Planteslekta Apium teller ca. 20 arter og finnes utbredt i den tempererte delen av verden. I Europa er det 5 arter. Vill selleri (Apium graveolens var. graveolens) vokser på elvestrender nær havet, vanligvis på noe saltholdig mark. Den viltvoksende formen av selleri er en kraftigduftende plante med en knollformet og kjøttfull rot, kraftige stengler og flikete blad som blir inntil 50 cm lange. Blomstene er hvite og sitter i sammensatte skjermer med hele svøpblad.

De dyrkede formene stilkselleri eller stangselleri (Apium graveolens var. dulce), knollselleri (Apium graveolens var. rapaceum) og bladselleri (Apium graveolens var. secalinum) er kulturformer av vill selleri. Stangselleri lagrer næringen i sukkulente bladskaft. Knollselleri har en kraftig, oppsvulmet stammebasis. Bladskaftet utvikles direkte fra denne klumpformede stammebasisen, som kan bli en drøy desimeter i diameter. Selleri har en gjennomtrengende lukt og en krydret, søtlig, besk og skarp smak.

Selleriplanten er toårig, men kulturformene dyrkes som ettårige vekster. Det første året dannes det en rosett av langstilkete blad og som regel også oppsvulmet rotknoll. Hos kulturformene er bladene mørkegrønne og blanke, enkelt fjærdelte med store, sagtaggete avsnitt, og kan enkelte ganger ha en rødlig farge. I det andre vekståret dannes det en 30-90 cm høy, forgreinet, furet stengel med hvite eller gulaktige blomster som sitter i dobbeltskjermer med stråler av forskjellig lengde. Plantene blomstrer fra juli til september. Fruktene (frøene) er nesten halvkuleformede med 5 like ribber.

Vill selleri er utbredt i kystnære områder fra Sør- og Mellom-Europa (inklusive Storbritannia) til tempererte områder i Asia og Afrika. I våre dager dyrkes ulike varianter av selleri i alle deler av verden med temperert klima, og planten brukes både som grønnsak, krydderurt og medisinplante. Antagelig kom selleriplanten til Norge med munker, men sikre opplysninger om dyrking her i landet har vi ikke fra tidligere enn på 1600-tallet. 

Røttene av vill selleri graves opp om høsten og brukes friske, eller tørkes for bruk i tinkturer. Frøene (Apii fructus) samles når de er modne og tørkes for bruk i urtete, flytende ekstrakter og pulver, eller destilleres for å utvinne den eteriske oljen. Vill selleri brukes sjelden til kulinariske formål, da den har en bitter smak og er giftig i store doser. Det er den viltvoksende selleripanten som er mest effektiv som medisin, men kommersielt dyrkede varianter kan også brukes medisinsk.

De dyrkede variantene knollselleri og stilkselleri anvendes som grønnsaker. Knollselleri har en knollformet, spiselig jordstengel som høstes første året og brukes frisk eller tørket. Stilkselleri har saftige og sprø bladstilker, som spises rå eller kokt. Stilkene kan blekes, men det vil gå utover vitamininnholdet, særlig A- og C-vitaminene. I våre dager dyrkes det sorter av stilkselleri som har selvblekende stengler. Friske og sprø stengler av stilkselleri brukes særlig i salater og som tilbehør til ost. Roten av selleriplanten anvendes lite som medisin i våre dager, men den er et effektivt urindrivende middel og har tidligere blitt brukt ved steiner og grus i urinveiene. Den virker også som et bittert fordøyelsesmiddel og et stimulerende middel for leveren.

Bladene av både bladselleri, stilkselleri og knollselleri kan plukkes hele sommeren og brukes friske, eller de kan tørkes forsiktig i skygge for å bevare smak og farge. Selleri brukes i en lang rekke krydderblandinger til supper, sauser og kjøttretter. Sellerifrøene høstes etter at planten har blomstret det andre året. Frøene anvendes som krydder, enten hele eller malt. De har en svakt bitter smak og virker derfor som et mildt stimulerende middel for fordøyelsen, men brukes hovedsakelig som et urindrivende middel som bidrar til å fjerne giftstoffer fra kroppen. Sellerisalt er en blanding av malte sellerifrø og vanlig koksalt.

