Startside > Urtemedisin > Artikler > USNEA (strylav)

«Naturen har spredd medisiner overalt» erklærte Plinius, som levde i det 1. århundre e.Kr. Dette utsagnet har ikke tapt sin gyldighet, men i våre dager kjenner de fleste altfor lite til hva naturen har å tilby når vi sliter med helsemessige plager. Dette skyldes at folk flest har svært liten artskunnskap og generelt dårlig viten om ulike urters medisinske egenskaper. I tillegg er den farmasøytiske industrien ikke særlig interessert i at vi skal lære oss hvilke urter vi selv kan gå ut i naturen og samle for å bruke som medisin.

Man kan ikke ta patent på en plante som finnes i naturen, derfor er det lite økonomisk lønnsomt for legemiddelfirmaene å bruke penger på å få godkjent preparater som er laget av viltvoksende planter. Hvis et firma tar det omfattende arbeidet og kostnadene med å få ”godkjenningsstempel” på et helplantepreparat, kan jo hvem som helst ”kopiere” preparatet og tjene penger på det uten å ha de samme kostnadene med å få det godkjent. Legemiddelindustrien er derfor ikke interessert i å lage preparater som ikke kan patenteres.

Virksomme urter blir legemidler

Når en urt som folk flest kan dyrke selv, eller eventuelt samle fra viltvoksende bestander i naturen, viser seg å være virksom mot en eller flere sykdommer, blir urten ganske raskt klassifisert som ”legemiddel” og dermed som oftest vanskelig å få tak i. Ved på denne måten å hindre folk i å bruke relativt sikre naturmidler, skal myndighetene liksom beskytte oss mot å misbruke naturpreparater som kan gi skade hvis de brukes feil, men samtidig ”beskytter” de oss også mot muligheten til å ta større ansvar for egen helse. Det finnes mange eksempler på svært trygge urter som er blitt klassifisert som ”legemidler” fordi de er virksomme. Det er nok å nevne johannesurt Hypericum perforatum (mot angst og depresjoner), legevendelrot Valeriana officinalis (mot søvnløshet), salvie Salvia officinalis (når urten brukes som medisin mot for eksempel overdreven svetting), hagtorn Crataegus monogyna (mot plager knyttet til hjerte og blodårer), kinesisk mjelt Astragalus membranaceus (et adaptogen) og hestekastanje Aesculus hippocastanum (mot åreknuter, hemoroider mm.).

I denne gruppen av virksomme og ”forbudte” urter hører etter min mening også strylavene Usnea spp. hjemme. Strylav er ikke nevnt i Urtelisten fra Statens legemiddelverk, og er således per definisjon et ”legemiddel”. I våre dager, når et av de store problemene i helsevesenet er antibiotikaresistente bakterier, er det merkelig at man ikke forsker mer på dette naturlige antibiotikumet, som har vært kjent i århundrer. Med sitt innhold av usninsyre og andre interessante stoffer har strylav nemlig vist seg å være virksomt mot et bredt spekter av skadelige mikroorganismer.

Dr. Alfred Vogel og strylav

Den legendariske urtelegen Dr. Alfred Vogel (1902-1996) var en svært observant mann. Under en skitur i de sveitsiske Alper så han engang en hjort som balanserte på bakbeina for å få tak i strylav som vokste på lerketrær helt oppe i tregrensen. Etter denne observasjonen studerte han dyrene mer grundig, og så at i kaldt vær spiste hjorten all den strylaven som den klarte å få tak i. Vogel kom til den konklusjonen at hjorten instinktivt spiste strylav for å beskytte seg mot forkjølelse. Han resonnerte som så: Siden hjorten er et dyr som ofte må ty til flukt for å komme seg unna rovdyr, vil de for å gjenvinne krefter gjerne stå en tid i ro mens de fremdeles er svette, noe som gjør dem mottagelige for forkjølelser. Dr. Vogel antok at strylav hadde antibiotiske egenskaper og begynte selv å tygge på laven. Han fant ut at hvis man føler antydning til sår hals eller rennende nese, så vil ikke symptomene utvikle seg videre hvis man tygger på strylav. Med bakgrunn i disse observasjonene utviklet han sitt eget preparat, Usneasan, med strylav som en av ingrediensene, og som han fant var svært effektivt til å helbrede luftveiskatarrer.

Strylav som antibiotikum

Ifølge Stephen Harrod Buhner, som er en spirituell healer med spesiell interesse for de nordamerikanske indianernes tradisjonelle bruk av medisinske planter, er strylavene viktige planter i ulike økosystemer på jorda. Han mener at strylavenes healingkvalitet er spesielt viktig for trærne, som jo er jordas ”lungesystem”, bl.a. ved å hjelpe til å hindre infeksjoner i treet. Og siden menneskene er en del av disse økosystemene, er strylavene ifølge Buhner også til hjelp for oss, særlig i forbindelse med infeksjoner i luftveissystemet.

Strylav kan være et svært effektivt antibiotikum, og har vist seg å ha god virkning mot mange ulike stammer av gram-positive bakterier, for eksempel stafylokokker og streptokokker. Det gjelder bl.a. Streptococcus pneumoniae, som er hovedårsaken til bakteriell lungebetennelse hos voksne, og en beslektet bakterie, Streptococcus pyogenes, som er ansvarlig for det vi vanligvis kaller halsbetennelse. Videre virker strylav på Mycobacterium tuberculosis, bakterien som forårsaker tuberkulose. Selv om strylav anses å være lite virksom mot gram-negative bakterier, så finnes det en in vitro studie som fant at strylav hadde virkning på Samonella typhimurium, og i et tidsskrift rapporteres det om virkning mot Escherichia coli. Strylav kan også være effektiv til å behandle Chlamydia- og Trichomonas-infeksjoner i skjede og livmorhals (Trichomonas vaginalis er en protozo som infiserer skjeden og gir illeluktende grønngul utflod). Den sopphemmende virkningen til laven gjør at den også er anvendbar ved oppblomstring av Candiada albicans og andre soppinfeksjoner.

I mange tilfeller er usninsyre fra strylav et mer effektivt antibiotikum enn penicillin. Med tanke på hvor lett tilgjengelig strylav er i naturen, bør den kunne være et viktig behandlingsalternativ ved ulike infeksjonssykdommer, særlig når det foreligger bakterier som er resistente mot annen antibiotika.

Mot hvilke plager kan man bruke strylav?

Den kraftige antibiotiske virkningen til usninsyren og eventuelt andre lavsyrer gjør at strylav kan være nyttig ved behandling av en rekke bakterie- og soppinfeksjoner. Det er vist at usninsyre fullstendig hemmet veksten til Staphylococcus, Streptococcus og Pneumococcus bakterier i en fortynning på 1:20 000, og selv i fortynninger opptil 1:50 000 ble veksten av tuberkelbasillen hemmet fullstendig. Stoffene i strylav virker kraftig bakteriehemmende også i enda kraftigere fortynninger. Strylav er vist å være mer virksom enn penicillin overfor visse bakteriestammer, og usninsyre er i samme klasse som streptomycin med tanke på effektivitet. Preparater med strylav kan for eksempel være svært effektive i behandling av tuberkulose.

Strylav blir av naturleger i mange land anbefalt brukt ved akutte og kroniske lungebetennelser, forkjølelse og influensa, bakterielle betennelser i bihulene og halsmandlene, og i tillegg som støttebehandling ved tuberkulose. Selv om forskning ikke har vist at strylav kan være virksom mot virus, finnes det mange kliniske eksempler som støtter slik bruk. Når det gjelder urinveisinfeksjoner er opplysningene i litteraturen noe motstridene. Noen har anvendt strylav med hell mot blærekatarr, mens andre mener at urinveisinfeksjoner normalt skyldes en type bakterier som usninsyren ikke virker på. I USA brukes imidlertid preparater med strylav av autoriserte naturleger også til behandling av urinveisinfeksjoner.

Strylav kan brukes innvortes for å stimulere appetitten og for symptomatisk behandling av uspesifikke magebetennelser. Da usninsyren ikke absorberes av tarmene i nevneverdig grad, kan den antibakterielle virkningen skje direkte på slimhinnene. I motsetning til mange andre antibiotika vil ikke strylav drepe de vennlige tarmbakteriene.

Som et antiseptikum for utvortes bruk anvendes strylav som ingrediens i antibiotiske salver, hudkremer og deodoranter. Slike preparater brukes på huden ved byller, verkesår, andre- og tredjegrads forbrenninger, bakterielle hudinfeksjoner, ringorm og fotsopp. Gurglevann med strylav brukes ved infeksjoner i munn og hals.

Slik kan strylav anvendes

Siden stoffene i strylav er lite løselige i vann, er et uttrekk av laven i alkohol det beste. Slik tinktur er vanskelig å få kjøpt her i landet, men man kan man lage den selv. Strylav kan samles hele året, også på vinterens skiturer i skogen. Når man har samlet tilstrekkelig med strylav (vær sikker på at du har plukket strylav og ikke en annen type ”skjegglav”) fyller man et glass halvfullt med lav før man fyller opp glasset med 50 % sprit. Sett på lokk, vend glasset en gang i blant og la det stå i to til tre uker før laven filtreres fra og tinkturen er fredig. Hell tinkturen over på en flaske som merkes Usnea-tinktur og med opplysninger om når tinkturen ble laget. Slike sprituttrekk har normalt lang holdbarhet og kan oppbevares i mange år.

Glattstry er en av mange strylavarter som finnes i Norge. Den kan vokse på ulike treslag.		Man kan lage sin egen Usnea-tinktur ved å legge laven på 50 % sprit i 2-3 uker.

