Geitrams er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt.

Geitrams er en plante som de fleste kjenner. Den kan opptre i enorme mengder på steder der mennesker på en eller annen måte har forstyrret den naturlige vegetasjonen. Planten har en stor formeringskapasitet og evne til raskt å etablere seg på nye egnede lokaliteter som måtte dukke opp. En enkelt plante kan produsere opptil 80 000 frø i løpet av vekstsesongen. Frøene er forsynt med en dusk av silkehår og kan føres vidt omkring av vinden og luftstrømmene, for så å spire i vegskråninger, langs jernbanelinjer, på hogstfelt i skogen og brannflater (jfr. dialektnavn som eldmerkje, ellmenkje, illmelkje m.fl.). Grunnen til at geitrams opptrer så tallrikt på hogstfelt og brannfelter er at det er en nitrogenkrevende plante som klarer å utnytte det nitrogenet som frigjøres når skogen snauhogges eller brennes.

Folkelig bruk av geitrams

Geitrams har i folkemedisinen vært brukt mot mange plager. Bladene har bl.a. vært anvendt som omslag ved ryggsmerter og gikt. Væsken man kunne få ut av geitramsstilken ble brukt på sår og kviser, og de silkeaktige frøhårene på blødninger og sår. Frøhårene kunne også anvendes som bomullserstatning, og klumper av hårene er godt egnet til å fange opp gnister når man slår ild. Større mengder frøull ble gjerne samlet inn og brukt som isoleringsmateriale i sko og votter. Frøullen må oppbevares tørt, da den lett trekker til seg fuktighet. Geitrams var en viktig nytteplante både for folk i Sibir og indianere i Nord-Amerika.

Geitrams som medisinplante

I europeiske urtebøker er geitrams som oftest ikke omtalt, til tross for at planten er høyt verdsatt i deler av Asia. Siden planten har en astringerende og sårrensende virkning, er geitramste blitt anvendt til gurglevann ved betennelser i munn og svelg. Et avkok laget av urten kan brukes som et blodstillende og betennelsesdempende middel ved mage- og tarmproblemer som sår og magekatarrer. Geitramste kan på grunn av garvestoffinnholdet brukes ved diaré, men urten kan også virke avførende. Selv om den i våre dager ikke brukes særlig mye, finnes det noen urteleger som tyr til geitrams for å lette forstoppelser som skyldes inntak av ugunstig mat. Et stort inntak av urten vil derfor kunne føre til hyppige toalettbesøk. Geitrams stimulerer også enzymproduksjonen både i magen og bukspyttkjertelen.

Med bakgrunn i urtens betennelseshemmende og beroligende egenskaper, kan man legge friske blad på hudbetennelser og sår som ikke vil gro. Et avkok som lages av bladene eller blomsterstanden har urindrivende og astringerende virkning, og stimulerer utskillelsen av slim. Derfor er geitramste blitt brukt for å lette astmaanfall og til behandling av kikhoste. Urten er også blitt brukt for å lette symptomene på skrofulose (forholdsvis godartet tuberkuløs lidelse hos barn og unge, særlig med betennelse i øyets bindehinne og lymfeknutene).

I Russland blir et avkok av bladene drukket på grunn av den beroligende og søvndyssende virkningen. Polakker lager et ekstrakt av rhizomene, eller et avkok av bladene til behandling av hodepine og migrene. Teen anbefales også som en styrkedrikk om våren på grunn av innholdet av C-vitamin. I Tyskland og Østerrike brukes geitrams til behandling av milde prostataplager i et tidlig stadium, på samme måte som dunmjølke (Epilobium parviflorum) og andre småblomstrede mjølkearter. Hvis man drikker te av geitrams eller andre mjølkearter trenger man kanskje ikke stå opp så ofte om natten for å gå på do. Geitramste lages av en teskje tørket urt til 2 dl kokende vann, som får trekke 5-10 minutter før den siles og nytes.