Eterisk olje kan utvinnes av alle delene av selleriplanten, men den mest anvendelige oljen og den eneste som brukes i aromaterapi, blir produsert ved vanndampdestillasjon av frøene. Den har en sterk, krydret duft og en farge som varierer fra blekt til mørk gul, men kan også gå mot oransje. Oljen har kraftig terapeutisk virkning og må brukes med forsiktighet. Eterisk olje av selleri anvendes også som smakstilsetning i f.eks. likør, eller til parfymering av såper og ulike kremer.

Fruktene (frøene) til selleri har høyt innhold av mineraler, inklusive natrium, og inneholder ellers furokumariner som psoralen og bergapten. Selleri inneholder også flavonoider, som apigenin, luteolin og isoquercitrin, og fenolsyrer og alkaloider. Det medisinsk mest aktive innholdsstoffet i selleri er en eterisk olje med innhold av limonen, apigenol, apiol, beta‑selinen og andre stoffer. I selleri finnes videre ftalider (som gir den velkjente selleriduften og som virker beroligende og krampeløsende), prenylkumariner, furanokumariner (bergapten), alkaloider og flavonoider (bl.a. apiin, apigenin og isoquercitrin). Apigenin er et muskelavslappende stoff som kan virke avslappende på blodårene og senke blodtrykket.

Stengler og blad av selleri er rike på vitamin A, B-kompleks og C (100 mg per 100 g), og inneholder dessuten karotin, protein, mineraler (særlig fosfor og jern), eterisk olje og plantehormoner. Rotknollen til knollselleri inneholder pyrin, eterisk olje, glykosid, protein, apiin, kolin, vitamin B1, B2 og C, samt et nikotinsyreamid og mineraler (kalsium, natrium, magnesium og fosfor). Fra et ernæringsmessig synspunkt skiller ikke selleri seg særlig positivt ut, da planten er ganske fattig på karbohydrater (1,9 %) og proteiner (0,75 %), og har så å si ikke noe fett.

(Gjelder primært sellerifrø): Aromatisk, bitter, urindrivende, antiseptisk på urinveiene, øker utskillingen av urinsyre, betennelseshemmende ved urinveisinfeksjoner, nervestyrkende, nerveberoligende, krampeløsende, smertestillende, antirevmatisk (motvirker betennelser i leddene), beroligende (demper muskelspenninger), hostedempende, appetittvekkende, fordøyelsesfremmende, luftdrivende, galledrivende, leverbeskyttende, avførende, avgiftende, blodrensende, styrkende, livmorstimulerende, abortfremkallende, menstruasjonsdrivende, nærende, stimulerer melkeproduksjonen hos ammende, blodåreavslappende, hjerterytmestabiliserende, blodtrykkssenkende, blodsukkersenkende, kolesterolsenkende, immunregulerende, kreftforebyggende, afrodisierende (kjønnsdriftstimulerende middel) og antioksidant.

Urinveisinfeksjoner (bl.a. blærekatarr), urinsyregikt, revmatisme, leddbetennelse (artritt), leddgikt (revmatoid artritt), ødemer (spesielt i forbindelse med gikt), frostknuter, høyt blodtrykk, høyt kolesterol, hjertesykdommer (som angina pectoris og uregelmessig hjerterytme), astma, bronkitt, appetittmangel, dårlig fordøyelse, halsbrann, mye tarmgass, tarmkramper, leverproblemer, gallestein, nyrestein, kolikk, diabetes, muskelspenninger, nerveproblemer, angst, milde depresjoner, søvnløshet, stress, tretthet, kronisk tretthetssyndrom (ME) og uregelmessig menstruasjon. 

