Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > ARTISJOKK  

ARTISJOKK
Cynara scolymus
 
ANDRE NORSKE NAVN
Artisjok, Artiskokk.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Cynara scolymus L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Kronärtskocka.
DANSK:  Artiskok.
ISLANDSK:  Ætiþistill, Körfukál.
FINSK:  Latva-artisokka.
ENGELSK:  Artichoke, Globe artichoke, Garden artichoke.
TYSK:  Artischoke, Echte Artischocke, Gemüse-Artischocke.
FRANSK:  Artichaut, Artichaut commun.
SPANSK:  Alcachofera, Alcachofa, Alearrhofa, Alcacil, Alcancil, Alcaucil.
KINESISK:  Chao xian ji, Yang ji.
 
FAMILIE
Kurvplantefamilien (Asteraceae).
Begge foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av artisjokk

BOTANISK BESKRIVELSE

Artisjokk er en opptil 1,5 m høy, tistellignende, flerårig, glissent spindelvevshåret urt med store blad. Stenglene er grove, furete og forgreinet. Bladene er relativt store og sitter spredt oppover stengelen, de nederste er hele og med bladstilk, de øverste likefinnete og ustilkete. De har mørkegrønn overside og grågrønn underside, og på alle fremspring langs bladkanten sitter det torner. De store blomsterhodene er en samling av masser av små, blåfiolette blomster som er omgitt av store grønne kurvdekkblad med butte eller spisse topper, avhengig av kultivar. Kurvdekkbladene er kraftige, eggformet og kjøttfulle ved basis, og sammen med den kjøttfulle blomsterbunnen brukes de som mat. Plantene blomstrer normalt i juli måned.

Artisjokk finnes ikke opprinnelig viltvoksende i naturen, men er en kulturform som trolig ble utviklet fra vill artisjokk eller kardon (Cynara cardunculus). Denne planten var kjent av romerne og grekerne, og har vært dyrket som matplante i deler av Europa i århundrer. Man antar at både kardon og artisjokk oppsto i Marokko eller på Kanariøyene.
 
UTBREDELSE OG DYRKING

Slik vi kjenner planten i dag er artisjokk en ren kulturplante som ikke har naturlige forekomster. I våre dager er artisjokk en viktig grønnsak og dyrkes i stor skala i mange områder av verden med temperert eller subtropisk klima, særlig i Frankrike, Italia, Spania, Belgia og California i USA.

Artisjokk foretrekker en godt gjødslet, humusrik og fuktighetsbevarende jord. Plantene formeres med frø, eller fortrinnsvis med avleggere fra rotstokken. Optimal avling av artisjokker oppnås når plantene er tre år gamle, og plantefeltene blir vanligvis fornyet etter fem år. 

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Cynarae folium: Artisjokkblad. Disse brukes som medisin i frisk eller tørket form til urtete, tinktur eller perkolat. Blomsterbunnen (artisjokkhjertet) og de kjøttfulle delene av begerbladene brukes som mat og regnes som delikatesser.

Artisjokk er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som 'Ikke legemiddel', og kan omsettes fritt.
 
INNHOLDSSTOFFER

Artisjokkblad inneholder en rekke fenolsyrer, inklusive kaffeinsyre, monokarreoylquininsyrederivater (som klorogensyre og neoklorogensyre) og dikaffeoylquininsyrederivater (som cynarin). De inneholder også 0,5 - 6 % bitre seskviterpenlaktoner (bl.a. cynaropikrin). I tillegg finnes 0,1-1 % ulike flavonoider (rutin, luteolin) og seskviterpener (særlig karyofyllen og beta-selinin). Dessuten finnes garvestoffer, sukkerstoffer, inulin, slimstoffer, fytosteroler (taraxasterol), eterisk olje, provitamin A og flere enzymer (bl.a. catalaser, peroksydaser, cynarase, oksydaser og ascorbinase).

