Kvann kan forveksles med andre store skjermplanter, og da særlig med sløke (Angelica sylvestris). En skillekarakter er at sløke har renneformede bladstilker, mens de hos kvann har et rundt tverrsnitt. Sløken har dessuten flatere blomsterskjermer enn kvann, plantene er spinklere, de mangler kvannens karakteristiske lukt og smak, og er uspiselig. Noe som kan skape forvirring er at blomsterstilken til kvann i Nord-Norge har blitt kalt sløkje. Andre store skjermplanter som kan minne om kvann er bjørnekjeksartene (Heracleum spp.).

Kvann er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt.

I Norden har kvann vært kjent og brukt svært lenge. I følge sagaene var planten på Island beskyttet ved lov før 1000-tallet, og i Norge fantes det egne kvannehager hvor plantene ble dyrket.

Anvendelse av kvann i eldre tid

Kvann er en plante som hovedsakelig finnes i Nord-Europa, og det er nok årsaken til at den ikke er nevnt i de gamle klassiske tekstene som omhandler gresk legekunst. På 1400-tallet ble kvann mer kjent i Europa, og på 1700- og 1800-tallet ble urten mye brukt mot tarminfeksjoner som dysenteri og kolera. Roten av kvann var det store pestmiddelet i Europa under middelalderen, og kvann var nok den første medisinplanten som ble eksportert fra Norden til resten av Europa. Når samene en sjelden gang besøkte samfunn med nybyggere og andre fremmede, hadde de gjerne en bit av en kvannrot i munnen. Formålet med dette var nok både å få bedre ånde og å beskytte seg mot infeksjoner i det nye miljøet. Når kvannerot ble benyttet som beskyttelse og medisin mot pest rundt om i Europa, ble den anvendt på samme måten. Samene kunne også tygge på kvannrot når de manglet tobakk.

Carl von Linné (1707-1778) angir at urten virker svettedrivende, luftdrivende og menstruasjonsfremmende, og at den beskytter kroppen mot smittsomme sykdommer og skadelige gifter. I beretningen fra sin reise i Lappland beskriver han hvordan samene skreller stilkene av kvann og spiser dem rå, og dette skal være både helsebringende og velsmakende. Kvann inneholder stoffer som påvirker sentralnervesystemet og gjør at man til å begynne med føler seg varm, begynner å svette og kjenner seg opplagt, men etter hvert blir man trett og søvnig.  Sebastian Kneipp (1821-1897) skrev at kvann varmer magen, og når man plages av mye tarmgass er kvann hovedmiddelet. Han foreskrev også urtete av kvann mot luftveiskatarr.

Kvann ved dårlig fordøyelse

Kvann er en bitter, varmende og styrkende urt som kan brukes ved en lang rekke sykdommer og lidelser. I og med at den er et bittermiddel, er det primært plager knyttet til fordøyelsessystemet som kan bedres med kvann. Roten kan brukes for å stimulere appetitten og bedre fordøyelsen, og den kan virke lindrende ved kolikk og stor tarmgassproduksjon. Planten virker bakteriedrepende i mage- og tarmkanalen, samtidig som den øker magesekkens produksjon av saltsyre. Begge disse faktorene bidrar til å svekke eller ta knekken på de bakteriene som ofte forårsaker forskjellige magesykdommer.

Nyttig for blodårene og åndedrettssystemet

Kvann kan også være nyttig ved dårlig blodomløp, ved at blodstrømmen til kroppens perifere deler økes. Den brukes spesielt ved Buergers sykdom, en tilstand som innsnevrer arteriene i hender og føtter, og gjør at disse legemsdelene lett blir kalde. Ved å forbedre blodomløpet og stimulere opphosting av slim, gir plantens varmende og styrkende egenskaper også lindring ved bronkitt, astma og svekkelsestilstander i brystet. Som varmt uttrekk virker kvann svettedrivende og lindrende ved forkjølelser. Det poengteres at kvann ikke bør brukes ved tørr bronkitt, da den her forverrer symptomene. Det er røttene som hyppigst brukes ved sykdommer i åndedrettssystemet, men stengler og frø kan også benyttes.

Andre medisinske egenskaper

Ut fra nyere studier mener man at kvann har en antimutagen virkning, det vil si at den motvirker celleforandringer som kan utvikle seg til kreft. Planten har også antioksidative egenskaper, noe som bl.a. bidrar til å motvirke åreforkalkning.

Kvann som teplante

Unge blader av kvann kan brukes til te, og smaken minner om kinesisk te. Drikk den like før du legger deg om kvelden for å bli mindre anspent. Den er også fin mot nervøs hodepine, fordøyelsesbesvær, blodmangel, hoste og forkjølelse. Te laget av roten lindrer forkjølelse og andre bronkieplager som blir verre i fuktig og kaldt vær. Teen lages av 1 teskje tørket og finhakket rot som kokes opp med en kopp vann og siden får trekke i noen minutter før urten siles fra og teen drikkes. For at teen skal være virksom ved fordøyelsesplager, må den inntas rett før måltidene. Har man tilgang på tinktur av kvann, er anbefalt dosering 1--2 ml som inntas to til tre ganger daglig.

Kvann kan spises

Stengler og bladskaft av fjellkvann er spiselige. De er svært næringsrike og kan spises på samme måte som stilkselleri. Man bør imidlertid skrelle av det ytterste laget av stilkene og bare spise den grønne og saftige indre delen av dem. De smaker sterkt, men hvis man koker dem blir de betydelig mildere på smak. Unge stengler av kvann kan tilsettes i appelsinmarmelade for å få en bittersøt smak. Av våre viltvoksende planter er kvannen den som har lengst tradisjon som matplante i de nordligste delene av landet.

Utvortes bruk av kvann

Utvortes brukes kvann i badepreparater mot utmattelse og revmatiske smerter. Knuste blader frisker opp luften i bilen og motvirker reisesyke.

Kvann i likører

Bivirkninger ved normal anvendelse av kvann i anbefalte doser er ikke vanlig. Store doser av roten eller den eteriske oljen kan imidlertid gi alvorlige forgiftningssymptomer. Roten regnes som noe giftig når den er frisk, og bør tørkes godt før den anvendes. Kvann skal ikke brukes av gravide, ammende og diabetespasienter, og skal heller ikke gis til barn under to år. Urten må heller ikke benyttes innvortes ved mage- eller tarmsår. Hudkontakt med den friske plantesaften kan, i kombinasjon med sollys, forårsake eksem eller sår hos følsomme personer og føre til overfølsomhetsreaksjoner (allergi) ved gjentatt eksponering for urten.

Når man høster kvann, må man være helt sikker på at man finner rett art. Det finnes nemlig mange arter i skjermplantefamilien som ligner på kvann, og noen av disse er svært giftige. Sløke (Angelica sylvestris) er den planten som oftest forveksles med kvann, men også bjørnekjeks-arter (Heracleum spp.) og mesterrot (Peucedanum ostruthium) ligner på kvann.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.