Planteslekta Ruta består av åtte arter av kraftigduftende, vintergrønne eller delvis vintergrønne halvbusker. Disse finnes utbredt på tørre og steinrike steder ved Middelhavet, på Kanariøyene, Nordøst-Afrika og Sørvest-Asia.

Arten vinrute er en vintergrønn halvbusk når den dyrkes i varmt klima, mens kulde vil få den til å miste bladene. Plantene har en snau stengel som er treaktig ved basis og sterkt forgreinet i toppen. De temmelig tykke bladene er to eller tre ganger fjærdelte, og holder man dem opp mot lyset kan man tydelig se små prikker, som er kjertler med en kraftigduftende eterisk olje. De ca. 1 cm brede, noe frynsete, grønngule blomstene sitter i flate, skjermlignende blomsterstander. Endeblomsten er femtallig, mens sideblomstene er firetallige med åtte tydelige støvbærere. Frukten er en kapsel som inneholder tallrike frø. Blomstringstiden er fra juni til september. Plantene blir ca. 50 cm høye og 30-45 cm brede, men er gjerne noe mindre når de dyrkes i det kjølige klimaet vi har i Norge. Vinrute har en eiendommelig duft som enkelte synes er behagelig, mens andre synes er motbydelig. Det finnes flere varianter og kultivarer av vinrute. En vanlig sort er ’Jackman’s Blue’ som har blad med nærmest metallblå glans, mens sorten ’Variegata’ har uregelmessige kremhvite markeringer på bladene. Aleppovinrute (Ruta chalepensis) er en ruteart som vokser ved Middelhavet og som ligner på vinrute, og denne er tradisjonelt blitt anvendt på samme måte som vinrute.

Vinrute hører naturlig hjemme i Nord-Afrika og Sør-Europa så langt nord som til de sørlige Alpene. I de sørlige delene av Europa, særlig ved Middelhavet, dyrkes vinrute overalt. Planten dyrkes også mange andre steder i verden, både som prydplante og medisinplante, og i nordligere områder av Europa, Nord-Amerika og Australia har den noen steder naturalisert seg. I Norge dyrkes vinrute helst i urtehager, og da gjerne som en ettårig plante.

Rutae folium: Vinruteblad. Rutae herba: De overjordiske delene av vinrute. Planten kan anvendes frisk eller tørket. Drogene har en egenartet lukt og en bitter, krydderaktig smak. Bladene plukkes om våren eller sommeren og tørkes for bruk i uttrekk (urtete), tinkturer, flytende ekstrakter og pulver (som f.eks. kan anvendes i kapsler).

Når man høster urten, bør det stå igjen en stengel på ca. 10 cm slik at planten overlever. Urten tørkes raskt i skygge ved en temperatur opptil 35 °C. Tørket urt oppbevares i en tett beholder. Når man samler vinruteplanter, er det lurt å bruke hansker da den ellers kan gi kløe og kanskje også smertefullt utslett med blemmer (se under Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner). Alle delene av planten er giftige.

Det homeopatiske preparatet Ruta grav. blir laget av de overjordiske delene av planten, som høstes når den er i ferd med å komme i blomst, finhakkes og trekkes i alkohol.

Et stort antall kjemiske forbindelser er kjent fra vinrute. Viktige stoffer er kumariner (bergapten, daphnoretin, gravelliferon, isoimperatorin, naphthoherniarin, pangelin, psoralen, rutamarin, rutarin, rutaciltin, scopoletin og umbelliferon), alkaloider (arborinin, dictamnin, skimmianin, graveolin, graveolinin, kokusaginin, rutacridon, fagarin m.fl.), flavonoidene rutin og quercetin, bitterstoffer, opptil 0,6 % eterisk olje, harpiks, garvestoffer, askorbinsyre og mange andre aktive stoffer. I roten er det funnet lignaner (savinin og helioxanthin). Den eteriske oljen er sammensatt av ulike ketoner, særlig metylnonylketon (opptil 90 %), men også limonen, cineol, pinen, anisinsyre, fenol og metylacetat. Stoffet rutin styrker blodkarenes innervegg og senker blodtrykket, og dette stoffet ekstraheres og anvendes av den farmasøytiske industrien. Urtens abortfremmende virkning tilskrives særlig arborinin, men også kumarinene. Den hudirriterende virkningen, som økes ved UV-bestråling (fotosensibilitet), tilskrives furanokumarinene.

Urten har en aromatisk, bitter og skarp smak, og en varm energi. Vinrute er angitt å ha følgende egenskaper: Livmorstimulerende, abortfremkallende, menstruasjonsregulerende, fordøyelsesfremmende, magestyrkende, galledrivende, avførende, ormedrepende, antimikrobiell, antiseptisk, krampeløsende, sirkulasjonsstimulerende, styrker kapillærårene, blodtrykkssenkende, beroligende, nervestyrkende, stimulerende, svettedrivende, urindrivende, hudirriterende (rubefacient), smertestillende og hostedempende.

Vinrute har vært brukt innvortes ved menstruasjonsproblemer, som uteblitt menstruasjon og smertefull menstruasjon. Videre ved nervøst betingede fordøyelsesplager, appetittløshet, magesmerter, kolikk, gallesykdommer, forgiftninger, innvollsorm, parasitter, forstyrrelser i blodomløpet, hjertebank, høyt blodtrykk, hodepine, svimmelhet, revmatiske smerter, ryggsmerter, isjias, urinsyregikt, muskelkramper, lammelser, forstuinger, epilepsi, hysteri, åreknuter, multippel sklerose (MS), luftveisinfeksjoner og hoste.

Utvortes har urten vært brukt ved overanstrengte og såre øyne, øreverk, tannpine, sår hals, hudsykdommer, frostknuter, skader, nevralgier og revmatisme.

I homeopatien brukes middelet Ruta grav ved forstuinger, skrammer over bein, senebetennelser, seneskader, kronisk leddbetennelse, smertefulle sår, isjias, tennisalbue, ryggsmerter, åreknuter, venøse staser, hodepine, dårlig syn og anspente øyne.

Det norske navnet vinrute kommer trolig av at urten i tidligere tider ble inntatt sammen med vin når den ble anvendt som middel mot pest. Navnet kan også komme av at urten ble brukt til å bedre og stabilisere vin av dårlig kvalitet. Det engelske navnet rue, og slektsnavnet Ruta, kommer begge fra det greske reuo, som betyr "å sette fri", og viser til urtens evne til å sette folk fri fra sykdommer. Det vitenskapelige artsnavnet graveolens er sammensatt av ordene gravis (= ubehagelig) og olea (= luktende), og viser til plantens spesielle lukt.

Bruk av vinrute i oldtiden

Vinrutens legende egenskaper ble i oldtiden og gjennom hele middelalderen lovprist i høye ordelag. Planten ble regnet med blant de viktigste medisinplantene og ble derfor dyrket over det meste av Europa. Selv om de fleste av antikkens forfattere priser vinrutens mange gode egenskaper, advares det også mot dens giftighet.

Vinrute stammer fra middelhavsområdet og antas å være innført til Norden av munkene på 1100- eller 1200-tallet. Under middelalderen var det mye overtro og magi knyttet til vinrute. Når planten var kjent som "nådens urt", var det nok fordi man mente at den skulle beskytte mot djevelen, hekseri og magi, og den ble da også brukt av kirken til djevleutdrivelse. Greiner av vinrute har ellers blitt anvendt til å skvette hellig vann i kirkene før høymesser, og derav kommer det folkelige engelske navnet Herb of Grace. Videre trodde man at den som åt av vinrute ble særlig klarsynt og kunne se inn i framtida. Og for å være sikker på å treffe byttet, kunne jegeren koke flintgeværet i en blanding av vinrute og jernurt (Verbena officinalis). Det blir sagt av vinruten har vært inspirasjon for kløver i kortstokken.

Vinrute var ellers en av urtene i bukettene som rikfolk gikk og snuste på for å beskytte seg mot det onde og mot pesten. Sammen med abrodd (Artemisia abrotanum) ble vinrute plassert nær dommeren før fangene ble ført inn i rettslokalet for å beskyte mot pest og flekktyfus. For grekerne og romerne ble den dessuten regnet som dydens urt, og alle bruder hadde fra gammelt av en kvast vinrute i brudebuketten. Vinrute er nevnt flere ganger i Bibelen, men det kan like gjerne dreie seg om aleppovinrute (Ruta chalepensis), som har en mer sørlig utbredelse.

Vinrute som motgift

I den lange tidsperioden hvor giftbegeret var mye benyttet som mordvåpen, og hvor man ofte ble bitt av giftige dyr eller forgiftet av mat, ble vinrute regnet som en mer effektiv motgift enn noe annet remedium. Hippokrates (ca. 460-377 f.Kr.) anså den for et sikkert middel mot all slags gift, så det er ikke så merkelig at den ble en av ingrediensene i de mange sammensatte motgiftene.

