Kermesbær er en illeluktende flerårig urt som kan nå en høyde på 3 m, men er vanligvis 1,2 til 2 m. Planten må være noen år gammel før roten vokser seg stor nok til å få denne størrelsen. Eldre planter utvikler et busklignende utseende. Kermesbær er en opprett og rikt forgreinet staude med tykke, kjøttfulle og lysegrønne rørformede stilker. Røttene er forgreinete, hvite innvendig og kjøttfulle. De spisse bladene er ovale til lansettformede og opptil 30 cm lange, og om høsten blir kanten av bladene rosa og oransje. Blomstene er radiærsymmetriske med 4-5 begerblad og ingen kronblader. De sitter i store, tette og oppreiste klaser som blir opptil 20 cm lange. Blomstene er skålformede og mindre enn 1 cm i diameter, tvekjønnete og hvite eller rosa av farge. Planten blomstrer fra august til september og frøene modnes fra september til november. Det utvikles frukter som først er grønne og som blir purpurrøde til dypfiolette bær med ett frø i hver småfrukt. De er rundt 12 mm i diameter og sitter på knallrosa stilker. Frøene har lang levedyktighet og kan spire etter mange år i jorden.

Kermesbær er hjemmehørende i det østlige Nord-Amerika fra Canada til sørlige Florida og vestover til Kansas og Midt-Texas. Planten er i våre dager forvillet og naturalisert rundt Middelhavet og i det nordlige Afrika. Kermesbær trives i fuktig skog og på udyrket mark.

Selv om kermesbær er en flerårig plante, blir røttene gravd opp om høsten det andre eller tredje året. Røttene går både dypt og vidt i jorden, og de knekker lett, så man bør grave forsiktig for å få med alle delene. De vaskes grundig og kuttes opp både på langs og tvers for at de skal tørke raskere. Røttene brukes friske eller tørket i avkok, oljeuttrekk, grøtomslag, flytende ekstrakter og tinktur.

Plukk bærene på sensommeren og høsten ved å samle hele klaser med stort sett modne, uskadde bær. Disse kan fryses, tørkes eller brukes friske til å lage tinktur. Bærene kan kokes og brukes i paier. De er giftige når de er rå og kan forårsake oppkast og diaré. Selv kokte frukter bør behandles med forsiktighet. Et rødt fargestoff utvinnes fra fruktene og brukes som konditorfarge.

Det homøopatiske preparatet Phytolacca lages ved at den friske roten graves opp om høsten, finhakkes og trekkes i alkohol.

Kermesbær inneholder frem for alt saponiner. Det største innholdet finnes i umodne bær, hvor opptil 25 % av tørrstoffet kan være saponin, men alle deler av planten har et variabelt innhold av saponin. I de modne fruktene avtar innholdet av saponin samtidig som de får farge. Når de umodne bærene knuses og blandes med vann kommer det et kraftig skum, og de virker som såpe.

Urten inneholder triterpenoide saponiner, lektiner, lignaner, harpiks, fytolaccosider, alkaloid (fytolaccin), fytolaccsyre, maursyre, garvestoffer, aminosyrer, histaminer, fet olje, sukkerstoffer og slimstoffer. De triterpenoide saponinene er betennelseshemmende, lignanene er virushemmende og laktonene er mitogene (fremkaller celledeling). Kermesbær inneholder også betalain-pigmenter som betanin og andre. Bladene inneholder en rekke vanlige flavonoler. Frø av kermesbær inneholder koffeinaldehyd.

En bitter, skarp og giftig urt som virker blodrensende, avgiftende, antiseptisk, oppkvikkende, smertestillende, sopphemmende, betennelseshemmende, antirevmatisk, anti-tumor, antiviral, avførende, slimløsende, immunstyrkende, rensemiddel for lymfesystemet, renser tette melkeganger, narkotisk, sædcelledrepende, brekningsfremkallende og irriterende på hud og slimhinner.

Kermesbær er effektiv mot mange bakterielle, virale, sopp og parasittiske organismer. Urten kan brukes innvortes ved autoimmune sykdommer (spesielt ved kronisk revmatisme, revmatoid artritt, leddbetennelse), halsbetennelse, betennelse i mandlene, kusma, hovne kjertler (inkludert kjertelfeber), mastitt, akutte og kroniske luftveisinfeksjoner, kronisk katarr, bronkitt, sår hals, halsinfeksjoner, forkjølelse, influensa, herpes simplex, polio og betennelser.

