Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > BERGMYNTE   

BERGMYNTE
Origanum vulgare
 
ANDRE NORSKE NAVN
Kung, kungsmynte, bergkung, kong, kongsgras, konning, ølkom, røyspost, skogmynte, vill oregano, vill-timian, godgræs.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Origanum vulgare L.
Origanum creticum L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Kungsmynta, Vildväxande mejram, Vild mejram, Oregano, Dosta, Koning, Konungagräs, Spansk humla.
DANSK:  Vild Merian, Almindelig Merian.
FINSK:  Mäkimeirami, Metsämeirami, Oregano.
ENGELSK:  Wild marjoram, Marjoram, Common marjoram, Perennial marjoram, Pot marjoram, Oregano, European oregano, Wild oregano, Winter oregano, Turkish oregano, Joy of the mountain, Wintersweet.
TYSK:  Wilder Majoran, Staudenmajoran, Mutterkraut, Schusterkraut, Gemeiner Dost, Brauner Dost, Badkraut.
FRANSK:  Origan, Origan vulgaire, Marjolaine sauvage.
SPANSK:  Oregano.
 
FAMILIE
Leppeblomstfamilien (Lamiaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av bergmynte
Bergmynte avbildet på frimerker

BOTANISK BESKRIVELSE

Bergmynte er en flerårig, 30-60 cm høy urt med kort, krypende jordstengel. Den rødaktige stengelen er forgreinet og håret. Bladene har kort stilk, er ovale, helrandete eller utydelig tannete. I de mellomste bladhjørnene sitter ofte bladete kortskudd, i de øvre bladhjørnene blomstrende greiner med blomster i små kvaster som danner tette hoder eller halvskjermer. Blomstene er purpurrøde med todelt underleppe og femtannet overleppe. Blomstringen skjer normalt i juli og august. Urten har en bitter smak og aromatisk duft. Når den dyrkes i middelhavsområdet, der den opprinnelig hører hjemme, får den en mye karftigere aroma enn den får i kjøligere land som Norge.

 
UTBREDELSE

Bergmynte er opprinnelig hjemmehørende i Europa, Midt-Østen, Iran og Himalaya. Arten er introdusert til det fjerne Østen, og til Nord-Amerika, hvor den dyrkes kommersielt. I Norge finnes bergmynte først og fremst i Oslofjordområdet og et stykke innover på Østlandet, men trives også i de indre, mer beskyttede fjordstrøkene på Vestlandet og nordover til Helgeland. Bergmynte foretrekker varme, soleksponerte steder, og vokser på tørre berg, i ur og på andre steinete steder, gjerne på kalkrik jord.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Origani herba: De overjordiske delene av bergmynte. Drogen har en behagelig duft og en krydderaktig smak. Urten kan brukes frisk eller tørket. Den blomstrende urten, eller hos de eldre plantene bare de blomstrende stengelspissene, samles inn og tørkes ved høyst 35 °C. Det kan utvinnes en eterisk olje fra bergmynte.

Bergmynte er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel og kan omsettes fritt.

 
INNHOLDSSTOFFER

Bergmynte inneholder 0,1-0,4 % eterisk olje med i hovedsak monoterpener som limonen, b-pinen og okimen, samt seskviterpenene b-karyofyllen og b-bisabolen. Dessuten inneholder oljen tymol, karvakrol, linalol og terpinen-4-ol. Både karvakrol og tymol er bakterie- og soppdrepende. Bladene inneholder dessuten flavonoider (bl.a. luteolin, apigenin og diosmetin), aromatiske karboksylsyrer, bitterstoffer, garvestoffer og harpiks.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

En skarpt aromatisk urt som virker antiseptisk, varmende, astringerende, krampeløsende, betennelseshemmende, svettedrivende, mildt slimløsende, mildt urindrivende, appetittstimulerende, fordøyelsesfremmende, magestyrkende, galledrivende, kvalmedempende, livmorstimulerende, menstruasjonsfremmende og svakt beroligende. Bergmynte er en kraftig antioksidant.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Mage- og galleblæreproblemer, kolikk, diaré, kvalme, innvollsorm, forkjølelse, influensa, hoste, bronkitt, astma, milde febertilstander, betennelser og sår i munn og hals, artritt, muskelsmerter, menstruasjonssmerter, nervøs hodepine, søvnvansker, melankoli, sjøsyke, tannpine, lus og kløe fra insektstikk.

 
OMTALE AV BERGMYNTE

Tradisjonell bruk av bergmynte

Slektsnavnet Origanum stammer fra det greske "oros" , som betyr fjell, og "ganos", som betyr glede eller pryd. Navnet på planten kan derfor oversettes med "fjellets glede".