En av disse motgiftene, mitridat, er oppkalt etter kong Mitridates av Pontos, som har gått over i historien på grunn av sine forsøk med gifter og motgifter, både på dyr og mennesker. Han ble beseiret av romeren Pompeius i år 66 f.Kr. og sagnet forteller at han ikke var i stand til å bli tatt av dage med gift, fordi han så lenge hadde eksperimentert med inntak av gifter på seg selv at han var blitt immun. Han måtte derfor be en tjener om å drepe seg med sverdet. Denne historien er gjentatt hos mange legeskribenter, ja man finner den så sent som i 1648 i Simon Paullis Flora Danica som bevis for plantens verdi, og mitridat var også med i Dispensatorium Hafniense, den første danske formelsamling fra 1658. På 1300-tallet inngikk vinrute i "fire tyvers eddik", et brygg som røvere som ranet pestofre beskyttet seg med.

Vinrute som abortmiddel

I en dansk farmakopé fra 1862 er vinrute nevnt som abortmiddel, og til det formålet er den blitt brukt gjennom århundrer. Planten virker nemlig kraftig stimulerende på livmoren og fremmer menstruasjonen. Gerard (1633) skriver uten forbehold at vinruten driver både det døde fosteret og etterbyrden ut, og fremmer en unaturlig fødsel. Det var imidlertid et farlig middel å anvende, for den virksomme og den dødelige dosen ligger meget nær hverandre i størrelse. Vinrute har derfor sikkert forårsaket mange ulykkelige kvinners død.

Kyskhetsurt

Vinrute var "kyskhetens urt" og den skulle finnes i klosterhagene, for munker og nonner skulle innta den for å dempe kjødets lyster. Det er nok denne virkningen Shakespeare hentyder til i Hamlet i scenen der Ofelia gir en vinrute til den elskovssyke dronningen. Men her kan den store dramatikeren ha gjort en feil, for om vinruten demper mannens kjønnsdrift, kan den ha motsatt effekt på kvinnen, noe Henrik Harpestreng (død ca. 1244) skrev allerede på 1200-tallet. Noen forskere tror nemlig at vinrute inneholder et stoff som står det kvinnelige kjønnshormonet nær, og dette kan i så fall forklare hvorfor kvinnens kjønnsdrift stimuleres, mens mannens dempes. Det kan jo også tenkes så stygge tanker som at vinrute ble dyrket i nonneklostrenes hager fordi den ble brukt som abortmiddel.

Øyenmedisin

Innholdsstoffet rutin i vinrute styrker de perifere blodårene. Dette er kanskje grunnen til at urten har vært svært populær til øyevask. Mange urteskribenter, også Plinius (23-79 e.Kr.), anbefalte et uttrekk av vinrute som øyebad, da det skulle styrke og klarne synet. Vinrute-te var en populær drikk blant malere, gravører og skulptører i renessansen, og både Leonardo da Vinci og Michelangelo hevdet at de hadde styrket både det vanlige synet og sitt indre kreative syn takket være vinrutens metafysiske krefter. Både urt og frø var oppført i den danske farmakopéen av 1772, og en gammel oppskrift fra Elephantapoteket i Oslo viser at vinrute der var i bruk til "Taylors øyenvann" (Aqua ophtalmica Taylori) til langt ut på 1800-tallet.

Vinrute mot menstruasjonsplager

Hovedanvendelsen av vinrute i moderne medisin er som middel for å regulere menstruasjonssyklusen og få i gang en undertrykt menstruasjon. Urten inneholder en eterisk olje som er rik på metylnonylketon som virker sterkt sammentrekkende på livmoren, i tillegg til at det stimulerer menstruasjonen. Urten brukes også ved uteblitt menstruasjon (når det ikke skyldes graviditet) og ved sparsom, uregelmessig eller smertefull menstruasjon (dysmenoré). Ved menstruasjonsproblemer drikkes en urtete av vinrute i en uke før forventet menstruasjon.

En krampeløsende urt

Et annet hovedanvendelsesområde for vinrute er knyttet til urtens krampeløsende virkning. Vinrute virker avslappende på den glatte muskulaturen, særlig i fordøyelsessystemet hvor den lindrer nervøs mage, mageknipe og spenninger i tarmene. Vinrute-te kan dessuten drive ut innvollsorm. Dens evne til å lette kramper, gjør at den også kan spille en rolle ved behandling av krampeaktig hoste. Som nevnt stimulerer den også den perifere blodsirkulasjonen og kan derigjennom bidra til å senke et forhøyet blodtrykk. Å tygge på friske blad av vinrute kan lindre spenningshodepine, lette hjertebank og dempe andre angstrelaterte plager, men det betinger at man liker den sterkt aromatiske smaken.

