I Norge er storborre opprinnelig innført, men finnes nå relativt vanlig rundt Oslofjorden, på Østlandet nordover til Ringsaker og Toten, og langs Sørlandskysten til Arendal. Planten vokser gjerne som ugras i åkerkanter, på veikanter, langs jernbaner og på brakkmark.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Bardanae radix: Borrerot. Bardanae herba: Borreurt. Bardanae folia: Borreblad. Bardanae fructus: Borrefrø. Drogene har en svak duft. Smaken er slimaktig, til å begynne med søtlig, men seinere bitter. Planten graves opp i juli, og bladene og rota tørkes. Frøene samles når de er modne. De brukes i kinesisk urtemedisin i form av avkok av 3-9 g frø per dag.

Storborre er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk i Norge klassifisert som ikke legemiddel og kan omsettes fritt.

 
INNHOLDSSTOFFER
Roten inneholder inulin (opptil 45 %), fettsyrer, organiske syrer (eddiksyre, proprionsyre, smørsyre, isovalerinsyre), non-hydroksylsyrer (laurinsyre, myristinsyre, stearinsyre, palmitinsyre), polyfenolsyrer, lignaner, seskviterpener, garvestoffer og slim. Frøene inneholder bitterglykosidet arctiin, l-arctigenin, isoarctigenin, arachidinsyre, gobosterin og essensielle fettsyrer. Polyacetylener i urten har bakteriehemmende og sopphemmende virkning.
 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Mildt urindrivende, mildt avførende, febersenkende, leverstyrkende, desinfiserende, avgiftende, blodrensende, antibiotisk, antiseptisk, bakteriedrepende, sopphemmende, kløestillende, sårhelende, betennelseshemmende, svettedrivende, galledrivende, blodsukkersenkende, kolesterolsenkende, krefthemmende, nærende og foryngende.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Urinveisinfeksjoner, forgiftninger, opphopning av avfallsstoffer, soppinfeksjoner, bakterieinfeksjoner, kreft, feber, nyrestein, urinsyregikt (podagra), leddgikt, ødemer, gulsott, revmatisme, isjias, høyt blodsukker, høyt kolesterol, dårlig fordøyelse, anoreksi, håravfall, seborré, kviser, furunkler, kløe, sår, brannsår, uren hud og hudsykdommer som skabb, eksem og psoriasis. I kinesisk urtemedisin brukes avkok av frøene ved opphovna, rød og sår hals, feber, hosting, lungebetennelse, bronkitt, meslinger (i tidlig stadium), hudskader, byller og vannkopper hos barn.
 
OMTALE AV STORBORRE

En avgiftende urt

Den helbredende virkningen til storborre var kjent allerede i oldtiden. Bladene ble brukt utvortes på infiserte sår og til behandling av forskjellige hudsykdommer. For innvortes bruk lagde man avkok av oppmalt rot. Man kan nesten si at storborre var de gamle romernes penicillin. I dag vet vi at storborre inneholder et bakteriedrepende stoff som blant annet virker på farlige bakterier som stafylokokker.

Medisinsk er storborre først og fremst en blodrenser som virker avgiftende på blod og vev, og som kan løse opp forstoppelser i hjertekarsystemet, lymfesystemet, åndedrettssystemet og urinveissystemet. Den kan hjelpe til med å fjerne overskudd av væske i kroppen og den stimulerer utskillingen av giftige avfallsstoffer, noe som letter belastningen på leveren. Storborrerot virker avgiftende på nyrene og galleblæren, i tillegg til at den øker svettingen, noe som også bidrar til å fjerne giftige avfallsstoffer. I denne sammenhengen er storborrerot brukt til å behandle lidelser som har oppstått etter overbelastning av giftstoffer, f.eks. infeksjoner og hudlidelser som kviser, byller og furunkler. Slimstoffer og garvestoffer i planten gir en oppbløtende, kløestillende og sårhelende effekt. Storborrens bitre smak gjør at urten virker generelt stimulerende på fordøyelsen, og bladene hevdes å kunne fremme utskillingen av galle.

Man kan ha nytte av storborre ved mange forskjellige helseplager. Langvarig bruk av en te laget av roten eller frøene kan lindre urinsyregikt, leddbetennelser, gikt og isjias ved å stimulere utskillingen av urinsyre gjennom nyrene, redusere opphovning rundt leddene og hjelpe kroppen med å løse opp forkalkninger. De antimikrobielle egenskapene sammen med den vanndrivende effekten, gjør at storborre også kan være en virksom urt ved behandling av blærebetennelse.

