Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > ROSENROT   

ROSENROT
Rhodiola rosea
 
ANDRE NORSKE NAVN
Hårvokst, bergbukk, feitbokk, bergebruse, fjellkrans, kalvedans og mange flere (se her).
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Rhodiola rosea L.
Sedum rosea (L.) Scopoli
Sedum rosea (L.) var. rosea
Sedum rosea (L.) ssp. rosea
Sedum rosea var. roanense (Britton) A. Berger
Sedum roanensis Britton
Sedum rhodiola de Candolle.
Rhodiola roanensis (Britton) Britton
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Rosenrot, Fjällkaktus.
DANSK:  Rosenrod.
ISLANDSK:  Blodrót, Svæfla.
FINSK:  Pohjanruusujuuri, Ruusujuuri.
ENGELSK:  Roseroot, Rose root, Golden root, Siberian golden root, King's crown.
TYSK:  Rosenwurz.
FRANSK: Rhodiola.
KINESISK:  Hong Jian Tian
 
FAMILIE
Bergknappfamilien (Crassulaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av rosenrot

BOTANISK BESKRIVELSE
Rosenrot er en flerårig urt som blir 10-25 cm høy og som vokser i tette tuer. Stenglene kommer fra en tykk jordstengel som dufter rose når den deles og som har en hvit, rosa eller svakt gul farge innvendig. Blomstene sitter i en endestilt, skjermformet blomsterstand. Bladene er blågrønne og sitter spredt oppover stengelen. Rosenrot blomster i juni til august med gule blomster. Hann-blomster og hunn-blomster sitter normalt på forskjellige planter, men det hender man finner planter som har både hann- og hunn-blomster. Etter blomstringen visner hann-blomstene, mens hunn-blomstene utvikler oransje eller røde frøkapsler.

Den eneste forvekslingsarten til rosenrot i norsk flora, er smørbukk (Hylotelephium maximum, tidligere kalt Sedum maximum eller Sedum telephium ssp. maximum). Smørbukk har ikke samme medisinske virkning som rosenrot, så det er viktig at man finner rett art hvis man skal ut og høste rosenrot. Se bilder som viser forskjellen på smørbukk og rosenrot her.

 
UTBREDELSE
Rosenrot er i Norge vanlig i fjellstrøk sørover til Bykle i Aust-Agder og på Østlandet sørover til Eidsvoll i Akershus og Modum i Buskerud. Den er nokså vanlig i kyststrøk fra Risør i Aust-Agder til Øst-Finnmark. Den finnes også forvillet i Rakkestad i Østfold. Arten er funnet opp til 2280 m over havet i Lom i Oppland. Rosenrot er vanlig i fjellet i Sverige og Finland, og noen steder på kysten ved Göteborg. Arten finnes ellers fra østlige Nord-Amerika, gjennom Europa og Asia til Alaska. Arten mangler i Danmark, men er vanlig på Grønland, Island, Færøyene, i Storbritannia og Irland.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Den tykke jordstengelen (rotstokken) er av størst interesse. I kommersielle produkter benyttes ekstrakt av jordstengelen. Som navnet forteller, er det en roselignende duft fra den friske eller halvtørre jordstengelen når den knekkes. Blad og overjordiske stengler har også blitt brukt, både som mat og medisin.

Statens legemiddelverk omklassifisert høsten 2003 rosenrot fra legemiddel til ikke legemiddel, og urten og produkter laget av den kan derfor omsettes fritt.

 
INNHOLDSSTOFFER
Rosenrot er angitt å inneholde seks grupper med bioaktive forbindelser som anses som viktige for urtens medisinske virkning:
- Fenylpropanoider (rosaviner): rosavin, rosin og rosarin.
- Derivater av fenyletanol: salidrosid (rhodiolosid) og tyrosol.
- Flavonoider: rhodiolin, rodionin, rodiosin, acetylrodalgin og tricin.
- Monoterpener: rosiridol og rosaridin.
- Triterpener: daucosterol og beta-sitosterol.
- Fenolsyrer: chlorogensyre, hydroksycinnaminsyre og gallinsyre.

I tillegg til disse stoffene finnes det en rekke andre innholdsstoffer, som karbohydrater, fett, proteiner, mineraler og vitaminer. Jordstengelen av rosenrot inneholder ellers organiske syrer, som oksalsyre, sitronsyre, ravsyre, garvesyre og eplesyre. At rosenrot inneholder ganske mye garvestoff, er lett å kjenne ved at man får en snerpende følelse hvis man tygger på en bit av jordstengelen.

De forbindelsene i rosenrot som etter all sannsynlighet er viktigst, er fenylpropanoidene, som går under fellesbetegnelsen rosaviner. De tre aktuelle stoffene rosavin, rosin og rosarin finnes bare i Rhodiola rosea, og ikke i noen av de andre Rhodiola-artene. Også innholdet av tyrosol og salidrosid anses som viktig for plantens generelt positive virkning. Det finnes flere flavonoider i rosenrot enn de som er opplistet, om lag 20 forskjellige er kartlagt så langt. Flavonoidenes funksjon er å beskytte plantevev mot skadelig UV-stråling, virke som antioksidanter, enzymhemmere og pigment for filtrering av sollyset. Terapeutisk påvirker flavonoidene hjertet og sirkulasjonssystemet, og styrker kapillærårene. De blir ofte omtalt som "biologiske stressdempere" siden de kan bidra til å beskytte mot stress fra miljøet, og er også kjent for å ha en samvirkning med vitamin C. Sitosterol tilhører plantesterolene (triterpener), som er viktige stoffer i cellemembranene. Tyrosol kan ha en mulig kreftforebyggende virkning. Den parfymeaktige duften av rose fra roten, kommer fra en eterisk olje som er sammensatt av en rekke enkeltkomponenter (oftest monoterpener). Det er størst konsentrasjon av myrtenol, benzylalkohol, cinnamylalkohol, cinnamaldehyd og n-octanol. Sammensetningen av enkeltstoffene i den eteriske oljen, både med tanke på type og mengde, vil trolig variere i rosenrot fra ulike voksesteder.
 
