|
HUMLE |
|
Humulus lupulus |
| |
| VITENSKAPELIG NAVN
/ SYNONYMER |
| Humulus
lupulus L. |
| Cannabis lupulus Scopoli. |
| |
| NAVN
PÅ ANDRE SPRÅK |
|
SVENSK:
Humle, humla, vildhumla. |
| DANSK: Humle. |
|
ISLANDSK: Humall. |
|
FINSK:
Humala. |
| ENGELSK: Hops,
Common Hop, European Hop, Lupulus. |
| TYSK: Hopfen,
Bierhopfen, Hopf, Hoppen, Hupfen,
Wilder Hopfen. |
|
FRANSK: Houblon,
Houblon grimpant. |
|
SPANSK: Lúpulo. |
| |
| FAMILIE |
| Hampefamilien (Cannabaceae). |
|
|
|
|
| BOTANISK
BESKRIVELSE |
| Humle
er en av våre få viltvoksende slyngplanter, og har en imponerende rask
vekst, inntil 18 cm i døgnet.
Plantene visner ned til rota hver vinter, men kan i løpet av noen
sommermåneder danne ranker på 5-6 meters lengde.
Bladene er store og håndflikede, og vokser
motsatt på stengelen. Stengel og blad er dekket av tallrike stive, nedadrettede hår som sørger for at planten får feste og ikke sklir ned
når den klatrer oppover vegger o.l. Humle er særbu, det vil si at det er
særskilte hann- og hunnplanter. Hannblomstene sitter i glisne, greinaktige knipper,
mens hunnblomstene er kongleaktige. De er satt sammen av skjell som har
kjertelhår med et sterkt aromatisk bitterstoff. Bare hunnplanter blir
dyrket, fordi blomstene mister mye av sine verdifulle egenskaper dersom de
blir befruktet. Humle kan brukes som prydplante, og den er så hardfør at
den kan dyrkes over det meste av landet. |
|
|
|
| UTBREDELSE |
| Humle er utbredt i Europa, nordlige Asia
og
Nord-Amerika. I Norge er humle relativt vanlig som viltvoksende plante nordover
til Nordland. Humle har dessuten vært dyrket her i landet i mange
hundre år, og på mange steder kan det være vanskelig å avgjøre om
forekomstene er naturlige eller rester etter dyrking av humle. Tsjekkia er kjent for sin høye kvalitet på humle. |
|
|
|
| DROGER
/ ANVENDTE
PLANTEDELER |
| Lupuli strobuli:
Humlekonglene
(hunnblomstene) brukes medisinsk. De samles når de er blitt
gulgrønne av farge, fete og klissete å ta på og lukter sterkt. Drogen har en egenartet, skarp lukt og en krydderaktig, bitter smak. Den blir lett ødelagt, og lagres derfor bare til neste innhøsting.
Unge skudd av humle kan spises om våren som asparges.
Et homeopatisk middel som kalles
Lupulus lages ved at de friske humlekonglene finhakkes og
trekkes i alkohol.
Humle er i følge Urtelisten
fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan
omsettes fritt. |
|
|
|
| INNHOLDSSTOFFER |
| Humlekongler inneholder
bl.a. 15-30 % harpiks med en rekke bitterstoffer. Viktigst er humulon og isohumulon som er vannløselige, og lupulon, som ikke løses i
vann (bitterstoffene mister lett sin virkning ved tørking og lagring). I
tillegg finnes 0,3-1 % eterisk olje som hovedsakelig består av mono-
og seskviterpener (mer enn 150 kjente aromatiske stoffer), 2-4 % garvestoffer av katekintypen, flavonoide
glykosider (kaempferol, quercetin, astralagin, rutin),
fettstoffer, kolin, trimetylamin og asparagin. Lupulinkjertlene i konglene
inneholder bl.a. 50-80 % harpiks med ca. 5 % humulon og ca. 1 % lupulon,
1-3 % eterisk olje, østrogen og andre hormoner. |
|
|
|
| URTENS
EGENSKAPER OG VIRKNING |
| Aromatisk bitter, appetittstimulerende,
beroligende, søvndyssende, krampeløsende, melkestimulerende, smertestillende,
astringerende (sammentrekkende), sårhelende, urindrivende og bakteriedrepende.
Humle har en hormonell virkning på grunn av innholdet av
planteøstrogen. |
|
|
|
|
URTEN
KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER |
| Søvnløshet, appetittløshet,
dårlig fordøyelse, hoste, forkjølelse, klimakteriebesvær, stress, angst, spenning, nervøs uro, depresjoner, hodepine,
migrene og kolikk. Utvortes på infiserte og saktehelende sår. |
|
|
|
|
OMTALE AV HUMLE |
|
 |
Innledning
Det
er tre hovedanvendelsesområder for humledrogen. Ved appetittløshet er
det bitterstoffene i humle som er ansvarlige for å stimulere matlysten.
Det er den flyktige oljen som fremmer søvnen, beroliger nervene og
hjelper mot depresjon. Dessuten kan humlens innhold av fytoøstrogener ha
innvirkning på menstruasjonssyklusen.
|
Humle som
sovemedisin
Som
et appetittvekkende middel brukes te av hunnblomstene til humle (Lupuli
strobuli), og denne teen virker også svakt beroligende. 1-2 teskjeer droge
overhelles med en kopp kokende vann og siles etter 10-15 min. trekketid.
