ROGN |
Sorbus aucuparia |
|
ANDRE NORSKE NAVN |
Raun, raudn, raon, røgn, røyn, rønn, rogne,
ragn, rong, rån, skav. |
|
VITENSKAPELIG NAVN
/ SYNONYMER |
Sorbus aucuparia
L. |
Mespilus aucuparia Scop. |
Pyrus aucuparia (L.) Gaertn. |
Sorbus glabrata (Wimm. &
Grab.) Hedl. |
|
NAVN
PÅ ANDRE SPRÅK |
SAMISK: Skáphi. |
SVENSK: Rönn. |
DANSK: Almindelig
røn / Flyverøn. |
ISLANDSK: Reynir
/ Reyniviður / Ilmreynir. |
FINSK:
Kotipihlaja / Pihjala. |
ENGELSK: Rowan
/ Rowan tree / Rowan
ash / Mountain ash / European mountain ash / Sorb apple / Cock-drunk
/ Fowler's service / Hen-drunk / Quickbeam / Witch-wood / Witchen. |
TYSK: Eberesche
/ Gemeine Eberesche / Mehlbeere / Quitschbeere / Vogelbeere / Wilde Vogelbeere. |
FRANSK: Sorbier des oiseleurs. |
SPANSK:
Serbal de cazadores
/ Serbal silvestre. |
|
FAMILIE |
Rosefamilien (Rosaceae). |
|
|
|
BOTANISK
BESKRIVELSE |
Rogn
opptrer vanligvis som trær som sjelden blir mer enn 8-10 m høye, men kan
på væreutsatte steder ha form som busker. Trærne har glatt og blank
bark. Vinterknoppene er store og mørkfiolette med innbøyd spiss og hvite
silkehår. Bladene er dunhårete på undersiden, ulikefinnete med 5-7
bladpar og med et endesmåblad med samme form og størrelse som de øvrige
bladene. Blomstene kommer i juni, de er gulhvite av farge og sitter i vakre
halvskjermer. Hver blomst er 8-10 mm stor og rogneblomstene har en noe
ubehagelig duft. De 6-9 mm store bærene modner i september og har en oransjerød farge. De smaker surt og bittert, men smaken mildnes noe etter
at de har vært utsatt for frost. |
|
|
UTBREDELSE |
Utbredt
i Europa, det vestlige Sibir, tempererte deler av Asia og nordlige
Nord-Amerika. Rogn vokser i skog og på innmark, og er vanlig i hele Norge.
Treslaget blir også
dyrket som prydtre og er dekorativt både under blomstring, når det står
med store klaser med rognebær, og når det får vakre høstfarger. |
|
|
DROGER
/ ANVENDTE
PLANTEDELER |
Sorbi aucupariae
fructus:
Rognebær. Drogen består av friske eller tørkede frukter, eller frukter
som er kokt og tørket etterpå. Rognebærenes sure smak forsvinner ved
tørking. I folkemedisinen har også bladene og
barken av rognetrærne vært anvendt. |
|
|
INNHOLDSSTOFFER |
Rognebær
inneholder mye av de samme stoffene som epler. Viktige forbindelser er
karoten (A-vitamin), askorbinsyre (C-vitamin), eplesyre, parasorbinsyre,
pektin (ca 1%), sukkerforbindelse og garvestoff. Rognebær som har vært
frosset vil fort tape en god del av C-vitamininnholdet om ikke fruktene
blir benyttet raskt etter opptining. Bærene er ellers rike på mineraler
som kalium, kalsium, magnesium, jern og fosfor. Frøene inneholder fete
oljer og stoffet amygdalin, et blåsyreglykosid som danner den meget
giftige blåsyren. Koking og tørking ødelegger det meste av
giftvirkningen. |
|
|
URTENS
EGENSKAPER OG VIRKNING |
Astringerende,
antimikrobiell, mildt avførende, urindrivende, menstruasjonsdrivende,
styrkende, hostestillende, sårhelende, svettedrivende, slimløsende,
forebygger og leger skjørbuk. |
|
|
URTEN
KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER |
Rognebær er blitt brukt
mot skjørbuk, nyrestein og andre nyreplager, gikt, revmatisme,
leddbetennelser, heshet, sår hals, hoste, betente mandler, mageonde, diaré,
forstoppelse, hemoroider, utflod, sår, feber og smertefull
menstruasjon. |
|
|
 |
|
ROGN |
Rognetreet ble fra
gammelt av betraktet som et hellig og beskyttende tre som kunne verne folk
og hus mot hekser, storm og lynnedslag. Det hadde også stor plass i
trolldomsmedisinen. Særlig hadde flogrogna (rogn som har spirt og vokst
opp i greinvinkler eller hulrom i andre trær) stor magisk kraft. Bruken
av rogn i trolldom og magi, og den praktiske anvendelsen av rogn til andre
formål enn medisin, er godt beskrevet hos Høeg (1974), Skard (2002) og
Ulltveit (1995), og blir derfor ikke nærmere omtalt her.
