Jordstengelen inneholder saponinglykosider basert på polypodosapogenin (osladin og polypodosid A), ekdysteroider (polypodinene A og B, inokosteron, pterosteron og abutasteron), floroglukin-derivater, eterisk olje, fet olje og garvestoffer. Den søte smaken kommer av osladin, et stoff som er nært beslektet med glycyrrhizin og har lakrissmak. Av sukkerstoffer er jordstengelen angitt å inneholde 15,5 % sakkarose og 4,2 % glukose.

Slimløsende, hostestillende, svettedrivende, urindrivende, mildt avførende, bløtgjørende, galledrivende, leverstyrkende, appetittstimulerende, magestyrkende, blodrensende og antirevmatisk. Tidligere også brukt som ormemiddel.

Hoste, bronkitt, sår hals, katarrer, stemmeløshet, plevritt (brysthinnebetennelse), nesepolypper, appetittløshet, dårlig fordøyelse, magesmerter, lette forstoppelser, innvollsparasitter (særlig bendelorm), gikt, artritt, hepatitt (leverbetennelse) og gulsott. Utvortes brukt på skader, betennelser og psoriasis.

Slektsnavnet Polypodium kommer fra gresk polys som betyr mange, og podus som betyr fot, og viser til de rikt forgreinete røttene (egentlig jordstengler / rhizomer). Ifølge en legende vokste de første sisselrøttene opp i en bergsprekk hvor Jomfru Maria hadde tapt litt av sin brystmelk.

Som medisin har sisselrot vært brukt helt siden oldtiden. Hippokrates anvendte urten mot kvinnesykdommer, mens Dioskorides i det første århundre omtalte den som avføringsmiddel. Han skrev videre at sisselrot ble brukt til å få opp slim, og at den var en ingrediens i et plaster som ble lagt på fingre ute av ledd og på sår mellom fingrene. Også Plinius anbefalte sisselrot som avføringsmiddel, og fint pulverisert rot til å snuse opp i nesen mot nesepolypper.

Tradisjonell bruk av sisselrot i Norden

Jordstengelen har en søtlig, litt besk lakrisaktig smak, og var tidligere mye brukt som en slags erstatning for godteri, en tradisjon som har vært vidt utbredt og også kjent blant samene i Norden. Medisinsk har sisselrot hos oss blitt anvendt mot tuberkulose, gikt, skjørbuk, magesmerter og dårlig fordøyelse. Den ble også brukt som svette- og urindrivende middel, men er mest kjent som et hostestillende remedium ved kikhoste, forkjølelse og vondt i halsen. Også indianerne i det nordvestlige Nord-Amerika tygde på roten og svelget saften ved hoste og halsplager.

Ifølge svensken Johannes Henriksson anvendte man tidligere et avkok av roten mot vanskelige drømmer, gikt og podagra, i tillegg til mot slag, og det siste skulle være grunnen til at englene hadde ført planten til jorden. Han beretter også at bøndene i Dalsland tidligere brukte å gi kyrne opphakkede røtter av sisselrot for å gjenopprette evnen til å tygge drøv. Henriksson testet sisselrotens sporer, og fant at de var en fullgod erstatning for nikt, som er en betegnelse på sporepulveret av stri kråkefot (Lycopodium annotinum) og myk kråkefot (Lycopodium clavatum).

Sisselrotens egenskaper og anvendelse

Sisselrot stimulerer galleproduksjonen og virker ellers slimløsende, urindrivende og mildt avførende. Med bakgrunn i den leverstimulerende effekten, kan sisselrot brukes ved sykdommer som gulsott og hepatitt, og som middel mot dårlig fordøyelse og appetittløshet. Urten er et trygt middel å bruke ved forstoppelse hos barn og ble tidligere også anvendt mot innvollsparasitter, særlig bendelorm. Sisselrot har ellers en blodrensende og antirevmatisk virkning.

Den slimløsende virkningen gjør at sisselrot kan brukes som urtete ved luftveisplager som tørrhoste, bronkitt, katarrer og andre infeksjoner i åndedrettssystemet. Ved sykdommer i bronkiene, kan sisselrot gjerne kombineres med legestokkrose (Althaea officinalis). Utvortes kan knust sisselrot påføres skader og betennelser, og urten har dessuten vært brukt som middel mot psoriasis.

Slik kan sisselrot brukes medisinsk

Källman (2006) har en oppskrift på hvordan man kan lage hostemedisin av sisselrot. Man finhakker 20 cm frisk rotstokk (eller bruker to spiseskjeer tørket rot) til én desiliter varmt (ikke kokende) vann, lar dette trekke i 15 minutter før rota siles fra, og drikker dette 3-4 ganger om dagen. For å unngå at stoffet osladin brytes ned, kan man lage et kaldtvannsuttrekk. Da tar man tre spiseskjeer finhakket rotstokk og heller over et glass kaldt vann. Dette skal stå og trekke i 10 timer før man siler fra væsken og tar vare på den. Rotbitene overhelles så med 1,5 desiliter kokende vann, og man lar dette trekke i 10 minutter. Den kalde og varme væsken blandes, og man fordeler den på tre inntak gjennom dagen.

Ved forstoppelse koker man 20 cm av den friske rotstokken (eller tre spiseskjeer tørket og finhakket rot) i 1,5 desiliter vann i fem minutter. Så skal det stå og trekke i 3 timer før rotbitene siles fra, og av dette brygget kan man drikke noen kopper daglig. Den avførende virkningen kommer bl.a. av saponinet.

Sisselrot som mat

Lakrismaken i sisselrot kommer av stoffet osladin, som kjemisk er svært likt det søte og lakrissmakende stoffet glycyrrhizin som finnes i lakrisrot (Glycyrrhiza glabra). Rotstokken kan spises frisk eller brukes som smaksetter i supper og gryteretter. Siden stoffet osladin brytes ned ved høy varme og langvarig koking, er det best å la rotstokken ligge og trekke i den ferdige suppen/gryten. Rotstokken ble i trange tider også tørket og malt til et slags mel.

Langvarig og stort inntak av sisselrot kan fremkalle kvalme, oppkast og magesmerter. Enkelte kan oppleve å få et utslett etter utvortes anvendelse av sisselrot. Årsaken til dette er ukjent og utslettet synes å være uskadelig.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.