Urteleger i både Asia og Europa har lenge brukt rot og frø av storborre ved behandling av kroniske hudsykdommer, særlig eksem. Europeiske urtekyndige bruker storborrerot fordi den synes å hindre kroppens eget immunforsvar i å angripe huden. Japanske urteleger bruker storborrefrø som et antibiotikum som kan drepe streptokokkbakterier og sykdomsfremkallende sopper som kan infisere skadet hud.

Storborrerot for hår og hodebunn

Olje av storborrerot har i tradisjonell europeisk urtemedisin vært populær til behandling av hår og hodebunn. Den styrker håret, øker glansen og motvirker håravfall, og har blitt brukt mot kløe og flass i hodebunnen. I Frankrike brukes storborre mot seborré, en hudsykdom i hodebunnen som fører til for tidlig håravfall. Studier i nyere tid har vist at olje fra storborrerot er rik på fytosteroler og essensielle fettsyrer, stoffer som trengs for å få en frisk hodebunn og naturlig hårvekst.

Storborre og kreft

Kreftforskere har oppdaget et stoff i storborrerot som har evne til å redusere cellemutasjoner. Storborrerot har også blitt kjent ved at den er en av de fire urtene i Essiac, en viktig alternativ kreftmedisin. Den finnes også i antikreftmedisinen Hoxsey’s eliksir. Laboratorieforsøk på dyr har vist at kostfiberen arctiin som finnes i storborrefrø, kan redusere eller stoppe veksten av brystkreft i tidlige stadier. Disse fibrene kan ha gunstig effekt også på kreft i bukspyttkjertelen og endetarmen. Storborre virker sakte, men er i denne sammenhengen blitt betegnet som en mirakuløs plante. I litteraturen henvises det allerede i 1887 (i Ukraina) til storborre som en spesifikk kur mot brystkreft. Storborre er høyt ansett som en komplementær kreftmedisin og likeså som et godt forebyggende middel mot kreft.

Blodsukkersenkende virkning

Storborre kan være et verdifullt kosttilskudd for diabetikere. En ekstrakt laget av storborrerot har i dyreforsøk vist seg å ha en blodsukkersenkende effekt som varer lenge. Det virker bl.a. ved å fylle tarmene med fiber, noe som hemmer opptaket av sukker. Storborrefiber beskytter også mot opptak av giftige stoffer i maten. Disse fibrene fordøyes i tarmene ved hjelp av bakterier, men først etter at de har kommet ut i tykktarmen. I fordøyelsessystemet skjer opptaket av de fleste næringsstoffene i tynntarmen og dette gjør det mindre sannsynlig at giftige stoffer vil komme inn i kroppen. Innholdet av krom i storborre hjelper også til å regulere blodsukkerverdiene. Storborre kan dessuten hjelpe til å reparere en skadet lever og beskytte den mot videre skader. I løpet av så lite som to uker med inntak av storborre, har det vist seg at symptomer på leverskade kan lindres.

Anvendelse og dosering av storborre

Vanlig dosering av storborrerot er 1 teskje tørket og opphakket rot til en stor kopp kokende vann. Dette får stå og trekke i 10-20 minutter før urten siles fra og teen kan drikkes. Drikk en kopp daglig. Urteleger anbefaler 2-4 ml storborretinktur per dag, eller 1-2 gram av roten i kapsler tre ganger daglig. Vanligvis brukes storborrerot i blanding med andre urter, f.eks. sammen med løvetann (Taraxacum officinale), stemorsblomst (Viola tricolor), brennesle (Urtica dioica) og valnøttblad (Juglans regia) i en "eksem-te". Friske blad av storborre kan brukes utvortes som omslag.

Storborre i kinesisk urtemedisin

I kinesisk urtemedisin brukes både frøene og roten av storborre. Frøene klassifiseres som kalde og skarpe, mens roten er kald og bitter. Urten påvirker organmeridianene Lunge og Mage. Frøene brukes til å behandle "vind-hete" feber og sår hals. De hjelper ved ulike hudsykdommer som meslinger i et tidlig stadium, vannkopper, elveblest, byller og kviser. De er også effektive ved kusma, betente mandler, forkjølelse, lungebetennelse og feber. Roten brukes som mat og som en generelt avgiftende urt for blodet og lymfesystemet.