Her i landet har det vært
en ganske utbredt folkemedisinsk bruk av rogn, ikke minst blant samene. Tørket
og knust bark av rogn i melk skulle hjelpe mot diaré, og når man kokte
barken med urin var det et godt middel å bruke på betente sår. Ved tørrdestillasjon
av rogneveden fikk man en væske som ble kalt smetl eller smitl. Denne var
fin å bruke på sår hos både folk og husdyr.
Rognebær ble brukt mot
skjørbuk, nyreplager, nyrestein og gikt. Bær lagt i brennevin var et
vanlig middel mot revmatisme. Bærene inneholder mye vitamin C, faktisk
mer enn i appelsiner, og det er forklaringen på at rognebær kunne brukes
mot skjørbuk. Saft av rognebær var et middel mot luftveisplager, som
f.eks. hoste, og effekten skyldes sannsynligvis innholdet av parasorbinsyre. Å tygge på tørka rognebær er ellers et sikkert middel mot
heshet.
Wicklund (1997) gjengir
et kjerringråd der det brukes rognebær mot feber. Man knuser 4-5 rognebær
i en hvitløkspresse, tilsetter litt honning og lunkent vann. Når dette
drikkes, påstås det at feberen gir seg i løpet av noen timer.
Moderne
bruk av rognebær som medisin
Det er de modne fruktene
som helst brukes medisinsk. De inneholder store mengder
organiske syrer, garvestoffer, sukkerstoff, pektin og vitamin C (særlig i
friske frukter). Disse innholdsstoffene gir rognebær mildt avførende,
urindrivende, astringerende og generelt styrkende egenskaper. Derfor kan
rognebær brukes som et urindrivende middel ved behandling av nyrestein
og til å regulere tarmaktiviteten. Et avkok av bark eller tørkede
rognebær kan anvendes ved diaré. Uttrekk av de modne bærene, eller
rognebærsaft, kan brukes som gurglemiddel ved sår hals og betente
mandler. Det kan også påføres hemoroider eller brukes som skyllemiddel
i skjeden ved utflod.
Inntak av rognebær kan
bidra til å gjøre blodet mer alkalisk og løse opp urinsyreavleiringer,
og vil derfor kunne virke lindrende ved leddbetennelser, gikt og
revmatisme. Urten regnes som en "blodrenser". Både blomster og friske
frukter har en avførende, mildt urindrivende og menstruasjonsdrivende
virkning. Et utrekk kan brukes til behandling av smertefulle
menstruasjoner, forstoppelse eller nyreplager. Inntak av tørkede bær
virker stoppende og kan brukes ved diaré, i motsetning til friske bær som
har en avførende virkning (tilsvarende som hos blåbær).
Rognebær inneholder
sorbitol
Hovedkomponenten i bærene
er en sukkeralkohol som er kjent som sorbitol (har fått sitt navn fra
slektsnavnet til rogn, Sorbus). Sorbitol finnes i en rekke frukter
i rosefamilien (epler, pærer, plommer og kirsebær), men rognebær har et
relativt høyt innhold (omkring 10 %). Fruktene kan være råstoff for
utvinning av dette søtstoffet, som også diabetikere kan bruke, men
sorbitol lages i våre dager hovedsakelig syntetisk. Sorbitol absorberes i
fordøyelseskanalen og omdannes til fruktose i leveren. Fordelen for
diabetikere er at glukose ikke frigjøres i blodet. Sorbitol er omkring
halvparten så søtt som sukkrose. Stoffet er også blitt brukt som
galledrivende middel ved behandling av dårlig fordøyelse og som et mildt
avførende middel ved forstoppelse. Sorbitol blir mye brukt i farmasøytisk
teknologi (som en fuktighetsregulator, mykgjører og stabilisator) og i
matindustrien. Inntak av en dose på 20-30 g sorbitol virker avførende,
derfor brukes mindre mengder som søtningsmiddel. Tidligere ble også
vitamin C utvunnet kommersielt fra rognebær.
Rogn
i matlagingen
Nye årsskudd av rogn
blir sagt å kunne fungere som mat i nødstider, men de inneholder
cyanogene glykosider som kan omdannes til blåsyre, så man må være svært
sulten for i det hele tatt å tenke på å spise større mengder av dem.
