Svartvalnøtt er et løvfellende tre som i sitt naturlige utbredelsesområde blir 30-40 m høyt, men når treet dyrkes i Europa kan det vanligvis nå en høyde på rundt 20 m. Kronen er høy og kuppelformet og sitter som regel på en kraftig og høy stamme. Stammen kan oppnå anselige dimensjoner, men trærne blir sjelden eldre enn 120-150 år, selv om enkelte parktrær har rundet 300 år. Barken er dypt furet og mørkebrun eller nesten svart av farge. De unge skuddene er gråbrune og hårete. Bladene er 30-60 cm lange og består av 11-23 (som regel 14 eller 15) småblad som er eggformede til lansettformede og fint hårete på undersiden (særlig langs hovednerven) og glinsende grønne på oversiden. Småbladene er grunt tannete, og de største, som er 7–10 cm lange og 2–3 cm brede, sitter midt på bladet. De ulikefinnete bladene er ofte noe hengende, og blir om høsten gyllengule i to-tre uker før de faller av.

Blomstringen skjer omtrent samtidig med knoppsprett om våren. Hannblomstene sitter i 5–10 cm lange, tykke rakler som først er grønne og siden gule, og som sitter 3–5 sammen ytterst på fjorårsskuddene. Hunnblomstene er grågrønne og sitter opptil fem sammen i endestilte klaser. De er grønnlige og etterfølges av runde til svakt pæreformede, grønne, nesten glatte frukter som er 4-5 cm store. "Nøttene" har et tykt, rynket ytre skall som er grønt på umodne frukter, men som blir svart når fruktene er helt modne. Rundt hver "nøtt" sitter et tykt grønt skall som er dekket av harpiksduftende kjertelhår. Skallet sprekker opp når fruktene er modne. "Nøttene" inneholder en ganske velsmakende, men veldig hard kjerne som kan anvendes på samme måte som vanlig valnøtt (Juglans regia). Kjerneveden hos svartvalnøtt er sjokoladebrun og høyt verdsatt, og har tradisjonelt vært brukt til geværkolber og padleårer, men også til møbler, kister og gulvbelegg. De fleste delene av svartvalnøtt (blad, stilker og fruktskall) har en svært karakteristisk skarp eller krydret lukt, men denne lukten mangler i selve nøtten.

Svartvalnøtt (Juglans nigra) og smørvalnøtt (Juglans cinerea) er to arter som gjerne forekommer i blandingsbestander i det samme geografiske området. Begge artene har lignende medisinske egenskaper og kan brukes om hverandre. Artsepitetene nigra og cinerea betyr henholdsvis svart og grå, og viser til stammebarkens farge, som er mørkest hos svartvalnøtt. En annen forskjell er at bladoversiden er blank og uten behåring hos svartvalnøtt, mens smørvalnøtt har blad med behåring både på over- og undersiden. Hos svartvalnøtt mangler ofte endesmåbladet, slik at bladene er likefinnete. Svartvalnøtt har runde frukter, mens de er eggformet til avlange hos smørvalnøtt.

Svartvalnøtt er hjemmehørende i ulike typer blandet løvskog i det østlige og sentrale Nord-Amerika, men finnes aldri i store bestander. Utbredelsen streker seg fra vestlige Vermont og Massachusetts vestover gjennom New York til sørlige Ontario, sentrale Michigan, sørlige Minnesota, østlige Sør-Dakota og nordøstlige Nebraska, sørover til vestlige Oklahoma og sentrale Texas. Den mangler i Mississippi-dalen og -deltaet, men finnes østover til nordvestlige Florida og Georgia.

Svartvalnøtt er mye plantet som skogstre for tømmerproduksjon i Sentral- og Øst-Europa, og finnes forvillet i Østerrike, det tidligere Tsjekoslovakia, Danmark, Tyskland, Italia og Romania. I Norge er svartvalnøtt sjelden plantet, men har vist seg å være hardfør i kyst- og fjordstrøk i Sør-Norge. Det finnes velvoksne trær av arten i grøntanlegg på Sør- og Vestlandet. Svartvalnøtt skiller ut det allelopatiske stoffet juglon, noe som gjør at enkelte andre treslag ikke kan vokse i nærheten.

