Urtekildens planteleksikon  

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > HUMLE   

HUMLE
Humulus lupulus
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Humulus lupulus L.
Cannabis lupulus Scopoli.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Humle, humla, vildhumla.
DANSK:  Humle.
ISLANDSK:  Humall.
FINSK:  Humala.
ENGELSK:  Hops, Common Hop, European Hop, Lupulus.
TYSK:  Hopfen, Bierhopfen, Hopf, Hoppen, Hupfen, Wilder Hopfen.
FRANSK:  Houblon, Houblon grimpant.
SPANSK:  Lúpulo.
 
FAMILIE
Hampefamilien  (Cannabaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av humle
Humle avbildet på frimerker

BOTANISK BESKRIVELSE
Humle er en av våre få viltvoksende slyngplanter, og har en imponerende rask vekst, inntil 18 cm i døgnet. Plantene visner ned til rota hver vinter, men kan i løpet av noen sommermåneder danne ranker på 5-6 meters lengde. Bladene er store og håndflikede, og vokser motsatt på stengelen. Stengel og blad er dekket av tallrike stive, nedadrettede hår som sørger for at planten får feste og ikke sklir ned når den klatrer oppover vegger o.l. Humle er særbu, det vil si at det er særskilte hann- og hunnplanter. Hannblomstene sitter i glisne, greinaktige knipper, mens hunnblomstene er kongleaktige. De er satt sammen av skjell som har kjertelhår med et sterkt aromatisk bitterstoff. Bare hunnplanter blir dyrket, fordi blomstene mister mye av sine verdifulle egenskaper dersom de blir befruktet. Humle kan brukes som prydplante, og den er så hardfør at den kan dyrkes over det meste av landet.
 
UTBREDELSE
Humle er utbredt i Europa, nordlige Asia og Nord-Amerika. I Norge er humle relativt vanlig som viltvoksende plante nordover til Nordland. Humle har dessuten vært dyrket her i landet i mange hundre år, og på mange steder kan det være vanskelig å avgjøre om forekomstene er naturlige eller rester etter dyrking av humle. Tsjekkia er kjent for sin høye kvalitet på humle.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Lupuli strobuli: Humlekonglene (hunnblomstene) brukes medisinsk. De samles når de er blitt gulgrønne av farge, fete og klissete å ta på og lukter sterkt. Drogen har en egenartet, skarp lukt og en krydderaktig, bitter smak. Den blir lett ødelagt, og lagres derfor bare til neste innhøsting. Unge skudd av humle kan spises om våren som asparges.

Et homeopatisk middel som kalles Lupulus lages ved at de friske humlekonglene finhakkes og trekkes i alkohol.

Humle er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt.

 
INNHOLDSSTOFFER
Humlekongler inneholder bl.a. 15-30 % harpiks med en rekke bitterstoffer. Viktigst er humulon og isohumulon som er vannløselige, og lupulon, som ikke løses i vann (bitterstoffene mister lett sin virkning ved tørking og lagring). I tillegg finnes 0,3-1 % eterisk olje som hovedsakelig består av mono- og seskviterpener (mer enn 150 kjente aromatiske stoffer), 2-4 % garvestoffer av katekintypen, flavonoide glykosider (kaempferol, quercetin, astralagin, rutin), fettstoffer, kolin, trimetylamin og asparagin. Lupulinkjertlene i konglene inneholder bl.a. 50-80 % harpiks med ca. 5 % humulon og ca. 1 % lupulon, 1-3 % eterisk olje, østrogen og andre hormoner.
 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Aromatisk bitter, appetittstimulerende, beroligende, søvndyssende, krampeløsende, melkestimulerende, smertestillende, astringerende (sammentrekkende), sårhelende, urindrivende og bakteriedrepende. Humle har en hormonell virkning på grunn av innholdet av planteøstrogen.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Søvnløshet, appetittløshet, dårlig fordøyelse, hoste, forkjølelse, klimakteriebesvær, stress, angst, spenning, nervøs uro, depresjoner, hodepine, migrene og kolikk. Utvortes på infiserte og saktehelende sår.
 
OMTALE AV HUMLE

Innledning

Det er tre hovedanvendelsesområder for humledrogen. Ved appetittløshet er det bitterstoffene i humle som er ansvarlige for å stimulere matlysten. Det er den flyktige oljen som fremmer søvnen, beroliger nervene og hjelper mot depresjon. Dessuten kan humlens innhold av fytoøstrogener ha innvirkning på menstruasjonssyklusen.