URTENS EGENSKAPER
Adaptogen med rask virkning. Minsker utskillingen av stresshormoner og har følgende egenskaper: blodtrykksregulerende, blodsukkerregulerende, kolesterolsenkende, regulerer kaliumkonsentrasjonen i blodet, bedrer oksygenopptaket, virker generelt styrkende, prestasjonsøkende, hjertestimulerende, kreftbeskyttende, smertestillende og urindrivende. Rosenrot er ellers en kraftig antioksidant og regnes som et antidepressivt middel og et afrodisiakum.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Fysisk og psykisk stress, nedsatt vitalitet, binyretretthet, manglende lyst og evne til seksuell utfoldelse, impotens, tretthet, depresjon, svak hjertefunksjon, kreft, overvekt, hoste, håravfall, hevelser og hemoroider.
 
OMTALE AV ROSENROT

Det finnes mange Rhodiola-arter

Rosenrot er en plante som tilhører rosenrotslekta i bergknappfamilien og har fått det vitenskapelige navnet Rhodiola rosea. I eldre floraer er planten plassert i bergknappslekta og har da vanligvis navnet Sedum rosea. Her i landet finnes bare denne ene arten i planteslekta Rhodiola, men slekta inneholder mange andre arter (trolig rundt 90, men i ulik litteratur er alt fra 60 til nærmere 200 arter nevnt) med utbredelse i andre land på den nordlige halvkule.

Ser vi på planteslekta Rhodiola som helhet, antas den å ha oppstått i fjellområdene i de sørvestlige delene av Kina og Himalaya, men ulike arter har nå sin naturlige utbredelse også i andre fjellregioner over store deler av den nordlige halvkule. I det sentrale og nordlige Asia finnes ulike arter i Rhodiola-slekta utbredt fra Altaifjellene, gjennom Mongolia og inn i deler av Sibir. Flere arter og varianter av Rhodiola er også funnet i Alaska, Canada og de nordlige fjellområdene i USA.

Rosenrot er kanskje den beste adaptogene urten

Rosenrot har vist seg å ha tilsvarende egenskaper som ginseng, og noen påstår faktisk at den overgår ginseng når det gjelder effektivitet. Forskning omkring rosenrot har foregått i Russland i lange tider, men resultatene av denne forskningen har i liten grad vært tilgjengelig i Vesten. De siste årene har imidlertid forskningsmiljøer også i vestlige land fattet interesse for denne planten. Rosenrot har nemlig en såkalt adaptogen virkning, det vil si at den øker kroppens allmenne tilpasningsevne og dermed dens motstandskraft. Den virker på hele kroppen, og i motsetning til mange andre medisinplanter er ikke effekten knyttet til ett spesielt organ. Adaptogene planter har faktisk evnen til å tilpasse sin virkning etter kroppens behov.

Adaptogener som rosenrot styrker kroppens immunsystem, bl.a. ved å øke produksjonen av og aktiviteten til spesialiserte celler, inklusive naturlige dreperceller og T-celler, som bekjemper bakterier, virus og kreft. Og takket være deres mangesidige egenskaper, fra økt energiproduksjon til antioksidantvirkning og DNA-beskyttelse, kan disse vidunderurtene øke kroppens evne til å motstå mutasjoner. Ved slike mutasjoner kan friske celler for eksempel bli til kreftceller, og adaptogenene vil derfor kunne virke beskyttende mot kreft. Andre velkjente adaptogener er schisandra (Schisandra chinensis), russisk rot (Eleutherococcus senticosus) og de medisinske soppene reishi (Ganoderma lucidum), maitake (Grifola frondosa) og chaga (Inonotus obliquus).

Rosenrot demper kroppens reaksjoner på stress

Rosenrot regnes blant de fremste av de adaptogene urtene. Særlig i forbindelse med stress og depresjoner har urten vist seg å være nyttig. Forskning har vist at adaptogener beskytter mot at det blir frigjort et overskudd av stresshormoner, særlig kortisol, adrenalin og noradrenalin. Dette er viktig, da for mye av disse stresshormonene over for lang tid kan føre til at kroppen svekkes. Kronisk stress kan forårsake en rekke helseplager. Det kan dreie seg om midlertidige eller langvarige forandringer i hormonbalansen, fysisk svekkelse, dårligere hukommelse, mental ustabilitet, depresjoner, avhengighet av rusmidler eller andre stimuli, svekkelse av det generelle immunforsvaret, ustabil hjerterytme og i alvorligere tilfeller hjertesykdommer. Dessuten kan seksuallivet bli dårligere, vi eldes for tidlig og vi blir mottakelige for en rekke alvorlige, kroniske sykdommer.

Av alle urtene som brukes i verden og som er studert av vitenskapen, er adaptogenene de mest effektive i å redusere stress og beskytte mot stressets mange skadelige konsekvenser. Binyrene, som sitter på toppen av nyrene, er det viktigste organet i så måte. Når binyrene blir overbelastet, vil evnen til å tåle stress bli dårligere og ulike systemer i kroppen kan begynne å bryte sammen. Hvis man lever under konstant stress, vil den første reaksjonen man merker trolig være tretthet. Man kan også oppleve problemer med blodsukkermetabolismen, dårlig immunforsvar og kanskje verking i muskler og ledd. Kronisk tretthetssyndrom kan bli resultatet av utslitte binyrer. Rosenrot hjelper blant annet til med å gjenopprette binyrenes funksjon. Sammenlignet med andre sentralstimulerende stoffer, gir rosenrot en moderat økning i energien, en økning som ikke virker avkreftende på systemet og som tillater at man raskt tar seg inn igjen etter stresset. Like viktig er det at virkningen bygger seg opp over tid uten risiko for avhengighet.