Storborre som mat

Deler av storborreplanten kan spises. Den unge roten smaker omtrent som skorsonerrot når den blir kokt. Ristede røtter har dessuten vært brukt som kaffeerstatning. Unge skudd og stengler kan behandles som asparges, eller spises rå i salater. I Japan dyrkes planten til mat og brukes på grunn av den gode smaken. Roten brukes der som en grønnsak som kalles gobo. Røttene skjæres i skiver, bløtlegges for å fjerne den bitre smaken og stekes med sesamolje og soyasaus. De kan også spises rå i salater eller kokes som gulrøtter, og det er vanlig å finne storborrerot i sushibarer over hele verden.

Storborrerot inneholder omkring 45 % inulin, en form for stivelse som ikke kan fordøyes av mennesker og som derfor passerer rett gjennom fordøyelsessystemet. Hos enkelte kan det forårsake gjæring i tarmene og dermed mye tarmgass. Inulin kan omdannes til et søtstoff som diabetikere kan ha nytte av. Da noen av plantens aktive innholdsstoffer tapes ved oppvarming, er det mest effektivt å tygge frisk rot eller innta pulver laget av den tørkede roten. Roten eller rotpulveret taper seg fort i kvalitet, og bør derfor ikke lagres i mer enn ett år.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Bruk av storborrerot i anbefalte doser regnes som trygt. Det er ingen kjente giftvirkninger ved bruk av urten i anbefalt dosering. Store mengder storborrerot kan imidlertid stimulere livmoren og urten er derfor anbefalt brukt med forsiktighet av gravide. Bruk av storborre kan gi noe løs avføring.

I kinesisk urtemedisin frarådes det å bruke frøene av storborre på åpne streptokokkinfeksjoner, eller under seine stadier av meslinger. I Kina brukes heller ikke urten ved diaré, eller når det foreligger underskudd på qi (chi).

 

Flere bilder av storborre
LITTERATUR
Atkins, Rosie, et al.: Herbs. The Essential Guide for a Modern World.  London, Rodale International Ltd. 2006.
Balch, Phyllis A.: Prescription for Herbal Healing. New York, Avery 2002.
Bensky, Dan & Andrew Gamble: Chinese Herbal Medicine. Materia Medica.  Seattle, Washington, Eastland Press Inc. 1993.
Bruun, Erik & Budde Christensen: Klassiske legeplanter.  Oslo, Aschehoug 1998.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo, N.W. Damm & Søn 2003.
Dragland, Steinar & Bertalan Galambosi: Produksjon og første-foredling av medisinplanter.  Ås, Forskningsparken i Ås 1996.
Esplan, Ceres: Helbredende urter.  København, Hernovs Forlag 1981.
Faarlund, Thorbjørn & Elfrune Wendelberger: Naturguide, Legeplanter.  NKS-Forlaget 1981.
Fischer-Rizzi, Susanne: Medicine of the Earth. Legends, recipes, remedies, and cultivation of healing plants. Portland, Rudra Press 1996.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Heino, Raimo: Våra läkande växter. En naturlig väg till ett friskare liv.  Stockholm, Bokförlaget Prisma 2001.
Hillker, Li: Naturens egen legebok.  Oslo, Teknologisk forlag 1991.
Holck, Per: Norsk Folkemedisin.  Oslo, J. W. Cappelens Forlag 1996.
Hoppe, Elisabeth: Dyrking og bruk av urter.  Oslo, Mortensen 1992.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
Molony, David: The American Association of Oriental Medicine's Complete Guide to Chinese Herbal Medicine.  New York, Berkley Books 1998.
Reid, Daniel: A Handbook of Chinese Healing Herbs.  Boston, Shambhala 1995.
Thomsen, Michael: Håndbog i lægeplanter. Første udgave.  Hobart, Tasmania 2008. Kompendium.
Tierra, Lesley: Healing with Chinese Herbs.  Freedom, The Crossing Press 1997.
Tierra, Michael: The Way of Chinese Herbs.  New York, Pocket Books 1998.
Weed, Susun S.: Breast Cancer? Breast Health!. The Wise Woman Way.  Woodstock, Ash Tree Publishing 1996.
Wu, Jing-Nuan: An Illustrated Chinese Materia Medica. New York, Oxford University Press 2005.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 23.03.2016