|
Kreklingbær har,
sammenlignet med våre andre skogsbær, vært lite anvendt i husholdningen
i Norge. De har vært noe mer brukt av de innfødte i Nord-Amerika og av
eskimoene på Grønland. På Sør-Grønland ble det samlet vinterforråd
av bærene, som ble frosset i selskinnsekker sammen med C-vitaminrike
planter som for eksempel fjellsyre (Oxyria
digyna) og kvann (Angelica
archangelica). Noen eskimoer laget også en
alkoholholdig drikk av bærene.
På Island, som er svært fattig
på ville bærplanter, blir det plukket mye kreklingbær som kokes til en sunn og
velsmakende saft.
Blant enkelte stammer av innfødte
i Nord-Amerika har kvister med blad blitt brukt som et urindrivende
middel for å behandle nyreproblemer. Et avkok av greinene, eller kokte
bær, har blitt brukt ved behandling av diaré, og et avkok av roten har
vært anvendt til øyevask.
Langt oppe i Nord-Finland
har kreklingriset blitt brukt mot influensa, som støtte for nyrene og mot
tuberkulose. Riset inneholder garvestoffer, så te laget på kreklingris kan
være bra ved diaré. Rå saft av bærene i verkende øyne skulle hjelpe mot snøblindhet.
Bruker du dette rådet, må du huske på å gjøre saften steril slik at du
ikke tilfører nye irritasjonsmomenter til allerede irriterte øyne. På samme måte som blåbær,
inneholder krekling store mengder flavonoider, som er antioksidanter som
virker styrkende på kapillærårene og holder blodårene rene.
Kreklingsaft
Å spise krekling når
man er ute i skog og mark er fint mot tørste. Fruktene har et tykt og
seigt skall og inneholder ganske
store frø, så det er ikke så vellykket å lage syltetøy av dem, men
kreklingsaft er både leskende og godt. Man kan lage både kokt saft og
råsaft av kreklingbærene. Mange steder i Nord-Norge plukkes
det hver høst store mengder krekling som det lages saft av.
I Norge ble det i
tidligere tider også laget kreklingtreak. Man vridde saften ut av bærene,
tilsatte litt sukker og kokte saften inn til den ble tykk. Denne treaken
skulle være meget god på smak og ble brukt av barn som slikkeri.
Krekling som medisinplante
Det finnes noen
opplysninger som viser at kreklingbær, eller saften fra bærene, ble
brukt som medisin. Blant annet har det hatt ry som middel mot skjørbuk,
til tross for at bærene ikke inneholder all verden med vitamin C.
Kreklingbær ble regnet som et urindrivende middel og i ett tilfelle
opplyses det at de også ble brukt som avføringsmiddel. Det er blitt sagt
at "barna måtte ikke spise mye av dem om kvelden, for da vætet de seg
om natten". De seinere årene har kreklingsaft blitt anbefalt som et
folkemedisinsk råd mot kreft. Det er i tilgjengelig litteratur ikke funnet
dokumentasjon på at dette er virksomt. Man skal imidlertid ikke se bort
fra at det i framtiden vil bli funnet nye bruksområder for krekling innen
medisinen.
Andre anvendelsesområder
for kreklingplanten
Kreklingriset er hardt og seigt,
derfor mente mange at de beste sopelimene og gryteskrubbene fikk man av
slikt ris. Spesielt på Østlandet har slike limer og skrubber vært
populære. Kokte bær ble brukt til å lage blekk av, og både bær
og blad ble brukt til plantefarging. Det gikk an å få fram mange
forskjellige nyanser fra rødt til svart og krekling skulle være særlig
fin å farge fiskegarn med.
Samer som driver med reindrift
kan bruke ris av krekling som bålved ved kaffekoking, noe som er
beskrevet i boka Bål - samisk ildkunst. Riset med røtter dras opp
av bakken, og røttene utgjør en stor del av brenselet. Hvis man finner
død brun lyng som blir tørr i solskinnsvær, kan man tenne på denne
direkte med fyrstikker uten å bruke bjørkenever, men for å tenne på
grønn levende lyng trengs det never. Er det passelig med vind, begynner
det grønne riset å brenne ganske lett. Å få i gang bålet kan være
vanskelig, men når det grønne riset har tatt skikkelig fyr, brenner det
bra også uten vind. Kreklingriset og røttene er tynne og det er derfor
ikke mye ved i det, og ganske snart har alt brent opp, men det trengs
ikke så mye varme for å få en kaffekjel til å koke. Det dannes mye røyk
når kreklingriset brenner, og denne røyken kan hjelpe til å holde myggen
unna.
I Nord-Norge er krekling
i rask spredning
I Nord-Norge skjer det en
stadig økende utbredelse av krekling i reinens beiteområder, der
forekomsten av krekling økte med gjennomsnittlig 60 % mellom 2003 og
2023. Kreklingens raske spredning reduserer det biologiske mangfoldet i
Troms og Finnmark ved at det dannes store, homogene områder uten den
variasjonen som ulike økosystemer en gang hadde.
Kreklingblad har allelopatiske
egenskaper ved at de frigjør kjemikalier som forstyrrer en rekke andre
organismer. Allelopati kommer av de greske ordene for "hverandre" og
"lidelse". Planter med allelopatisk virkning påvirker hverandre ved å
skille ut kjemiske stoffer som blant annet kan hindre frøspiring eller
redusere naboens opptak av næringsstoffer. Disse kjemiske stoffene er
organiske forbindelser som havner i jorda på ulike måter, enten ved at
de skylles ut av regn, frigis når plantematerialet råtner eller skilles
ut av røttene. Hvis disse kjemikaliene fra krekling blir værende i jorda
lenge, kan det hindre ny vekst av andre planter og gjøre økologisk
restaurering utfordrende i områder der krekling har blitt dominerende.
Denne hemmende virkningen er vedvarende selv etter at kreklingplantene
er fjernet, da jorda lenge forblir ugunstig for andre arter.
Kreklingbladene produserer
giftstoffet Batatasin-lll.
Svenske forskere har i
nyere tid gjort noen interessante oppdagelser omkring krekling. De
har funnet et giftstoff i planten som de mener har så kraftig virkning
at det kan ta livet av furutrær på land og fisk i vann. Stoffet er en
fenol og ligner i sin virkemåte på giftstoffet rotenon. Av stoffet, som
kalles Batatasin-III, trengs det kun ti milligram per liter vann for å
ta livet av ørretyngel i løpet av et døgn. Forskerne lurer på om
kreklinggiften kan være årsaken til at flere vann som kunne vært gode ørretvann i
Nord-Sverige er fisketomme. Giften er så sterk at når den foreligger i
store mengder og påvirkningen er langvarig, antar man at den kan føre
til at furutrær dør. Det er underarten fjellkrekling som forskerne fra
Sveriges lantbruksuniversitet og Vattenbruksinstitutionen i Umeå særlig
har konsentrert studiene sine om. Det er små kjertler på kreklingbladene som produserer den kraftige giften. Når bladene er fra to til fire
år gamle, dør de og faller ned på bakken hvor de brytes ned så sakte at
de lenge etter sin død fortsetter å spre giften til omgivelsene.
Forskerne spekulerer i om store mengder fjellkrekling også kan være
grunnen til at det er vanskelig å få ny skog til å vokse i Nord-Sverige. |
