Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > LEGEVERONIKA   

LEGEVERONIKA
Veronica officinalis
 
ANDRE NORSKE NAVN
Lækjeveronika, flismegras, sigrøa, tegras, busleik.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Veronica officinalis L.
Veronica tournefortii Vill.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Ärenpris, Ärepris.
DANSK:  Læge-Ærenpris.
ISLANDSK:  Hárdepla.
FINSK:  Rohtotädyke.
ENGELSK:  Speedwell, Common speedwell, Heath speedwell, Fluellen, Gypsyweed.
TYSK:  Ehrenpreis, Echter Ehrenpreis, Wald-Ehrenpreis, Männertreu.
FRANSK:  Véronique officinale, The d'europe.
SPANSK:  Veronica.
 
FAMILIE
Maskeblomstfamilien (Scrophulariaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av legeveronika

BOTANISK BESKRIVELSE
Legeveronika er en flerårig, krypende og ofte teppedannende urt. De blomstrende skuddene er stivt opprette, 5-20 cm høye. Bladene er ovale, stive og grågrønne med kileformet grunn og fint tannete kant. Planten blomstrer i juni-juli, og de blåfiolette blomstene sitter i en smal opprett klase. De kjertelhårete frøkapslene er flattrykte og hjerteformede, og åpner seg bare i regnvær slik at frøene spres med vann.
 
UTBREDELSE
Legeveronika er naturlig utbredt i Europa og det nordlige Asia, og er naturalisert i Nord-Amerika. I Norge finnes planten vanlig nord til Vest-Finnmark, og i Sør-Norge er den funnet opp til 1100 m o.h. Legeveronika vokser på tørr, steinete, mosegrodd bakke og i skog. Planten trives på mager jord, og er vanlig på beitemark, langs grøfter og veikanter.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Av legeveronika anvender man hele den overjordiske delen av urten. Når plantene står i blomst skjæres de av rett over bakken, men man lar det stå igjen såpass mye at de kan fortsette å vokse. Drogen Veronicae herba har svakt aromatisk duft og bitter smak.

Veronica-arter er i Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel og kan omsettes fritt.

 
INNHOLDSSTOFFER
Bitterstoffer (iridoider som aucubin, catalpol og estere av catalpol, som veronikosid, verprosid og ladrosid), triterpene saponiner, garvestoffer, flavonoider (apigenin, scutellarin, luteolin og deres glykosider), fenolsyrer (klorogensyre, kaffesyre), gummi, harpiks og spor av flyktig olje.
 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Et bittermiddel som virker blodrensende, styrkende (tonifiserende), stoffskiftestimulerende, sammentrekkende (astringerende), sårlegende, svettedrivende, slimløsende og urindrivende. Virkningene er milde.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Appetittløshet, fordøyelsesbesvær, diaré, betennelser i de øvre luftveier (bronkitt, halsbetennelse med heshet, hoste på grunn av tykk sekresjon i bronkiene), forkjølelse, blærekatarr, kroniske revmatiske plager, atopisk eksem (kronisk eksem som har sin opprinnelse innenfra), kroniske hudsykdommer, byller, betente sår, brennkopper, betennelser i munn og svelg, og nervøs utmattelse.
 
OMTALE AV LEGEVERONIKA

Tradisjonell bruk av legeveronika

Bortsett fra den rosende omtalen som Maria Treben gir legeveronika i sin bok "Helse fra Guds apotek", er ikke planten ofret mye oppmerksomhet i nyere urtebøker. Legeveronika anses i våre dager å ha liten terapeutisk nytte, men i eldre urtemedisin og i folkemedisinen var planten ganske høyt verdsatt. Legeveronika ble først skikkelig anerkjent som legeplante på 1500-tallet. På grunn av urtens sene inntreden i medisinen, finner vi den ikke i de eldste legebøkene, men dansken Simon Paulli har den med og gir den mye omtale. Han forteller at det var jegere som oppdaget plantens legende egenskaper. Det skjedde da de så en hjort som var skambitt av en ulv fikk sårene leget ved å spise legeveronika.

