Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > ROGN   

ROGN
Sorbus aucuparia
 
ANDRE NORSKE NAVN
Raun, raudn, raon, røgn, røyn, rønn, rogne, ragn, rong, rån, skav.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Sorbus aucuparia L.
Mespilus aucuparia Scop.
Pyrus aucuparia (L.) Gaertn.
Sorbus glabrata (Wimm. & Grab.) Hedl.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SAMISK:  Skáphi.
SVENSK:  Rönn.
DANSK:  Almindelig røn / Flyverøn.
ISLANDSK:  Reynir / Reyniviður / Ilmreynir.
FINSK:  Kotipihlaja / Pihjala.
ENGELSK:  Rowan / Rowan tree / Rowan ash / Mountain ash / European mountain ash / Sorb apple / Cock-drunk / Fowler's service / Hen-drunk / Quickbeam / Witch-wood / Witchen.
TYSK:  Eberesche / Gemeine Eberesche / Mehlbeere / Quitschbeere / Vogelbeere / Wilde Vogelbeere.
FRANSK:  Sorbier des oiseleurs.
SPANSK:  Serbal de cazadores / Serbal silvestre.
 
FAMILIE
Rosefamilien (Rosaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av rogn
Tegninger av rogn

BOTANISK BESKRIVELSE
Rogn opptrer vanligvis som trær som sjelden blir mer enn 8-10 m høye, men kan på væreutsatte steder ha form som busker. Trærne har glatt og blank bark. Vinterknoppene er store og mørkfiolette med innbøyd spiss og hvite silkehår. Bladene er dunhårete på undersiden, ulikefinnete med 5-7 bladpar og med et endesmåblad med samme form og størrelse som de øvrige bladene. Blomstene kommer i juni, de er gulhvite av farge og sitter i vakre halvskjermer. Hver blomst er 8-10 mm stor og rogneblomstene har en noe ubehagelig duft. De 6-9 mm store bærene modner i september og har en oransjerød farge. De smaker surt og bittert, men smaken mildnes noe etter at de har vært utsatt for frost.
 
UTBREDELSE
Utbredt i Europa, det vestlige Sibir, tempererte deler av Asia og nordlige Nord-Amerika. Rogn vokser i skog og på innmark, og er vanlig i hele Norge. Treslaget blir også dyrket som prydtre og er dekorativt både under blomstring, når det står med store klaser med rognebær, og når det får vakre høstfarger.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Sorbi aucupariae fructus: Rognebær. Drogen består av friske eller tørkede frukter, eller frukter som er kokt og tørket etterpå. Rognebærenes sure smak forsvinner ved tørking. I folkemedisinen har også bladene og barken av rognetrærne vært anvendt.
 
INNHOLDSSTOFFER
Rognebær inneholder mye av de samme stoffene som epler. Viktige forbindelser er karoten (A-vitamin), askorbinsyre (C-vitamin), eplesyre, parasorbinsyre, pektin (ca 1%), sukkerforbindelse og garvestoff. Rognebær som har vært frosset vil fort tape en god del av C-vitamininnholdet om ikke fruktene blir benyttet raskt etter opptining. Bærene er ellers rike på mineraler som kalium, kalsium, magnesium, jern og fosfor. Frøene inneholder fete oljer og stoffet amygdalin, et blåsyreglykosid som danner den meget giftige blåsyren. Koking og tørking ødelegger det meste av giftvirkningen.
 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Astringerende, antimikrobiell, mildt avførende, urindrivende, menstruasjonsdrivende, styrkende, hostestillende, sårhelende, svettedrivende, slimløsende, forebygger og leger skjørbuk.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Rognebær er blitt brukt mot skjørbuk, nyrestein og andre nyreplager, gikt, revmatisme, leddbetennelser, heshet, sår hals, hoste, betente mandler, mageonde, diaré, forstoppelse, hemoroider, utflod, sår, feber og smertefull menstruasjon.
 

