Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > ULVELAV  

ULVELAV
Letharia vulpina
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Letharia vulpina (L.) Hue
Lichen vulpinus L.
Evernia vulpina (L.) Ach.
Parmelia vulpina (L.) Ach.
Chlorea vulpina Nyl.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
NORDSAMISK:  Gumpejeagil (= ulvelav).
SØRSAMISK:  Jaevja.
SVENSK:  Varglav. Lokale navn i Sverige er: gaddmossa (Idre og Tännäs), spränglav (Härjedalen), luskrydda (Lillhärdal), stränglav (Älvros og Ängerjö), takmossa, taklav.
FINSK:  Takkujäkälä.
ENGELSK:  Wolf lichen.
TYSK:  Fuchsflechte / Wolfsflechte.
 
FAMILIE
Parmeliaceae.
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av ulvelav

BOTANISK BESKRIVELSE

Ulvelav er en opptil ca. 10 cm stor, buskformet lav som er rikt forgreinet. De ujevne greinene er uregelmessig kantete, med langsgående eller nettformede åser med soredier og/eller isidier langs åsene. Ulvelav har sjelden apothecier, men hvis de forekommer har de brun skive og korte smågreiner fra kanten. Det beste kjennetegnet på ulvelav er den intense svovelgule eller gulgrønne fargen. Ulvelav inneholder den svært giftige lavsyren vulpinsyre. Denne lavsyren finnes også i noen andre gule laver, som einerlav (Vulpicida juniperina) og gullroselav (Vulpicida pinastri), og begge disse regnes derfor som giftige.

 
UTBREDELSE

Ulvelav vokser først og fremst på tørrfuruer og gamle barkløse furustubber, men den forekommer også på ubehandlede tømmervegger, på eldre hus med umalt trevirke og på gamle kirketak med trespon.

Ulvelav er i Norge utbredt i innlandet fra Telemark til Holtålen og Rennebu i Trøndelag og vestover til Rauma i Møre og Romsdal. Arten har blitt borte fra mange gamle lokaliteter, derfor regnes den nå som sjelden i Skandinavia og finnes relativt rikelig bare i noen få områder i Norge og Sverige. Ulvelav er i Norge klassifisert som en sårbar art, og i Sverige er laven fredet. På verdensbasis har ulvelaven en flekkvis utbredelse og forekommer i Skandinavia, Alpene, Nord-Afrika, Asia (Russlands del av Kaukasus) og Nord-Amerika.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Tørket og pulverisert ulvelav har tidligere blitt brukt som giftstoff i åter for ulv, rev og andre rovdyr. Laven er så giftig at den ikke egner som medisinplante.

 
INNHOLDSSTOFFER

Ulvelav inneholder vulpinsyre, som er svært giftig.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Giftig! Utvortes sårhelende.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Brukt i åter for å ta livet av ulv, rev og andre rovdyr. Har i folkemedisinen vært brukt utvortes på sår og mot utøy på folk og fe.

 
ULVELAV
 

Den folkelige kunnskapen om ulvelavens giftige egenskaper synes å være begrenset til Norden og indianere i Nord-Amerika. I litteraturen finnes det en del informasjon om ulvelav som giftplante. Linné hentet først kunnskaper om lavens anvendelse fra Norge, og her oppgis det at både bønder og samer brukte den. Han gjorde seinere notater om ulvelavens anvendelse i Sverige. I sin skildring av Lappland fra 1673 omtaler svensken Johannes Schefferus at samene anvendte en gulgrønn mose som var skadelig for revene, men ble særlig brukt til ulvefangst, og dette dreide seg helt sikkert om ulvelav.

Brukt som ulvegift

Ved framstilling av ulvegift ble ulvelaven smuldret opp til et pulver. Var den så tørr at det røk av den, burde man holde seg for nesen for å hindre neseblødning. Pulveret ble blandet i fett og hakket kjøtt, som ble rørt i en panne over svak varme og måtte ikke bli brent. Etterpå blandet man inn ferskt blod og oppkarvet ost laget av reinmelk, slik at det luktet godt. Man kunne også blande inn knust glass for at giften skulle trenge inn i blodbanene til dyrene som åt det, stryknin eller andre giftige stoffer. Denne giftige massen ble presset inn i kjøttstykkene eller mellom kjøttet og skinnet i åtslene, som gjerne var reinsdyr som ulven hadde tatt. Ulvegiften kunne oppbevares i en tarm, stappet som en pølse, men vanligvis ble den tilberedt rett før den skulle brukes. Giften ble også brukt mot rev og andre rovdyr. Det ble sagt at ulver som spiste av det forgiftede kjøttet, vanligvis døde i løpet av 24 timer. Hvis rovdyret imidlertid rakk å få i seg blod eller annet og ikke forgiftet kjøtt, mente man at virkningen av giften opphørte. Men om dyret derimot drakk vann, virket giften mye kraftigere. Så snart man så at det forgiftede åtet var spist, gjaldt det derfor å forfølge det syke dyret før det fikk anledning til å spise noe annet. Det ble sagt at giften ble sterkere jo eldre og tørrere laven var. Man oppbevarte derfor lav for påkommende behov i en pose på et tørt sted. Kunnskapen om ulvelavens bruk blant samer og andre i sørlige Norrland forsvant når giftstoffet stryknin ble mer tilgjengelig.

