Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > MANNA-ASK  

MANNA-ASK
Fraxinus ornus
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Fraxinus ornus L.
Ornus europaea Pers.
Fraxinus florifera Scop.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Manna-ask.
DANSK:  Mannaask.
ISLANDSK:  Mannaaskur.
ENGELSK:  Manna ash, Manna tree, Flowering ash.
TYSK:  Blumen-Esche, Manna-Esche, Himmelsbrot, Manna.
FRANSK:  Frêne à fleurs, Frene eleve, Orne.
SPANSK:  Fresno, Orno.
 
FAMILIE
Oljetrefamilien (Oleaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av manna-ask

BOTANISK BESKRIVELSE

Manna-ask er et bladfellende løvtre med en rund krone og friskt grønt bladverk. På våre breddegrader kan treet bli 6-8 m høyt, men lenger sør i Europa er individer som er over 20 m høye kjent. Stammen har glatt og grå bark. De finnete, sammensatte bladene har vanligvis sju avlange til eggformede, 4-8 cm lange småblad. Manna-ask har blomster i tette topper. Kronbladene er 6 mm lange, kremhvite og svært smale. De dufter som nyslått høy og tiltrekker seg mange bier og andre insekter. Blomstene etterfølges av knipper av vingete frø som er 2-3 cm lange. Frøene er frisk grønne om sommeren og brungule når de modner om høsten.

 
UTBREDELSE OG DYRKING

Manna-ask har sin naturlige utbredelse i de sørlige delene av Europa og i deler av Sørvest-Asia. Treslaget er innført i Mellom-Europa og Nord-Amerika. Trærne dyrkes i stor stil i plantasjer på Sicilia for utvinning av manna.

Arter i aske-slekta (Fraxinus) krever en dyp, næringsrik og gjerne kalkholdig jord med jevn fuktighet. Selv om trær i hvile er temmelig hardføre, kan nyskuddene til manna-ask om våren være utsatt for frost. Det er derfor best å plante trærne på et sted som er beskyttet mot tidlig morgensol. Manna-ask er svært tolerant for luftforurensning. For å få frø, må man dyrke både han-trær og hun-trær. Manna-ask formeres med frø, som trenger stratifisering (kuldebehandling) for å få god spiring. Derfor kan det lønne seg å så frøene i en kaldbenk så snart de er modne om høsten. Frøplantene bør være minst to år gamle før de plantes på sitt blivende voksested.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Når stammene av manna-ask skades, skilles det ut en hvitaktig flytende sevje som stivner til et granulat som samles inn, og som kalles manna. Ordet manna har blitt brukt siden bibelsk tid for å beskrive stoffer som blir utskilt fra forskjellige planter, men i 1927 kom en italiensk lov som fastslo at navnet bare skulle brukes om produkter fra manna-asken. I Italia har manna blitt samlet fra manna-ask, hovedsakelig dyrket i plantasjer, siden det 15. århundre.

Manna av best kvalitet utvinnes fra de øverste delene av stammen. Trestammen må være minst 8 cm i diameter før man kan begynne å høste manna. Etter at treet har sluttet å danne nye blad om sommeren lages en serie med vertikale snitt i stammen. Det lages et nytt snitt for hver dag fra juli til slutten av september. Tørt og varmt vær er nødvendig for å få godt utbytte. Hvert tre høstes i 9 år. Da er treet så avkreftet at det blir hogd, men man lar det bli igjen ett skudd som kan vokse opp til et nytt tre. Det tar 4-5 år før dette skuddet blir produktivt. Gjennomsnittlig avling er 6 kilo manna av topp kvalitet, pluss 80 kg manna av dårligere kvalitet per hektar dyrkingsareal. I våre dager samles manna kommersielt bare på Sicilia, og eksporteres fra byen Palermo. Av manna-ask kan også barken brukes medisinsk, men den har liten anvendelse i våre dager.

Manna-ask er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt.

 
INNHOLDSSTOFFER

Manna-ask inneholder ulike sukkerarter (hovedsakelig D-mannitol (70-90 %), med mindre mengder D-glukose, D-fruktose og oligosakkarider), slimstoffer, aesculin og fraxin. Den avførende virkningen er primært knyttet til fraxinet.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Manna er en søt, nærende og mildt avførende droge. Barken av manna-ask virker betennelseshemmende, antimikrobiell, sårhelende og er en antioksidant.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Manna brukes ved forstoppelse (primært hos barn og gravide) og som en nærende droge ved avmagring. Barkdrogen kan brukes ved sår, betennelser og dysenteri.

 
OMTALE AV MANNA-ASK

Manna som avføringsmiddel

Manna brukes som et mildt virkende avføringsmiddel, som også kan gis til barn og gravide. Det er et bra avføringsmiddel, særlig når det er behov for at avføringen må bli mykere (f.eks. ved smertefulle hemoroider, sår i endetarmen eller etter operasjoner). Innholdsstoffet mannitol fører til at salter og sukkerstoffer øker vanninnholdet i avføringen gjennom en osmotisk virkningsmekanisme. Manna kan gis i daglige doser på 20-30 g til voksne og 2-16 g til barn. Som avføringsmiddel brukes manna ofte sammen med andre avførende midler, særlig sennes (Cassia senna) og rabarbrarot (Rheum officinale / Rheum palmatum).

En søt og nærende droge

Manna er svært nærende og kan derfor brukes under rekonvalesensperioder. Den tørkede sevjen kan ellers være en kilde til mannitol, som brukes som et sukkerfritt søtningsstoff. Manna kan derfor brukes til å maskere dårlig smak på medisiner.

Annen bruk av manna-ask

Barken brukes tradisjonelt til sårheling og til behandling av betennelser og dysenteri. Antimikrobiell virkning er vist av barkekstrakter ved bruk på en rekke organismer, selv om den virushemmende virkningen synes å være svak. Antioksidantvirkning er funnet (særlig i kumarinfraksjonen) og komplementerer den betennelseshemmende virkningen som er vist. Den påståtte sårhelende virkningen av manna-ask er nå bekreftet gjennom studier på leging av hudsår.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Ingen risiko eller bivirkning er registrert ved bruk av manna i anbefalte doser, men drogen kan forårsake tarmgassproduksjon og noe smerte hos sensitive personer. Manna kan frembringe allergiske reaksjoner. Manna (eller andre avføringsmidler) må ikke brukes hvis det er mistanke om tarmslyng. Generelt bør man ikke bruke avføringsmidler over lang tid uten at man konsulterer lege. Studier har vist at når man bruker barken av manna-ask som medisin, er denne praktisk talt ugiftig.

 

Flere bilder av manna-ask
LITTERATUR
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Bremness, Lesley: Urter.  Oslo, N.W. Damm & Søn / Teknologisk Forlag 1995.
More, David & John White: Trær i Norge og Europa. Oslo, N.W. Damm & Søn a.s 2005.
Pamplona-Roger, George D.: Frisk av urter. Røyse. Norsk Bokforlag AS 2007.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
Theiss, Barbara & Peter: Läkeörter för hela familjen.  Västerår, ICA Förlaget AB 1994.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2004.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 17.09.2016