I Russland har rosenrot blitt brukt i årtier for å redusere virkningene av stress. Da rosenrot kan være et viktig middel for å gjenopprette energireservene og opprettholde den viktige stress/energibalansen, er det ikke rart at urten nå er blitt ettertraktet medisin også i andre deler av verden. Selv om rosenrot i våre dager er kjent for å kunne brukes mot en rekke plager og problemer, betraktes dens evne til å bekjempe stress og alt det negative som følger med det, som rosenrotens aller viktigste egenskap.

Rosenrotens virkning på hjernen og sentralnervesystemet

Rosenrot støtter hjernens helse på flere måter. Først på cellenivå, der urten fungerer som en antioksidant og reduserer skader på cellemembraner og de vitale energiproduserende cellestrukturene som kalles mitokondrier. Videre ved å øke produksjonen av de energigivende stoffene adenosintrifosfat og kreatinfosfat slik at cellene arbeider optimalt. Rosenrot stimulerer dessuten produksjonen av nevrotransmittere som serotonin, noradrenalin og dopamin, stoffer som trengs for en normal hjernefunksjon.

Ved en rekke tester fant forskere i Sovjetunionen ut at rosenrot kunne fremme innlæringsevnen og hukommelsen. Urten økte den intellektuelle arbeidskapasiteten, bedret evnen til abstrakt tenking og senket reaksjonstiden. I langtidsstudier fant man at de forsøkspersonene som brukte rosenrot gjorde mindre feil enn kontrollgruppen. Man påviste også at rosenrot roet ned det emosjonelle, samtidig som den stimulerte intellektet. Etter en serie med dobbeltblinde, placebokontrollerte forsøk kunne man fastslå at inntak av rosenrot beskytter mot mental tretthet, øker innlæringsevnen, reduserer antall feil som blir gjort og øker kvaliteten på arbeidet som utføres.

Man har altså funnet at rosenrot kan bedre hukommelsen, oppmerksomheten, konsentrasjonen, innlæringsevnen og den generelle intellektuelle yteevnen. Urten kan også beskytte mot langtidsvirkninger av aldring, traumer og sykdommer i hjernen. Det kan dreie seg om sykdommer som Parkinsons sykdom, Alzheimers sykdom og ADD / ADHD. Særlig når det gjelder de sistnevnte plagene, er det flere undersøkelser som viser at rosenrot kan ha god effekt, og dette er gledelig, da vi vet at medisinene som normalt benyttes ved hyperaktivitet ofte har alvorlige bivirkninger. Det er rapportert om tilfeller der livet til ADHD-pasienter er blitt radikalt forbedret etter at de begynte å bruke rosenrot.

Rosenrot kan også være til stor nytte for personer som ønsker å slutte å røyke eller ved avvenning fra ulike rusmidler. Det blir rapportert at abstinenssymptomene som gjerne oppstår ved slik avvenning blir redusert eller er fraværende hvis man i avvenningsperioden inntar rosenrot.

Rosenrot mot depresjoner

Forskere tror at depresjoner kan være forårsaket av en kronisk ubalanse i en eller flere av nevrotransmitterne i hjernen. Når rosenrot har en positiv virkning på deprimerte personer, kan det skyldes at urten stimulerer produksjonen av serotonin, dopamin og noradrenalin. Selv om mye er uklart omkring hjernens kjemi, vet man at disse nevrotransmitterne er involvert i reguleringen av hormoner, slik som østrogen, progesteron og kortisol, stoffer som vi vet påvirker humøret og våre følelser. Rosenrot kan høyne nivåene av serotonin i hjernen, men bare når mengden er lavere enn det ideelle. Hvis serotoninnivået er for høyt, vil rosenroten bidra til å senke det. I motsetning til mange konvensjonelle antidepressive medisiner, synes ikke rosenrot å ha nevneverdige bivirkninger.

I tillegg til å påvirke serotoninmengden i hjernen, vil rosenrot som kjent også kunne roe ned et overaktivt stressreaksjonssystem og hjelpe til med å fylle opp igjen uttømte energilagre. Urten har evne til å øke stresstoleransen, noe som er viktig, da stress kan være en viktig årsak til angst og depresjon. Rosenrot kan derfor være et godt alternativt middel for å regulere stemningsleiet, gi mer energi og bedre evnen til å nyte livet. Gjennom forskning som har pågått siden slutten av 1960-tallet omkring rosenrotens virkning på nevroser og depresjoner, har man lagt tydelig merke til at pasienter som bruker rosenrot blir mer aktive og får bedre humør, uroen dempes og søvnen normaliseres.

Den positive virkningen av rosenrot ved klinisk behandling av depresjoner og emosjonelle forstyrrelser har ført til at russerne enten bruker rosenrot alene, eller kombinerer den med antidepressive midler. Ved begge metodene har den generelle intellektuelle og fysiske yteevnen blitt forbedret og varigheten av sykehusoppholdene blir kortere. Tyske forskere har kunnet vise at rosenrot kan øke den mentale yteevnen med 50 prosent. Videre blir bivirkningene som ofte knyttes til trisykliske antidepressive midler redusert når man bruker rosenrot sammen med disse medisinene. Den antidepressive virkningen av rosenrot angis å være minst like kraftig som av andre urtebaserte midler som prikkperikum (Hypericum perforatum), tempeltre (Ginkgo biloba) og ginseng (Panax ginseng).

Som eksempel på rosenrotens virkning ved depresjoner, kan det nevnes at i en klinisk undersøkelse av 150 personer som led av depresjon og som tok rosenrot i en periode på én måned, ble to tredjedeler av dem fullstendig kvitt de kliniske symptomene på depresjon. De var dessuten blitt mer aktive og sosiale, samtidig som tretthet og den generelle følelsen av svakhet forsvant. Også i alvorligere tilfeller, der pasientene har gått på psykofarmaka, har de blitt påvirket av rosenrot i samme positive retning. Dessuten har bivirkningene fra medisinene, som hodepine, forstoppelse og skjelvinger minsket. Verken avhengighet av, eller psykologisk tilvenning til preparatet er oppdaget under kliniske forsøk med rosenrotekstrakter. Det anbefales imidlertid at man ikke setter for stor lit til rosenrot ved tunge psykiske lidelser, slike som normalt vil kreve psykiatrisk behandling.

En studie hvor det ble brukt rosenrot ved depresjon ble utført i tidligere Sovjetunionen i 1987. I denne studien ble 128 pasienter med ulike typer depresjoner gitt 150 mg rosenrot eller placebo tre ganger daglig. To tredjedeler av de som fikk rosenrot opplevde betydelige bedringer. I en nyere studie hvor det ble brukt en standardisert ekstrakt av rosenrot (SHR-5 fra Örtmedicinska Institutet) i en dobbelblind, randomisert, placebo-kontrollert studie, fant man at rosenrot ga en signifikant god virkning på pasienter med milde til moderate depresjoner når middelet ble gitt i doser på 340 eller 680 mg daglig i seks uker. Som støttebehandling ved depresjoner kan rosenrot være nyttig, da urten øker den mentale og fysiske energien, som ofte er lav hos disse pasientene, samtidig som den bedrer humøret og stresstoleransen. Mange pasienter har rapportert at når de bruker rosenrot, opplever de en følelse av velvære med økt drivkraft til å komme i gang med ulike gjøremål. Særlig kvinner i menopausen som plages av depresjoner, tretthet og svekket hukommelse, har opplevd god virkning av rosenrot, da de opplever at urten gjenskaper følelsen av glede og spenning i livet.

Prestasjonsøkende effekt

Flere kliniske undersøkelser viser at ekstrakt fra rosenrot bl.a. har positiv virkning på mennesker som trenger forhøyet oksygenopptak for å øke utholdenheten, eller for å klare seg bedre under opphold i store høyder hvor oksygenkonsentrasjonen er lav. Tilsvarende virkning skal også være påvist hos idrettsfolk som er avhengig av høyt oksygenopptak for å ha stor utholdenhet. Rosenrot fungerer dessuten som en antioksidant som er mye kraftigere enn for eksempel vitamin E, og bekjemper derfor de såkalte frie radikalene på en effektiv måte. Siden rosenrot kan øke prestasjonsevnen i forbindelse med idrett, vil noen kanskje spørre om planten da fungerer som et dopingmiddel? Det er ikke tilfelle, den er bare en god medisin som støtter det friske og naturlige i organismen, og gjør at kroppen kan finne harmoni.

Som en prestasjonsøkende urt virker rosenrot ved å stimulere produksjonen av energimolekylene adenosintrifosfat og kreatinfosfat i muskelcellene. Dette øker tilgjengeligheten på energi som trengs for stor utholdenhet og rask restitusjon. I tillegg øker rosenrot oksygentilgangen i vevet og gjør at man tar seg raskere inn igjen etter fysiske belastninger. En rekke studier har vist at rosenrot øker den fysiske arbeidskapasiteten og dramatisk forkorter tiden det tar å gjenskape normale kroppstilstander etter intensiv fysisk utfoldelse. Disse studiene har både omfattet normale personer som utsettes for maksimal belastning på ergometersykkel, og idrettsutøvere på toppnivå i langrenn og skiskyting. De som inntok rosenrot, brukte betydelig mindre tid på å komme seg etter en anstrengelse, de fikk økt styrke og utholdenhet, i tillegg til bedre blodtrykksverdier og økt evne til koordinering.

Er rosenrot en sexdroge?

Rosenrot er kjent for å kunne gi et mer velfungerende seksualliv, noe markedsførerne av rosenrotprodukter har visst å utnytte. Urten øker ikke bare den seksuelle lysten og evnen hos menn, men også lysten, opphisselsen og evnen til å oppnå orgasme hos kvinner. Russerne har kjent til dette i århundrer. I fjell-landsbyer i Kaukasus og Altaifjellene fikk bruden tradisjonelt en stor bukett rosenrotrøtter for å sikre fruktbarheten og nedkomst av friske barn. Også de eldre innbyggerne stolte på urten når det gjaldt å ta vare på lysten og evnen til seksuell tilfredsstillelse.

Når rosenrot balanserer hormonene i kroppen, vil det hos kvinner kunne øke følsomheten i brystvortene og skjeden, og hos mannen vil blodgjennomstrømningen til penis kunne øke slik at den blir stivere. Siden impotens ofte er knyttet til depresjon og kronisk stress, er det ikke overraskende at tilskudd av rosenrot bedrer seksualfunksjonen. Hos deprimerte kvinner er virkningen kompleks, men hos deprimerte menn manifesterer plagene seg oftest som impotens. Og hvis impotens av en eller annen årsak har oppstått, kan menn raskt bli deprimerte på grunn av dårlig selvbilde og mangel på seksuell glede og intimitet.

Rosenrot beskytter hjertet og blodårene

Rosenrot har en generelt hjertebeskyttende effekt, og den bidrar til at hjerterytmen raskt normaliseres etter intens trening. Urtens antatte evne til å dempe stressindusert skade og funksjonssvikt i hjertemuskelen, kan gjøre rosenrot til et aktuelt middel for pasienter med risiko for hjerte-karsykdommer. Økt utskilling av adrenalin ved stress kan over tid føre til skade på hjertet, noe som ofte blir påvist hos pasienter med hjerteinfarkt. Ved å bidra til å regulere utskillingen av stresshormoner, kan inntak av rosenrot derfor hjelpe til med å beskytte hjertet. Rosenrot kan også bidra til å motvirke åreforkalkning som skyldes avleiring av plakk på blodåreveggene.