 
ROGN

Rognetreet ble fra gammelt av betraktet som et hellig og beskyttende tre som kunne verne folk og hus mot hekser, storm og lynnedslag. Det hadde også stor plass i trolldomsmedisinen. Særlig hadde flogrogna (rogn som har spirt og vokst opp i greinvinkler eller hulrom i andre trær) stor magisk kraft. Bruken av rogn i trolldom og magi, og den praktiske anvendelsen av rogn til andre formål enn medisin, er godt beskrevet hos Høeg (1974), Skard (2002) og Ulltveit (1995), og blir derfor ikke nærmere omtalt her.

Her i landet har det vært en ganske utbredt folkemedisinsk bruk av rogn, ikke minst blant samene. Tørket og knust bark av rogn i melk skulle hjelpe mot diaré, og når man kokte barken med urin var det et godt middel å bruke på betente sår. Ved tørrdestillasjon av rogneveden fikk man en væske som ble kalt smetl eller smitl. Denne var fin å bruke på sår hos både folk og husdyr.

Rognebær ble brukt mot skjørbuk, nyreplager, nyrestein og gikt. Bær lagt i brennevin var et vanlig middel mot revmatisme. Bærene inneholder mye vitamin C, faktisk mer enn i appelsiner, og det er forklaringen på at rognebær kunne brukes mot skjørbuk. Saft av rognebær var et middel mot luftveisplager, som f.eks. hoste, og effekten skyldes sannsynligvis innholdet av parasorbinsyre. Å tygge på tørka rognebær er ellers et sikkert middel mot heshet.

Wicklund (1997) gjengir et kjerringråd der det brukes rognebær mot feber. Man knuser 4-5 rognebær i en hvitløkspresse, tilsetter litt honning og lunkent vann. Når dette drikkes, påstås det at feberen gir seg i løpet av noen timer.

Moderne bruk av rognebær som medisin

Det er de modne fruktene som helst brukes medisinsk. De inneholder store mengder organiske syrer, garvestoffer, sukkerstoff, pektin og vitamin C (særlig i friske frukter). Disse innholdsstoffene gir rognebær mildt avførende, urindrivende, astringerende og generelt styrkende egenskaper. Derfor kan rognebær brukes som et urindrivende middel ved behandling av nyrestein og til å regulere tarmaktiviteten. Et avkok av bark eller tørkede rognebær kan anvendes ved diaré. Uttrekk av de modne bærene, eller rognebærsaft, kan brukes som gurglemiddel ved sår hals og betente mandler. Det kan også påføres hemoroider eller brukes som skyllemiddel i skjeden ved utflod.

Inntak av rognebær kan bidra til å gjøre blodet mer alkalisk og løse opp urinsyreavleiringer, og vil derfor kunne virke lindrende ved leddbetennelser, gikt og revmatisme. Urten regnes som en "blodrenser". Både blomster og friske frukter har en avførende, mildt urindrivende og menstruasjonsdrivende virkning. Et utrekk kan brukes til behandling av smertefulle menstruasjoner, forstoppelse eller nyreplager. Inntak av tørkede bær virker stoppende og kan brukes ved diaré, i motsetning til friske bær som har en avførende virkning (tilsvarende som hos blåbær).

Rognebær inneholder sorbitol

Hovedkomponenten i bærene er en sukkeralkohol som er kjent som sorbitol (har fått sitt navn fra slektsnavnet til rogn, Sorbus). Sorbitol finnes i en rekke frukter i rosefamilien (epler, pærer, plommer og kirsebær), men rognebær har et relativt høyt innhold (omkring 10 %). Fruktene kan være råstoff for utvinning av dette søtstoffet, som også diabetikere kan bruke, men sorbitol lages i våre dager hovedsakelig syntetisk. Sorbitol absorberes i fordøyelseskanalen og omdannes til fruktose i leveren. Fordelen for diabetikere er at glukose ikke frigjøres i blodet. Sorbitol er omkring halvparten så søtt som sukkrose. Stoffet er også blitt brukt som galledrivende middel ved behandling av dårlig fordøyelse og som et mildt avførende middel ved forstoppelse. Sorbitol blir mye brukt i farmasøytisk teknologi (som en fuktighetsregulator, mykgjører og stabilisator) og i matindustrien. Inntak av en dose på 20-30 g sorbitol virker avførende, derfor brukes mindre mengder som søtningsmiddel. Tidligere ble også vitamin C utvunnet kommersielt fra rognebær.

