Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > SØTEROT  

SØTEROT
Gentiana purpurea
 
ANDRE NORSKE NAVN
Ensianrot, skjærsøte, skarsøte, søte.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Gentiana purpurea L. 
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Baggsöta, Purpurgentiana.
DANSK:  Purpur-Ensian, Bitterrod.
FINSK:  Punakatkero.
ENGELSK:  Purple gentian.
TYSK:  Purpur-Enzian.
FRANSK:  Gentiane pourprée.
 
FAMILIE
Søterotfamilien (Gentianaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av søterot

BOTANISK BESKRIVELSE

Søterot er en flerårig, vakker plante som blir 20-60 cm høy. Rotstokken er tykk, oftest krypende eller skråstilt, og går over i lange, kraftige røtter. Smaken på roten er intenst bitter, og navnet søterot er derfor ironisk. Rosettbladene er smalt eggformede med 5 kraftige, buete nerver, stengelbladene er sittende. Blomstene er opptil 3,5 cm lange, klokkeformede med rødbrun eller purpur farge. De sitter samlet i toppen av stengelen i to eller flere kranser. I blomstrende tilstand kan søterot vanskelig forveksles med noen annen norsk plante.

 
UTBREDELSE

Søterot er en europeisk plante med utbredelse i Norge og i fjell i Mellom-Europa, først og fremst i Alpene. Norge er det eneste landet i Norden hvor søterot vokser vilt. Her finnes den i bjørkeskog, vierkratt og på beitemark i høyder fra 800 til 1300 moh. Utbredelsen her i landet strekker seg fra Forsand i Rogaland, Bygland i Aust-Agder og Bø i Telemark til Aurland og Hol i Buskerud, Ringebu og Vang i Oppland. Spredte forekomster finnes også i Budalen og Singsås i Sør-Trøndelag. Planten hadde tidligere større utbredelse, men på grunn av stor beskatning er den flere steder utryddet, bl.a. i Bøverdalen og i indre fjordstrøk av Sunnfjord, Nordfjord, Sunnmøre og Romsdal.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Gentianae radix: Rota av søterot. Drogebetegnelsen brukes også om rota til gulsøte (Gentiana lutea), og evt. andre arter i søterotfamilien. Rota blir også kalt ensianrot. Rotstokken med røtter samles på ettersommeren og høsten (august-oktober). Den må tørkes så raskt som mulig for å hindre gjæring, og bør derfor kløyves på langs før tørking. Man må samle omkring 4 kg friske røtter for å få 1 kg tørket droge. Gentianarot brukes enten som te eller i sprituttrekk (tinktur).

Alle Gentiana-arter er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan således omsettes fritt.

 
INNHOLDSSTOFFER
Søterot inneholder mye av de samme innholdsstoffene som finnes i gulsøte, bl.a. bitterstoffene gentiopikrin og amarogentin. Videre glykosider (bl.a. amaropanin og amaroswertin, som ikke finnes i gulsøte), alkaloider, garvestoffer, litt eterisk olje, det gule fargestoffet gentisin, pektin, fett, voks, slim og enzymer (invertin, emulsin, oksydaser og peroksydaser).
 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Stimulerer produksjonen og utskillelsen av spytt, magesaft og galle. Øker blodtilførselen til slimhinnene i mage og tarm. Appetittstimulerende, øker næringsopptaket i tarmene.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
(Mange av anvendelsesområdene er basert på den folkemedisinske bruken av søterot): Appetittløshet, dyspepsi, for lite magesyre, dårlig fordøyelse, dårlig næringsopptal, kolikk, magesmerter, brekninger, diaré, anoreksi (spisevegring), gulsott, feber, hoste, halsplager, brystverk, tuberkulose, pest, vatersott, innvollsmark, forstuinger, leddskader og giktiske plager.
    
OMTALE AV SØTEROT

Folkemedisinsk bruk av søterot

Drogen Gentianae radix, som er jordstengler og røtter av ulike søtearter, særlig gulsøte (Gentiana lutea) og søterot (Gentiana purpurea), er en av de viktigste bitterstoffdrogene vi har. Den inneholder bitterstoffet gentianopikrin som bl.a. øker sekresjonen av spytt i munnhulen og fordøyelsesvæsker i magesekken, i tillegg til at den er mildt galledrivende. Dette øker matlysten og bedrer fordøyelsen.

I folkemedisinen er søterot primært blitt brukt ved fordøyelsesplager, særlig diaré. Søterot har faktisk vært en av de viktigste plantene i norsk folkemedisin. Bøndene samlet søterot i store mengder i de områdene hvor planten fantes viltvoksende, både til eget bruk og for salg. Siden planten ikke vokser i Sverige og Danmark, ble roten tidlig gjenstand for eksport. Svenskene kalte den "baggsöte", avledet av "norrbagge", som var et svensk navn på nordmenn. Innsamlingen av søterot var stedvis så intens at planten enkelte steder ble nesten eller helt utryddet.

Ved siden av kvann (Angelica archangelica) var søterot i middelalderen den viktigste plantebaserte eksportartikkelen fra Norge. Innsamling og bruk av søterot fortsatte fram til slutten av 1800-tallet, da søterot etter hvert ble erstattet med roten av gulsøte (Gentiana lutea), som ble importert fra Mellom-Europa.

