Legepestrot er en kraftig, flerårig urt som kan bli nesten mannshøy. Den har en krypende rotstokk med ugreinete røtter. Blomsterstenglene er 10-40 cm høye og bladløse, men har mange rødbrune skjell. Blomsterstanden består av tallrike røde blomsterkurver i en tett klase, og blomstringen skjer iblant så tidlig som i april. Bladene dannes seinere på sommeren og disse vokser direkte ut fra rotstokken. De er svært store, bladstilkene kan bli opptil 1 m høye og bladplatene inntil 75 cm i diameter. Bladene er nyreformede med tannet kant, og de er grålodne på undersiden. Legepestrot er særbo, dvs. at hann- og hunnblomstene sitter på hver sine planter (det finnes imidlertid former med både hann- og hunnblomster på samme planten). I Norden finnes det bare hannplanter, derfor vil plantene her kun formere seg vegetativt, noe som skjer ved hjelp av de lange, underjordiske utløperne. I Mellom-Europa vokser hann- og hunnplanter sammen og er omtrent like tallrike.

Legepestrot er vidt utbredt i nordvestlige Asia og i så å si hele Europa, unntatt i store deler av Spania og lengst nord i Skandinavia. Arten er plantet og har forvillet seg i Nord-Amerika. I Norge finnes legepestrot først og fremst på Østlandet, men har spredte forekomster nordover til Trøndelag. Planten ble antagelig innført til Norden som legeplante under svartedauden på 1300-tallet. Den har også vært plantet for å fungere som fôrplante for de spiselige vinbergsneglene (Helix pomatia). Legepestrot plantes enkelte ganger i nærheten av bikuber for å gi mat i form av pollen til biene om våren. På fuktig og næringsrik jord, i skoger og på elvebredder (gjerne på forurensede steder) danner planten ofte store og tette bestander. På egnede lokaliteter kan legepestrot bli et leit ugras.

Både bladene og den krypende rotstokken av legepestrot har medisinsk virkning. Bladene samles tidlig på sommeren før de angripes av rustsopp (noe som vanligvis skjer på seinsommeren og høsten). De tørkede bladene må ikke knuses eller bli fuktige, og de må oppbevares i tette bokser. Det er viktig at de beholder grønnfargen også etter at de er tørket. Rotstokkene graves opp om våren når blomsterknoppene viser seg, eller om høsten. De vaskes og tørkes med kunstig varme. Når rotstokkene er tørre, har de en ubehagelig lukt og en bitter smak. Plantematerialet som brukes i urtemedisinen blir for det meste samlet fra viltvoksende bestander av planten.

Seskviterpener (inklusive en rekke petasiner og isopetasiner, neopetasin, petasalbin, furanopetasinene A og B, og furoeremophilon), slimaktige polysakkarider, pektin, inulin (i roten), flavonoider (i bladene), pyrrolizidinalkaloier (det viktigste er senecionin, men også integerrimin, senkrikin, petasitin og neopetasitin finnes), eterisk olje (med dodecanal som hovedkomponent), garvestoffer, mineraler mm. I bladene finnes pyrrolizidinalkaloidene bare i svært små mengder eller de er fraværende, i roten finnes stoffene i varierende mengder, avhengig av opprinnelsen til planten. Inntak av pyrrolizidinalakaloider er knyttet til fare for leverskade og kreft.

Krampeløsende, slimløsende, slimhinnebeskyttende, mykgjørende, hostedempende, smertestillende, febersenkende, astringerende, sårhelende, hjertestyrkende, svettedrivende, urindrivende, kan drepe innvollsparasitter, mildt menstruasjonsdrivende, stimulerende, toniserende (styrkende), mildt blodtrykkssenkende og motvirker migrene. De krampeløsende, betennelseshemmende og blodtrykkssenkende egenskapene skyldes for en stor del petasinene. Den mykgjørende og slimhinnebeskyttende virkningen skyldes slimstoffene. En antiallergisk effekt er knyttet til at urten kan hemme biosyntesen av leukotriner.

Innvortes ved hoste, heshet, astma, høyfeber, bronkitt, forkjølelse, pusteproblemer, kramper i den glatte muskulaturen, urinveiskramper, urinveisinfeksjoner, inkontinens, nyresteiner, uregelmessig menstruasjon, feber, galleblærekolikk, irritabel mage, betennelse i tolvfingertarmen, innvollsparasitter, stamming og migrene (særlig når den er knyttet til spenninger og dårlig fordøyelse).

Utvortes som omslag av friske blad på opphovninger, utslett, åreknuter, hemoroider, skader, saktehelende sår, kløende hud, opphovna kjertler og revmatiske ledd.