Bergmynte er en plante som ble høyt verdsatt allerede av oldtidens grekere, og i middelalderen ble urten nærmest regnet som et universalmiddel. Dansken Henrik Harpestreng, som var Nordens første utdannete lege, omtaler bergmynten i sine skrifter fra 1200-tallet. På den tiden ble urten ofte knust, blandet med honning og brukt mot hoste og gulsott. I form av urtete, skulle bergmynte være virksomt mot halsbyll, og saft presset av planten ble anbefalt mot spolorm, for å skjerpe synet og bedre hørselen. Når man tygde på bladene, lindret det tannverk.

Den engelske urtelegen Nicholas Culpeper (1500-tallet) anbefalte te av oregano ved fordøyelsesproblemer, appetittløshet og hoste, og for å rense kroppen for avfallsstoffer. Han mente også at planten virket drivende på menstruasjonen og at den kunne brukes mot slangebitt.

Som trolldomsurt skulle bergmynte kunne drive djevelen på flukt, gi mennesket god helse, et lyst sinn, godt humør og tilfredshet i hjertet. Særlig skulle bergmynten styrke og verne kvinner mot trollskap når de var spesielt utsatt for mørkets makter, som når de sto brud eller skulle føde. I Hellas plantet man bergmynte på gravene, og hvis planten trivdes, var det et tegn på at den døde var lykkelig.

Bergmynte som medisinplante

Bergmynte har en gunstig virkning på fordøyelses- og luftveissystemet, og brukes også for å fremme menstruasjonen. Urten er krampeløsende og stimulerer galleutskillelsen, noe som kan hjelpe mot luftplager i mage og tarmer, og på den måten være til nytte ved kolikk. Den er dessuten appetittstimulerende og kan bidra til å dempe kvalme. Innholdsstoffet tymol i bergmynte kan også ta livet av innvollsorm. Urten virker stimulerende på livmoren og kan lindre smertefulle menstruasjoner. På grunn av den livmorstimulerende virkningen, er bergmynte kontraindikert under graviditet.

Ved at bergmynte virker slimløsende og svettedrivende, kan urten brukes til behandling av forkjølelse, influensa og milde febertilstander. Et uttrekk av bergmynte brukes ellers ved hoste, bronkitt og astma. Garvestoffene i urten og den antiseptiske virkningen gjør at bergmyntete kan brukes som gurglevann ved betennelser og sår i munn og hals. Det er den eteriske oljen i bergmynte som er ansvarlige for den kraftige, aromatiske duften. Hovedvirkestoffet i oljen er tymol, som er både desinfiserende og krampeløsende, og virker svært godt ved kraftige hosteanfall. Tymol finnes i større mengder i hagetimian (Thymus vulgaris), derfor er timian mer brukt enn bergmynte i forbindelse med luftveisplager. Bergmynte kan imidlertid erstatte timian i hostemiksturer.

Brukt i moderate mengder i en urtete, har urten en beroligende virkning og bidrar til å fremme en rolig søvn. Te laget av bergmynte eller merian (Origanum majorana) sies å fordrive melankoli. Utvortes kan bergmynte brukes til å lage et avslappende og styrkende bad, særlig for små barn. Brukt i badevannet stimuleres blodsirkulasjonen i huden. En urtete av bergmynte skal kunne hjelpe ved sjøsyke. Bergmynte regnes som en svært kraftig antioksidant.

Eterisk olje av bergmynte

Bergmynte er ofte brukt i form av en eterisk olje som blir destillert fra den blomstrende planten. Oljen inneholder tymol og karvakrol som forhindrer bakterie- og soppvekst, samt virker slimløsende. Derfor kan oljen brukes ved betennelser i de øvre luftveiene og i hostemedisiner. Ellers brukes den eteriske oljen noe i aromaterapien mot artritt og muskelsmerter, men her er det vanligere å anvende oljen fra den nærstående arten merian (Origanum majorana).

Noen få dråper av den eteriske oljen på en bomullsdott kan stikkes inn i en verkende tann for å dempe smertene. Den eteriske oljen har også vært brukt til å drepe lus og lindre kløen fra insektstikk, men her må det utvises forsiktighet, da den kan gi hudirritasjoner. Ellers brukes den eteriske oljen fra bergmynte kommersielt til smaksetting av mat, i toalettartikler og parfymer for menn.