Usnea-tinktur er ikke særlig velsmakende, og siden den kan irritere magen bør den fortynnes med vann før man inntar den. Skal tinkturen brukes som et sykdomsbeskyttende og immunstyrkende middel kan man innta 10-20 dråper i litt vann inntil 4 ganger daglig. Samme mengde kan også brukes som gurglevann ved streptokokkinfeksjon i halsen. Ved akutte bakterieinfeksjoner (også tuberkulose) brukes 1 teskje (5 ml) av tinkturen i litt vann opptil 6 ganger daglig. Sliter man med bihulebetennelse, forkjølelse eller influensa kan man bruke 10 dråper Usnea-tinktur i litt vann som nesespray. Middelet kan også brukes til utskylling ved behandling av vaginale infeksjoner. Man lager da et vaskevann av 15 ml tinktur som blandes med ½ liter vann, og dusjer underlivet 2 ganger daglig i 3 dager, gjerne når man står opp om morgenen og før man legger seg om kvelden.

Selv om et varmtvannsuttrekk er mindre effektivt enn tinktur, går det an å lage urtete av strylav, men denne smaker absolutt ikke godt. For generell sykdomsbeskyttelse og styrking av immunforsvaret tar man en spiseskje (2 g) pulverisert strylav til 2 dl varmt vann, og lar urteteen få trekke i 20 minutter før man siler. ½ - 2 dl av denne teen kan drikkes opptil tre ganger daglig. Ved akutte tilstander kan man innta langt større mengder te.

I Tyskland er bruk av Usnea godkjent i en såkalt Commission E-monografi, og preparater av laven anbefales der ved milde betennelser i munnen og streptokokkinfeksjoner i halsen. Da brukes ekstrakt av strylav i gurglevann, eller urten inntas i form av halsdrops, med 1 drops 3-6 ganger daglig som vanlig dosering.

Advarsler

Ingen kontraindikasjoner, bivirkninger, interaksjoner med andre medisiner eller advarsler mot bruk under graviditet er angitt for Usnea-preparater i Commission E monografien. Usnea-tinktur vil imidlertid kunne irritere slimhinnene i munn og hals, og bør derfor fortynnes i et glass vann eller annen passende væske før man inntar den. Selv om store mengder usninsyre er vist å kunne være giftig for dyr, er ingen forgiftninger så langt registrert hos mennesker.

Urteleger foreslår ofte å bruke strylav i kombinasjon med solhatt (Echinacea sp.) som et generelt antibiotikum og antisoppmiddel. Siden begge plantene har immunstyrkende virkning kan det være på sin plass å advare pasienter med autoimmune sykdommer (for eksempel leddgikt og lupus) mot å bruke slike immunstyrkende urter. Dette må ses på som en teoretisk kontraindikasjon, da jeg ikke har funnet noen henvisninger i tilgjengelig litteratur som forteller at dette er et problem i praksis. Utvortes bruk av Usnea eller usninsyre kan hos enkelte gi allergiske reaksjoner i form av hudutslett.

Hvis man skal lage sin egen tinktur eller urtete med strylav, bør laven samles på et renest mulig sted, da laver lett tar opp mye tungmetaller fra luftforurensninger.

Dette er strylav Laver er organismer som består av en sopp-komponent og en alge-komponent som lever i symbiose, og de er utbredt over hele jordkloden. Det finnes mange arter av strylav (Usnea) i Norge, og disse lavene er et vanlig syn for alle som ferdes i gammel skog. Selv om noen arter vokser på stein, finnes de fleste artene av strylav på trær. De ser ut som grågrønne eller lysegule ”ulldotter” som henger ned fra stammer og greiner på både levende og døde trær. Ofte kalles strylav bare ”skjegglav” eller ”gubbeskjegg”. For å identifisere en strylav og skille den fra andre ”skjegglaver”, fukter man laven og trekker i den. Lav som har en elastisk midtstreng omtrent som en gummistrikk, tilhører strylavene og er medisinsk virksom. Hvis laven ikke har denne elastiske margstrengen, er det en annen type ”skjegglav” som ikke brukes medisinsk. Da laver tar opp og lagrer giftige stoffer i lufta, kan de brukes som biologiske indikatorer på luftforurensning. De fleste laver er svært sårbare for luftforurensning og blir raskt borte hvis forurensningen blir for stor. Dette kan vi se ved at det sjelden er særlig mye lav på trærne i byområder. Forekomsten av ulike lavarter på trær kan derfor brukes som et måleinstrument for hvor mye svoveldioksyd og giftige tungmetaller som finnes i lufta.

Ikke plukk disse! Huldrestry (Usnea longissima) ser ut som ”juletreglitter”, og er en art som nesten bare finnes i gammel og ”uberørt” barskog. Arten har i andre land vært anvendt som medisin, men om man skulle finne huldrestry i skogen i Norge, må den få henge i fred, da den er meget sjelden og truet art i norsk natur. Finner du en ”skjegglav” på tørre furustammer som har en kraftig gulgrønn eller guloransje farge, må du for all del IKKE samle og bruke den! Det er nemlig ulvelav (Letharia vulpina), som er meget giftig og som i eldre tider ble brukt som ulvegift! Ulvelav er hovedsakelig utbredt i østlige områder av Sør-Norge.