Friske rognebær er for sure til å kunne spises med velbehag. Rognebær
som ikke har vært utsatt for frost gir også syltetøy og saft med en
temmelig bitter smak. Hvis bærene imidlertid har vært frosset før
de behandles, vil enzymer i bærene ha spaltet en stor del av
bitterstoffene og produktet blir mildere på smak. Det kan også hjelpe
å forvelle bærene eller legge dem i lettsaltet vann natten over, og så
skylle dem etterpå.
Rognebær egner seg godt
til syltetøy og gelé, da sneven av bitterhet gir produktet en særegen
karakter som passer spesielt godt til viltretter. Det er heller ikke
dumt å krydre viltsausen med rognebær. Noen foretrekker å blande rognebærene med epler for å mildne
smaken.
Både i Norge og sørover
i Europa kunne man i tider med matknapphet blande inn tørkede og oppmalte
rognebær i brøddeigen. Fram til på 1800-tallet var det vanlig å samle
inn store mengder rognebær som man hadde til vinterforsyning både for
folk og husdyr. Bærene ble helst oppbevart frosne og tint opp etter
hvert som de skulle brukes.
Bark av rognetrær som husdyrfôr
Rognebark (skav) har i århundrer vært brukt som
husdyfôr, og er også ettertraktet mat for elg om vinteren. Det var ikke
bare rogn som ble skavet, for der det vokste alm ble dette treet
foretrukket. Ellers var det rogn og osp som var holdt for å være de mest
næringsrike skavtrærne. I Nord-Norge var det så vanlig å skave rognetrær
at skav mange steder har blitt navn på selve treet. Navnet
skav har også gått inn i nordsamiske språket som navn på rogn (skáhpi). |
|
Advarsler,
bivirkninger og kontraindikasjoner
Det er
ingen kjent
risiko ved bruk av rognebær i moderate mengder. Friske rognebær
inneholder imidlertid parasorbinsyre som kan forårsake lokale
irritasjoner i fordøyelseskanalen. Gjennom tørkeprosessen blir stoffet for en stor del
nedbrutt og det blir fullstendig ødelagt ved koking. Frøene inneholder amygdalin, et cyanogent glykosid som kan omdannes til blåsyre. I små
mengder stimulerer det respirasjonssystemet, men stoffet kan i større doser
forårsake svikt i åndedrettet og død. Det er derfor best å fjerne
frøene hvis man planlegger å bruke større mengder av bærene medisinsk
eller som mat. |
|
 |
Flere bilder av
rogn |
|
KILDER |
Forlaget Det
Beste: Våre medisinske planter.
Oslo, Det Beste A/S 1984. |
Bjertnæs,
Aage: Groblad, meitemark og krutt. Kjerringråd og folkelig
behandling i 1000 år. Oslo, Gyldendal
Norsk Forlag ASA 1997. |
Blumenthal, Mark: The
Complete German Commission E Monographs.
Austin, Texas,
American
Botanical Council 1998. |
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo,
N.W. Damm
& Søn 2003. |
Furset, Kjell: Hva betyr trenavna
rogn og asal? Blyttia 76(2), 2018 s.121-126. |
Høeg,
Ove Arbo: Planter og tradisjon. Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974. |
Jonsson,
Sune: Blomsterboken. Markens urter, lyng og trær.
Oslo, Teknologisk Forlag 1983. |
Kaspersen,
Ardis: Folkemedisin fra hele landet.
Landbruksforlaget 1994. |
Lindmann, C.A.M.: Nordens
Flora, Bind 5. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag A/S 1977. |
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera
Nicová:
The Healing Powers of Nature. Leicester, Blitz Editions 1998. |
Skard, Olav: Trær, røtter i kulturhistorien. Oslo, Landbruksforlaget
2002. |
Ulltveit,
Gudrun: Ville bær. Oslo, Teknologisk
Forlag 1995. |
Valset,
Kåre: Ville vekstar - nyttige frukter.
Oslo, Grøndahl & Søns Forlag / Hageselskapet 1976. |
Van Wyk, Ben-Erik &
Michael Wink:
Medicinal Plants of the World. Portland, Oregon, Timber Press 2004. |
Vogel,
A.: Den lille doktor.
Teufen,
Verlag A. Vogel 1984. |
Volák, Jan & Jiri
Stodola: The Illustrated Book of Herbs.
London,
Caxton
Editions 1998. |
Wicklund,
Miriam: Kjerringråd i lange baner.
Oslo, Tiden Norsk Forlag A/S 1997. |
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia. Essex, Saffron
Walden 2003. |
|
|
 |
VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved
bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for
eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten
eller preparater hvor urten inngår.
|
©
Urtekilden |
Tekst
og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken
elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden. |
Denne siden
ble sist endret 30.03.2022 |
Indeks norske navn |
Indeks vitenskapelige navn |
|
|
|