Rogn i matlagingen

Nye årsskudd av rogn blir sagt å kunne fungere som mat i nødstider, men de inneholder cyanogene glykosider som kan omdannes til blåsyre, så man må være svært sulten for i det hele tatt å tenke på å spise større mengder av dem. Friske rognebær er for sure til å kunne spises med velbehag. Rognebær som ikke har vært utsatt for frost gir også syltetøy og saft med en temmelig bitter smak. Hvis bærene imidlertid har vært frosset før de behandles, vil enzymer i bærene ha spaltet en stor del av bitterstoffene og produktet blir mildere på smak. Det kan også hjelpe å forvelle bærene eller legge dem i lettsaltet vann natten over, og så skylle dem etterpå.

Rognebær egner seg godt til syltetøy og gelé, da sneven av bitterhet gir produktet en særegen karakter som passer spesielt godt til viltretter. Det er heller ikke dumt å krydre viltsausen med rognebær. Noen foretrekker å blande rognebærene med epler for å mildne smaken.

Både i Norge og sørover i Europa kunne man i tider med matknapphet blande inn tørkede og oppmalte rognebær i brøddeigen. Fram til på 1800-tallet var det vanlig å samle inn store mengder rognebær som man hadde til vinterforsyning både for folk og husdyr. Bærene ble helst oppbevart frosne og tint opp etter hvert som de skulle brukes.

Bark av rognetrær som husdyrfôr

Rognebark (skav) har i århundrer vært brukt som husdyfôr, og er også ettertraktet mat for elg om vinteren. Det var ikke bare rogn som ble skavet, for der det vokste alm ble dette treet foretrukket. Ellers var det rogn og osp som var holdt for å være de mest næringsrike skavtrærne. I Nord-Norge var det så vanlig å skave rognetrær at skav mange steder har blitt navn på selve treet. Navnet skav har også gått inn i nordsamiske språket som navn på rogn (skáhpi).

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Det er ingen kjent risiko ved bruk av rognebær i moderate mengder. Friske rognebær inneholder imidlertid parasorbinsyre som kan forårsake lokale irritasjoner i fordøyelseskanalen. Gjennom tørkeprosessen blir stoffet for en stor del nedbrutt og det blir fullstendig ødelagt ved koking. Frøene inneholder amygdalin, et cyanogent glykosid som kan omdannes til blåsyre. I små mengder stimulerer det respirasjonssystemet, men stoffet kan i større doser forårsake svikt i åndedrettet og død. Det er derfor best å fjerne frøene hvis man planlegger å bruke større mengder av bærene medisinsk eller som mat.

 

Flere bilder av rogn
KILDER
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Bjertnæs, Aage: Groblad, meitemark og krutt. Kjerringråd og folkelig behandling i 1000 år.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag ASA 1997.
Blumenthal, Mark: The Complete German Commission E Monographs.  Austin, Texas, American Botanical Council 1998.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo, N.W. Damm & Søn 2003.
Furset, Kjell: Hva betyr trenavna rogn og asal? Blyttia 76(2), 2018 s.121-126.
Høeg, Ove Arbo: Planter og tradisjon.  Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974.
Jonsson, Sune: Blomsterboken. Markens urter, lyng og trær.  Oslo, Teknologisk Forlag 1983.
Kaspersen, Ardis: Folkemedisin fra hele landet.  Landbruksforlaget 1994.
Lindmann, C.A.M.: Nordens Flora, Bind 5. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag A/S 1977.
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature. Leicester, Blitz Editions 1998.
Skard, Olav: Trær, røtter i kulturhistorien. Oslo, Landbruksforlaget 2002.
Ulltveit, Gudrun: Ville bær.  Oslo, Teknologisk Forlag 1995.
Valset, Kåre: Ville vekstar - nyttige frukter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag / Hageselskapet 1976.
Van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World. Portland, Oregon, Timber Press 2004.
Vogel, A.: Den lille doktor.  Teufen, Verlag A. Vogel 1984.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
Wicklund, Miriam: Kjerringråd i lange baner.  Oslo, Tiden Norsk Forlag A/S 1997.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia. Essex, Saffron Walden 2003.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Denne siden ble sist endret 30.03.2022
Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn