Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > HUNDEKJEKS  

HUNDEKJEKS
Anthriscus sylvestris
 
ANDRE NORSKE NAVN
Bikkjekjeks, hundekarve, hundesløkje, bikkjesløk og mange flere, se Høeg (1974).
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Anthriscus sylvestris (L.) Hoffm.
Anthriscus silvestris (L.) Hoffm.
Chaerophyllum sylvestre L.
Chaerefolium silvestre (L.) Sch. et Thell.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Hundloka, Hundfloka, Hundkäx, Hundkex.
DANSK:  Vild Kørvel.
ISLANDSK:  Skógarkerfill.
FINSK:  Koiranputki.
ENGELSK:  Cow parsley, Beaked parsley, Wild beaked parsely, Wild parsley, Wild chervil, Woodland chervil, Queen Anne's lace, Keck.
TYSK:  Wilder Kerbel, Wiesenkerbel.
FRANSK:  Cherfeuil sauvage, Cerfeuil des prés, Cigüe blanche.
SPANSK:  Perifollo verde.
 
FAMILIE
Skjermplantefamilien (Apiaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av hundekjeks

BOTANISK BESKRIVELSE

Hundekjeks er en toårig plante som kan bli opptil 1,5 m høy når den blomstrer det andre året. Første året dannes roten og en bladrosett, og neste år vokser det opp en blomsterstengel fra den energirike roten. Roten er en ca. 10-15 cm lang pælerot som ligner på pastinakk, men som kan være svakt forgreinet. Bladene er lysegrønne, trekantete og dypt flikete, med små sagtaggete fliker. De kan minne litt om gulrotblad, og hvis man gnir på dem, lukter de faktisk også svakt gulrot. Bladstilkene har en renne på oversiden og får således et hjerteformet tverrsnitt (en skillekarakter fra giftkjeks, som har runde bladstilker). De er ikke innhule, og nederst er de svakt hårete og gjerne litt rødaktige (men ikke rødflekkete som hos giftkjeks). Blomsterstengelen er innhul og rund, med renner. De små, hvite blomstene sitter i skjermer, og i løpet av en sommer kan et middels stort eksemplar av hundekjeks frembringe over 5000 enkeltblomster fordelt på et 30-talls storskjermer. Hver storskjerm har noen dusin småskjermer, som i sin tur har et 15-tall blomster. Blomsterstanden mangler storsvøp, men har småsvøp av 5-6 blad med hvit hinnekant. Hundekjeks blomstrer fra mai til juli, og blomstringen begynner tidligere og varer lengre enn hos noen annen art av de viltvoksende skjermplantene i Norge. Fruktene er svartbrune og avlange (mens de er grønnbrune, eggformet og flattrykte hos giftkjeks).

 
UTBREDELSE

Hundekjeks forekommer over så å si hele Europa og ellers i det nordlige Asia, Nord-Afrika og Nord-Amerika. Hundekjeks er den vanligste arten i skjermplantefamilien i Norge og finnes utbredt over hele landet, enkelte ganger også over tregrensen. I de seinere årene synes det som om arten har fått markant økt utbredelse og opptrer som et brysomt ugras i gammel eng, beiter, frukthager og langs hekker.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Bladene og roten var i tidligere tider brukt både som mat og medisin. I våre dager har planten ingen anvendelse i urtemedisin, og den er også lite aktuell å bruke som mat. Det må i tilfelle være som "nødmat" når man er på tur i naturen.

Hundekjeks er ikke nevnt i Urtelisten fra Statens legemiddelverk og er således å betrakte som legemiddel.
 
INNHOLDSSTOFFER

Det finnes få opplysninger om innholdsstoffene i hundekjeks. Källman (2006) angir at proteinet i bladene viser en aminosyresammensetning for de essensielle aminosyrene som er svært bra. Den ligger nær de verdiene som forekommer i egg. Mengdene av aminosyrene tyrosin, fenylalanin og treonin skal være like høye som i egg.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Urindrivende, søvndyssende, fordøyelsesfremmende og sårhelende.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Hundekjeks brukes ikke i våre dagers urtemedisin, men har i tidligere tiders folkemedisin vært anvendt ved dårlig fordøyelse, urineringsproblemer og søvnproblemer.

 
OMTALE AV HUNDEKJEKS

Hundekjeks må ikke forveksles med giftige skjermplanter!

Hvis man skal anvende viltvoksende arter innen skjermplantefamilien til mat eller medisin, er det viktig at man er helt sikker på artsbestemmelsen. Innen denne plantefamilien finnes det nemlig noen arter som er giftige. Hundekjeks er for eksempel temmelig lik de to svært giftige artene giftkjeks (Conium maculatum) og hundepersille (Aethusa cynapium). Selv om disse to er temmelig sjeldne som viltvoksende planter i Norge, må man være 100 % sikker på at man ikke plukker noen av disse i den tro at det er hundekjeks eller andre spiselige skjermplanter, da det kan få fatale følger.

Giftkjeks skilles fra hundekjeks ved at giftkjeksen har runde bladstilker og rødflekkete stengler, mens hundekjeks har rent grønne bladstilker med hjerteformet tverrsnitt. Frøene til giftkjeks er runde og brune av farge, og blomsterstengelen er oftest høyere enn hos hundekjeks. Spansk kjørvel (Myrrhis odorata) ligner også hundekjeks, og er en plante som har forvillet seg mange steder i Norge. Denne arten er imidlertid ikke giftig og kan brukes som medisin, mat og krydder.

