Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > BORREMYNTE   

BORREMYNTE
Marrubium vulgare
 
ANDRE NORSKE NAVN
Hvit marrau, hvit andorn. 
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Marrubium vulgare L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Kransborre, Andorn.
DANSK:  Kransburre, Marrube, Okseblod, Horus Frø, Stjernens Øye.
FINSK:  Hurtanminttu.
ENGELSK:  Horehound, White horehound, Wild horehound, Woolly horehound, Hoarhound, Common hoarhound.
TYSK:  Andorn, Andornkraut, Gemeiner Andorn, Gewöhnlicher Andorn, Gotteshilfe, Mariennessel, Weisser Dorant.
FRANSK:  Marrube vulgaire, Marrube blanc.
SPANSK:  Marrubio. 
 
FAMILIE
Leppeblomstfamilien (Lamiaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av borremynte

BOTANISK BESKRIVELSE

Borremynte er en flerårig, 20-50 cm høy, svakt aromatisk urt. Stengelen er firkantet, grov og oftest noe forgreinet. Bladene er skaftede, hjerteformede eller rundaktige, uregelmessig tannete, rynkete og hvitlodne, særlig på undersiden. Også stengelen er hvitlodden. Blomstene er små og hvite, og sitter i kranser ved bladfestene oppover stengelen. Blomsterkronen har kløyvd overleppe og treflikete underleppe. Fruktene blir spredd ved at de fester seg til dyr. I Australia blir viltvoksende borremynte regnet som et stort problem fordi frøene fester seg i ulla hos sauer. Urten smaker svært bittert.

 
UTBREDELSE OG DYRKNING
Borremynte regnes å være opprinnelig hjemmehørende ved Middelhavet, men finnes naturlig på mange steder i Mellom- og Sør-Europa, Nord-Afrika og Asia. I Asia vokser den i de vestlig tempererte områdene av Himalaya, Kashmir, nordvestlige India, sørvestlige Pakistan og sørøstlige Iran. Urten er introdusert i andre områder av verden og er naturalisert bl.a. i Nord-Amerika. Overalt hvor europeiske emigranter har reist har de hatt med seg borremynte og dyrket i urtehager, og på den måten er urten blitt vidt spredt. Borremynte trives på avfallsplasser, i vegkanter og på varme og tørre steder, gjerne der det er mager jord. I Norge er borremynte funnet viltvoksende noen få ganger, oftest på ballastplasser og avfallsplasser.

Borremynte er enkel å dyrke og formeres med frø eller stiklinger. Plantene trives på næringsfattig jord på solrike og tørre voksesteder. Hvis plantene skjæres tilbake etter blomstring, kan man få en ny avling av blad seinere på høsten.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Marrubii herba: Borremynteurt. De overjordiske delene av planten (eller bare bladene) samles når urten står i blomst. Urten brukes frisk, eller tørkes for seinere bruk. Anvendes i form av vandig uttrekk, flytende ekstrakt, tinktur eller pulverisert urt. Borremynte finnes ofte i drops og ulike hosteremedier. Markedet har hittil stort sett vært tilført blad fra viltvoksende planter, men dyrking foregår nå i Ungarn, Polen, Tyskland, Canada og Finland.

Borremynte er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel og kan omsettes fritt.

 
INNHOLDSSTOFFER
Borremynte inneholder 0,3-1 % bitre diterpenlaktoner (hovedsakelig marrubiin, som har en bitterindeks på 65 000). Videre diterpenalkoholer (bl.a. peregrinol, vulgarol, marrubiol, marrubenol og phytol), alkaloider (inkl. omkring 0,3 % betonicin og stachydrin), 0,2 % kolin, 0,05-0,06 % eterisk olje (som inneholder alfa-pinen, sabinen, limonen, camphen, p-cymol og alfa-terpinolen), flavonoider (apigenin, luteolin, quercetin og deres glykosider), opp til 7 % garvestoffer, slim, harpiks, mineraler (særlig kalium) og vitamin C. Marrubiin skal være det viktigste virkestoffet når det gjelder den slimløsende og bitre effekten. Stoffet virker også korrigerende ved uregelmessig hjerterytme.
 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Bitter, antiseptisk, kraftig slimløsnede, hostebefordrende, krampeløsende, svakt svettedrivende, appetittstimulerende, magestyrkende, fordøyelsesfremmende, galledrivende, leverstyrkende, menstruasjonsfremmende, svakt urindrivende, mildt beroligende på hjertet, normaliserer hjerterytmen, betennelsesdempende, sårhelende. Borremynte skal være en bra antioksidant. 
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Tørrhoste, kikhoste, krupp, bronkitt, bronkial astma, forkjølelse, heshet, pustebesvær, appetittmangel, dårlig fordøyelse, oppblåsthet, mye tarmgass, lever- og galleblæreforstyrrelser, menstruasjonssmerter, menstruasjonsforstyrrelser, hjertebank, uregelmessig hjerterytme (arytmi), smertefulle og betente sår og skader, utslett og tyfus. 
 