Til innvortes bruk er søterot mest blitt brukt i form av tinktur (søterotbrennevin), eller den ble kokt i melk. I tillegg til å bli brukt mot magelidelser, var rota nærmest ansett som et universalmiddel som kunne anvendes mot en rekke plager. Planten ble betraktet som svært god ved sykdommer i mage, lever, milt og hjerte, og ble f.eks. brukt som middel ved gulsott og som beskyttelse mot feber. I nordiske legebøker ble søterot anbefalt som middel ved magesykdommer og leverlidelser som kolikk, brekninger og dårlig matlyst. I tillegg skulle den hjelpe mot hoste, halsesyke, brystverk og vatersott, og ved innvendige skader i åndedrettsorganene, for eksempel ved tuberkulose (blodspytting). I en legebok fra Ulvik i Hardanger fra 1500-tallet står det at Radix Gentiana er det beste middelet mot pest. Et norrønt legeråd gikk ut på å koke søterot i melk mot innvollsmark.

Før humlen (Humulus lupulus) ble tatt i bruk i ølbrygging, ble søterot ofte tilsatt ølet for å gi det en frisk smak. Søterot eller gulsøte inngår også i våre dager i flere likør- og brennevinsessenser.

Bitterdroger er viktige også i våre dager

Selv om søterot i våre dager stort sett er erstattet av gulsøte (eller blandingsprodukter med denne urten, som Svenskdråper og Bitterstern), kan man fremdeles anvende urten ved plager knyttet til magetarmkanalen, som dårlig fordøyelse og spisevegring (anoreksi). Når man inntar tinktur eller avkok av søterot en halv time før måltidet, øker blodtilførselen til fordøyelsesorganene, og sekresjonen av spytt, galle og andre fordøyelsesvæsker øker. Det fører til at matlysten bedres, samtidig som næringsstoffene fra maten tas lettere opp i kroppen, og allmenntilstanden bedres. Innholdsstoffer i søterot og gulsøte hemmer også gjæring i fordøyelsessystemet, noe som kan bidra til å dempe en diaré.

Et viktig bitterstoff i søterot er glykosidet gentiopikrin, med en bitterverdi på 1:20 000. Amarogentin er et annet bitterstoff i planten, og dette er kanskje det kraftigste bitterstoffet som er funnet i planteriket. Til tross for den bitre smaken, regnes ikke disse bitterstoffene som giftige, og bitterstoffdroger som søterot og gulsøte kan inntas i større mengder uten særlig fare for bivirkninger. I altfor store doser kan de imidlertid føre til for stor produksjon av magesyre. Det finnes også noe garvestoff i søterot, men dette har liten betydning for urtens medisinske anvendelse. Søterot regnes som en ren bitterstoffdroge, et såkalt amara pura.

Utvortes bruk av søterot

Søterot ble tidligere også brukt utvortes, bl.a. ble rota blandet med fløte eller smør til en salve som var velegnet ved leddskader, revmatiske smerter og såre kuspener. Fra Telemark kjenner vi til at det ble laget en salve av søterot til bruk ved forstuinger, og på apotekene kunne man få kjøpt salven avvenn, som ble smurt på brystvortene for avvenning av brystbarn.

Hvorfor navnet søterot på en så besk plante?

I en tid da folk var mer åpne for at planter kunne være bolig for vetter og andre elementarvesener, var man opptatt av respektfull behandling av vekstene, både i ord og handling. Man trodde f.eks. at søteroten var bolig for gode plantevetter som kunne hjelpe til med å drive ut onde ånder som hadde tatt plass i syke mennesker. Selv om planten egentlig er svært bitter og besk på smak, måtte man ikke bruke det nedsettende navnet beiskerot, men i stedet gi planten et positivt navn som søterot for ikke å krenke de gode, helsebringende vettene. Dette gjenspeiler seg i følgende sitat: ”Vil du kalle meg søte, skal eg skaden bøte; men vil du kalle meg beiskrot, so gjer eg inga bot”. Man antar at dette kan være forklaringen på at de bitre plantene i søterotfamilien har fått navn med -søte.
 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Drogen søterot bør ikke brukes ved for mye magesyre eller ømfintlig magesekk. Inntak av søterot kan gi hodepine. Søterot er kjent for å kunne påvirke menstruasjonssyklusen. Gentiana-arter er i tillegg vist å kunne ha en mutagen virkning, så det er best å unngå urten av gravide og ammende.

 

Flere bilder av søterot
LITTERATUR
Bjertnæs, Aage: Groblad, meitemark og krutt. Kjerringråd og folkelig behandling i 1000 år.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag ASA 1997.
Christophersen, Erling: Norske medisinplanter. Oslo, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) 1960.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Granrud, Lill: Håndbok i urtemedisin.  Oslo, Hilt & Hansteen 1997.
Hermansen, Pål: Våre vakreste fjellplanter.  Oslo, Universitetsforlaget 1985.
Holck, Per: Norsk Folkemedisin.  Oslo, J. W. Cappelens Forlag 1996.
Høeg, Ove Arbo: Planter og tradisjon.  Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 24.10.2016