Vill selleri (Apium graveolens var. graveolens) har vært brukt som mat og krydder siden tidenes morgen. Urten var ofte nevnt i gamle egyptiske tekster, og girlandere laget av friske selleriblad alternert med blå vannliljekronblad er blitt funnet i graver som er datert til rundt 1000 år f.Kr.Det finnes skriftlige belegg for at man i lange tider har anvendt selleri i middelhavsområdet. Planten er f.eks. omtalt i Homers Odysséen, som man antar ble skrevet for 2700 år siden, under navnet selinon. Fra dette ordet har man avledet navnet selleri. I Kina har vill selleri blitt bruk i minst 2500 år og nevnes allerede av Konfusius (551-479 f.Kr.).

Slektsnavnet Apium er en latinisert form av det keltiske ordet apon, som betyr "vann" og viser til de fuktige voksestedene til artene i slekta, mens graveolens betyr "med sterk, vond lukt" og kommer av at alle delene av planten har en karakteristisk sterk duft av selleri.

Tradisjonell bruk av selleri

Planten ble tidlig dyrket, og både Plinius (23 -79 e.Kr.) og Dioskorides (1. årh. e.Kr.) skiller mellom viltvoksende og dyrket selleri. Dioskorides beskriver begge formene som fordøyelsesfremmende, urin- og melkedrivende, og sier at de med fordel kan blandes i hoste- og smertestillende midler. I gamle norrøne urte- og legebøker kalles selleri gjerne merke. I en legebok fra Ulvik fra 1500-tallet anbefales det å drikke saft eller avkok av sellerirot for nyrestein og kolikk. Utvortes ble den anbefalt i plaster mot ryggverk og for å stanse kraftige menstruasjonsblødninger.

Under middelalderen fortsatte man å bruke selleri både som medisin og som krydder i mat. Nye og mildere varianter av selleri oppsto på 1500-tallet, sannsynligvis i Italia. Fra denne tiden kommer praksisen med å dekke over de nedre delene av stenglene for å hemme klorofylldannelsen. På den måten får man bleke selleristilker, som både er lengre og mildere på smak enn grønne bladstilker.

Overtro og magi knyttet til selleri

Det foreligger en del råd knyttet til selleri som har karakter av overtro og magi, f.eks. at en sellerirot hengt om halsen skal være virksomt mot tannverk og at kvinner ikke må spise selleri, for da får barna deres byller og sår. Hvis man sliter med søvnløshet, kan man fylle en pute med sellerifrø, noe som sies å fremme søvnen og styrke den mentale årvåkenheten gjennom dagen. Å tygge på sellerifrø skal også hjelpe på konsentrasjonen, og for å utvide sine psykiske evner kan man brenne frøene sammen med røkelse. For å tiltrekke seg sine åndelige guider kan man plassere en sellerirot på alteret sitt.

En plante med mange medisinske egenskaper

I tillegg til at selleri er en populær grønnsak, er det også en plante med viktige medisinske egenskaper. I de medisinske tradisjonene i Østen er selleri kategorisert som bitter-søt, noe som gjør at den virker "fuktig" og "avkjølende", og er derfor god til å balansere varme og krydrete matretter. Hele planten virker mildt stimulerende, nærende og gjenskapende ved svekkelsestilstander.

Stilker og blad av selleri har blitt brukt som et betennelseshemmende og urindrivende middel, et beroligende middel for demping av muskelspenninger og som et afrodisiakum. Tradisjonelt er selleri best kjent ved behandling av urinsyregikt, revmatisme, astma og bronkitt, og som et blodrensende middel. Sellerifrø har blitt verdsatt for sine stimulerende og fordøyelsesbefordrende egenskaper, samt som et mildt nerveberoligende og styrkende middel. Disse egenskapene til selleri omtales nærmere i teksten under.

Selleri som fordøyelsesmiddel

I folkemedisinen har selleri et godt rykte som et fordøyelsesfremmende middel som også demper gassproduksjonen og smerter i buken som skyldes mye tarmgass. Sellerifrø stimulerer appetitten, demper halsbrann og virker krampestillende i tarmen. Selleri er et godt styrkemiddel for leveren og fremmer galleproduksjonen, noe som også kan bidra til å gi bedre fordøyelse. I eldre tid ble frøene ofte tygd etter et måltid for å hjelpe fordøyelsen og for å nære ammende mødre slik at de fikk økt produksjon av morsmelk (frøene fra mange skjermplanter har denne egenskapen). Hvis man tygger på en rå selleristilk, dempes sultfornemmelsen.

