Rognetreet ble fra gammelt av betraktet som et hellig og beskyttende tre som kunne verne folk og hus mot hekser, storm og lynnedslag. Det hadde også stor plass i trolldomsmedisinen. Særlig hadde flogrogna (rogn som har spirt og vokst opp i greinvinkler eller hulrom i andre trær) stor magisk kraft. Bruken av rogn i trolldom og magi, og den praktiske anvendelsen av rogn til andre formål enn medisin, er godt beskrevet hos Høeg (1974), Skard (2002) og Ulltveit (1995), og blir derfor ikke nærmere omtalt her.

Her i landet har det vært en ganske utbredt folkemedisinsk bruk av rogn, ikke minst blant samene. Tørket og knust bark av rogn i melk skulle hjelpe mot diaré, og når man kokte barken med urin var det et godt middel å bruke på betente sår. Ved tørrdestillasjon av rogneveden fikk man en væske som ble kalt smetl eller smitl. Denne var fin å bruke på sår hos både folk og husdyr.

Rognebær ble brukt mot skjørbuk, nyreplager, nyrestein og gikt. Bær lagt i brennevin var et vanlig middel mot revmatisme. Bærene inneholder mye vitamin C, faktisk mer enn i appelsiner, og det er forklaringen på at rognebær kunne brukes mot skjørbuk. Saft av rognebær var et middel mot luftveisplager, som f.eks. hoste, og effekten skyldes sannsynligvis innholdet av parasorbinsyre. Å tygge på tørka rognebær er ellers et sikkert middel mot heshet.

Wicklund (1997) gjengir et kjerringråd der det brukes rognebær mot feber. Man knuser 4-5 rognebær i en hvitløkspresse, tilsetter litt honning og lunkent vann. Når dette drikkes, påstås det at feberen gir seg i løpet av noen timer.

Moderne bruk av rognebær som medisin

Det er de modne fruktene som helst brukes medisinsk. De inneholder store mengder organiske syrer, garvestoffer, sukkerstoff, pektin og vitamin C (særlig i friske frukter). Disse innholdsstoffene gir rognebær mildt avførende, urindrivende, astringerende og generelt styrkende egenskaper. Derfor kan rognebær brukes som et urindrivende middel ved behandling av nyrestein og til å regulere tarmaktiviteten. Et avkok av bark eller tørkede rognebær kan anvendes ved diaré. Uttrekk av de modne bærene, eller rognebærsaft, kan brukes som gurglemiddel ved sår hals og betente mandler. Det kan også påføres hemoroider eller brukes som skyllemiddel i skjeden ved utflod.

Inntak av rognebær kan bidra til å gjøre blodet mer alkalisk og løse opp urinsyreavleiringer, og vil derfor kunne virke lindrende ved leddbetennelser, gikt og revmatisme. Urten regnes som en "blodrenser". Både blomster og friske frukter har en avførende, mildt urindrivende og menstruasjonsdrivende virkning. Et utrekk kan brukes til behandling av smertefulle menstruasjoner, forstoppelse eller nyreplager. Inntak av tørkede bær virker stoppende og kan brukes ved diaré, i motsetning til friske bær som har en avførende virkning (tilsvarende som hos blåbær).

Rognebær inneholder sorbitol

Hovedkomponenten i bærene er en sukkeralkohol som er kjent som sorbitol (har fått sitt navn fra slektsnavnet til rogn, Sorbus). Sorbitol finnes i en rekke frukter i rosefamilien (epler, pærer, plommer og kirsebær), men rognebær har et relativt høyt innhold (omkring 10 %). Fruktene kan være råstoff for utvinning av dette søtstoffet, som også diabetikere kan bruke, men sorbitol lages i våre dager hovedsakelig syntetisk. Sorbitol absorberes i fordøyelseskanalen og omdannes til fruktose i leveren. Fordelen for diabetikere er at glukose ikke frigjøres i blodet. Sorbitol er omkring halvparten så søtt som sukkrose. Stoffet er også blitt brukt som galledrivende middel ved behandling av dårlig fordøyelse og som et mildt avførende middel ved forstoppelse. Sorbitol blir mye brukt i farmasøytisk teknologi (som en fuktighetsregulator, mykgjører og stabilisator) og i matindustrien. Inntak av en dose på 20-30 g sorbitol virker avførende, derfor brukes mindre mengder som søtningsmiddel. Tidligere ble også vitamin C utvunnet kommersielt fra rognebær.

Rogn i matlagingen

Nye årsskudd av rogn blir sagt å kunne fungere som mat i nødstider, men de inneholder cyanogene glykosider som kan omdannes til blåsyre, så man må være svært sulten for i det hele tatt å tenke på å spise større mengder av dem. Friske rognebær er for sure til å kunne spises med velbehag. Rognebær som ikke har vært utsatt for frost gir også syltetøy og saft med en temmelig bitter smak. Hvis bærene imidlertid har vært frosset før de behandles, vil enzymer i bærene ha spaltet en stor del av bitterstoffene og produktet blir mildere på smak. Det kan også hjelpe å forvelle bærene eller legge dem i lettsaltet vann natten over, og så skylle dem etterpå.

Rognebær egner seg godt til syltetøy og gelé, da sneven av bitterhet gir produktet en særegen karakter som passer spesielt godt til viltretter. Det er heller ikke dumt å krydre viltsausen med rognebær. Noen foretrekker å blande rognebærene med epler for å mildne smaken.

Både i Norge og sørover i Europa kunne man i tider med matknapphet blande inn tørkede og oppmalte rognebær i brøddeigen. Fram til på 1800-tallet var det vanlig å samle inn store mengder rognebær som man hadde til vinterforsyning både for folk og husdyr. Bærene ble helst oppbevart frosne og tint opp etter hvert som de skulle brukes.

Bark av rognetrær som husdyrfôr

Rognebark (skav) har i århundrer vært brukt som husdyfôr, og er også ettertraktet mat for elg om vinteren. Det var ikke bare rogn som ble skavet, for der det vokste alm ble dette treet foretrukket. Ellers var det rogn og osp som var holdt for å være de mest næringsrike skavtrærne. I Nord-Norge var det så vanlig å skave rognetrær at skav mange steder har blitt navn på selve treet. Navnet skav har også gått inn i nordsamiske språket som navn på rogn (skáhpi).

Det er ingen kjent risiko ved bruk av rognebær i moderate mengder. Friske rognebær inneholder imidlertid parasorbinsyre som kan forårsake lokale irritasjoner i fordøyelseskanalen. Gjennom tørkeprosessen blir stoffet for en stor del nedbrutt og det blir fullstendig ødelagt ved koking. Frøene inneholder amygdalin, et cyanogent glykosid som kan omdannes til blåsyre. I små mengder stimulerer det respirasjonssystemet, men stoffet kan i større doser forårsake svikt i åndedrettet og død. Det er derfor best å fjerne frøene hvis man planlegger å bruke større mengder av bærene medisinsk eller som mat.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.