Molte har alltid vært høyt verdsatt hos folk, noe som både skyldes den særegne smaken og bærenes høye innhold av benzosyre, et stoff som gjør at de har lang holdbarhet uten særskilt behandling. På grunn av dette naturlige konserveringsmidlet, surhetsgraden og et høyt innhold av sukker, er molter mer holdbare enn de fleste andre bær. Av våre viltvoksende bærslag er det bare molte og tyttebær lar seg oppbevare over lengre tid uten å bli konservert.

I folkemedisinen har molter i uminnelige tider vært brukt mot skjørbuk. Selv om man i gamle dager ikke kjente til vitamin C og dets virkning, visste folk at hvis man spiste molte kunne man unngå å bli angrepet av skjørbuk. Sjøfolkene hadde gjerne med seg noen tønner molte når de skulle foreta lange seilaser. Skjørbuk er en mangelsykdom som oppstår når kroppen får for lite vitamin C, og kan i verste fall være dødelig. Særlig i Nord-Norge, hvor det var lite frukt og grønnsaker å få tak i gjennom vinteren, var skjørbuk en vanlig sykdom til langt opp på 1800-tallet. Skjørbuken kunne herje både blant folk og husdyr, men synes å ha vært sjelden blant samer. Flere planteslag er blitt samlet og brukt som botemiddel mot skjørbuk. I Nord-Norge var det særlig skjørbuksurt (Cochlearia officinalis) og molte som ble brukt, men også bar av furu (Pinus sylvestris) og store mengder engsyre (Rumex acetosa) kunne tjene som vern mot skjørbuk. Felles for disse planteslagene er at de har et relativt stort innhold av vitamin C. Innholdet av vitamin C i molte ligger på ca. 80 mg pr. 100 g, noe som tilsvarer det vi finner i solbær, men langt mindre enn innholdet i nyper. Molte inneholder videre stoffer som regnes som gode antioksidanter, og man antar at fruktene derfor kan være med å beskytte mot frie radikaler som bl.a. kan forårsake mutasjoner og kreft.

Molter har i århundrer vært regnet som en delikatesse i Norge, og blir spist både rå og kokt. Bærene er utmerket å anvende til for eksempel desserter, syltetøy, fruktgrøt og likør. De tallrike anvendelsene for molte er godt beskrevet i mange norske bøker (bl.a. i flere av bøkene i litteraturlisten under) og blir derfor ikke nærmere omtalt her.

I 1766 nevner biskop Gunnerus at folk i Nordland drakk saft av molter tilsatt litt vin eller sprit for å ”drive ut svette”, antagelig mest som et middel mot forkjølelse. Blant indianerstammer i Nord-Amerika er det kjent at et avkok av roten av molteplanten har blitt brukt som ”kvinnemedisin” ved vanskelige fødsler. Avkok av roten og stenglene skal videre ha vært anvendt av ufruktbare kvinner som forsøker å bli gravide. Roten er også brukt i behandling av hoste, feber og tæring (tuberkulose).

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.