Det er primært de grønne umodne nøtteskallene som brukes medisinsk (særlig i form av tinktur), men også bladene og barken blir brukt. Bladene samles om våren, mens barken høstes i lange strimler fra sekundære greiner. Nøttene samles fra sensommeren til tidlig høst når de begynner å falle til bakken. Man bør bruke hansker når man bearbeider fruktskallene til svartvalnøtt, da de setter farge på huden, og det er en farge som kan være vanskelig å fjerne med såpe og vann.

Nøttene er spiselige og velsmakende, på samme måte som vanlig valnøtt, og er ettertraktet av både mennesker og dyr. For å høste nøttene, fjernes det ytre skallet, og den avskallede nøtten tørkes i 2–3 uker i et godt ventilert område. Alternativt kan man plassere dem i en dehydrator satt til 35 °C i 3–4 dager. Å åpne skallet for å få tak i nøttekjøttet krever ganske mye kraft, og man kan gjerne bruke en hammer for å få knust skallet.

Skallet på svartvalnøtt inneholder bl.a. garvestoffer, juglandin, juglon, juglandsyre, ellaginsyre, gallinsyre, kaffesyre og neoklorogensyre.

Nøttene av svartvalnøtt inneholder 5 % vann, 59 % fett, 24 % protein og 10 % karbohydrater. I en referansemengde på 100 g gir valnøtter 619 kalorier og flere mikronæringsstoffer i "rikelige mengder". Analyse av fettinnholdet i svartvalnøtter viste at de vanligste fettsyrene er linolsyre (33,8 %), etterfulgt av oljesyre (15,3 %), alfa-linolensyre (2,7 %), palmitinsyre (1,9 %) og stearinsyre (1,5 %).

Antiseptisk, antimikrobiell, sopphemmende, virushemmende, antiparasittisk, astringerende (sammentrekkende), blodstillende, styrker blodårene, blodtrykkssenkende, styrkende og beroligende på fordøyelsessystemet, krampeløsende, avførende, brekningsfremkallende og dreper innvollsorm.

Svartvalnøtt brukes mot fotsopp, ringorm, candida og andre soppinfeksjoner, både utvortes og innvortes. Innvortes brukes den også mot betennelser i fordøyelseskanalen med diaré eller forstoppelse, dårlig næringsopptak, tarmkramper, hemoroider, innvollsormer, giardia og andre parasitter, candida-infeksjon i fordøyelsessystemet, ubalanse i tarmfloraen, mye tarmgass, struma eller hypotyreose (lav skjoldkjertelaktivitet). Bladekstrakter kan brukes ved hudsykdommer som eksem, kviser, byller, infiserte sår og impetigo, og har en hemmende effekt på visse typer svulster.

De grønne frøskallene er verdsatt for sine verdifulle egenskaper og gjorde at tinktur av frøskallene av svartvalnøtt var et foretrukket middel mot innvollsparasitter av Hulda Clark (1928 - 2009) og hennes etterfølgere. Hulda Clarks metode bygger på en oppfatning om at de fleste sykdommer skyldes mikrober – parasitter, virus og bakterier eller forurensning. Behandling går ut på å rense kroppen ved hjelp av ulike teknikker.

Et middel mot sopp og parasitter

Svartvalnøtt anvendes mot fotsopp, ringorm, candida og andre soppinfeksjoner, både utvortes og innvortes. Innvortes brukes den ved betennelser i fordøyelseskanalen med diaré eller forstoppelse, tarmkramper, candida-infeksjon i fordøyelsessystemet, hemoroider og ved tarmparasitter som trådorm og bendelorm. Pulveriserte frøskall og tinkturer av svartvalnøtt er et populært middel mot slike innvollsparasitter.