Utvortes har kermesbær betennelseshemmende virkning og har vært brukt i form av vask, grøtomslag eller salve ved hudplager (inkludert soppinfeksjoner som fotsopp), hemoroider, åreknuter, revmatisme, kviser, verkebyller (abscesser), psoriasis, eksem, herpes, helvetesild, vannkopper, meslinger, svulster, skabb, impetigo, follikulitt (betennelse, oftest med pussdannelse, i en hårsekk), såre eller infiserte brystvorter, hevelser, forstuinger og strekkskader.

Homeopatisk ved: Brystproblemer, kyssesyke, betente halskjertler og mandler, kusma, psoriasis.

Slektsnavnet Phytolacca kommer fra gresk phyton, som betyr plante, og lacca, som er det skarlagenrøde fargestoffet som skilles ut av insektet Kerria lacca. Artsnavnet americana viser til at denne planten er hjemmehørende i Amerika.

Tradisjonell bruk av kermesbær

Kermesbær var mye brukt av indianere og europeiske bosettere som grøtomslag på hudsykdommer, sår og svulster. Planten ble også brukt innvortes mot smerter og som et antirevmatisk middel. Indianerne anvendte roten for å fremkalle brekninger, og som et hjertestimulerende middel og avføringsmiddel. Kermesbær var oppført som et smertestillende og betennelsesdempende middel i US Pharmacopoeia (1820-1916). Urten er en kraftig medisin som er giftig i store doser. Fruktene har en lignende, men noe mildere virkning enn røttene.

Kermesbær som medisinplante

Kermesbær har en uvanlig kjemisk sammensetning og inneholder potente, betennelsesdempende stoffer, antivirale proteiner og stoffer som påvirker celledeling (samlet referert til som "kermesbær-mitogener"). Disse forbindelsene er giftige for mange sykdomsfremkallende organismer, inkludert den vannlevende sneglen som forårsaker bilharziose (schistosomiasis), og har potensial i behandlingen av AIDS.

På luftveissystemet virker urten styrkende på immuniteten og bekjemper akutte og kroniske infeksjoner, og den kan brukes mot sår hals, halsinfeksjoner, forkjølelse og influensavirus. Noen få dråper av en tinktur av kermesbær rot er nyttig når du begynner å føle anelsen av en forkjølelse eller influensa som er på vei.

Kermesbær inneholder fytolaccosider som har kraftig avgiftende og betennelsesdempende virkning og kan brukes ved kroniske revmatiske lidelser som artritt. Bærene kan tas (svelges hele) en eller to ganger om dagen annenhver dag i en uke for å lindre hevelse og smerter i leddene som følger med leddgikt og andre revmatiske tilstander.

Urten virker immunstyrkende og rensende ved at den støtter lymfesystemet i dets avgiftende virkning. Den kan brukes ved opphovnede lymfekjertler, betente mandler (tonsillitt), kusma, opphovnede og betente bryst (mastitt). Det er en nyttig lymfeurt ved akutt infeksjon, spesielt ved mastitt, som er en fryktelig ubehagelig og smertefull plage hos ammende mødre forårsaket av betente og tette melkeganger. Roten av kermesbær hjelper med å rense de tette melkegangene og lindrer infeksjonen som raskt kan oppstå hvis mastitt ikke behandles umiddelbart. Påfør rikelig med et oljeuttrekk av kermesbær på brystområdet og dekk med en varm, fuktig klut for å stimulere rensingen av melkegangen.

Proteinene i urten er antivirale, de kan hemme formeringen av influensa og herpes simplex virusene og poliovirus. Urten har vært brukt ved HIV og kreft, inklusive leukemi og leverkreft. Både røtter og bær har blitt anvendt som en del av kreftbehandlinger, men de bør da kombineres med andre urter under veiledning av en erfaren urtelege.

Utvortes har kermesbær sopphemmende, antiseptisk og betennelseshemmende virkning og har vært brukt i form av vask, grøtomslag eller salve ved hudplager (inkludert soppinfeksjoner som fotsopp), hemoroider, åreknuter, hevelser, forstuinger og strekkskader. Ellers har urten vært brukt utvortes mot revmatisme, kviser, verkebyller (abscesser), psoriasis, eksem, herpes, helvetesild, vannkopper, meslinger, svulster, skabb, impetigo, follikulitt (betennelse, oftest med pussdannelse, i en hårsekk) og såre eller infiserte brystvorter. Urten brukes noen ganger mot smerter og infeksjoner i eggstokker eller testikler, og for å stimulere lymfesystemet og fjerne avfallsstoffer. Hele planten virker kraftig irriterende på hud og slimhinner.

