Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > BOLDO  

BOLDO
Peumus boldus
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Peumus boldus Molina
Peumus boldo Mol.
Boldea fragrans (Ruiz & Pav.) Gay.
Boldoa fragrans Lindl.
Peumus fragrans Ruiz & Pav.
Boldu boldus (Molina) Lyons
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Boldo, Boldoträd.
DANSK:  Boldo.
FINSK:  Boldo.
ENGELSK:  Boldo, Boldo tree, Chilean boldo tree, Boldu, Boldus.
TYSK:  Boldo, Boldobaum, Boldu, Boldea.
FRANSK:  Boldo.
SPANSK:  Boldo.
 
FAMILIE
Monimiaceae.
Illustrasjonen er hentet fra Wikipedia

BOTANISK BESKRIVELSE
Boldo er en aromatisk, rikt forgreinet busk eller et lite tre som blir opptil 7 m høyt. Planten er alltidgrønn og har eggformede, omkring 7 cm lange og 3 cm brede, læraktige blad som har tallrike små, vorteaktige kuler på oversiden og svakt innrullede bladkanter. Blomstene er små, klokkeformede og hvite eller gule av farge. Fruktene er små, gule, spiselige bær. Det er egne han- og hun-trær av boldo, så man må ha begge kjønnene for at det skal dannes frukter.
 
UTBREDELSE

Boldo er hjemmehørende i Sør-Amerika, i landene Chile, Ecuador, Argentina, Bolivia og Peru. Den vokser i solrike skråninger og på enger i Andes-traktene, hvor den også dyrkes i stor skala. Boldo har vært plantet mange andre steder og finnes nå naturalisert i fjellområder ved Middelhavet og på Nord-Amerikas vestkyst.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Det er bladene (Boldo folium) av planten som benyttes som medisin. De høstes året rundt, tørkes og anvendes til urtete (ofte sammen med andre urter) og tinkturer. Boldoblad har en kamfer- og sitronaktig duft, og en bitter og aromatisk smak.

Boldo er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som legemiddel i Norge og har således omsetningsrestriksjoner.

 
INNHOLDSSTOFFER

Boldoblad inneholder 0,2-0,5 % isokvinolin-alkaloider (boldin, isoboldin, isocorydin, norisocorydin, N-metyllaurotetanin, laurolitsin, reticulin og andre), omkring 2 % eterisk olje (med p-cymen, 1,8-cineol, ascaridol og linalool som hovedinngredienser) og flavonglykosider basert på isorhamnetin. Det er det giftige innholdsstoffet ascaridol i den eteriske oljen som virker drepende på innvollsorm. Mengden av de ulike innholdsstoffene er ofte avhengig av hvor planten har vært dyrket, noe som særlig gjelder innholdet av boldin og den eteriske oljen. Alfa- og beta-tujon finnes i enkelte utgaver av den eteriske oljen, og giftigheten til boldo kan skyldes innholdet av både ascaridol og tujoner.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Boldoblad er en bitter og aromatisk droge som stimulerer lever- og galleblære-funksjonen (leverbeskytende, leverstyrkende og galledrivende), og som kan ta livet av innvollsorm. Den virker videre avgiftende, krampeløsende, betennelseshemmende, smertelindrende, urindrivende, mildt desinfiserende på urinveiene, fordøyelsesstimulerende, magestyrkende, tarmgassdempende, avførende, kolesterolsenkende, blodfortynnende, blodåreavslappende, abortfremkallende, febersenkende og mildt beroligende.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Brukes innvortes ved galleblærebesvær som gallestein, leversykdommer, smerter i lever og galleblære, gulsott, magesmerter, forstoppelse, gjæring i tarmene, mye tarmgass, irritabel tarm, halsbrann, innvollsparasitter, urinveisinfeksjoner (blærekatarr), nervøsitet og revmatisme.

 
OMTALE AV BOLDO

Tradisjonell bruk av boldo

Oppdagelsesreisende som dro til Sør-Amerika observerte at de innfødte brukte bladene av boldotreet som et kulinarisk krydder, men også som et styrkende og fordøyelsesfremmende middel med en rekke terapeutiske anvendelsesområder. Det kunne omfatte behandling av urinsyregikt og forstyrrelser i lever, blære og prostata, søvnløshet, revmatisme, blærekatarr, gonoré, syfilis, forkjølelse, forstoppelse, dårlig fordøyelse og øreverk. Boldo er også et tradisjonelt middel mot innvollsorm. Bærene fra boldotreet blir brukt som krydder eller spist som mat. I 1875 ble planten introdusert til England og USA, og brukt til behandling av plager knyttet til mage, lever og urinblære, men også som et mildt nervestyrkende og beroligende middel.

En urt for lever og galleblære

Boldo stimulerer leveren og utskillelsen av galle, og i våre dager brukes boldoblad primært til behandling av gallestein og galleblærebetennelse. Urten blir også brukt ved dårlig næringsopptak, halsbrann og når det er innvollssmerter knyttet til andre problemer i lever og galleblære. Innholdsstoffet boldin virker beskyttende på leveren og stimulerer produksjon og utskilling av galle, men styrker også sekresjonen av andre fordøyelsesvæsker. Det har også en mild vanndrivende, slimhinnebeskyttende, antiseptisk og svakt beroligende virkning, og stimulerer utskillingen av urinsyre. Derfor kan boldo også brukes ved urinveisinfeksjoner (blærekatarr) og revmatiske plager.