Slik virker vulpinsyren

Vulpinsyren har vist seg å kunne fremkalle alvorlige forandringer i funksjonene til nervesystemet, og forlamme åndedrettsorganene. Forsøk med frosker har vist at både sentralnervesystemet og hjertet angripes. Piggsvin, som synes å være nesten 40 ganger så motstandsdyktige mot hoggormbitt som mange andre dyr, er også ganske resistent mot vulpinsyren.

Den  svenske farmakologen Carl Gustaf Santesson undersøkte laven med tanke på dens innholdsstoffer og påviste at det giftige stoffet vulpinsyre fantes i mengder på mellom 6 og 12 % av tørrvekten. Vulpinsyre er et gult krystallinsk stoff som mangler tydelig lukt og smak, noe som er en fordel når man ville unngå rovdyrenes mulige mistanke mot åtet. Santesson utførte forsøk på frosker, mus, kanin og katt, og fant at katten var mer følsom for injeksjoner av giften enn de andre dyrene. Andre undersøkelser har bekreftet at rovdyr er spesielt følsomme for vulpinsyre, mens gnagere og piggsvin tåler store doser. Dette gjelder også om giften inntas gjennom munnen. For en katt er en injeksjon av 30 mg vulpinsyre per kilo kroppsvekt en dødelig dose, mens så mye som 1900 mg per kilo kroppsvekt ikke var dødelig for en mus.

Andre laver som inneholder vulpinsyre (i tillegg til pinastrinsyre) er de gule artene gullroselav (Vulpicida pinastri) einerlav (V. juniperina), som begge regnes som giftige.

Bruk av ulvelav til plantefarging og i folkemedisinen

Blant nordamerikas indianere har ulvelaven hatt en ganske vid anvendelse som fargeplante. Slik bruk er også kjent fra Sverige, og i Dalarna har ulvelav blitt kalt for letlav (fargelav), nettopp fordi man brukte den å farge med. Laven gir en vakker sitrongul farge, og hvis man tilsetter kobbervitriol blir fargen pistasjegrønn. Ifølge Linné farget bøndene i Småland ullgarnet sitt gult med ulvelav.

Blant urbefolkningsgrupper i Canada og USA har man benyttet ulvelav i folkemedisinen. Et svakt avkok ble drukket mot innvendige problemer, og et sterkt avkok ble brukt utvortes til å vaske sår, byller, opphovninger, skader, artritt og øyeproblemer. Det ble også brukt på hester i forbindelse med sår som var forårsaket av salen. Fra Sverige kjenner man til at ulvelav har vært brukt for å befri folk og fe for utøy, og det er rapportert at man anbefalte å bruke ulvelav mot gulsott, en anvendelse som på grunn av lavens farge trolig har sitt utspring i signaturlæren. Det frarådes imidlertid på det sterkeste å anvende ulvelav som medisin.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Ulvelav er en av få lavarter som er giftig. Selv om det er referert til at ulvelav har vært brukt innvortes i folkemedisinen, er den så giftig at den ikke under noen omstendighet må inntas. Bare det å håndtere tørr ulvelav som pulveriseres kan forårsake alvorlige luftveisirritasjoner og neseblødning, så det anbefales å behandle denne laven med forsiktighet! 

 

Flere bilder av ulvelav
LITTERATUR
Etnobiologi i Sverige 2: Människan och floran.  Stockholm, Wahlström & Widstrand 2005.
Holien, Håkon og Tor Tønsberg: Norsk lavflora. 2. utgave.  Trondheim, Tapir Akademisk Forlag 2008.
Lindahl, Per-Olof: Lavar och djur. Stockholm 1971. Fauna och flora 1971, s.159-167.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Krog, Hildur, Haavard Østhagen og Tor Tønsberg: Lavflora. Norske busk- og bladlav. 2. utgave.  Oslo, Universitetsforlaget AS 1994.
Moberg, Roland og Ingmar Holmåsen: Lavar. En fälthåndbok.  Stockholm, Rahm & Stenström Interpublishing 1982.
Nordic Lichen Flora, Volume 4 s.66
Rogers, Robert: The Fungal Pharmacy. The Complete Guide to Medicinal Mushrooms ang Lichens of North America.  Berkeley, California, North Atlantic Books 2011.
Santesson, C.G.: Notiz über die giftige Fuchs- oder Wolfsflechte (Letharia vulpina (L.) Vain.)

 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 26.01.2020