Utvortes bruk av vinrute

På grunn av den styrkende virkningen på svake kapillærårer, kan urten bidra til å redusere åreknuter. En salve som inneholder vinrute kan være god mot smerter som skyldes urinsyregikt, samt mot frostknuter og forstrekte eller forslåtte sener. Vinrute kan brukes til å lage et øyevaskemiddel for å lindre trette øyne, eller brukes i kompresser og omslag til behandling av urinsyregikt, hodepine, såre ledd, isjias, senebetennelser og sår. Den kan videre brukes til å lage et gurglevann ved sår hals og som vask til behandling av utflod. Uttrekk av urten i olje kan brukes som massasjeolje ved revmatisme. Ved revmatiske smerter kan man også legge på kompresser fuktet med et konsentrert uttrekk av vinrute (10-20 g tørket urt per liter vann) direkte på det vonde hudområdet. Man kan videre bruke knuste blad som legges i hulltannen ved tannpine, eller man drypper plantesaft i øret for å lindre øreverk. Friske blad kan legges direkte på hodet som et middel mot hodepine.

Når det i enkelte urtebøker står at vinrute virke insektavskrekkende, betyr det at urten kan holde skadeinsekter på avstand i hagen. Man må ikke forledes til å tro at man kan gni seg inn med planten for å skremme bort fluer og mygg. Det kan nemlig medføre alvorlige utslett.

Annen bruk av urten

Vinrute har vanndrivende virkning og er enkelte steder blitt brukt i folkemedisinen mot vannlatingsbesvær, i tillegg til mot hodepine, kvalme og kolikk. Den kan ha en viss verdi ved noen forstyrrelser i det autonome nervesystemet, og er tradisjonelt blitt brukt ved epilepsi, multippel sklerose og ansiktslammelse.

Den eteriske oljen som kan utvinnes fra vinrute brukes ikke i aromaterapien, men blir anvendt en del til fremstilling av parfyme, såper og lotion.

Når vinrute plantes i kjøkkenhagen, bidrar den til å holde skadeinsekter borte, og tørket vinrute i bunter kan henges på stabburet som en beskyttelse mot fluer. I hus og hjem vil tørket vinrute skremme vekk maur, og vinrute i blomsteroppsatser vil holde fluene unna. Bruken av vinrute som strøurt i middelalderen var nok også knyttet til urtens evne til å skremme bort insekter.

Homeopatmiddelet Ruta grav.

Det homeopatiske middelet Ruta grav. blir laget av de overjordiske delene av planten. Dette er et gammelt og velprøvd homeopatisk middel som har vært i bruk siden 1820-tallet.

Ruta grav. er et viktig middel ved senebetennelser og skader på benhinnen som ledsages av en dyp, verkende smerte, ved seneskader, kronisk leddbetennelse, tennisalbue, smertefulle sår og isjias som blir verre om natten og når man ligger. Det kan dreie seg om følger av ytre vold, som kvestelser, forstuinger, forvridninger eller idrettsskader. Ved slike tilstander gir man gjerne først en dose homeopatisk Arnica rett etter at skaden har inntruffet, før man fortsetter behandlingen med Ruta grav. Middelet gis også mot åreknuter og venøse staser, trette og anstrenge øyne som er varme og røde, og ved hodepine som er forårsaket av trette øyne. Ruta grav. brukes videre for å behandle brystsvakhet og åndedrettsvansker med smerter i brystbenet, f.eks. ved hoste og krupp, ved endetarmsframfall og ved infeksjon i tannhulen etter en tanntrekning. Syke personer som trenger Ruta grav. er ofte engstelige, deprimerte og misfornøyde med seg selv.

Anvendelse og dosering

Preparater av vinrute kan brukes både innvortes og utvortes, men på grunn av urtens giftighet må den anvendes med forsiktighet (se advarsler nedenfor). Man kan lage en urtete av vinrute ved å bruke en toppet teskje tørket urt til ¼ liter vann (én teskje tilsvarer omkring 2,8 g av drogen), og la det trekke i 10-15 minutter før urten siles fra. Denne teen kan drikkes tre ganger daglig, eller brukes som gurglevann. Av tinktur (1:5 i 40 % alkohol) er anbefalt dosering 1-4 ml inntatt tre ganger daglig. British Herbal Pharmacopoeia anbefaler 0,5-1 g av tørket urt, eller 0,5-1,0 ml flytende ekstrakt (1:1 i 25 % alkohol), tre ganger daglig.

