Linnea er en lav, krypende, vintergrønn halvbusk med tynne, krypende skudd som kan danne store tepper. Planten har motsatte blad, som er ovale eller runde, rundtannete og med kort stilk. Blomstene er 5-9 mm lange, rosa til hvite, nikkende, velduftende klokker. De sitter to og to sammen på lange, tynne stilker. Frukten er en nøtt som er omgitt av to kjertelhårete høyblad.

Linnea er viltvoksende i Skandinavia, Finland og nordlige Russland, men urten er sjelden i Danmark. Linnea finnes også i fjell i Sør-Tyskland og Øst-Frankrike, samt i Skottland. I Norge er planten vanlig over det meste av landet, og vokser først og fremst i mosedekket i barskog.

Mange tror at det var den store svenske vitenskapsmannen Carl von Linné som oppdaget linneaplanten og satte navn på den, men det er ikke tilfelle. Planten var kjent lenge før hans tid, men ble ansett for å være en art i klokkefamilien, og ble kalt Campanula serpyllifolia. Linnea var imidlertid favorittplanten til Linné, og han ønsket at den skulle bli oppkalt etter ham selv og få slektsnavnet Linnaea. Men siden det er sterkt frarådet for botanikere å kalle opp planter etter seg selv, trengte han hjelp av noen som kunne navnsette planten for ham. Dette løste Linné i en periode han levde i Nederland. Der ble han venn med den kjente legen og botanikeren Gronovius, som hjalp Linné både økonomisk og på andre måter. Så det ble Gronovius som ga denne spinkle og temmelig anonyme planten slektsnavnet Linnaea, mens Linné selv satte artsnavnet borealis (som betyr nordlig) på den.

Linné hadde i sin tid stor tro på linnea som medisinplante, og på sine mange reiser gjorde han opptegnelser over hva befolkningen rundt om i Sverige brukte urten til. Han skriver bl.a. at i Lappland kokte de linnea til omslag og til bad mot gikt, og dessuten omtaler han den som et urindrivende middel. Linné forsøkte å få folk til å bruke linnea til te, og skrev at ”Ingen svensk växt är funnen tjenligare til thé …”. Han bebreidet apotekere og leger for at de ikke tok denne nyttige planten i bruk. Da den første svenske farmakopé skulle utarbeides på 1700-tallet, var Linné en av medarbeiderne. Siden han regnet linnea for virksom bl.a. mot gikt, ble planten etter hans forslag tatt med i farmakopéen som utkom i 1775. Hans etterfølgere delte imidlertid ikke Linnés tro på planten som medisin, så etter hans død i 1778, ble linnea strøket fra farmakopéene.

Linnea i folkemedisinen

Anvendelsen av linnea som medisin er en tradisjon som trolig oppsto i Norden, og bruken av urten i folkemedisinen synes å ha vært langt mer utbredt i Norge enn i Sverige. Her i landet har få planter hatt en så utstrakt bruk i folkemedisinen som linnea, men praktisk talt bare mot hudsykdommer. Det ble gjort låg (avkok) av linnea som ble brukt til vask mot utslett og eksem hos barn. Urten kunne også bli kokt i melk og anvendt på sår. Røyken fra brennende eller glødende linnea ble brukt som middel mot utslett. Mot slike lidelser kunne den anvendes på samme måte som grønnever (Peltigera aphthosa). Ofte brukte man begge to, la dem sammen i en stekepanne og blandet i glør slik at det begynte å ryke av urtene. Pasienten ble kledd naken og satt på en krakk over panna. Man dekket så hele kroppen, unntatt hodet, med et klede og samlet røyken under det. Denne røyken skulle være god for elveblest og andre kløende hudsykdommer.

Linnea mot helvetesild

Det var særlig mot den smertefulle sykdommen helvetesild, som kommer av viruset herpes zoster, at linnea ble anvendt. Helvetesild utvikles bare hos personer som har hatt vannkopper. Vannkoppeviruset legger seg i hvile i en nerverot, og kan reaktiveres seinere i livet. Når det skjer, blir hudområdet som står i kontakt med den aktuelle nerven rammet av helvetesild. Reaktiveringen av viruset kan skje bl.a. hvis man kommer i kontakt med noen som har vannkopper, eller ved kraftig stress.

