Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > KVANN   

KVANN
Angelica archangelica
 
ANDRE NORSKE NAVN
Kvannjol, jol, kvanj, kvanne, kvannegras, erkeengelurt. 
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Angelica archangelica L.
Angelica officinalis (Hoffm.) Ahlfv.
Angelica officinalis Moench
Archangelica officinalis (Moench) Hoffm.
Archangelica litoralis (Fr.) C. Agardh.
Følgende underarter/varianter av kvann er kjent fra Norge:
Angelica archangelica ssp. archangelica = Fjellkvann.
Angelica archangelica ssp. archangelica var. majorum = Vossakvann.
Angelica archangelica ssp. litoralis = Strandkvann.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SAMISK:  Fadnu, Fatna, Boska, Batske.
SVENSK:  Fjällkvanne, Änglaört, Angelika.
DANSK:  Kvan, Angelik, Vandkvan.
ISLANDSK:  Ætihvönn.
FINSK:  Väinönputki, Boska.
ENGELSK:  Angelica, European angelica, Garden angelica, Archangel, Holy ghost, Masterwort, Wild celery, Wild parsnip.
TYSK:  Engelwurz, Echte Engelwurz, Erz-Engelwurz, Arznei-Engelwurz, Garten-Angelika, Brustwurz.
FRANSK:  Angélique, Angélique vraie, Archangélique, Angelique cultivee.
SPANSK:  Angélica, Hierba del Epiritu Santo.
KINESISK:  Chien-tu.
 
FAMILIE
Skjermplantefamilien (Apiaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av fjellkvann i Bildegalleri medisinplanter
Flere bilder av fjellkvann i Bildegalleri fjellplanter
Kvann avbildet på frimerker

BOTANISK BESKRIVELSE
Kvann er en toårig eller flerårig urt med hvitaktig, tykk, vertikal jordstengel som går over i en kraftig hovedrot med tykke rotgreiner. Stengelen er grov, glatt og rørformet. Bladene er dobbeltfinnete med grovt sagtannete småblad og store, oppblåste slirer. De nedre stilkene er hule med halvmåneformet tverrsnitt. Blomstene består av store, kuleformede skjermer, uten storsvøp. Kronbladene er bleke, senere gulaktig grønne. Hele planten har en sterk lukt og en skarp, krydderlignende smak. Strandkvann har skarpere smak enn fjellkvann. Vossakvann har margfylte stengler og er mildere på smak enn fjellkvann.

Kvann kan forveksles med andre store skjermplanter, og da særlig med sløke (Angelica sylvestris). En skillekarakter er at sløke har renneformede bladstilker, mens de hos kvann har et rundt tverrsnitt. Sløken har dessuten flatere blomsterskjermer enn kvann, plantene er spinklere, de mangler kvannens karakteristiske lukt og smak, og er uspiselig. Noe som kan skape forvirring er at blomsterstilken til kvann i Nord-Norge har blitt kalt sløkje. Andre store skjermplanter som kan minne om kvann er bjørnekjeksartene (Heracleum spp.).

 
UTBREDELSE
Fjellkvann er viltvoksende i det nordlige og sentrale Europa, Nord-Asia, Kaukasus og på Grønland. I Norge vokser fjellkvann hovedsakelig i fjellet, og er vanlig i hele landet. Strandkvann vokser på steinete steder langs nesten hele kyststripen.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Mange deler av kvannplanten har gjennom tidene blitt anvendt som mat, krydder og medisin: Angelicae radix: Kvannrot. Angelicae herbae: Kvannurt. Angelicae flores: Kvannblomster. Angelicae fructus: Kvannfrukter. Drogene har en aromatisk duft og bitter smak. Bladene samles tidlig på sommeren før plantene blomstrer. Røtter og rotstokker graves helst opp i vinterhalvåret, for da er de mest bitre. De skal tørkes ved høyst 35 ºC. Siden tørkede røtter lett trekker til seg fuktighet (de er hygroskopiske), må de oppbevares på tette beholdere.

Kvann er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel og kan omsettes fritt.