Dosering

En urtete for innvortes bruk lages ved å helle en kopp kokende vann over en teskje av den tørkede urten og la det trekke i 5 -10 minutter. Denne teen kan drikkes tre ganger daglig. For munnvask heller man en halv liter kokende vann over to spiseskjeer av urten og lar det trekke i 10 minutter. Gurgle munnen med dette uttrekket 5-10 minutter flere ganger om dagen. I matvarer brukes inntil 0,3 % bergmynte, dvs. 3 g urt per kilo mat, eller ca. 2-6 dråper eterisk olje per kilo mat.

Bruk av bergmynte som krydder

Den bergmynten som er viltvoksende her i landet er en fin krydderplante, men sammenlignet med oreganoen vi får i Syden, er smaken svært mild. Planter som vokser rundt Middelhavet har en langt sterkere, pepperlignende smak og duft, en aroma som er modnet fram i varm sol og et behagelig vinterklima.

Tørkede bergmynteblad var tidligere mye brukt som krydder her i landet. Sammen med karve (Carum carvi) var den blant de mest brukte krydderne. Den særpregede smaken var særlig populær i pølser og annen kjøttmat, blodpudding og supper. Den var en av de fire "pølseurtene", som var bergmynte, sar (Satureja hortensis), timian (Thymus vulgaris) og merian (Origanum majorana).

Bergmynte brukes ofte i tørket tilstand, da kraften og smaken faktisk er sterkere i tørket enn i frisk plante. Den friske urten har imidlertid en mer sammensatt smak og duft, og frisk urt foretrekkes av mange i matlagingen. I vår tid er det på pizzaen at det er mest aktuelt å bruke bergmynte, og man kan lage sitt eget pizzakrydder ved å blande bergmynte, merian (Origanum majorana), basilikum (Ocimum basilicum) og rosmarin (Rosmarinus officinalis). Bergmynte smaker også godt i spaghettiretter, lapskaus, sopp- og fiskeretter. Urten passer ellers bra til å sette smak på forskjellige eggretter, og til grønnsaker og rotfrukter som har egen, fyldig smak, som for eksempel tomater, aubergine, kål og kålrot.

Bergmynte var tidligere brukt ved ølbrygging, da den på samme måte som humle (Humulus lupulus) ga ølet en særegen smak og fremmet gjæringsprosessen.

Dyrking

Bergmynte dyrkes nå kommersielt i noen deler av verden, men mesteparten av behovet dekkes av villinnsamlede planter fra middelhavsområdet, og da særlig fra det sørlige Italia. Innholdet av eterisk olje varierer noe alt etter hvor plantene vokser. Produkter fra det sørlige Europa er langt mer skarpe, og ligner lite på smaken til planter som vokser lengre nord. Bergmynte formeres med frø som sås på en varm plass om våren. Den kan være en fin markdekkende plante på solrike steder. Urten virker avskrekkende på maur og andre plagsomme insekter, så den er fin å ha i grønnsakhagen.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Bergmynte bør ikke brukes i medisinske doser av gravide, men regnes som helt trygg å bruke i kulinariske mengder. Ufortynnet eterisk olje av bergmynte må aldri brukes innvortes. Ved utvortes bruk i form av aromaterapi, kan eterisk olje av bergmynte virke irriterende på huden. Den eteriske oljen må ikke brukes under graviditet og amming, eller til spedbarn og barn.

 

Flere bilder av bergmynte
LITTERATUR
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses. London, Dorling Kindersley 2002.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo, N.W. Damm & Søn 2003.
Craze, Richard: Herbal Teas.  London, Apple Press 1998.
Duke, James A.: Det Grønne Apotek.  Aschehoug Dansk Forlag A/S 1998.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Gunderson Genz, Randi: Hildegard av Bingens urtehage.  Oslo, Pax Forlag A/S 1998.
Hermansen, Pål: Kystens vakre vekster.  Oslo, Universitetsforlaget 1990.
Hiltunen, Raimo & Yvonne Holm: Eteriska oljor och deras medicinska användning. Artaromaförlageet 1999.
Hoffmann, David: The New Holistic Herbal.  Boston, Element Books Ltd. 1990.
Hoppe, Elisabeth: Dyrking og bruk av urter.  Oslo, Mortensen 1992.
Høiland, Klaus: Naturens legende planter.  Hjemmets Bokforlag 1978.
McVicar, Jekka: Urter for kropp og sjel.  Oslo, Hilt og Hansteen 1996.
Nielsen, Harald: Lægeplanter og trolddomsurter.  København, Politikens Forlag A/S 1976.
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature. Leicester, Blitz Editions 1998.
Salvesen, Anna: Aromaterapi - eteriska oljor för välbefinnande, Del 2.  Artaromaförlaget AB 2002.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
Walfridson, Marguerite: Vindu med basilikum.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag 1995.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 25.03.2015