I våre dager er kanskje en av de viktigste medisinske effektene av geitrams, i følge Henriette Kress i Finland, urtens virkning på gjærsoppen Candida albicans. Hun sier at hvis man inntar noen kopper geitrams-te daglig i minst to måneder, vil det kunne ta knekken på candida som har løpt løpsk i blodet. Geitrams hindrer ikke sporer av candida å vokse, men gjør at formeringen av soppen stopper opp. Candida er en normal del av vår tarmflora, men når denne gjærsoppen tar overhånd og vokser der den ikke skal være, kan man bli utmattet og få andre plagsomme symptomer, særlig om man spiser mat som inneholder gjær eller sukker. Lider man av candida, kan det hjelpe både å drikke geitrams-te og å holde en gjær- og sukkerfri diett. Ingen vet hvilke bestanddel i geitrams som er virksom mot candiada-soppen, men det er et faktum at man må lage te på hele urten. Å bruke bare noen isolerte bestanddeler av planten fungerer ikke. Geitrams virker visstnok ikke på andre gjærsopper enn candida.

Siden geitrams virker sammentrekkende, kan en te av urten brukes utvortes som et svalende bad ved irritert eller solbrent hud. Omslag av frisk urt virker også lindrende på hudutslett, solforbrenninger og insektstikk. Te av geitrams er også bra for å roe betennelser i munn, hals, mage og tarmer. Den kan også hjelpe mot hemoroider. Teen er ikke særlig kraftigvirkende, så det kan ta noe tid før man merker effekten.

Geitrams til mat og drikke

Gjennom lange tider har geitrams blitt brukt til både mat og drikke, noe vi også kan gjøre i våre dager. Blad og unge skuddspisser kan spises. De kan brukes rå i salater eller kokes som en grønnsak. Helt nye skudd kan kokes og brukes som aspargeserstatning, men bare inntil skuddene er omkring 20 cm høye. Bladene er rike på vitamin A og C, men blir fort beske, så de må brukes til mat bare når de er unge.

Tørkede og oppmalte røtter har vært brukt til å blande i brødmelet i nødsår. Dette er kjent fra mange land, både i og utenfor Europa. Hele rotsystemet til geitrams er rikt på stivelse, noe som gjør at brødet holder godt sammen. Rotstokkene smaker imidlertid beskt, og bør helst behandles før de brukes til mat.

En te kan lages av de tørkede bladene. Den er søt og relativt velsmakende. Når bladene skal brukes til te, bør de plukkes før planten kommer i blomst, da de blir bitre når de blir eldre. I Russland har man verdsatt geitramsen som teplante høyere enn i Vesten. I tsartiden hadde folk flest ikke rå til å kjøpe ekte kinesisk te, og drakk te av geitrams i stedet. Geitrams-te var en gang Russlands mest populære ikke-alkoholholdige drikk, og ble ofte brukt som en forfriskende varm drikk etter måltidene. Nesten alle familiene på landsbygda dyrket geitrams i hagen. Geitrams-te er en avslappende og beroligende koffeinfri drikk. Selv om russerne nå foretrekker svart te som hverdagsdrikk, verdsetter de fremdeles geitrams-te for dens medisinske egenskaper.

I den fattigste delen av Ingermanland, ikke langt fra St. Petersburg, lå et gammelt svensk fort som het Koporje. Dette stedet ga navn til den teen som ble laget av geitrams, den ble nemlig kalt Koporje-te (et annet navn var Ivan-te). Folk på dette stedet pleide å brenne skogen for å skape en god grobunn for geitrams, og hele familier kunne om somrene flytte ut i skogen for å samle geitramsblad. Koporje-teen ble for øvrig ikke bare brukt av de fattige. Også de rike drakk den, uten å vite om det! I tsartidens Russland florerte nemlig forfalskninger av næringsmidler. Bl.a. kjøpte store firmaer geitrams for å drøye den ekte teen, og opptil 40% geitramsblader ble tilsatt den kinesiske teen før den ble solgt videre. Dette var noe som foregikk i mange år før det ble oppdaget.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.