 
INNHOLDSSTOFFER
Flyktig olje finnes i alle deler av planten. I roten finnes fellandren, terpener og kumarinderivatene ostol, ostenol, angelicin, archangelicin, archangin og kvannin (totalt er 26 kumariner identifisert). Videre finner man de organiske syrene akonitsyre, fumarsyre og oksalsyre, bitterstoff, glukose, sakkarose og et trisakkarid. Fruktene inneholder bl.a. fete oljer og furanokumarinene fellopterin, angelicin, bergapten og imperatorin, i tillegg til garvestoff og angelikasyre. I bladene finnes garvestoff og bitterstoff.
 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Kvann er en bittersøt og aromatisk urt. Den er angitt å ha følgende egenskaper: Appetittvekkende, magesaftstimulerende, galledrivende, magestyrkende, slimløsende, hostelindrende, krampeløsende, varmende, nervestyrkende, urindrivende, svettedrivende, febersenkende, blodrensende, desinfiserende, antibakteriell, sopphemmende og stimulerer blodsirkulasjonen.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Droger av kvann kan brukes ved liten appetitt og dårlig fordøyelse, luft i magen, kolikk, anoreksi, innvollsorm, forkjølelse, influensa, hoste, bronkitt, sår hals, betennelser, blærekatarr, godartet prostataforstørrelse, skjørbuk, dårlig blodomløp, Buergers sykdom, pest, kolera, dysenteri, revmatisme, reisesyke og blodmangel.
 
OMTALE AV KVANN

Innledning

Kvann har gjennom lange tider vært en viktig mat- og medisinplante, særlig for samene i nord, islendinger, grønlandske inuitter og befolkningsgrupper i Sibir. Det blir ofte påstått at fjellkvann har vært en viktig kilde for vitamin C for samene, men urten inneholder relativt lite av dette vitaminet, så man kan sette et spørsmålstegn ved om dette stemmer.

Innholdet av vitamin C er blitt undersøkt på Grønland, og der fant man at stilkene inneholdt 10 mg, og friske blad 50 mg av vitaminet per 100 g urt. Hvis man skulle få i seg en betydelig mengde vitamin C, måtte man derfor ha spist bladene i større mengder, men det finnes få opplysninger om at så ble gjort. Med tanke på samenes ensidige kosthold, kunne nok kvann imidlertid være et nyttig appetittvekkende og magestyrkende middel.

I Norden har kvann vært kjent og brukt svært lenge. I følge sagaene, var planten på Island beskyttet ved lov før 1000-tallet og i Norge fantes det egne kvannehager hvor plantene ble dyrket.

Anvendelse av kvann i eldre tid

Kvann er en plante som hovedsakelig finnes i Nord-Europa, og det er nok årsaken til at den ikke er nevnt i de gamle klassiske tekstene som omhandler gresk legekunst. På 1400-tallet ble kvann mer kjent i Europa og på 1700- og 1800-tallet ble urten mye brukt mot tarminfeksjoner som dysenteri og kolera. Roten av kvann var det store pestmiddelet i Europa under middelalderen og kvann var nok den første medisinplanten som ble eksportert fra Norden til resten av Europa. Når samene en sjelden gang besøkte samfunn med nybyggere og andre fremmede, hadde de gjerne en bit av en kvannrot i munnen. Formålet med dette var nok både å få bedre ånde og å beskytte seg mot infeksjoner i det nye miljøet. Når kvannerot ble benyttet som beskyttelse og medisin mot pest rundt om i Europa, ble den anvendt på samme måten. Samene kunne også tygge på kvannrot når de manglet tobakk.

Carl von Linné (1707-1778) angir at urten virker svettedrivende, luftdrivende og menstruasjonsfremmende, og at den beskytter kroppen mot smittsomme sykdommer og skadelige gifter. I beretningen fra sin reise i Lappland beskriver han hvordan samene skreller stilkene av kvann og spiser dem rå, og dette skal være både helsebringende og velsmakende. Kvann inneholder stoffer som påvirker sentralnervesystemet og gjør at man i starten føler seg varm, begynner å svette og kjenner seg opplagt, men etter hvert blir man trett og søvnig. Sebastian Kneipp (1821-1897) skrev at kvann varmer magen, og når man plages av mye tarmgass er kvann hovedmiddelet. Han foreskrev også urtete av kvann mot luftveiskatarr.