Sellerifrø kan senke blodtrykket

Stoffet apigenin i sellerifrø virker avslappende på blodårer og gjør at de blir åpnere slik at blodet strømmer lettere. Apigenin er imidlertid bare ett av mer enn et dusin kjemiske stoffer i sellerifrø som kan være til hjelp for hjerte-karsystemet. Noen av stoffene er naturlig urindrivende og vil på en mild måte fremme utskillingen av et væskeoverskudd i kroppen, noe som kan motvirke høyt blodtrykk og hjertesvikt, i tillegg til de månedlige premenstruelle vannansamlingene som enkelte kvinner opplever. Noen av innholdsstoffene virker som en naturlige kalsiumkanalblokkerer og er hjerterytmestabiliserende ved at de delvis blokkerer opptaket av kalsium i glatte muskelceller, framfor alt i hjerte-karsystemet, noe som gjør dem verdifulle ved uregelmessige hjerteslag eller brystsmerter av angina pectoris. Forbedringen som kan oppleves ved angina, skjer gjennom redusert oksygenforbruk i hjertemuskulaturen og utviding av hjertets kransårer. Alt dette gjør at selleri kan fungere som et medisinsk næringsmiddel for folk som sliter med hjertehelsen. Å spise fire stilker stangselleri eller drikke 40 ml sellerisaft tre ganger daglig er vist å kunne redusere blodtrykket og minske risikoen for hjerteinfarkt. Før man starter å bruke selleri mot høyt blodtrykk bør man imidlertid konsultere lege, for selv om en slik kur kan hjelpe, kan den gjøre mer skade enn nytte hvis man er spesielt sensitiv for salt. Lignende stoffer som de vi finner i sellerifrø, forekommer også i frøene hos andre planter i skjermplantefamilien, f.eks. kvann (Angelica archangelica), gulrot (Daucus carota), pastinakk (Pastinaca sativa) og persille (Petroselinum crispum).

Vanndrivende og rensende effekt

Med bakgrunn i innholdet av eterisk olje, har sellerifrø en svakt vanndrivende virkning og en betydelig antiseptisk effekt. De kan derfor bidra til å desinfisere nyrene og blæren, og brukes gjerne i kombinasjon med andre urter til behandling av blærekatarr og andre urinveisinfeksjoner. Den eteriske oljen i sellerifrø fører til en utvidelse av årene i nyrene, noe som igjen gir økt urinvolum og raskere utskilling av avfallsprodukter som urinsyre. Siden sellerifrø hjelper nyrene med å kvite seg med avfallsstoffer og reduserer syrenivået i hele kroppen, kan urten derfor være til hjelp ved nyrestein, urinsyregikt og leddbetennelser (artritt).

Sellerifrø mot urinsyregikt og andre revmatiske plager

I tradisjonell folkemedisin i ulike land har sellerifrø lenge blitt brukt til behandling av forskjellige typer leddbetennelser. Frøene hjelper også kroppen til å bedre blodomløpet i muskler og ledd, og til å senke et generelt syreoverskudd i kroppen. Selv om det er lite vitenskapelig dokumentasjon for at sellerifrø virker på revmatiske plager som urinsyregikt og revmatoid artritt (leddgikt), vil frøenes betennelseshemmende virkning og deres evne til å bryte opp urinsyreavleiringer i leddene og hjelpe nyrene med å fjerne urinstoff og andre avfallsstoffer fra kroppen, kunne være forklaringen på urtens effekt.