Folkemedisinsk bruk av hundekjeks

I folkemedisinen har hundekjeks hatt en viss anvendelse, og i Sverige var arten med i farmakopeen fram til 1817. Avkok av frøene ble så seint som på 1950-tallet brukt i Småland for å få etterbyrden raskere ut hos kalvende kyr. Det har også blitt brukt mot såkalt sommersyke, det vil si magesyke som man ofte plages med om sommeren. Hundekjeks har i folkemedisinen ellers blitt brukt mot fordøyelsesproblemer og kolikk, som et mildt sovemiddel, og til bading av vanskelig helende sår.

Dansken Simon Paulli forteller i 1648 om hvordan han leget en mann som ikke hadde kunnet tisse på tre døgn. Han kokte bladene av hundekjeks i usaltet smør og fikk på denne måten en "salve" som ble smurt på under mannens navle mens den ennå var varm. Mannen fikk da i gang urineringen, og det med en slik fart at han straks fylte mer enn tre potter!

Hundekjeks som mat

Hundekjeks tilhører samme plantefamilie som pastinakk og gulrot, og den kan faktisk brukes på lignende måte som disse plantene, selv om smaken ikke kan måle seg med de velkjente grønnsakene. Det er roten av ikkeblomstrende eksemplarer av hundekjeks man skal bruke, altså fra sent i august til og med mai neste år. Når hundekjeksen begynner å blomstre, er det lite igjen av næring i planten, og den blir ekstra besk. Roten graves opp, vaskes og hakkes i mindre biter. Rotbitene bør forvelles (kokes opp og vannet helles bort) to til tre ganger, det vil ta bort noe av bitterheten. Alternativt kokes røttene 45-60 minutter i rikelig med vann. Røttene kan fremdeles smake svakt beskt, men ofte smaker de ikke noe i det hele tatt. Deretter kan røttene brukes i for eksempel gryteretter.

De fleste vil nok mene at denne planten ikke egner seg til menneskeføde. Botanikeren Schübeler skrev imidlertid i 1888 at han fra en pålitelig mann hadde fått oppgitt at man ved Røros hadde forsøkt å bruke roten istedenfor persillerot i suppe, og at de fant den velsmakende. Hundekjeksens rot sies å bli bedre på smak jo lenger nordover i landet man kommer. Den smaker imidlertid beskt hvis den har vokst i svært tørr jord.

Tidlig om våren har bladene av hundekjeks en krydderaktig smak, og de kan spises friske i salater eller forvelles for bruk i supper eller stuinger. Bladene kan også brukes som krydder i fete sauser. Smaken på hundekjeks går godt sammen med purreløk, gulrøtter, poteter og løk.

Hundekjeks som dyrefôr

Mange har trodd at hundekjeks er en giftig plante, men den har vel aldri vært direkte fryktet. Flere av dialektnavnene på planten begynner på hund- eller bikkje-, noe som viser at planten er blitt ansett som mindreverdig. Den ble da også regnet som lite verdifull i fôret, men det hendte imidlertid at den ble gitt til kyr når det var vanskelig å få smør, en bruk som kan ha blitt overført fra kvann (Angelica archangelica).

Plantefarging med hundekjeks

Hundekjeks kan brukes som fargeplante. Bladene gir en vakker grønn farge, og når garnet er beiset med alun, gir den gulfarge. Fargene fra hundekjeks regnes imidlertid som lite holdbare.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Selv om mange regner hundekjeks som en giftig plante, viser tidligere tiders bruk av urten som mat at dette neppe er tilfelle. I boken Giftige blomsterplanter skriver Otto Lindemark under omtalen av arten svimekjeks (Chaerophyllum temulum) at innholdet av det giftige alkaloidet chaerophyllin i svimekjeks muligens kan skyldes et soppangrep, og som derfor gjør at giften ikke alltid er til stede. Han nevner at samme slags soppangrep også kan forekomme hos hundekjeks, og at denne arten også til tider kan være giftig. Denne opplysningen er ikke funnet i annen litteratur, og den kan derfor ikke verifiseres. Den største faren med å bruke hundekjeks er knyttet til at planten lett kan forveksles med andre og svært giftige arter i skjermplantefamilien, som giftkjeks og hundepersille.

 

Flere bilder av hundekjeks
LITTERATUR
Blekastad, Hans: Naturen som spiskammer.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag 1979.
Høeg, Ove Arbo: Planter og tradisjon.  Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974.
Jonsson, Sune: Blomsterboken. Markens urter, lyng og trær.  Oslo, Teknologisk Forlag 1983.
Jordan, Michael: A guide to Wild Plants. The Edible and Poisonous Species of the Northern Hemisphere. London, Millington 1976.
Korsmo, Emil, Torstein Vidme og Haldor Fykse: Korsmos ugrasplansjer.  Oslo, Landbruksforlaget 1981.
Källman, Stefan: Vilda växter som mat och medicin.  Västerås, ICA bokförlag 2006.
Lindemark, Otto: Giftige blomsterplanter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag 1972.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Nielsen, Harald: Läkeväxter förr och nu.  Bokförlaget Forum AB 1978.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 23.03.2016