I Frankrike ble legeveronika tidligere mye brukt som erstatning for te, og denne drikken fikk så stor utbredelse at den gikk under navnet "the d'Europe" (europeisk te). I likhet med vanlig te, inneholder legeveronika noen bitterstoffer og litt garvesyre. Planten ble da også brukt på samme måte som ekte te, det vil si som en alminnelig oppkvikkende drikk og dessuten som middel mot mindre infeksjoner. Te av legeveronika bør være relativt svak, og tilberedning skjer ved å ta 1/2 ts urt pr. tekopp. Mest har urten vært brukt i teblandinger sammen med andre medisinske planter.

Folkemedisinsk bruk av legeveronika i Norge

I vårt land, og da særlig på Vestlandet, ble legeveronika brukt i form av avkok eller i grøt til omslag på byller og betente sår, og spesielt på verkesår med utstøting av bein (som kalles flisme, derav det lokale navnet flismegras). Salve eller grøtomslag kokt på legeveronika ble også smurt på brennkopper eller "kukopper", både hos folk og fe.

Innholdsstoffer og anvendelsesområder

De blomstrende stenglene til legeveronika inneholder garvestoffer, bitterstoffer, en eterisk olje, organiske syrer, glykosidet aukubin og vitamin C. Disse innholdsstoffene gir legeveronika astringerende, slimløsende, magestyrkende, sårlegende og urindrivende egenskaper, men disse virkningene er svake. Planten brukes sporadisk av urteleger som et hostemiddel og også ved mageproblemer, nyreproblemer og revmatisme. Et avkok brukes noen ganger som gurglemiddel for å lindre betennelser i munn og svelg. Bad som er tilsatt et varmtvannsuttrekk av legeveronika, eller varme kompresser dynket med uttrekk av urten, kan brukes mot revmatiske smerter, hudplager og til å motvirke fotsvetting.

Maria Trebens omtale av legeveronika

Maria Treben angir at legeveronika kan utgjøre et fint innslag i blodrensende teer, og sammen med friske skudd av brennesle (Urtica dioica) skal den kunne kurere kronisk eksem og være spesielt fin ved alderdomskløe. Teen anbefales til svake personer som en magestyrkende drikk fordi den er mild, samtidig som den stimulerer fordøyelsen. Den skal også virke på væskeansamlinger, ved slimdannelser i magesekken og tarmforstyrrelser. Legeveronika er i følge Treben også fin ved nervøsitet som skyldes psykisk overbelastning. En kopp te før sengetid skal virke beroligende. Selv ved gulsott, nyregrus, høyt kolesterol, revmatiske leddsmerter og gikt skal legeveronika være fint å bruke. En te-kur med legeveronika er også bra ved kronisk bronkitt, sier Maria Treben. Dette høres jo svært så bra ut, men vi skal være klar over at det er ikke gjort vitenskapelige studier som understøtter alle disse påståtte virkningene til legeveronika.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Det er ikke særlig stor risiko knyttet til bruk av legeveronika i foreskrevne mengder. Inntak av store doser med legeveronika-te kan imidlertid gi kvalme og oppkast, og det frarådes at gravide bruker planten.

 

Flere bilder av legeveronika
LITTERATUR
Blumenthal, Mark: The Complete German Commission E Monographs.  Austin, Texas, American Botanical Council 1998.
Bruun, Erik & Budde Christensen: Klassiske legeplanter.  Oslo, Aschehoug 1998.
Chevallier, Andrew: Politikens bog om lægeplanter.  København K, Politikens Forlag A/S 1998.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Hoppe, Elisabeth: Dyrking og bruk av urter.  Oslo, Mortensen 1992.
Lindman, C. A. M.: Nordens Flora 8.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977.
Nielsen, Harald: Lægeplanter og trolddomsurter.  København, Politikens Forlag A/S 1976.
Skenderi, Gazmend: Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc. Constituents, Properities, Uses, and Caution.  Rutherford, New Jersey, Herbacy Press 2003.
Treben, Maria: Helse fra Guds apotek.  Steyr, Østerrike, Verlag Wilhelm Ennsthaler 1993.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2004.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 18.11.2015