Urinsyregikt er en akutt betennelsesreaksjon fremkalt av urinsyrekrystaller som felles ut i leddhinnen. Ofte rammes det innerste leddet i stortåen først (podagra), men også andre ledd kan angripes. Leddene hovner og kan bli røde og svært smertefulle. Et anfall varer gjerne bare noen dager, og mellom anfallene er man ofte helt smertefri. Med tiden kan sykdommen gå over i et kronisk stadium der mange ledd er angrepet. Kvinner angripes praktisk talt aldri før etter klimakteriet (overgangsalderen). Skolemedisinens svar på å beskytte mot urinsyregikt, er preparater med virkestoffet allopurinol som motvirker produksjonen av urinsyre, og probenecid som øker utskillingen av urinsyre, men preparater med begge disse virkestoffene er kjent for å kunne gi bivirkninger. Allopruinol kan f.eks. gi hudreaksjoner, diaré, sløvhet og kvalme. Derfor er det godt å kjenne til at sellerifrø kan ha god virkning ved urinsyregikt, uten at man trenger å bekymre seg for bivirkninger.

Virkning av selleri på nervesystemet

Allerede i oldtidens Hellas kjente man til at selleri kunne være et botemiddel for "frynsete nerver", og forskning i 1970- og 80-årene har vist at den eteriske oljen i selleri har en beroligende virkning på nervesystemet. En tidlig forfatter sa at "vill selleri renser ut melankolsk væske som gir opphav til tristhet", og det er fascinerende å merke seg at urtekyndige også i våre dager bruker selleri som et nervestyrkende middel, og da særlig ved depresjoner som opptrer sammen med nervøs rastløshet og uro. Den positive effekten på nervesystemet kan oppnås både ved å spise stangselleri og å drikke te av frøene.

Selleri som afrodisiakum

Selleri har i lang tid vært assosiert med seksualitet, fertilitet, bedre potens og mental klarhet. Den kjente italienske elskeren Cassanova var kjent for å spise selleri regelmessig for å styrke sin seksuelle energi. Ftalidene i selleri er i stand til å virke avslappende på blodårene og dermed bedre blodsirkulasjonen (særlig i bekkenet), noe som kan påvirke evnen til å få og opprettholde ereksjon. Men selleri kan også øke syntesen av steroidet androstenon, som frigjøres i menns svette som et feromon og som er kjent for å virke seksuelt tiltrekkende.

Andre medisinske egenskaper til selleri

Flere studier har indikert at sellerifrø kan redusere blodsukkerverdiene, noe som er nyttig for å kunne kontrollere diabetes. Selv om selleri inneholder en moderat mengde karbohydrater, er det en anbefalt grønnsak for diabetikere. Selleri inneholder en mengde fiber, og som kjent er et fiberrikt kosthold til hjelp for å redusere kolesterolet. Selleri inneholder dessuten et stoff som kalles 3-n-butylftalid, som er vist å senke kolesterolet hos forsøksdyr og derfor trolig også hos mennesker. Videre har en indisk studie fra 1995 vist at frøene har en merkbar leverbeskyttende effekt. Tradisjonelle ayurvediske leger har helt siden oldtiden foreskrevet sellerifrø som et vanndrivende middel for å behandle ødemer. Videre anbefaler de sellerifrø for behandling av forkjølelser, influensa, dårlig fordøyelse, artritt og sykdommer i lever og milt.

Sellerifrø er vist å stimulere livmorsammentrekninger hos dyr, noe som støtter den tradisjonelle bruken til å fremme menstruasjonen og fremkalle abort. Av denne grunn bør gravide utvise forsiktighet og ikke spise sellerifrø i større mengder. Å spise stilkselleri er imidlertid ufarlig i så måte. Noen kvinner kan ønske å forsøke sellerifrø for å få i gang menstruasjonen, men bruk aldri urten i et forsøk på å fremkalle abort! Kvinner som plages med premenstruelt syndrom kan forsøke sellerifrø i de plagsomme dagene rett før menstruasjonen.

Sellerifrøolje inneholder ftalider som har en beroligende effekt, så hvis man er engstelig, nervøs eller ligger mye våken, kan man prøve å innta sellerifrø for å se om det har en positiv virkning.