OMTALE AV BORREMYNTE

Det vitenskapelige navnet

Det botaniske slektsnavnet på borremynte kommer visstnok av det hebraiske ordet marrob, som kan oversettes med "bitter saft" (mar betyr bitter, og rob betyr saft). Dette kommer av at urten har en svært bitter smak. Artsnavnet vulgare betyr vanlig. Dette er en av de bitre urtene som i følge forskriftene skal spises ved det jødiske påskemåltidet.

Folkemedisinsk bruk

Borremynte er en urt som har vært brukt som et slimløsende middel siden oldtiden. Egyptiske prester verdsatte planten høyt og mente at den kunne holde onde makter borte. Planten var kjent for å kunne kurere slangebitt. Det ble sagt om borremynte at den kunne oppheve alle former for magi, både god og vond.

Den greske legen Dioskorides (1. årh. e.Kr.) anbefalte avkok av urten mot tuberkulose, astma og hoste. Videre angir han at urten virker menstruasjonsregulerende, men advarte personer med nyresykdommer mot å bruke den. Mattioli (1501-1577) anvendte borremynte i salveform for å øke melkesekresjon hos kvinner. Den engelske legen John Gerard, som også virket på 1500-tallet, anbefalte urten ved heshet og tuberkulose, det samme gjorde Nicholas Culpeper som levde på 1600-tallet. Man anså ellers urten for å være et effektivt legemiddel mot malaria. I den indiske ayurvediske medisinen ble urten brukt til å behandle akutt eller kronisk bronkitt og kikhoste. Anvendelsen av urten blant de innfødte i Nord-Amerika tilsvarer bruken i Europa.

Borremynte ved luftveisplager

Borremynte er i nyere tid hovedsakelig blitt brukt til to forskjellige formål, nemlig som lindrende middel ved luftveisplager og ved fordøyelsesproblemer.

Som et slimløsende og hostedempende middel blir borremynte brukt ved behandling av kikhoste og hoste i forbindelse med bronkitt og tuberkulose. I våre dager blir disse plagene ofte behandlet med andre midler, så selv om den tradisjonelle bruken viser at urten er effektiv, er ikke bruk av borremynte lenger særlig vanlig. Ved første tegn til forkjølelse kan man finhakke noen friske blad, blande dem med en spiseskje honning og spise denne blandingen langsomt. Dette kan om nødvendig gjentas flere ganger. Om det ikke er særlig velsmakende, så er det et fint middel mot sår hals, hoste og bronkitt. En urtete laget av borremynteblad og frø av anis (Pimpinella anisum) kan også virke godt mot hoste. Andre urter som kan kombineres med borremynte ved hoste og bronkitt, er isop (Hyssopus officinalis) og hestehov (Tussilago farfara). Ved kikhoste kan man bruke borremynte sammen med ingefær (Zingiber officinale).

Marrubiin antas å være ved viktigste stoffet med tanke på den slimløsende effekten, men den eteriske oljen i planten bidrar også til den krampeløsende og slimløsende virkningen. Urten har en noe beroligende virkning, og den kan brukes sammen med andre urter som legevendelrot (Valeriana officinalis) og hagtorn (Crataegus monogyna) ved nervøst betinget økning i hjerterytme og puls. Det er stoffet marrubiin som også påvirker hjertet, og urten kan i terapeutiske doser redusere plager med uregelmessig hjerterytme. I store doser gir borremynte imidlertid forstyrrelser i hjerterytmen og langvarig bruk kan virke blodtrykksøkende.

Anvendelse ved fordøyelsesplager

Marrubiin gir signaler til sentralnervesystemet om å øke utskillingen av fordøyelsesvæsker. Dette hjelper til å fordøye maten og kan dempe følelsen av oppblåsthet. Gallestrømmen stimuleres, noe som reduserer dannelsen av tarmgass ved å endre den kjemiske sammensetningen av innholdet i tykktarmen. Borremynte kan videre dempe svingningene i blodsukkeret etter at man har spist mat som er rik på karbohydrater. Det er stoffet marrubiin i urten som er ansvarlig for den svært bitre smaken og som gjør at borremynte virker appetittstimulerende. Ved behandling av fordøyelsesplager med borremyntete, er det viktig å innta teen ½ time før måltidene. Commission E i Tyskland godkjenner borremynte ved appetittmangel og fordøyelsesplager som oppblåsthet og mye tarmgass.