En kopp drikkes en halv time før måltider eller før sengetid. Sårede soldater
under første og andre verdenskrig fikk humle puttet i hodeputen ved mangel
på andre sovemedisiner. De eteriske oljene som frigjøres fra humleputen
påvirker muligens hjernen direkte gjennom luktsenteret. Forsøk gjerne både en liten "sovepute" og en
kopp humlete drukket om kvelden hvis du har vanskelig for å sovne. Humlemel
benyttes som beroligende middel i tabletter eller ekstrakter, ofte sammen
med ekstrakt av legevendelrot (Valeriana officinalis),
sitronmelisse (Melissa officinalis) eller andre lett beroligende
urter.
Humle ved
fordøyelsesplager
Forskning har vist at uttrekk av humlekongler virker avslappende på
glatt muskulatur, særlig i tarmkanalen. Humle kan derfor anvendes sammen
med andre urter til behandling av sykdommer som tykktarmskatarr, Crohn’s
sykdom og nervøs mage. Humlens evne til å virke avslappende og lindrende
kompletteres av den bakteriedrepende virkningen av stoffene lupulon og
humulon, som motvirker betennelser, og av plantens generelt
bitterstimulerende effekt. Humpe kan på denne måten hemme infeksjoner, som kan spille en vesentlig rolle for
dannelsen av sår i magen og tolvfingertarmen.
Hormonregulerende
virkning
Humlens innhold av fytoøstrogener, dvs. plantestoffer som virker
på samme måte som østrogen, gjør at planten kan
påvirke hormonbalansen. Humle kan derfor brukes ved klimakteriebesvær.
Det høye innholdet av fytoøstrogener kan imidlertid ha uheldige effekter
ved at kvinner som jobber som humleplukkere oftere
enn normalt får forstyrrelser i menstruasjonssyklusen.
Et
litt spesielt bruksområde for humle er til demping av den mannlige
kjønnsdriften. Sannsynligvis skyldes denne virkningen østrogenstoffene, som er kjent for å
motvirke effekten av det mannlige testosteronet. Det kan imidlertid også
skjule seg andre hormonstoffer i planten som virker på samme måten.
Tidligere ble humle gitt til menn med gonoré og syfilis, foruten til
seksuelle avvikere og potensielle seksualforbrytere.
Humle til
ølbrygging
Bruk av humle til
ølbrygging var kjent allerede av romerne, men i Europa kom den ikke i
bruk som ølkrydder før på 1600-tallet. Etter at humle ble innført som
ølkrydder i England, ble drikker som ble krydret på gammeldags vis med
reinfann (Tanacetum vulgare) og
korsknapp (Glechoma hederacea) kal
ale, mens det som ble brygget med humle ble kalt beer etter
det tyske navnet bier.
Humle
inneholder bitterstoffet lupulin, som er et naturlig konserveringsmiddel.
Opprinnelig var det lupulinet som gjorde at man begynte å bruke humle ved
framstilling av øl. Lupulinet hindret visse typer bakterier i å vokse i
ølet eller vørteren. Den bitre humlesmaken er velkjent for øldrikkere, og
innholdet av humle kan være en medvirkende årsak til den søvndyssende
virkningen av øl.
Utvortes bruk av
humle
Et humleomslag på sår som ikke vil gro kan av og
til ha større virkning enn tradisjonelle preparater, og det skyldes at
stoffene lupulon og humulon virker bakteriedrepende.
Humleskudd kan
spises
For
den som vil nyte humlens mangfoldighet fullt ut, kan vårens tidlige
humleskudd anbefales som et alternativ til asparges. Dampet i ti minutter
med en klatt smør eller fløte smaker de herlig. |
|
|
| Advarsler,
bivirkninger og kontraindikasjoner
Ved bruk i moderate
mengder er det ikke rapportert bivirkninger, kontraindikasjoner eller interaksjoner med andre medisiner, men noen personer har erfart en sjelden allergisk reaksjon eller kontakteksem fra pollenet eller
fra de gule, pulverlignende krystallene i fruktene. I
større mengder er drogen giftig.
På grunn av humlens
beroligende virkning bør urten ikke brukes ved behandling av
depresjoner. |
|
|
|
Les også en artikkel om humle, skrevet av Rolv Hjelmstad. |
|
|
|
| LITTERATUR |
| Borchorst,
Georg: Urter og urtemedisin. København, Klitrose 1991. |
| Bruun,
Erik & Budde Christensen: Klassiske legeplanter.
Oslo, Aschehoug 1998. |
|
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo,
N.W. Damm & Søn 2003. |
|
Christophersen, Erling:
Norske medisinplanter. Oslo, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) 1960. |
|
Forlaget Det
Beste: Våre medisinske planter.
Oslo, Det Beste A/S 1984. |
| Hermansen,
Pål: Kystens vakre vekster. Oslo,
Universitetsforlaget 1990. |
| Hillker,
Li: Naturens egen legebok. Oslo, Teknologisk
forlag 1991. |
| Hoppe,
Elisabeth: Dyrking og bruk av urter. Oslo, Mortensen 1992. |
| Høiland,
Klaus: Naturens legende planter. Hjemmets Bokforlag 1978. |
|
Juneby, Hans Bertil: Fytomedicin - en fickhandbok om medicinalväxter.
Gamleby, Artaromaförlaget 1999. |
| Mabey,
Richard: Politikens bog om helbredende urter.
Politikens Forlag 1989. |
| Pahlow,
M.: Mitt eget planteapotek. Oslo, Kolibri
Forlag 1986. |
| |
|
|
VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved
bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for
eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten
eller preparater hvor urten inngår.
|
|
©
Urtekilden |
|
Tekst
og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken
elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden. |
|
|
|
| |
| Denne siden
ble sist endret 16.02.2011 |
|
|
|
|
|