Kvann ved dårlig fordøyelse

Kvann er en bitter, varmende og styrkende urt som kan brukes ved en lang rekke sykdommer og lidelser. I og med at den er et bittermiddel, er det primært plager knyttet til fordøyelsessystemet som kan bedres med kvann. Roten kan brukes for å stimulere appetitten og bedre fordøyelsen, og den kan virke lindrende ved kolikk og stor tarmgassproduksjon. Planten virker bakteriedrepende i mage- og tarmkanalen, samtidig som den øker magesekkens produksjon av saltsyre. Begge disse faktorene bidrar til å svekke eller ta knekken på de bakteriene som ofte forårsaker forskjellige magesykdommer.

Nyttig for blodårene og åndedrettssystemet

Kvann kan også være nyttig ved dårlig blodomløp, ved at blodstrømmen til kroppens perifere deler økes. Den brukes spesielt ved Buergers sykdom, en tilstand som innsnevrer arteriene i hender og føtter, og gjør at disse legemsdelene lett blir kalde. Ved å forbedre blodomløpet og stimulere opphosting av slim, gir plantens varmende og styrkende egenskaper også lindring ved bronkitt, astma og svekkelsestilstander i brystet. Som varmt uttrekk virker kvann svettedrivende og lindrende ved forkjølelser. Det poengteres at kvann ikke bør brukes ved tørr bronkitt, da den her forverrer symptomene. Det er røttene som hyppigst brukes ved sykdommer i åndedrettssystemet, men stengler og frø kan også benyttes.

Andre medisinske egenskaper

Islandsk forskning med in vitro tester har vist at en blanding av kvann og skogstorkenebb (Geranium sylvaticum) har en hemmende virkning på nedbrytningen av enzymet acetylcholinesterase, noe som kan indikere at kvann kan ha en positiv effekt på hukommelsen. Planten har også antioksidative egenskaper, noe som bl.a. bidrar til å motvirke åreforkalkning. Ut fra nyere studier mener man at kvann har en antimutagen virkning, det vil si at den motvirker celleforandringer som kan utvikle seg til kreft. Islandske in vitro studier på den eteriske oljen, en tinktur av frøene, og en ekstrakt av bladene av kvann har vist en hemmende virkning på veksten av kreftceller. Forskning på isolerte innholdsstoffer i kvannrot har vist positiv virkning på lever- og hudceller, og en hemmende effekt på Heliobacter pylori, som forårsaker gastritt og magesår. Både in vitro og in vivo studier viser at kvann har en positiv virkning ved leverskader som er forårsaket av alkoholbruk, og at urten også kan helbrede magesår. I tillegg har kvann vist seg å virke sopphemmende, antibakteriell, krampeløsende, beroligende, betennelseshemmende og smertestillende. Forsøk har ellers vist at kvann stimulerer livmorsammentrekninger og mykner opp blodårer.

Kvann som teplante

Unge blad av kvann kan brukes til te og smaken minner om kinesisk te. Drikk den like før du legger deg om kvelden for å bli mindre anspent. Den er også fin mot nervøs hodepine, fordøyelsesbesvær, blodmangel, hoste og forkjølelse. Te laget av roten lindrer forkjølelse og andre bronkieplager som blir verre i fuktig og kaldt vær. Teen lages av 1 teskje tørket og finhakket rot som kokes opp med en kopp vann og siden får trekke i noen minutter før urten siles fra og teen drikkes. For at teen skal være virksom ved fordøyelsesplager, må den inntas rett før måltidene. Har man tilgang på tinktur av kvann, er anbefalt dosering 20-40 dråper som inntas tre ganger daglig.

Kvann kan spises

Stengler og bladskaft av fjellkvann er spiselige. De er svært næringsrike og kan spises på samme måte som stilkselleri. Man bør imidlertid skrelle av det ytterste laget av stilkene og bare spise den grønne og saftige indre delen av dem. De smaker sterkt, men hvis man koker dem blir de betydelig mildere på smak. Unge stengler av kvann kan tilsettes i appelsinmarmelade for å få en bittersøt smak. Av våre viltvoksende planter er kvannen den som har lengst tradisjon som matplante i de nordligste delene av landet.