I homeopatien blir en tinktur av den friske planten brukt ved nevralgier og mot kreft.

Slektsnavnet Petasites kommer av det greske ordet petasos, som er en bredbremmet hatt som kan ligne litt på en sombrero, og viser til at plantens blad er store nok til å beskytte en persons hode mot sol og regn. Artsnavnet hybridus har planten fått fordi det har vært antatt at den er en hybrid mellom to andre arter. Det norske navnet legepestrot viser til at planten var i utstrakt bruk som pestmedisin i middelalderen, mens det engelske navnet butterbur henspeiler på at bladene tidligere ble brukt til å pakke inn smør slik at det holdt seg fuktig i varmt vær.

Anvendelse av legepestrot i tidligere tid

I antikken og middelalderen var legepestrot en velkjent plante. Dioskorides ordinerte den utvortes mot hissige svulster, og i følge John Gerards Herball fra 1597 var tørket og pulverisert rot av legepestrot blandet i vin den fremste medisinen mot pest og pestlignende sykdommer. Simon Paulli skrev i 1648 at den har "en særlig skjult kraft til å motstå pestens smitte". I en dansk urte- og legebok fra 1684 rådet man folk til å tygge på roten når man var ute og gikk, for å verne seg mot smitte, og i 1685 beskrev Schröder flere preparater som kunne lages av legepestrot og brukes mot pesten. Det omfattet en saft som ble ekstrahert fra rotstokken, en alkoholekstrakt av de friske bladene og blomstene, og en olje som ble destillert fra hele planten. Som en kuriositet kan det nevnes at i en landby i Cornish vokser det visstnok fremdeles legepestrot på gravene til pestofrene, og det sies at ingenting annet vil vokse der.

Den pulveriserte roten av legepestrot ble også brukt som middel mot innvollsparasitter, for å stimulere menstruasjonen, og som pulver var den effektiv på verkende sår. Carl von Linne skriver at planten er svettedrivende og motvirker smittsomme infeksjoner. Ellers har urten i århundrer vært brukt til å behandle hoste og andre luftveislidelser. Blant andre Sebastian Kneipp brukte legepestrot mot hoste, en anvendelse som også er kjent fra India og Kina. Tørkede blad av legepestrot kunne røykes for å lindre hoste, og fremdeles blir legepestrot brukt til å behandle astma, kronisk hoste og bronkialkramper. Dessuten kan urten anvendes ved kramper i urinveiene og fordøyelsessystemet, f.eks. når de er knyttet til kolikk og tilstoppet gallegang. Når legepestrot ble anvendt i folkemedisinen, var det imidlertid hovedsakelig til behandling av hudplager som helvetesild, sår og flekker, men også mot revmatisme og skjørbuk.

Legepestrot i våre dagers urtemedisin

I moderne urtemedisin blir legepestrot i første rekke benyttet til behandling av migrene, og som et krampeløsende middel for å lindre astma, bronkialkramper og kronisk hoste, da ofte kombinert med borremynte (Marrubium vulgare) eller legestokkrose (Althaea officinalis) i hosteremedier. Legepestrot har styrkende virkning på mage, gallekanal og tolvfingertarm, og er særlig effektiv hvis dårlig fordøyelse skyldes avbrutt gallestrøm. Urten har også vært brukt med suksess mot andre plager i fordøyelseskanalen, som gallesteiner (som ikke stenger for gallegangen) og magesår, og den kan også være til hjelp ved irritert tykktarm syndrom. Videre kan den brukes ved krampeaktige tilstander i urinveiene, ved nyregrus og nyresteiner (som ikke tetter urinlederne), ved irritert blære, smertefulle menstruasjoner (hvor det ikke er en sykdomstilstand), svakt forhøyet blodtrykk og til å lindre nervesmerter. Urtens tradisjonelle bruk som et middel mot stamming hos barn (et punkt som homeopatene har plukket opp), kan tilskrives den eteriske oljen, glykosidene og det mykgjørende slimet som finnes i størst mengde i rotstokken, men bladene og blomstene (som var de plantedelene som tradisjonelt ble mest brukt) fungerer også.