Vinrute som krydder i mat og drikke

Vinrute er spiselig, men på grunn av sin giftighet må den ikke inntas i store mengder. Urten har en bitter, skarp smak, og har blitt brukt som et krydder siden romertiden. Bladene kan snittes og brukes i små mengder som krydder i sauser, supper, fiskeretter og på fjærkre, men vinrute er først og fremst et vinkrydder. Bladene brukes dessuten til å smaksette det italienske druebrennevinet grappa og anvendes også i vermouth og andre alkoholholdige drikker. I Nord-Afrika brukes frøene til å smaksette palmevin, og de blir malt og brukt som ingrediens i en etiopisk krydderbladning. De skarpe og bitre bladene kan brukes til å smaksette eddik.

Dyrking av vinrute

Vinrute trives best i en veldrenert, nøytral eller kalkholdig jord, og i full sol. På fuktige voksesteder kan den være utsatt for råte i roten. Hvis plantene overvintrer, skjæres de kraftig tilbake (men ikke inn til hovedstengelen) om våren. Vinrute formeres med frø (gjelder ikke kultivarene), eller med halvharde stiklinger om sommeren. Sorten ’Variegata’ er imidlertid frøstabil, noe som er uvanlig hos kultivarer. Frøene sås tidlig på våren og spiringen tar 1-2 uker. Etter spiringen bør ikke plantene vannes for mye, da de er utsatt for rotbrann. Stiklinger må heller ikke gis for mye vann, fordi de har lett for å råtne under fuktige forhold. Vinruteplanter blir gjerne angrepet av mellus, som ofte etterfølges av svart sotsopp. Plantene er svært tørketolerante, og mye fuktighet vil svekke plantene og gjøre at aromaen vil bli svakere. Vinrute kan gjerne beskjæres på forsommeren for å gi plantene en fin form. Det blir sagt at vinrute ikke tåler å ha basilikum i nærheten. Tidligere urteskribenter anbefalte dessuten å plante vinrute under et fikentre, da urten vil ta smak fra fikentreet og bli både søtere og mildere.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Vinrute er en giftig plante som ikke blir anbefalt brukt til selvmedisinering, da det er vanskelig å skille mellom terapeutisk virksom dose og den mengden som vil føre til forgiftning. Gravide må absolutt ikke anvende vinrute, da urten virker abortfremkallende! Å håndtere planten kan gi allergiske reaksjoner og fotosensibilitet (huden blir overfølsom for lys). Dette skyldes innholdet av furokumariner, og er samme fenomen som kan oppleves med plantene kvann, tromsøpalme og kjempebjørnekjeks. Ta derfor ikke stiklinger av vinrute i full sol eller når planten er våt etter regn, for det er da den er på sitt farligste. Vent til planten har tørket opp eller til solen er borte. Får man plantesaft på huden, må området vaskes godt med såpevann og tildekkes slik at det ikke eksponeres for sollys.

Det er særlig enkelte komponenter i den eteriske oljen (hovedsakelig ketoner) som er giftige, men også furokumariner som finnes i planten har giftvirkning. Ulike andre kumariner (f.eks. kumaringlykosidet rutarin) og acirdinalkaloider som gravacriondiol er også mistenkt å være giftige. Den eteriske oljen og furokumarinene virker dessuten hudirriterende. Mange personer kan ikke høste vinrute uten å bruke hansker, da hender og ansiktet hovner opp og det dannes utslett og blemmer, noe som ofte er kombinert med feber. Disse allergiske utslettene kan føre til åpne sår som har vanskelig for å gro.

Hvis man bruker vinrute, enten i form av en ekstrakt eller uttrekk, kan ukorrekt dosering føre til at tungen svulmer opp, man får økt spyttsekresjon, betennelse i slimhinnene i munnen og fordøyelseskanalen, gjerne kombinert med oppkast, diaré, mental forvirring og en følelse av generell svekkelse som noen ganger ender i kollaps. Betennelse i nyrene og leverskade kan oppstå ved mer alvorlige forgiftninger, og dette er i tilfelle svært farlig. Dødsfall har forekommet når vinrute er blitt brukt av gravide kvinner som abortmiddel. Ved forgiftning vil behandling på sykehus omfatte mageskylling og inntak av medisinsk kull, i tillegg til symptomatisk behandling.

Hvis man, til tross for advarslene, ønsker å anvende vinrute innvortes, bør man bruke urten bare i små mengder og kun innta én dose daglig. Den bør helst ikke inntas rett etter et måltid, da den kan ha en brekningsfremkallende virkning.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.