Utvortes bruk av kvann

Utvortes brukes kvann i badepreparater mot utmattelse og revmatiske smerter. Knuste blad frisker opp luften i bilen og motvirker reisesyke.

Kvann i likører

En munk fant i 1510 på å krydre brennevin med kvann og noen andre smaksstoffer, og fikk da en velsmakende likør. Fortsatt er kvann hovedsmaksstoffet i de franske likørene Benediktiner og Chartreuse, og den er også krydder i norsk St. Hallvard likør.
 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Bivirkninger ved normal anvendelse av kvann i anbefalte doser er ikke vanlig. Store doser av roten eller den eteriske oljen kan imidlertid gi alvorlige forgiftningssymptomer. Roten regnes som noe giftig når den er frisk, og bør tørkes godt før den anvendes. Kvann skal ikke brukes av gravide, ammende og diabetespasienter, og skal heller ikke gis til barn under to år. Hudkontakt med den friske plantesaften kan, i kombinasjon med sollys, forårsake eksem eller sår hos følsomme personer og føre til overfølsomhetsreaksjoner (allergi) ved gjentatt eksponering for urten. Det er derfor ikke å anbefale å bruke kvann hvis man ofte anvender solarier. Det er en mulighet for at kvann kan påvirke effekten av blodfortynnende medisiner, så utvis forsiktighet ved samtidig bruk. Hvis man vet at man skal opereres, bør man slutte å bruke kvann en uke før operasjonen.

Når man høster kvann, må man være helt sikker på at man finner rett art. Det finnes nemlig mange arter i skjermplantefamilien som ligner på kvann, og noen av disse er svært giftige. Sløke (Angelica sylvestris) er den planten som oftest forveksles med kvann, men også bjørnekjeks-arter (Heracleum spp.) og mesterrot (Peucedanum ostruthium) ligner på kvann.

 

Flere bilder av fjellkvann
LITTERATUR
Atkins, Rosie, et al.: Herbs. The Essential Guide for a Modern World.  London, Rodale International Ltd. 2006.
Borchorst, Georg: Urter og urtemedisin.  København, Klitrose 1991.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses. London, Dorling Kindersley 2002.
Bruun, Erik & Budde Christensen: Klassiske legeplanter.  Oslo, Aschehoug 1998.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo, N.W. Damm & Søn 2003.
Fischer-Rizzi, Susanne: Medicine of the Earth. Legends, recipes, remedies, and cultivation of healing plants. Portland, Rudra Press 1996.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Foster, Steven & Varro E. Tyler: Tyler's Honest Herbal. A Sensible Guide to the Use of Herbs and Related Remedies. Fourth edition. New York & London, The Haworth Herbal Press 1999.
Garland, Sarah: Hjemmets store bok om Helseplanter, Urter og Krydder.  Hjemmets bokforlag 1980.
Heino, Raimo: Våra läkande växter. En naturlig väg till ett friskare liv.  Stockholm, Bokförlaget Prisma 2001.
Hillker, Li: Naturens egen legebok.  Oslo, Teknologisk forlag 1991.
Hoffmann, David: The New Holistic Herbal.  Boston, Element Books Ltd. 1990.
Hoppe, Elisabeth: Dyrking og bruk av urter.  Oslo, Mortensen 1992.
Juneby, Hans Bertil: Fytomedicin - en fickhandbok om medicinalväxter.  Gamleby, Artaromaförlaget 1999.
Källman, Stefan: Vilda växter som mat och medicin.  Västerås, ICA bokförlag 2006.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
McVicar, Jekka: Urter for kropp og sjel.  Oslo, Hilt og Hansteen 1996.
Nielsen, Harald: Lægeplanter og trolddomsurter.  København, Politikens Forlag A/S 1976.
Olesen, Anemette: Danske klosterurter.  Aschehoug Dansk Forlag A/S 2001.
Róbertsdóttir, Anna Rósa: Icelandic Herbs and Their Medicinal Uses.  Berkeley, California, North Atlantic Books 2011
Torkelsen, Anna-Elise: I den grønne gryte.  Landbruksforlaget 1992.
Våre Nyttevekster nr. 2/1984 og nr. 3/2000.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 25.11.2014