Humle som sovemedisin

Som et appetittvekkende middel brukes te av hunnblomstene til humle (Lupuli strobuli), og denne teen virker også svakt beroligende. 1-2 teskjeer droge overhelles med en kopp kokende vann og siles etter 10-15 min. trekketid. En kopp drikkes en halv time før måltider eller før sengetid. Sårede soldater under første og andre verdenskrig fikk humle puttet i hodeputen ved mangel på andre sovemedisiner. De eteriske oljene som frigjøres fra humleputen påvirker muligens hjernen direkte gjennom luktsenteret. Forsøk gjerne både en liten "sovepute" og en kopp humlete drukket om kvelden hvis du har vanskelig for å sovne. Humlemel benyttes som beroligende middel i tabletter eller ekstrakter, ofte sammen med ekstrakt av legevendelrot (Valeriana officinalis), sitronmelisse (Melissa officinalis) eller andre lett beroligende urter.

Humle ved fordøyelsesplager

Forskning har vist at uttrekk av humlekongler virker avslappende på glatt muskulatur, særlig i tarmkanalen. Humle kan derfor anvendes sammen med andre urter til behandling av sykdommer som tykktarmskatarr, Crohn’s sykdom og nervøs mage. Humlens evne til å virke avslappende og lindrende kompletteres av den bakteriedrepende virkningen av stoffene lupulon og humulon, som motvirker betennelser, og av plantens generelt bitterstimulerende effekt. Humpe kan på denne måten hemme infeksjoner, som kan spille en vesentlig rolle for dannelsen av sår i magen og tolvfingertarmen.

Hormonregulerende virkning

Humlens innhold av fytoøstrogener, dvs. plantestoffer som virker på samme måte som østrogen, gjør at planten kan påvirke hormonbalansen. Humle kan derfor brukes ved klimakteriebesvær. Det høye innholdet av fytoøstrogener kan imidlertid ha uheldige effekter ved at kvinner som jobber som humleplukkere oftere enn normalt får forstyrrelser i menstruasjonssyklusen.

Et litt spesielt bruksområde for humle er til demping av den mannlige kjønnsdriften. Sannsynligvis skyldes denne virkningen østrogenstoffene, som er kjent for å motvirke effekten av det mannlige testosteronet. Det kan imidlertid også skjule seg andre hormonstoffer i planten som virker på samme måten. Tidligere ble humle gitt til menn med gonoré og syfilis, foruten til seksuelle avvikere og potensielle seksualforbrytere.

Humle til ølbrygging

Bruk av humle til ølbrygging var kjent allerede av romerne, men i Europa kom den ikke i bruk som ølkrydder før på 1600-tallet. Etter at humle ble innført som ølkrydder i England, ble drikker som ble krydret på gammeldags vis med reinfann (Tanacetum vulgare) og korsknapp (Glechoma hederacea) kal ale, mens det som ble brygget med humle ble kalt beer etter det tyske navnet bier.

Humle inneholder bitterstoffet lupulin, som er et naturlig konserveringsmiddel. Opprinnelig var det lupulinet som gjorde at man begynte å bruke humle ved framstilling av øl. Lupulinet hindret visse typer bakterier i å vokse i ølet eller vørteren. Den bitre humlesmaken er velkjent for øldrikkere, og innholdet av humle kan være en medvirkende årsak til den søvndyssende virkningen av øl.

Utvortes bruk av humle

Et humleomslag på sår som ikke vil gro kan av og til ha større virkning enn tradisjonelle preparater, og det skyldes at stoffene lupulon og humulon virker bakteriedrepende.

Humleskudd kan spises

For den som vil nyte humlens mangfoldighet fullt ut, kan vårens tidlige humleskudd anbefales som et alternativ til asparges. Dampet i ti minutter med en klatt smør eller fløte smaker de herlig.
 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Ved bruk i moderate mengder er det ikke rapportert bivirkninger, kontraindikasjoner eller interaksjoner med andre medisiner, men noen personer har erfart en sjelden allergisk reaksjon eller kontakteksem fra pollenet eller fra de gule, pulverlignende krystallene i fruktene. I større mengder er drogen giftig. På grunn av humlens beroligende virkning bør urten ikke brukes ved behandling av depresjoner.

 
Les også en artikkel om humle, skrevet av Rolv Hjelmstad.
 
LITTERATUR
Borchorst, Georg: Urter og urtemedisin.  København, Klitrose 1991.
Bruun, Erik & Budde Christensen: Klassiske legeplanter.  Oslo, Aschehoug 1998.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo, N.W. Damm & Søn 2003.
Christophersen, Erling: Norske medisinplanter.  Oslo, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) 1960.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Hermansen, Pål: Kystens vakre vekster.  Oslo, Universitetsforlaget 1990.
Hillker, Li: Naturens egen legebok.  Oslo, Teknologisk forlag 1991.
Hoppe, Elisabeth: Dyrking og bruk av urter.  Oslo, Mortensen 1992.
Høiland, Klaus: Naturens legende planter.  Hjemmets Bokforlag 1978.
Juneby, Hans Bertil: Fytomedicin - en fickhandbok om medicinalväxter.  Gamleby, Artaromaförlaget 1999.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
Pahlow, M.: Mitt eget planteapotek.  Oslo, Kolibri Forlag 1986.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 16.02.2011