Ved siden av å kunne normalisere blodtrykket, blodsukkernivået og kolesterolmengden, vil rosenrot også regulere kaliuminnholdet i blodet. Kaliumet har blant annet til oppgave å avslutte hjertets sammentrekning og bidra til at hjertecellene får litt hvile før neste sammentrekning. Virkningen på hjertet skjer altså ved at rosenrot både minsker mengden stresshormoner og holder et konstant nivå av kalium til hjertet. Og som om dette ikke skulle være nok, rosenrot beskytter også mot uregelmessig hjerterytme ved å påvirke kroppens endorfiner, naturlige stoffer som blant annet har til oppgave å regulere hjerterytmen.

Ved bruk av rosenrot i forbindelse med hjertesykdommer og høyt blodtrykk, må man ikke redusere inntaket av annen hjertemedisin når man begynner med rosenrot. Vent til du eventuelt har fått en positiv virkning av rosenrot og huske at redusering av annen medisinering bare må skje i samråd med lege. Rosenrot virker ikke ved alle tilfeller av høyt blodtrykk, men vil særlig være til hjelp når stress, angst og depresjoner er medvirkende til de høye blodtrykksverdiene.

Rosenrot ved diabetes

Regulering av blodsukkeret er bukspyttkjertelens ansvar. Når vi inntar et måltid som inneholder mye karbohydrater (som kaker eller sukkerholdig brus) vil blodsukkeret stige, noe som gir et signal til spesielle celler i bukspyttkjertelen, de såkalte beta-cellene, om å produsere og skille ut insulin. Insulin er det viktigste hormonet som er involvert ved blodsukkerreguleringen. Det er kroppens "dørvakt", som renser blodet for overskudd av sukker ved å lede det inn i celler for energiproduksjon, eller ved å lagre det som glykogen. Hos normale individer er en økning i blodsukkeret etter et måltid helt i sin orden, så lenge det etterfølges av en gradvis reduksjon tilbake til de normale verdiene for fastende blodsukker. Varig forhøyede blodsukkerverdier kalles diabetes, som er den vanligste endokrine sykdommen hos mennesker.

Diabetes er en forstyrrelse av sukkermetabolismen som enten skyldes manglende insulinproduksjon eller at insulinet ikke virker som det skal. Uten insulin kan ikke glukosen bli transportert inn i cellene, men akkumuleres i stedet i blodet. Som et resultat av det vil blodsukkerverdiene fyke i været. Kroppen vil da, i et desperat forsøk på å få kontroll over det høye blodsukkeret, forsøke å bli kvitt glukosen ved hjelp av alternative metabolske veier eller ved å føre sukkeret til nyrene for utskilling. Cellene, som er blitt frarøvet sitt primære energimolekyl, vil gi signal til hjernen at de sulter, og hjernen vil da gi kroppen en sultfølelse. Som et resultat av disse prosessene vil personen stadig spise, urinere mye og drikke mye for å slukke tørsten. Hvis diabetes ikke behandles, vil tilstanden kunne føre til komplikasjoner i hjertekarsystemet, nyrene, nervesystemet og øynene. Alene er diabetes en lumsk sykdom, men når den er kombinert med stress, er de to en tikkende bombe som bare venter på å eksplodere.

Mens det er få bevis for at stress induserer diabetes, er det sterke bevis for at psykisk stress kan forverre symptomene når man allerede har fått sykdommen. Virkningen av stress på diabetes kan tilskrives kroppens stressrespons og frigjøring av hormoner som motvirker insulinet. Husk at kroppen ikke kan skille mellom ulike typer stress, den ser på stress generelt som en stor trussel og mobiliserer energireservene den har for å motvirke virkningen av stresset. Derfor vil kroppen, i stedet for å lagre glukose for seinere bruk, skille ut stresshormoner med det resultat at glukose blir ført til blodet, som allerede er overbelastet med sukker. I tillegg til at psykisk stress forverrer komplikasjonene med diabetes, vil stresset også føre til forverring av sykdommen ved å stimulere til nedbrytning av betaceller.

Rosenrot er et av midlene som kan lindre diabetes og de medfølgende komplikasjonene. Urten minsker ikke bare nivåene av stresshormoner i kroppen, noe som er vist gjentatte ganger, men den kan også påvirke aktiviteten til betacellene. I dyreforsøk har forskere vist at rosenrot har en blodsukkersenkende virkning. Ved nærmere undersøkelser fant de at rosenrot virket ved å øke mengden insulin i blodet og minske mengdene med glukagon, som er en insulinantagonist (antagonist = noe som har motsatt virkning). Når man ga rosenrot, førte det også til en 50-80 % økning av glykogenet i leveren, som er hovedlagringsorganet for sukker. Det er sannsynlig at de samme mekanismene også gjør seg gjeldende hos mennesker.

Rosenrot og kreft

Rosenrot kan gjerne anvendes som en kraftig antioksidant. Urten vil ikke bare redusere skader av frie radikaler i cellene, den stimulerer også reparasjonen av DNA, en annen faktor som bidrar til å beskytte mot kreft.

Mange dyrestudier har vist at rosenrot har antimutagen, krefthemmende og antimetastatisk virkning (antimetastatisk vil si at den stopper kreften i å spre seg). Rosenrot synes også å beskytte normale celler mot skader av stråling og de giftstoffene som brukes ved cellegiftkurer. Urten kan dempe skadevirkningene som disse giftstoffene måtte ha på lever og beinmarg. I dyrestudier er det vist at en kombinasjon av rosenrot og kjemoterapi ødelegger flere kreftceller og gjør en bedre jobb i å begrense metastaser enn behandling med kjemoterapi alene.

Det gode med urten er altså at den øker effekten av medisinene mot kreft, samtidig som den reduserer giftigheten overfor friske celler. Dessuten kan rosenrot også lette andre symptomer som ofte plager kreftpasienter. Dette kan være tretthet, angst, depresjoner og stress, med tretthet som den hyppigste og mest forstyrrende plagen. Ofte vil tretthet kunne forekomme i måneder eller år etter at kreften er borte, fordi behandlingen har vært så intens.

Foreløpig kjenner få kreftleger (og leger generelt) til rosenrotens gode effekt ved kreft. Hvis pasienter foreslår å bruke urten i forbindelse med kreft, vil nok mange leger ikke tillate det i frykt for at det vil ha negativ påvirkning på cellegiften. Om det skulle være tilfellet med enkelte andre urter og medisiner, synes det ikke å gjelde for rosenrot, noe som er vist gjennom en rekke studier. Uansett er det behov for videre undersøkelser for fullt ut å fastslå potensialet til rosenrot som en støttebehandling ved cellegiftkurer. Forhåpentligvis vil slike studier kunne overbevise legene om at denne urten er trygg å bruke for kreftpasienter.

Dosering av rosenrot

På det norske markedet har det nærmest vært en konkurranse om å kunne selge det sterkeste rosenrotproduktet. I en artikkel i bladet HerbalGram høsten 2004 anbefales det imidlertid at man starter med lave doser, f.eks. 100 mg rosenrot pr. dag, og øker doseringen etter hvert hvis man ikke har noen virkning av en lav dose. I de fleste tilfeller synes det ikke å ha noen hensikt å innta mer enn ca. 600 mg rosenrot daglig. Derfor er det viktigere at rosenrotpreparatet man anskaffer er av høy kvalitet, enn at det inneholder mest mulig rosenrot pr. tablett.

Ikke alle rosenrotpreparater inneholder rosenrot!

Da rosenrot ble klassifisert som ikke-legemiddel (handelsvare), kom det en rekke rosenrotpreparater på det norske markedet. Mange produkter ble laget av ekstrakter som var importert fra andre land (f.eks. Kina), og det var få produkter som var laget av planter som hadde vært dyrket eller som var samlet i naturen i Norge. Det kan være vanskelig å finne ut hvor mye virkestoffer det finnes i de ulike preparatene, da styrken på de ekstraktene som er anvendt i produksjonen ikke bestandig er angitt. En analyse utført i 2005 av seks av de mange rosenrotpreparatene som da fantes på det norske markedet den gang (troverdig, men hemmelig kilde) viste at de ikke inneholdt noen av de aktive virkestoffene som skal finnes i Rhodiola rosea. Sannsynligvis var det i disse produktene anvendt verdiløse planteekstrakter, kanskje fra andre Rhodiola-arter som ikke inneholder rosaviner. Det er derfor tryggest å holde seg til produkter der mengde rosaviner og salidrosid i hver tablett / kapsel er angitt på pakningen, og helst preparater som er laget av rosenrot fra Norge. Vær oppmerksom på at selv om et preparat er laget i Norge, er det ikke ensbetydende med at råvarene kommer fra vårt land. Etter 2005 har salget av rosenrotprodukter i Norge avtatt, og mange av de useriøse forhandlerne av rosenrotprodukter er nå borte fra markedet. Det er trolig høyere kvalitet på rosenrotprodukter som nå er å få kjøpt enn det var i 2005 og noen år framover. Les mer om hva du bør være oppmerksom på ved anskaffelse av rosenrotprodukter her.

Hvor raskt kan man oppnå effekt av rosenrot?

Tiden det tar fra man begynner å innta rosenrot til virkninger kan registreres, er avhengig av mange forhold, for eksempel arvelige faktorer, mental og fysisk kondisjon, miljøet man lever i, atferd og livsstil. Selv om det rapporteres at man i akutte tilfeller kan merke virkningen av rosenrot allerede etter få minutter, er de mer langsiktige virkningene viktigere. Rosenrot er et generelt styrkemiddel og mange vil normalt merke virkningen etter noen dagers bruk. Andre vil kanskje registrere forandringer først etter 2-3 ukers inntak. Kliniske studier viser at de fleste som hadde nytte av rosenrot, følte virkningen etter seinest 30-40 dager.

Hvis man ikke har fått noen effekt etter å ha inntatt et rosenrotpreparat i 40 dager, er det lite sannsynlig at man har nytte av å bruke preparatet. Da bør man vurdere å avslutte bruken av rosenrot, eller eventuelt prøve et annet produkt. Det kan jo tenkes at det preparatet man har benyttet, ikke er av særlig høy kvalitet og inneholder lite eller ingenting av de viktige virkestoffene. Det anbefales derfor at man sørger for å kjøpe kvalitetsprodukter av rosenrot.

Vær tålmodig når du begynner å bruke rosenrot og forvent deg ikke resultater "over natta"! De negative virkningene av kronisk stress har sikkert bygd seg opp over tid, kanskje over flere år, og har sakte, men sikkert forstyrret balansen i ulike kroppssystemer. Når man bestemmer seg for å snu denne negative trenden, må man være forberedt på at også det tar tid. Å gjenopprette balansen bør skje gradvis og ikke ved å forsøke å framskynde prosessen med megadoser av rosenrot etter at man har kjent de første virkningene.