Studier har vist at å innta selleri (særlig på grunn av innholdet av flavonene luteolin og apigenin) gir redusert risiko for å utvikle kreft i mage, endetarm, lever og lunger. Forskere i Kina har funnet at å spise bare to middels store stilker med selleri 2-3 ganger i uka kan redusere risikoen for å få lungekreft med 60 %. Det er ikke vitenskapelig fastslått om apigenin alene gjør jobben med å drepe kreftceller, eller om det virker sammen med andre stoffer i selleri.

Å innta sellerifrø kan videre være nyttig ved luftveisproblemer som astma og bronkitt. Forskning har vist at stoffer i selleri både har immunregulerende og antioksidant virkning.

Eterisk olje av selleri

Den eteriske oljen i selleri utvinnes ved destillasjon av frøene. Det er en av de mest effektive urindrivende oljene som finnes. Ved nyreinfeksjoner og tilbakeholding av urin, er den beste metoden å bruke varme omslag med fortynnet selleriolje over nyreområdet, og man bytter omslagene så snart de begynner å avkjøles. Den samme metoden kan fungere godt ved blærekatarr, og da legger man omslaget over blæreområdet.

Massasje med sellerifrøolje vil være gunstig for personer med væskeopphopninger i kroppen, men den gjør mye mer enn å sørge for væskeutskilling. Selleri hjelper kroppen med å fjerne akkumulerte giftstoffer, så massasjen med selleriolje er særlig å anbefale ved cellulitter, artritt, revmatisme og urinsyregikt når opphopning av urinsyre gir smerter og betennelser.

Selleri stimulerer stoffskiftet og kan være til hjelp ved tretthet og utmattelse, særlig hvis det er stressrelatert. Derfor er selleriolje kanskje en olje som bør vurderes ved kronisk tretthetssyndrom (ME).

Selv om den eteriske oljen virker krampeløsende i små doser, vil den ved overdosering kunne fremkalle kramper, f.eks. sammentrekninger i livmoren, noe som ved graviditet kan føre til abort.

Anvendelse og dosering av selleri

For en velsmakende og avslappende te som kan være til hjelp ved diabetes, urinsyregikt og revmatoid artritt (leddgikt), kan man drikke urtete av sellerifrø. Bruk 1-2 teskjeer av nyknuste frø per kopp kokende vann og la det trekke i 10-20 minutter før teen siles. Drikk en kopp mellom måltidene 2-3 ganger daglig. Hvis man har tinktur av frøene, er en fornuftig dosering 30 dråper i vann tre ganger daglig. Ellers kan man bruke 1 teskje oppmalte frø i maten hver dag. Hvis man spiser fire stilker med stangselleri daglig, er det i følge studier funnet å være nok til å senke både et høyt blodtrykk og et høyt kolesterol.

Eterisk olje av sellerifrø kan brukes ved smertefull urinsyregikt i føtter og tær. Man tilsetter da 15 dråper eterisk olje til en balje med varmt vann og holder føttene oppi baljen. Til en massasjeolje kan man fortynne 5-10 dråper selleriolje i 20 ml mandelolje eller solsikkeolje, og denne oljen masseres inn i leddene ved artritt.

Selleri som mat

Alle delene av selleriplanten (stengler, rotknoll, blad og frø) kan brukes i matlagingen, og urten kan bidra til å opprettholde generelt velvære. Vannet som man koker selleri i, kan fungere som en utmerket helsebringende urtete. Te av selleri lages primært på frøene, men en urtete laget på friske eller tørkede blad har beroligende virkning og kan drikkes før man går til sengs.

Stilkselleri regnes som ypperlig mat ved slanking. Siden stangselleri hovedsakelig består av cellulose og vann, inneholder den få kalorier, samtidig som den gir verdifulle fibre og C-vitamin. Urten er helsebringende for hele systemet, særlig for nervene og nervøse mager. Den virker også vanndrivende, avførende og luftdrivende.

Når man kjøper stangselleri, bør den være økologisk dyrket da selleri er utsatt for høyt nitrittinnhold som økes av nitrat-gjødsel. For at den skal beholde sprøheten, kan stangselleri oppbevares innpakket i kjøleskapet. Stangselleri brukes særlig i salater og som tilbehør til ost, men er også anvendbar i supper og gryteretter, samt til farseretter og lever. Før man anvender selleristilkene, bør de seige trådene utenpå stenglene fjernes med en potetskreller eller ostehøvel.