Svartvalnøttens soppdrepende, antiseptiske, sammentrekkende og antivirale egenskaper, som delvis kommer av et kjemisk stoff som kalles juglon, gjør den til et godt våpen mot alle slags insekter, både de som flyr rundt i luften og de som kan ha tilhold i kroppen din. Mest bemerkelsesverdige blant de sistnevnte er candida som bl.a. forårsaker vaginale gjærsoppinfeksjoner. I en studie drepte ferske valnøttskall candida bedre enn vanlige reseptbelagte soppdrepende medisiner. Svartvalnøtt blir derfor anbefalt for å dempe soppinfeksjoner, og da primært ved utvortes bruk i form av omslag, enten av de grønne frøskallene, barken eller bladene. Utvortes kan den påføres ved fotsopp, ringorm, byller og infiserte sår.

Svartvalnøtt som fordøyelsesmiddel

I små doser (som ikke virker avførende) har svartvalnøtt en styrkende og beroligende effekt på fordøyelsessystemet og kan være et aktuelt remedium ved både diaré og forstoppelse, og ved ubalanser i tarmfloraen. Denne styrkende virkningen er nyttig for å dempe tarmbetennelser, og man kan bruke urten i form av en te eller tinktur ved betennelser som forårsaker dårlig opptak av næring, og særlig av fett. Svartvalnøtt er moderat krampeløsende og kan anvendes når det foreligger tarmkramper med mye tarmgass. Den bitre smaken til svartvalnøtt gir et signal om urtens virkning på galleblæren og leveren. Bruk et uttrekk av bladene eller en tinktur av skallene til svartvalnøtt for å lindre forstoppelse. Uttrekket forbedrer helsen til tarmslimhinnene samtidig som det eliminerer parasitter. I amerikansk folkemedisin har skallene av svartvalnøtt tradisjonelt blitt brukt til å behandle struma eller hypotyreose (lav skjoldkjertelaktivitet). Jod, som er et essensielt mineral for funksjonen til skjoldkjertelen, finnes i frøskallet.

I store doser virker svartvalnøtt avførende og kan brukes ved forstoppelse når leveren er slapp. Innvortes bruk av planten virker også rensende på huden ved akne-lignende utbrudd. Utvortes vil et bladuttrekk brukt som en vask eller grøtomslag kunne fjerne ringorm, men lindrer også symptomer på hudsykdommer som eksem, kviser og impetigo (brennkopper).

Spis nøttene av svartvalnøtt

Svartvalnøtt har en styrkende effekt på blodårene og reduserer høyt blodtrykk. Nøttene av valnøtt-arter regnes som "hjerneføde" da de er rike på én- og flerumettede fettsyrer, inkludert linolsyre og alfa-linolsyre. De er også rike på B-vitaminer, antioksidanter og essensielle mineraler. Spis to eller tre nøtter per dag for å få din dose av disse viktige næringsstoffene. Som ingrediens i mat gir nøttene en særegen, naturlig smak og sprøhet. Vanlige bruksområder for valnøtter inkluderer iskrem, bakervarer og konfekt.

Anvendelse og dosering av svartvalnøtt

Man kan lage et standard uttrekk av tørkede blad av svartvalnøtt og drikke én kopp tre ganger per dag. Urteteen kan også brukes til vask mot ringorm, eksem, kviser og impetigo (brennkopper). Av en tinktur laget av friske grønne fruktskall av svartvalnøtt kan man bruke 15–30 dråper tre ganger daglig. Hvis man har tilgang på kapsler eller pulver av urten, er doseringen 1000–2000 mg tre ganger daglig.

Ved normal bruk er det ikke rapportert om bivirkninger. De friske grønne skallene kan forårsake irritasjon og blemmer når de påføres huden i store mengder og må derfor ikke brukes på slitt eller følsom hud. Vær forsiktig med samtidig bruk av svartvalnøtt og medisiner mot høyt blodtrykk, da urten kan senke blodtrykket slik at det blir for lavt. Ikke bruk svartvalnøtt medisinsk under graviditet, da stoffet juglon i urten visstnok skal kunne forårsake misdannelser hos det utviklende fosteret. Skallene av svartvalnøtt kan misfarge hud og klær, så det er best å bruke hansker når man håndterer urten.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.