Folkemedisinsk bruk av rosenrot i Norden

Rosenrot har hatt en viss anvendelse i folkemedisinen i mange land, så også i Norden. Fra ulik litteratur er det kjent at rosenrot i eldre tider har blitt brukt mot skjørbuk, da særlig i Nord-Norge. Som skjørbuksmiddel for mennesker har imidlertid andre planter som skjørbuksurt (Cochlearia officinalis), molte (Rubus chamaemorus) og engsyre (Rumex acetosa) nok hatt større betydning enn rosenrot. Også husdyrene kunne rammes av mangel på vitamin C, og det er trolig at rosenrot som skjørbuksmiddel her i landet i hovedsak ble brukt til dyr. Innholdet av vitamin C er relativt lavt i rosenrot. I en analyse som ble utført i 1939, fant man 33 mg vitamin C per gram blad, mens jordstengelen bare inneholdt 12 mg per gram rot. Til sammenligning kan skjørbuksurt inneholde over 200 mg vitamin C per gram av planten.

Rosenrot kalles enkelte steder for hårvokster, et navn som henspeiler på bruk av den roseduftende jordstengelen til hårvask (se en oversikt over norske dialektnavn på rosenrot her). Å vaske håret i et avkok rosenrot, eller kanskje enda bedre å gni hodebunnen inn med en olje som inneholder en rosenrotekstrakt, skulle både gi god hårvekst og et velduftende hår.

Bortsett fra som middel mot skjørbuk, er det svært få opplysninger fra eldre tid som tyder på at rosenrot har hatt noen utstrakt medisinsk anvendelse i Norge. Rosenrot var imidlertid kjent som et hudbeskyttende middel, og noen steder lagde man en grøt av havremel og rosenrot som man brukte på forstuvinger og lignende. Fra Nordfjord er det notert at urten er blitt brukt som medisin og ble sett på som et sammentrekkende middel. Fra Valdres er det kjent at rosenrot ble brukt som omslag på sår. Bruk av rosenrot som sårmiddel er også kjent fra andre nordlige strøk. På Island, Grønland og Færøyene finnes angivelser av at friske, opphakkete røtter ble blandet med smør og brukt som salve på sår. For å dempe revmatiske smerter ble oppmalt rosenrot pakket inn i et stykke lintøy, varmet opp og lagt på de smertefulle stedene.

På Island ble et avkok av de friske jordstenglene brukt til å vaske hodet med når man hadde hodepine, en bruk vi også kjenner fra Sverige på 1800-tallet. I flere svenske verk, blant annet Svensk Flora fra 1816, står det nemlig at roten brukes mot hodepine. Linné omtalte rosenroten som et astringerende (sammentrekkende) middel som kunne brukes til behandling av brokk, utflod, hysteri og hodepine. Samene har hatt som tradisjon å koke rosenrot og drikke vannet som et urindrivende middel. I islandsk folkemedisin ble rotavkok betraktet som styrkemedisin, og det ble også brukt mot diaré og "blodsott", nyresvakhet og munnsår.

Folkelig anvendelse av rosenrot i andre land

I de midtre delene av Asia, var en urtete laget på rosenrot et av de mest effektive midlene til behandling av forkjølelser og influensaer, særlig gjennom de kalde og strevsomme vintrene. Bladene er blitt anvendt som grøtomslag på skader og forbrenninger, og et avkok av blomstene til behandling av dårlig fordøyelse. Fra Mongolia kjenner vi til at rosenrot ble brukt til å behandle kreft og tuberkulose. Som kur ved tuberkulose ble rosenrot også anvendt av eskimoer i det vestlige Nord-Amerika.

Også i Kina er rosenrot og andre Rhodiola-arter blitt verdsatt for sine medisinske kvaliteter. Kinesiske keisere sendte ekspedisjoner til Sibir for å skaffe til veie rosenrot. Den skulle sikre keiseren god helse og et langt liv, og kanskje hadde han også behov for et middel for å styrke potensen? Fra Russland er det beskrevet at befolkningen i Sibir fraktet med seg rosenrot langs eldgamle stier ned til fjellene i Kaukasus, der de brukte urten som byttemiddel mot vin, frukt, hvitløk og honning fra befolkningen i Georgia.

Rosenrot som mat

Rosenrot er blitt brukt som mat, både i Norge og andre nordlige strøk. I Alaska har eskimoene anvendt rosenrot som grønnsak og det hevdes at de fremdeles bruker den. Den blir kokt og blandet i gryteretter, eller bladene blir spist direkte. Fra Nord-Norge kjenner vi til at rosenrot også har vært brukt som dyrefôr. Det var spesielt i vårknipa at man tydde til rosenrot som nødfôr, nettopp på den tiden av året da skjørbuken herjet som verst. Rosenrot utmerker seg ved å være en av de tidligste vårplantene på kysten og var i tillegg så vanlig at den egnet seg for utnytting i større målestokk.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Det er liten sjanse for å oppleve bivirkninger ved inntak av rosenrot i anbefalte mengder (100 - 600 mg rosenrot pr. dag). Noen personer er imidlertid sensitive for den stimulerende effekten av rosenrot og tåler kanskje ikke mer enn 100 mg daglig. Ubehagelige bivirkninger ved svært høye doser kan være økt spyttsekresjon, angst, uro, søvnproblemer eller kvalme. Hvis man opplever kvalme, kan det hjelpe å innta rosenrot-tablettene eller -tinkturen rett etter et måltid. Rosenrot kan gi allergiske reaksjoner, men det opptrer svært sjelden. Hvis man opplever uventede bivirkninger av rosenrot, bør man redusere dosen eller stoppe å innta urten.

Personer med bipolar lidelse bør ikke bruke rosenrot, da urtens antidepressive virkning kan utløse mani. Gravide og ammende, og barn under 2 år skal heller ikke bruke urten. Eldre barn kan få urten, men i mindre doser enn voksne. Personer som er eldre enn 65 år bør starte med en lav dose av rosenrot og øke denne bare hvis man føler behov for det.