Bladene av selleri beholder den grønne fargen hvis de tørkes raskt og oppbevares mørkt og kjølig. De inneholder mye mineralsalter og vitaminer, og kan f.eks. tilsettes i salater, kremoster og gryteretter. Selleriblad anvendes mye i matlagingen i Balkanlandene, samt i England, Frankrike og Amerika. Smaken minner en del om persille, og tilsatt i små porsjoner fremheves de øvrige krydderurtene i maten. Tørkede selleriblad eller knuste frø kan også blandes med salt og anvendes som bordkrydder (sellerisalt).

Sellerirot har omtrent samme næringsinnhold som stangselleri, men inneholder mer jern (0,8 mg per 100 g rå rot) og folinsyre (51 mcg per 100 g rå rot). Rårevet sellerirot kan brukes i råkost, men bør vendes i sitronsaft med en gang den er revet, så den ikke mørkner.

Med en saftsentrifuge kan man lage en forfriskende og sunn juice av selleristilker og -blad. Av denne juicen, gjerne blandet sammen med saft av gulrot og sitron, kan man drikke et halvt glass til hvert måltid, noe som er både velsmakende og sunt. 

Dyrking av selleri

Selleri kan sås i kasser eller potter innendørs allerede i februar eller mars. Risikoen for at plantene skal blomstre det første året er imidlertid et problem ved den lange vekstperioden. For å unngå dette, bør plantene ikke plantes ut før i månedsskiftet mai/juni, når også nettene er blitt varmere og temperaturen i jorda er minst 13 °C. Hvis plantene er herdet en tid før utplanting, kan de tåle noe nattekulde. Selleri er opprinnelig en saltjordsplante, så i motsetning til de fleste andre hageplanter tåler selleri klor, ja plantene trenger til og med dette grunnstoffet.

At selleriplanten er toårig er en egenskap som utnyttes aktivt ved dyrking av knollselleri. Knollen utvikles første vekstår ved hjelp av røttene, primærstilken og bladene for lagring av næringsstoffer og energi til overvintringen. Men når knollene høstes etter den første vekstsesongen, faller overvintringen bort, likeså andre års vekst med tilhørende blomstring. Også stilkselleri dyrkes som en ettårig kultur.

Selleri virker avskrekkende på skadeinsekter og skremmer bl.a. bort kålsommerfugler, så det er en fin naboplante til ulike kålvekster.

Å anvende selleri (både stangselleri, bladselleri og knollselleri) i matlagingen anses å være trygt, og slik mat kan også spises under svangerskap. Selleri kan imidlertid forårsake matallergi med kryssreaksjon til en rekke andre matvarer. Furanokumarinene i selleri kan gi soleksem etter hudkontakt med plantesaften, men det opptrer sjelden. Det kan likevel være klokt å ikke påføre eterisk olje av selleri utvortes i kraftig solskinn. Personer som er sensitive for bjørk og/eller burot pollen, kan også være overfølsomme for selleri, men slike allergiske reaksjoner på selleri er sjeldne.

Man kan ikke forvente bivirkninger ved normal bruk av sellerifrø og den eteriske oljen som utvinnes fra frøene. Overdosering av den eteriske oljen har i forsøk vist å kunne fremkalle livmorsammentrekninger og abort, så gravide bør ikke bruke terapeutiske doser med selleri. Hvis du har nyrebetennelse bør du unngå sellerifrø, da oljen i frøene kan virke irriterende på nyrene og forverre tilstanden, men slike tilfeller opptrer svært sjelden.

Selleri inneholder naturlig forekommende kumariner som teoretisk kan framvise antikoagulerende virkning, men det er lite trolig at det oppstår interaksjoner med antikoagulerende medisiner som Marevan (warfarin).

Frø som blir solgt for å dyrke grønnsaker, kan være behandlet med soppmidler og bør ikke brukes til medisinske formål.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.