Anvendelse og dosering

Borremynte inntas vanligvis i form av urtete. Man bruker ½-1 teskje tørket urt per kopp kokende vann og lar det trekke i 10-15 minutter før urten siles fra. Dette kan drikkes tre ganger om dagen og tilsvarer et inntak av ca. 4,5 g tørket urt daglig. Av tinktur bruker man 1-2 ml per dag av en 1:5 tinktur i 40% sprit. Urten er ofte en ingrediens i slimløsende og fordøyelsesfremmende medisiner, og brukes en del i urtedrops mot hoste.

Annen anvendelse av borremynte

Et avkok av borremynte kan påføres utvortes på mindre skader og enkelte hudplager. En slik urtete er blitt brukt både innvortes og utvortes ved bl.a. eksem og helvetesild. På grunn av den bitre smaken er bladene, eller bare den eteriske oljen fra planten, enkelte ganger brukt til å smaksette øl og likører. Borremynte er en fin plante for biene, og det sies at den også er en god naboplante når man dyrker tomater.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Ingen bivirkninger eller interaksjoner med andre medisiner er kjent ved bruk i anbefalte doser. Borremynte har rykte for å være abortfremkallende og for å kunne påvirke menstruasjonssyklusen, noe man må huske på hvis man har menstruasjonsproblemer og ønsker å anvende urten. En livmorstimulerende virkning er påvist hos dyr som ble gitt borremynte. Med bakgrunn i dette, og mangel på data omkring sikkerhet, blir det frarådd å bruke borremynte under graviditet. Overdreven bruk under amming bør også unngås. Ingen opplysninger finnes om mulige skadevirkninger ved bruk av barn, men noen negativ virkning er ikke ventet.

De kjemiske stoffene som er ansvarlig for borremyntens slimløsende virkning, hjelper også med å stabilisere hjerterytmen. Drikker man så mye som fem kopper te hver dag (der hver kopp inneholder 1-2 g tørket urt), kan dette forstyrre hjerterytmen. Hvis man har hjerteproblemer eller magesår, bør man konsultere lege før man begynner å bruke borremynte. Inntak av store mengder borremynte kan virke kraftig avførende. Den friske plantesaften kan gi utslett hos sensitive personer. Støv fra den tørkede urten kan virke irriterende i luftveiene, så man bør bruke ansiktsmaske når man bearbeider tørket borremynte. 

 

Flere bilder av borremynte
LITTERATUR
Balch, Phyllis A.: Prescription for Herbal Healing. New York, Avery 2002.
Barnes, Joanne; Linda A. Anderson & J. David Phillipson: Herbal Medicines. A guide for healthcare professionals. Second edition. London, Pharmaceutical Press 2002.
Blumenthal, Mark: The Complete German Commission E Monographs.  Austin, Texas, American Botanical Council 1998.
Blumenthal, Mark: Herbal Medicine. Expanded Commision E Monographs.  Austin, Texas, American Botanical Council 2000.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses. London, Dorling Kindersley 2002.
Bremness, Lesley: Den store urteboken.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag A/S 1990.
Bremness, Lesley: Urter.  Oslo, N.W. Damm & Søn / Teknologisk Forlag 1995.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo, N.W. Damm & Søn 2003.
Dragland, Steinar & Bertalan Galambosi: Produksjon og første-foredling av medisinplanter.  Ås, Forskningsparken i Ås 1996.
Duke, James A.: The Green Pharmacy Herbal Handbook.  Rodale / Reach 2000.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Garland, Sarah: Hjemmets store bok om Helseplanter, Urter og Krydder.  Hjemmets bokforlag 1980.
Hoffmann, David: Medicinal Herbalism. The Science and Practice of Herbal Medicine. Rochester, Healing Art Press 2003.
Hoppe, Elisabeth: Dyrking og bruk av urter.  Oslo, Mortensen 1992.
Juneby, Hans Bertil: Fytomedicin - en fickhandbok om medicinalväxter. Gamleby, Artaromaförlaget 1999.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
Mills, Simon & Kerry Bone: The Essential Guide to Herbal Safety. St. Louis, Elsevier 2005.
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature. Leicester, Blitz Editions 1998.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World. Portland, Oregon, Timber Press 2004.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 20.02.2016