Siden rosenrot har en oppkvikkende effekt, bør den tas om morgenen eller på formiddagen. Inntak av rosenrot om kvelden kan for enkelte føre til at det tar litt tid før man sovner, mens andre rapporterer om raskere innsovning når de bruker rosenrot. Som med annen urtemedisin, anbefales det ikke at man bruker rosenrot sammenhengende over lengre tid uten å ta et opphold. En generell regel ved bruk av urter som medisin, er at man tar pauser i inntaket som er halvparten så lange som den perioden man har inntatt urten. Har man f.eks. brukt rosenrot i to måneder, bør man gjøre et opphold i én måned før man begynner på en ny to-månedersperiode med rosenrot. Dette rådet bygger på at hvis man ikke har livstruende eller alvorlige sykdommer som krever kontinuerlig medisinering, skal man ikke venne kroppen på å få en daglig dose av bestemte medisinsk virksomme stoffer. Ved kontinuerlig inntak av et medisinsk preparat, vil kroppen etter hvert venne seg til de aktuelle virkestoffene og de vil gradvis kunne miste sin medisinske virkning for den aktuelle personen. For at medisinen fortsatt skal virke, må man da enten øke doseringen eller begynne med en annen type medisin. Dette er et kjent fenomen ved bruk av f.eks. smertestillende medisiner. En annen grunn til at man bør gjøre et opphold i inntaket av ikke livsnødvendige medisiner, er at kroppen (særlig leveren) skal få mulighet til å bryte ned og skille ut et eventuelt overskudd av virkestoffer og nedbrytningsprodukter av medisinen. Hvis man til tross for disse forholdsreglene ønsker å bruke rosenrot fast over lang tid, vil man neppe oppleve dette som skadelig, men kanskje erfare at virkningen av den dosen man går på etter hvert avtar.

Hvis du vurderer å begynne med rosenrot, men har en alvorlig medisinsk diagnose eller går på livsviktige medisiner, må du konsultere lege før du starter selvmedisinering med rosenrot. Det er mistanke om at rosenrot kan påvirke effekten av og forstyrre nedbrytingen av en del legemidler. Dette er mest kritisk for legemidler med smal terapeutisk bredde, dvs. medisiner hvor det er liten avstand mellom den plasmakonsentrasjonen som gir en klinisk effekt og de plasmakonsentrasjonene som gir bivirkninger eller uteblitt effekt. I denne kategorien kommer f.eks. kreftmedisiner og hiv-/aids-medisiner.

Husk at du ikke må slutte brått med viktige skolemedisinske legemidler hvis du begynner å bruke rosenrot. Slike forandringer i medisinering bør gjøres i samråd med lege.

 
Se også følgende artikler om rosenrot, skrevet av Rolv Hjelmstad:
Lag din egen rosenrottinktur. Oppskrift på hvordan du lager din egen styrkemedisin med rosenrot.
Artikkel om rosenrot trykt i bladet Hytteliv nr. 7-2003.
Artikkel om rosenrot trykt i bladet Mat & Helse, august 2004.
 

Flere bilder av rosenrot
LITTERATUR
Alm, Torbjørn: Bruk av rosenrot (Rhodiola rosea) mot skjørbuk. Polarflokken 20 (1): 29-32. Tromsø 1996.
Alm, Torbjørn: Ethnobotany of Rhodiola rosea (Crassulaceae) in Norway. SIDA 21(1): 321-344. 2004.
Brown, Richard P., Gerbarg, Patricia L. og Ramazanov, Zakir: Rhodiola rosea, A Phytomedicinal Overwiew. HerbalGram (tidsskrift for American Botanical Council) 2002, no. 56 s.40-52.
Brown, Richard P. & Gerbarg, Patricia L.: The Rhodiola Revolution. Transform Your Health with the Herbal Breakthrough of the 21st Century. Rodale 2004.
Darbinyan, V., G. Aslanyan, E. Amroyan E, E. Gabrielyan, C. Malmström & A. Panossian: Clinical trial of Rhodiola rosea L. extract SHR-5 in the treatment of mild to moderat depression. Nord. J. Psyc. 2007; 61:343-348. (Referat av studien i HerbalGram 77 (2008).
Dragland, Steinar: Rosenrot, botanikk, innholdsstoff, dyrking og bruk.  Nes på Hedmark, Planteforsk, Apelsvoll forskingssenter 2001.
Dragland, Steinar & Bertalan Galambosi: Produksjon og første-foredling av medisinplanter.  Ås, Forskningsparken i Ås 1996.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Germano, Carl and Zakir Ramazanov: Arcitc Root (Rhodiola rosea). The Powerful New Ginseng Alternative.  New York, Kensington Books 1999.
Hedman, Sara: Rosenrot, nordens mirakelört. Mikas Förlag 2000.
Hermansen, Pål: Våre vakreste fjellplanter.  Oslo, Universitetsforlaget 1985.
Hjelmstad, Rolv: Rosenrot, roten til økt utholdenhet. Oslo. Noras Ark 2005.
Høeg, Ove Arbo: Planter og tradisjon.  Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974.
Oliff, Heather S.: Optimum Dosage of Rhodiola rosea Extract for Antifatigue Effects and Improved Mental Performance. HerbalGram (tidsskrift for American Botanical Council) 2004, no. 63 s.20-21.
Ramazanov, Zakir; Brian Appell & Arthur Ramazanov: Stress and Weight Management. Effective Herbal Therapy using Rhodiola rosea and Rhododendron caucasicum. Chester, National Bioscience Corporation 2003.
Woolven, Linda & Ted Snider: Healthy Herbs. Your Everyday Guide to Medicinal Herbs and Their Use.  Ontairo, Fitzhenry & Whiteside 2006.
  

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 29.11.2016