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Artisjokk er et bittertonikum som virker leverbeskyttende (beskytter levercellene mot skade av frie radikaler og andre gifter), leverregenererende, leverstyrkende (øker galleproduksjonen i leveren), galledrivende (fremmer galleflyten fra galleblæren og ut i tynntarmen), kolesterolsenkende (hemmer oksidasjonen av LDL kolesterol), blodfettsenkende, appetittvekkende, bukspyttstimulerende (øker utskillelsen av bukspytt), fordøyelsesfremmende, blodsukkersenkende, avgiftende, blodrensende, urindrivende og brekningshemmende. Urten virker ellers som en antioksidant.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Artisjokk brukes innvortes som te eller i form av ferdigpreparater ved lever- og galleblæresykdommer (som leverskader, skrumplever, hepatitt, gulsott, utilstrekkelig gallesekresjon og gallesteiner som ikke stenger for galleflyten), fordøyelsesbesvær (som appetittløshet og dyspepsi med følelse av oppblåsthet, mye tarmgass, raping, kvalme, irritabel tarm syndrom, slappe tarmer og forstoppelse, særlig når plagene er knyttet til lever-galleforstyrrelser som utilstrekkelig gallesekresjon og kronisk cholecystitis, og utilstrekkelig sekresjon fra bukspyttkjertelen). Videre ved for høyt kolesterol og triglyserider, overvekt, diabetes, nyreproblemer, urinsyregikt, eggehvite i urinen, arteriosklerose (åreforkalkning) og plager knyttet til opphopning av avfallsstoffer (som hudsykdommer, revmatisme og sterk kroppslukt).

 
OMTALE AV ARTISJOKK

En god urt for lever og galle

Når artisjokk skal brukes som medisinplante, er det i hovedsak bladene av planten som anvendes, mens blomsterbunnen (artisjokkhjertet) og de kjøttfulle begerbladene brukes som kulinarisk mat.

Artisjokkblad blir hovedsakelig brukt ved ulike fordøyelsesproblemer. Urten er kjent for å avgifte og beskytte leveren, og øke gallestrømmen. Kliniske studier har vist at artisjokk også kan senke verdiene av triglyserider og kolesterolet i blodet, noe som forklarer hvorfor planten i Europa er vanlig brukt til behandling av åreforkalkning.

De galledrivende og leverbeskyttende egenskapene er knyttet til stoffene cynarin, klorogen- og neoklorogensyre. Tilstrekkelige mengder med galle er også viktig for regulering av kolesterolverdiene. En rekke kliniske forsøk har vist at artisjokkekstrakt kan senke mengden serum kolesterol og triglyserider, og noen nyere studier antyder at urten kan bidra til å bedre forholdet mellom det gode (HDL) og det dårlige (LDL) kolesterolet. En del av den eldre forskningen på den kolesterolsenkende effekten av artisjokk har hatt fokus på virkestoffet cynarin, men nyere studier mener å kunne vise at urtens terapeutiske verdi ligger i en synergieffekt mellom flere av virkestoffene i planten. Bitterstoffet cynaropicrin regnes imidlertid for å være det stoffet som er hovedansvarlig for urtens appetittvekkende og fordøyelsesstimulerende virkning.

Med tanke på antioksidantvirkningen til artisjokk har laboratoriestudier vist to primære virkninger. For det første blir leveren beskyttet mot skade fra giftstoffer, og for det andre har urten evne til å hindre oksidasjon av fettstoffer i blodet. Det er også blitt vist at artisjokk hindrer oksidasjon av skadelig LDL kolesterol, som man tror spiller en viktig rolle ved utvikling av arteriosklerose.

Artisjokk kan altså ha en gunstig virkning på fettstoffskiftet. Et forsøk med to ekstrakter i forskjellig konsentrasjon viste at rotter med forhøyet fettinnhold i blodet fikk dette nedsatt med 45 % (cholesterinverdi) og 33 % (triglyceridverdi) ved bruk av en sterk ekstrakt. Det er dessuten iakttatt øking i leverens vekt samt økt gjennomblødning i leveren og bedret proteinbiosyntese hos rotter som hadde fått fjernet en del av leveren. Dette viser at artisjokk kan ha en generelt leverstimulerende og leverregenererende virkning. Urten er et velprøvd middel ved anemi, gulsott, leversvekkelse, skrumplever og leverskader forårsaket av giftstoffer eller stort alkoholforbruk. Artisjokk kan også bidra til å forebygge gallestein, og den tyske Commission E anbefaler å bruke artisjokk forebyggende ved gjentatte gallesteinsplager.

