Korsknapp er en lav, ofte teppedannende, flerårig plante med opptil meterlange, overjordiske utløpere som slår rot ved leddene. Planten er aromatisk, oftest håret og gjerne purpurfarget. Bladene er nyreformede, grovt rundtannete og dekket med fine hår. De blomstrende skuddene er opprette og bærer lyst blåfiolette blomster med purpurfargede flekker på underleppen. Blomstene, som er 15-22 mm lange, sitter 2-5 sammen i bladhjørnene.

Korsknapp er viltvoksende i størsteparten av Europa, og i nordlige og vestlige Asia. Arten er innført i Nord-Amerika og på New Zealand. I Norge er korsknapp vanlig på Østlandet, mer sjelden på Vestlandet og nordpå. Korsknapp vokser på fuktig, næringsrik jord i kratt og leplantinger, i skog og langs skogstier, eller på eng og brakkmark. Planten kan opptre som et ugras på fuktige og noe skyggefulle steder i hager.

Det norske navnet korsknapp kommer av de gule støvknappenes korsformede plassering i den blå blomsten. Urtens vitenskapelige slektsnavn Glechoma er avledet av det greske ordet glaucos, som betyr grågrønn, og viser til bladfargen. Artsepitetet hederacea kommer av Hedera, slektsnavnet til eføy, og henspeiler på at korsknapp har tilsvarende krypende voksemåte som eføy.

Tradisjonell bruk av korsknapp i mat og medisin

Korsknapp er en plante med sterk tilknytning til magi og trolldomskunst. Historien forteller at på Valborgsmesseaften, natten før 1. mai, ble korsknapp plukket og bundet i en krans som ble båret på hodet under messen neste dag. Da kunne en avsløre hekser ved å se på deres blikk.

Korsknapp hadde i eldre tider betydning som krydder ved ølbrygging. Urten ga ølet en god, besk smak og gjorde det klarere og mer holdbart. Vi vet at korsknapp ble brukt på denne måten på 1500-tallet, men urten ble seinere erstattet av humle. Korsknapp kunne også brukes som grønnsak, gjerne i supper og stuinger, eller som en ingrediens i salater. I våre dager blir korsknappblomster brukt som garnityr eller som innslag i salater, og kan smaksmessig være en erstatningsurt for timian eller mynte.

Ved brystsykdommer ble korsknapp ansett for å ha særlig god virkning. I England laget man en drikk som ble kalt Gill Tea (Gill Ale) av tørket korsknapp som fikk trekke i kokende vann. Drikken ble søtet med honning, sukker og lakris. Gill Tea var en populær folkemedisinsk kur mot langvarig hoste. Drikken virket avkjølende ved feber og ble brukt for å lindre voldsomme hosteanfall hos lungesyke.

Også ved en lang rekke andre plager ble korsknapp tidligere mye brukt. Den engelske urtelegen John Gerard skrev i sin Herbal fra 1597 at urten var effektiv mot øresus og tunghørthet, men også nyttig ved alle slags betennelser, mot flekker på hornhinnen, og ved kløe og smerter i øynene. Også mot tannverk skulle korsknapp være et utmerket botemiddel. Hildegard av Bingen (1098-1179) har i sine skrifter også omfattende omtale av korsknappens medisinske virkning. Det er nok innholdet av garvestoffer og bitterstoffer som gjorde at urten i eldre tider hadde så godt ry som legemiddel mot en rekke sykdommer.

Korsknapp i moderne urtemedisin

I våre dagers urtemedisin er korsknapp relativt lite brukt. Urten er imidlertid et utmerket slimløsende middel som kan være bra ved ulike typer katarrer og tilstander med slimdannelse, slik som forkjølelse, influensa, bihulebetennelse, høyfeber, allergisk snue, infeksjoner i hals og bronkier, og øreproblemer. Den astringerende virkningen gjør at den er fin å bruke ved plager som diaré, hemoroider, magekatarr, tykktarmskatarr og blærekatarr. I mage-tarmkanalen bidrar urten til å tørke ut vandige og slimholdige sekreter.

Utvortes kan uttrekk av korsknapp brukes som gurglevann ved sår hals og infeksjoner i munnhulen, og som hudvann eller på fuktige kompresser ved sår, rifter, eksem og andre hudplager. Å inhalere dampen av korsknappte kan virke lindrende ved hoste, forkjølelse og slim i luftveiene.

Selv om de kjemiske innholdsstoffene i korsknapp er godt kartlagt, finnes det knapt vitenskapelige studier utført på dyr eller mennesker som kan bekrefte korsknappens påståtte virkning. All bruk av urten i våre dager er derfor bygd på den folkemedisinske bruken av korsknapp.

Anvendelse og dosering

Korsknapp anvendes helst som urtete, men man kan også lage en tinktur av urten. Urteteen lages ved å la én teskje tørket urt får trekke 10 minutter i en stor kopp kokende vann. Denne teen kan drikkes tre ganger daglig. Ved hoste kan korsknapp kombineres med urter som hestehov (Tussilago farfara), borremynte (Marrubium vulgare) og alantrot (Inula helenium). Ved bihulebetennelse blir det anbefalt å kombinere korsknapp med gullris (Solidago virgaurea). Homeopater ordinerer noen ganger et homeopatmiddel laget av et sprituttrekk av den friske planten mot visse øyesykdommer.

I Øst-Europa er det dokumentert at kyr og hester på beite er blitt forgiftet av korsknapp. Den eteriske oljen i korsknapp inneholder mange terpenoider og disse kan i store konsentrasjoner virke irriterende på fordøyelsessystemet og nyrene. Brukt i terapeutiske doser bør urten derfor unngås av personer med nyresykdommer. Korsknapp er kontraindikert ved epilepsi, selv om det ikke angis noen rasjonell grunn for dette. Sikkerheten til korsknapp i forbindelse med svangerskap og amming er ikke fastslått, men med bakgrunn i urtens mulig irriterende og abortfremkallende virkning, bør den unngås av gravide og ammende. Korsknapp skal heller ikke gis til barn under 6 år.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.