Effektiv ved luftveisplager

Legepestrot har ellers vært mye brukt som et hosteremedium, men som middel mot hoste er den i nyere tid for en stor del blitt erstattet med den nære slektningen hestehov (Tussilago farfara). Den medisinske virkningen til hestehov er primært knyttet til innholdet av slimstoffer som danner en beskyttende hinne over slimhinnene i halsen, noe som demper trangen til å hoste. Legepestrot har en annen virkningsmekanisme, da hovedvirkestoffene i denne urten (seskviterpenene petasin og isopetasin) har krampeløsende virkning på den glatte muskulaturen i bronkiene. Denne effekten har gjort at urten helt siden oldtiden er blitt verdsatt som et effektivt middel mot kikhoste og bronkialastma. Petasin reduserer også kramper i veggene på blodårene, samtidig som stoffet kan framvise betennelseshemmende virkning. Isopetasin synes å påvirke prostaglandinene i kroppen, som er viktige forbindelser i tilknytning til betennelser.

En rekke studier har vist at ekstrakter av legepestrot har redusert kramper i bronkiene hos pasienter med bronkitt og astma. Flere av studiene har funnet at ekstrakter av legepestrot kan være like effektive som vanlig foreskrevne antihistaminer til å lindre høyfeber og allergisk snue. Ved bruk av legepestrot mot disse plagene, er det tryggest å bruke urten i form av ferdigpreparater som er standardiserte og som er sertifisert frie for pyrrolizidinalkaloider.

Legepestrot ved migrene

Nylig utført forskning har vist at legepestrot kan være svært effektiv til å redusere hyppigheten og alvorlighetsgraden av migrene. Studier har vist at petasin virker på blodårene i hjernen, noe som kan forklare plantens virkning ved migrene. I to kliniske studier ble det brukt en standardisert ekstrakt av legepestrot i tre måneder, og disse viste at urten var effektiv til å motvirke migrene. Begge studiene var dobbelt blinde og placebokontrollerte. Resultatene viste så mye som 60 % reduksjon i hyppigheten av migreneanfall sammenlignet med placebo, og smerten og varigheten av migrenen ble også redusert.

Utvortes anvendelse av legepestrot

Utvortes kan friske blad og blomster av legepestrot brukes i form av omslag eller våte kompresser til behandling av mindre skader og verkesår, og til lindring ved kløende hud. Slike omslag kan også anvendes på opphovninger, utslett, åreknuter, opphovna kjertler og revmatiske ledd.

Legepestrot som homeopatisk middel

I homeopatien blir en tinktur av den friske planten brukt ved nevralgier. Alfred Vogel beskriver også en krefthemmende virkning ved bruk av Petasites som homeopatisk remedium, og det skal særlig ha god virkning mot dannelsen av metastaser. Middelet skal også kunne styrke immunforsvaret hos kreftpasienter.

Legepestrot inneholder skumle pyrrolizidinalkaloider

Selv om legepestrot inneholder minst to stoffer med betydelig medisinsk virkning (petasin og isopetasin), har urten også en mørkere side ved at den inneholder pyrrolizidinalkaloider. Dette er svært giftige forbindelser som kan være farlige selv i små doser. De er potensielt kreftfremkallende, og er kjent for å kunne forårsake alvorlig leverskade, noe som er skummelt da effekten er kumulativ (virkningen tiltar ved stadig bruk). I de preparatene med legepestrot som er i handelen er disse farlige alkaloidene vanligvis fjernet.

Legepestrot er ikke den eneste planten i urtemedisinen som inneholder pyrrolizidinalkaloider. Flere arter i kurvplantefamilien (hvor også legepestrot hører hjemme) inneholder disse forbindelsene, bl.a. hestehov (Tussilago farfara) og feberhjortetrøst (Eupatorium perfoliatum). Så godt som alle plantene i rubladfamilien, inklusive agurkurt (Borago officinalis) og valurt (Symphytum officinale), inneholder pyrrolizidinalkaloider i større eller mindre grad, noe også mange medlemmer i ertefamilien gjør.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Legepestrot bør ikke brukes under graviditet og amming, og før den eventuelt anvendes ved gynekologiske problemer bør bruken vurderes av kompetent helsepersonell. Produkter med legepestrot bør være standardiserte mot petasinene, og innholdet av pyrrolizidinalkaloider (som er leverskadelige og potensielt kreftfremkallende i større mengder) bør være innenfor anbefalte grenser, som ikke er mer enn 1 µg daglig (1 mikrogram = en tusendel av et milligram). Når bladene brukes som te, bør den daglige dosen av pyrrolizidinalkaloider ikke overstige 10 µg. Ved utvortes bruk bør den daglige dosen av bladene ikke inneholde mer enn 100 µg av disse stoffene. Selv om man holder seg innenfor disse anbefalte mengdene med pyrrolizidinalkaloider, bør ikke urten brukes i mer enn fire til seks uker per år. Det skal nå finnes kommersielle produkter med legepestrot hvor pyrrolizidinalkaloidene er fjernet.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.