Helvetesild kalles også "belterosen", og tidligere trodde man at pasienten ville dø hvis utslettet strakte seg rundt hele kroppen og møttes på midten, men dette stemmer heldigvis ikke! De første symptomene på helvetesild er smerter uten synlig årsak på den ene siden av kroppen, vanligvis på brystet eller ryggen. Noe seinere bryter det ut et utslett på det smertefulle området. Selv om utslettet kan forsvinne etter to til tre uker, kan smertene fortsette i måneder eller til og med år.

Bruk av linnea mot helvetesild er i høyeste grad en aktuell behandling også i våre dager. Når man skal bruke linnea mot helvetesild, måler man opp to liter vann til ca. 100 g med tørket linneaplante, koker blandingen i 20 minutter og lar det hele stå og trekke enda en stund før man siler fra urten. Noe av dette avkoket fortynner man med en god del varmt vann og drikker én kopp om dagen. Resten av avkoket bruker man til å fukte kluter som legges direkte på stedet det er vondt. Hvis man setter inn denne behandlingen kort tid etter at angrepet av helvetesild har brutt ut (og forutsatt at man har fått stilt en sikker diagnose), vil bedring i de fleste tilfeller skje i løpet av få dager og sykdommen til slutt forsvinne helt. Med støtte i den utbredte folkelige tradisjonen med å bruke linnea mot helvetesild, og alle de positive tilbakemeldingene fra personer som har anvendt denne behandlingen, er det ikke tvil om at den kan virke.

Linnea mot andre plager

Når en urt får rykte om at den virker mot en bestemt sykdom, er det vanlig at den også blir tatt i bruk mot andre lidelser. Når det gjelder linnea, er det imidlertid få henvisninger til at planten har vært brukt mot annet enn hudsykdommer og svulster. Høeg har i boka Planter og tradisjon angivelser som viser at linnea også hadde god virkning ved leversyke, hjertekrampe og leddgikt. Og i Telemark inntok man avkoket mot kramper, og brukte det som øyenvann ved smittsomme øyensykdommer. Fra andre land er det angitt at planten har blitt brukt som et styrkemiddel ved graviditet, og dessuten ved behandling av smertefull og vanskelig menstruasjon. Den knuste planten er blitt brukt som et grøtomslag på betente lepper, og ble også lagt på hodet for å lette hodepine. Bruken av linnea mot andre plager enn helvetesild og andre hudsykdommer baserer seg ofte på enkeltrapporter, og man bør derfor ikke legge for stor vekt på disse. Det er som et middel mot helvetesild at linnea har hatt, og fremdeles bør ha sin store verdi.

Linnea og ”signaturlæren”

Den historiske anvendelsen av linnea mot helvetesild kan til dels være basert på "signaturlæren". På samme måte som legeveronika (Veronica officinalis), kattefot (Antennaria dioica) og tranebær (Oxcycoccus spp.), vokser linnea med krypende stengler som sprer seg i alle retninger langs bakken. Dette kan minne om måten som utslett, og da særlig helvetesild, brer seg på. Det er sannsynlig at likheten mellom måten disse tre plantene vokser på og måten helvetesild sprer seg på kan ha vært opprinnelsen til at alle disse tre artene i folkemedisinen er blitt tatt i bruk mot hudsykdommer som sprer seg utover på kroppen.

En urt med mange lokalnavn

Bruken av linnea mot helvetesild gjenspeiler seg i mange lokalnavn på planten, som nårislegras, nåresljegras, naurislegras, nyrillgras, nørildgras, noreltgras og evt. andre varianter av dette navnet. Disse navnene kommer av "nårisla", "narell", "nålehl", "norill" eller "nørill", som alle er folkelige navn på helvetesild fra ulike steder i landet.

Urten ble tidligere også brukt mot "fresme" eller "frisme", som er hudsykdom med svulster. Det kunne for eksempel dreie seg om en verkefinger der verken gikk helt inn til beinet. Man kokte da grøt på linnea og la på det aktuelle stedet. Ut fra denne bruken er urten blitt kalt fresmegras eller beinverksgras.

Linnea er lite omtalt i den klassiske litteraturen om urtemedisin, og jeg har ikke funnet noen angivelser om bivirkninger eller kontraindikasjoner for urten. Siden urten er beslektet med planter i kaprifolfamilien (som gjerne er giftige), bør man imidlertid ikke innta for store mengder med en sterk te av linnea over lang tid. Utvortes bruk av linnea bør være uproblematisk.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.