Mange fordøyelsesplager skyldes for liten utskilling av galle og andre fordøyelsesvæsker, noe som resulterer i en treg fordøyelse med plager som oppblåsthet, tarmgass, gjæring i tarmene, raping og dårlig opptak av næringsstoffer i mage og tarmer. Boldo er en av de beste urtene for slike fordøyelsesplager, da den stimulerer produksjonen og utskillingen av galle og andre fordøyelsesvæsker i magen, galleblæren og leveren, og får dermed fart på fordøyelsesprosessen. Urten er også et av de primære midlene som naturterapeuter bruker for å styrke avgiftningen av leveren og beskytte mot leverskader fra giftstoffer og medisiner som er kjent for å ha en skadelig virkning på leveren. Men boldo er en kraftfull urt, så man skal ikke overdrive bruken av den.

Boldo inneholder en eterisk olje som er giftig

Den aromatiske eteriske oljen i boldo inneholder et giftig stoff, ascaridol, noe som gjør at boldo av tradisjonelle healere har vært brukt en del til parasittbekjempelse. På grunn av giftigheten til den eteriske oljen, godkjenner den tyske Commission E bare preparater med boldo som ikke inneholder ascaridol til innvortes bruk. Siden den rene eteriske oljen er temmelig giftig og har en brekningsfremkallende effekt, skal den ikke brukes innvortes av mennesker.

Anvendelse og dosering

Uttrekk eller tinktur av boldo tas vanligvis i noen uker av gangen, og ekstrakt av bladene inngår ofte i ferdigpreparater mot lever- og galleplager. Preparater som er standardisert mot innholdet av alkaloider er å foretrekke. Når boldo i Europa og Nord-Amerika brukes til behandling av gallestein, kombineres den ofte med andre urter, som vanlig berberis (Berberis vulgaris) og virginiasommersnø (Chionanthus virginicus). I kombinasjon med urter som trollhegg (Frangula alnus), rabarbrarot (Rheum officinale) og gulsøte (Gentiana lutea) er boldo effektivt mot en rekke fordøyelsesplager, som appetittløshet, forstoppelse og tarmgass.

En leverstyrkende og galledrivende te kan lages av 1-2 teskjeer tørkede og knuste blad til en kopp kokende vann, som får trekke i 10 minutter. Denne teen kan drikkes to til tre ganger daglig (en gjennomsnittlig daglig dose bør ikke overstige 3 g tørket urt). Alternativt kan man bruke 1-2 ml av en tinktur (1:5 i 60 % alkohol) i vann, to til tre ganger daglig.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Boldo, eller preparater med urten, må ikke brukes under graviditet og amming, da urten kan virke abortfremkallende. Den innholder også en giftig eterisk olje som kan føre til fosterskader. Ved bruk av urten må den anbefalte dosen ikke overskrides, og langvarig bruk frarådes. Det finnes ikke opplysninger om sikkerhet ved bruk hos barn, men med tanke på de giftige egenskapene til boldo, bør slik bruk unngås. Stoffer i boldo virker blodfortynnende, og urten kan muligens samvirke med den blodfortynnende medisinen warfarin (Marevan), så samtidig bruk må unngås. Boldo må ikke anvendes ved leverkreft, og urten må heller ikke brukes til behandling av galleproblemer hvis gallegangen er blokkert av gallestein. På grunn av innholdet av eterisk olje, kan overdosering av boldo gi nyreirritasjon. Av den grunn bør den unngås av personer med påvist nyresykdom. Innholdsstoffet ascaridol er giftig, og bruk av den rene eteriske oljen fra boldo er ikke å anbefale, verken utvortes eller innvortes.

 
LITTERATUR
Blumenthal, Mark: Herbal Medicine. Expanded Commision E Monographs.  Austin, Texas, American Botanical Council 2000.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses. London, Dorling Kindersley 2002.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo, N.W. Damm & Søn 2003.
Hershoff, Asa & Andrea Rotelli: Herbal Remedies. A Quick and Easy Guide to Common Disorders and Their Herbal Treatments.  New York, Avery 2001.
Hoffmann, David: Medicinal Herbalism. The Science and Practice of Herbal Medicine. Rochester, Healing Art Press 2003.
Juneby, Hans Bertil: Fytomedicin - en fickhandbok om medicinalväxter.  Gamleby, Artaromaförlaget 1999.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
McMullen, Mic: Örtmedicin. Naturens läkande kraft.  Väddö, NNFS HB.
Mills, Simon & Kerry Bone: The Essential Guide to Herbal Safety. St. Louis, Elsevier 2005.
Robbers, James E. & Varro E. Tyler: Tyler's Herbs of Choice. The Therapeutic Use of Phytomedicinals.  New York & London, The Haworth Herbal Press 1999.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World. Portland, Oregon, Timber Press 2004.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia. Essex, Saffron Walden 2003.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 01.11.2010