Virkning av artisjokk på fordøyelsen

Artisjokk styrker opptaket av næringsstoffer fra maten og fordøyelsen av fett, og kan brukes mot forstoppelse som skyldes dårlig leverfunksjon. Om man ikke har konkrete plager knyttet til lever og galleblære, kan artisjokk anvendes som et generelt styrkemiddel for fordøyelsen. Urten kan brukes ved appetittløshet og dyspepsi (med følelse av oppblåsthet, mye tarmgass, raping, kvalme, slappe tarmer, irritabel tarm syndrom), særlig nå plagene er knyttet til lever-galleforstyrrelser (utilstrekkelig gallesekresjon, kronisk cholecystitis eller gallestein) og utilstrekkelig sekresjon fra bukspyttkjertelen. På grunn av sin virkning som et bittertonikum, er artisjokk også anbefalt ved rekonvalesens hos eldre.

En klinisk studie utført i Tyskland i 1996 undersøkte virkningen av artisjokk på en rekke ulike symptomer knyttet til fordøyelsen. I tillegg til virkningen på fordøyelsessymptomene fant forskerne en tydelig statistisk signifikant reduksjon i serum kolesterol og triglyseridmengde, og en svak økning i verdiene av HDL kolesterol. Hoveddiagnosene blant de 553 deltagerne i studien var dyspepsi, galleblæreproblemer og forstoppelse, tilstander som for de fleste av deltagerne var klassifisert som kroniske. Etter seks uker ble effekten av behandling med artisjokkekstrakt av legene ansett som utmerket eller god hos 85 % av deltagerne. Basert på pasientenes egne vurderinger var det en 70,5 % reduksjon av symptomene. Den største bedringen ble sett i forbindelse med oppkast (88,3 %), kvalme (82,4 %) og magesmerter (76,2 %). Bedre appetitt ble registrert hos 72,3 %, mindre forstoppelse hos 71 %, mindre tarmgassproduksjon hos 68,2 % og bedring med hensyn til intoleranse for fett hos 58,8 % av deltagerne. Pasientene tok 1-2 stk. 320 mg kapsler med artisjokkekstrakt tre ganger daglig. De tålte behandlingen svært godt, og bare 1,3 % av deltagerne i studien rapporterte om bivirkninger som oppblåsthet, svekkelse eller sultfølelse.

Artisjokk er også god for urinveiene

I tillegg til å være en god urt for lever og galle, virker artisjokk dessuten svakt urindrivende og kan anvendes til behandling av nyresykdommer, protein i urinen og revmatiske lidelser. Urten kan senke forhøyete urinsyreverdier i blodet, trolig gjennom økt dannelse av urinstoff i leveren og raskere utskilling av dette via nyrene. Artisjokk som grønnsak er et godt næringsmiddel for diabetikere, da urten kan ha en betydelig blodsukkersenkende effekt. Å spise artisjokk kan derfor være et godt råd ved begynnende diabetes type II.

Anvendelse og dosering

Artisjokk brukes medisinsk i form av urtete, tinktur eller andre ferdigpreparater. Til te bruker man en strøken spiseskje tørkede og opphakkete blad som overhelles med en stor kopp kokende vann og får trekke i 10 minutter før urten siles fra. Man drikker en kopp av denne teen en halv time før hvert måltid. Ved leverplager er en daglig dose på 4-6 g tørket urt fornuftig. For å oppnå klinisk relevant reduksjon i kolesterolnivåene, kan det være nødvendig med noe høyere dosering.

Ellers kan man bruke urten i form av en 1:5 tinktur, og da er en fornuftig dosering 15-30 dråper i litt vann en halv time før måltidene tre ganger daglig. Av standardiserte ekstrakter er anbefalt dosering 1-2 stk. 320 mg kapsler tre ganger daglig, eller man følger doseringsanvisningen på pakningen.