Forgiftning av kermesbær

Hele planten er giftig, men særlig frøene og den tykke roten. Planten har i utlandet vært brukt som grønnsak, noe som har forårsaket forgiftning når bladene er utilstrekkelig kokt, med symptomer som diaré, kolikk og kramper. Hvis man spiser bærene av kermesbær, kan saponinene forårsake irritasjon av mage-tarmveggen, med oppkast, magesmerter og diaré med skummende konsistens. Saponinene virker hudirriterende, spesielt hvis plantesaft kommer i berøring med rifter i huden. I tørket tilstand er saponinene i fruktene sterkt irriterende for åndedrettet. Irritasjon og betennelse i øyet kan oppstå hvis man gnir øynene etter å ha fått plantesaft på fingrene. Vask med vann hvis det er skade på huden eller i øynene.

Modne bær er ikke så farlige som de umodne. Behandling består først og fremst i å fjerne de giftige plantedelene. Hos noen skjer det naturlig ved oppkast, mens andre må gis et brekkmiddel og aktivt kull. I tilfeller av dehydrering gis væske.

Kermesbær som mat

De unge bladene og stilker av kermesbær blir spist som en vårgrønnsak i deler av det østlige og sørlige USA, men det er ikke å anbefale. Hvis man vil bruke bladene som mat, anbefales det å koke dem i 30 minutter i minst to forskjellige vann og helle bort kokevannet for å minimere muligheten for forgiftning. Bladene smaker som spinat og stilkene ligner på asparges. Uansett bør man spise blad og stilker av kermesbær med forsiktighet. Selv om bærene også er giftige, har de blitt brukt til å lage saft og gelé. Det meste av giften sitter i frøene, og disse blir under saftproduksjonen silt fra. Bærene inneholder et intenst dyprødt fargestoff og har blitt brukt til blekk samt til farging av vin, søtsaker, sminke og tekstiler.

Homeopatmiddelet Phytolacca

Homøopatmiddelet Phytolacca brukes hovedsakelig mot problemer med kjertlene, særlig i brystene, f.eks. en godartet eller en ondartet svulst eller brystbetennelse hos kvinner, og ved såre brystvorter. Brystene er hovne og harde, og smerten kan spre seg gjennom kroppen. Phytolacca gis også mot betente mandler og halsbetennelse der halsen er mørk rød og smerten sprer seg til øret ved svelging. Betente spyttkjertler, f.eks. ved kusma, kan behandles med middelet, likeså kyssesyke. Pusting føles vanskelig, hemmet og tungt, med en følelse av at man blir kvalt, og tomhet i brystet. Symptomene bedres i varme, i frisk luft, i tørt vær, av hvile, og når man ligger på den vonde siden, mens symptomene forverres i kaldt, fuktig vær, ved langvarig bevegelse, ved begynnende bevegelse og av varme drikker.

Kermesbær er en urt med svært kraftig virkning og er derfor lite egnet til egenbehandling. Urten er svært giftig i større enn terapeutiske doser og brukes derfor bare i små doser og under veiledning av kvalifisert helsepersonell. Bruk bare noen få dråper tinktur om gangen og ikke lenger enn i én uke. Avbryt behandlingen hvis du opplever kvalme, magesmerter, diaré eller desorientering. Noen ganger kan utvortes påføring av røtter eller oljeuttrekk av kermesbær forårsake hudirritasjon, som forsvinner når påføringen avsluttes. Ikke bruk kermesbær under svangerskap og amming, eller til barn, som kan trenge akuttbehandling etter å ha spist bare ett bær. Kermesbær kan være utrygg for personer med svekket immunforsvar eller for de som er undervektige.

Alle delene av planten kan forårsake irritasjon i fordøyelsessystemet, oppkast, diaré og redusert blodtrykk. Urten må ikke påføres skadet hud, og den må ikke brukes sammen med immunundertrykkende medisiner. Kermesbær er forbudt brukt i næringsmidler, og i Norge brukes ikke urten som medisin. (Se ellers kapittelet Forgiftning av kermesbær over).

Selv om de kokte, unge bladene av kermesbær smaker som spinat, må denne planten aldri dyrkes i en grønnsakhage, da inntak av store doser av planten kan være dødelig. Plantesaft er irriterende for hud og øyne, og kan forårsake hudbetennelse (dermatitt) hos sensitive personer. Planten inneholder stoffer som forårsaker celledeling og kan skade kromosomer. Disse stoffene kan absorberes gjennom skrubbsår i huden, noe som potensielt kan forårsake alvorlige blodforstyrrelser. Derfor bør man bruke hansker når man håndterer frøene, røttene eller hele planten. Siden saften fra kermesbær kan absorberes gjennom huden, bør kontakt mellom bær og bar hud unngås.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.