Til etterbehandling eller understøttende terapi ved akutte og kroniske leverlidelser, kan man gjerne bruke artisjokk sammen med andre leverurter som løvetann (Taraxacum officinale), mariatistel (Silybum marianum) og lakrisrot (Glycyrrhiza glabra).

Artisjokk som mat

Hvert blomsterhode til artisjokkplanten har en spiselig, kjøttfull basis eller ”hjerte” som er omgitt av store, skjellformede begerblad som også har en kjøttfull basis som kan spises. Den uspiselige hårete midten i blomsterknoppen må fjernes. Det er best å bruke artisjokk som mat i frisk tilstand, men artisjokkene kan også kokes og spises med en passende saus, eller de kan brukes i ulike stuinger, salater eller som garnityr på både varme og kalde retter. Ferske artisjokker, som i våre dager finnes i velassorterte grønnsakdisker, er en delikatesse som samtidig er godt for fordøyelsen, blodfettverdiene og leveren.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Det er ingen giftvirkning av artisjokk ved inntak i anbefalte doseringer, og det foreligger ingen rapporter om alvorlige bivirkninger ved normal bruk. Enkelte kan imidlertid oppleve økt tarmgassproduksjon og en sultfølelse ved bruk av urten. Det er ingen advarsler mot bruk av urten av gravide og ammende. Artisjokk bør ikke brukes hvis man har gallesteiner som blokkerer gallegangen (noe som gjelder alle galledrivende midler). Om man har gallesteiner som ikke blokkerer for gallegangen, kan urten brukes, men da gjerne i samråd med en fagperson. Generelt bør man være forsiktig med galledrivende midler hvis man har gallestein.

En annen kontraindikasjon som angis er at de som har problemer med sammenklebing av blodplater eller som tar blodfortynnende medisiner ikke bør bruke artisjokk. Preparater med urten bør heller ikke anvendes ved leverkreft eller andre alvorlige leversykdommer. Personer som er allergiske for andre planter i kurvplantefamilien som inneholder seskviterpenlaktoner (f.eks. kamille, matrem, ryllik og burot), bør tenke på at de også kan reagere med allergiske hudreaksjoner ved direkte kontakt med ferske eller tørkede artisjokkblad, men sjansene for at slike reaksjoner skal oppstå anses som svært små.

 
LITTERATUR
Atkins, Rosie, et al.: Herbs. The Essential Guide for a Modern World.  London, Rodale International Ltd. 2006.
Blumenthal, Mark: Herbal Medicine. Expanded Commision E Monographs.  Austin, Texas, American Botanical Council 2000.
Borchorst, Georg: Urter og urtemedisin II.  København, Klitrose 1996.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Granrud, Lill: Håndbok i urtemedisin.  Oslo, Hilt & Hansteen 1997.
Heino, Raimo: Våra läkande växter. En naturlig väg till ett friskare liv.  Stockholm, Bokförlaget Prisma 2001.
Hershoff, Asa & Andrea Rotelli: Herbal Remedies. A Quick and Easy Guide to Common Disorders and Their Herbal Treatments.  New York, Avery 2001.
Juneby, Hans Bertil: Fytomedicin - en fickhandbok om medicinalväxter.  Gamleby, Artaromaförlaget 1999.
Lucas, Richard M.: Miracle Medicine Herbs.  Englewood Cliffs, New Jersey, Prentice Hall 1991.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
McCaleb, Robert, Evelyn Leigh & Krista Morien: The Encyclopedia of Popular Herbs.  Roseville, Prima Health 2000.
Mills, Simon & Kerry Bone: The Essential Guide to Herbal Safety.  St. Louis, Elsevier 2005.
Podlech, Dieter: Legeplanter.  Oslo, J.W. Cappelens Forlag A.S 1991.
Skenderi, Gazmend: Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc. Constituents, Properities, Uses, and Caution.  Rutherford, New Jersey, Herbacy Press 2003.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
Thomsen, Michael: Håndbog i lægeplanter. Første udgave.  Hobart, Tasmania 2008. Kompendium.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2004.
van Wyk, Ben-Erik: Food Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2006.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 25.10.2010