Hvit julerose er en flerårig, 15-30 cm høy urt med en kraftig, svart jordstengel (rhizom) og en stor klump med røtter. Direkte fra rotstokken vokser det ut mørkegrønne, læraktige blad som er delt i sju til ni avlange segmenter, som er sagtaggete mot spissen. Bladene overvintrer grønne. De nikkende, skålformede, hvite eller noe rødlige blomstene er 4-7 cm i diameter. De har fem kronbladlignende begerblad ordnet som en stjerne rundt de mange støvbærerne og fruktknuten, men har også en krans med mindre, kremmerhusformede nektarier, som er de egentlige kronbladene. Frukten består av 3-5 belgkapsler. Blomstringen skjer om vinteren, fra desember til mars. Hvit julerose brukes mye som prydplante i hager og på kirkegårder. Alle delene av planten er ekstremt giftige.

Hvit julerose er hjemmehørende i Sør- og Mellom-Europa (Østerrike, Tyskland, Sveits, Italia, Hellas, Slovenia og Tyrkia). Planten vokser på kalkrik jord i skoger og fjellskråninger, men er relativt sjelden i naturen.

Hellebori nigri rhizoma: Tørkede rotstokker (rhizomer) av hvit julerose, med eller uten røtter. Rotstokken samles om høsten for tørking og oppmaling til pulver, eller for ekstraksjon av alkaloidene. Rotstokken har en noe bittersøt og skarp smak. Hvis man eksponeres for rotpulveret kan det medføre voldsom nysing.

Det homeopatiske middelet Helleborus lages av den friske rotstokken av hvit julerose. Roten graves opp om vinteren og hakkes, trekkes i alkohol, filtreres og potenseres.

Julerose inneholder bufadienolidglykosider (hovedsakelig hellebrin og dets aglykon hellebrigenin, som påvirker hjertet), steroide saponiner (en blanding kjent som helleborin), fytosteroler, alkaloider (celliamin, sprintillamin), harpiks, fett og stivelse. Frisk rot inneholder det ustabile stoffet protoanemonin, som blir omdannet til anemonin når roten tørker eller blir oppvarmet. De hjerteaktive stoffene som finnes i hvit julerose har en virkning som ligner den vi finner hos revebjelle (Digitalis purpurea).

Hvit julerose er en bitter, skarp urt som stimulerer hjertet og livmoren, og som virker kraftig avførende (purgativ), urindrivende, brekningsfremkallende, menstruasjonsdrivende, abortfremkallende og utvortes irriterende. Urten er også brukt til å drepe innvollsparasitter, lus og lopper, og den pulveriserte rotstokken er et svært kraftig nysepulver.

På grunn av sin giftighet brukes ikke urten lenger i vanlig urtemedisin, men den ble i tidligere tider anvendt mot bl.a. forstoppelse, innvollsorm og uteblitt menstruasjon, og til "djevleutdrivelse", bl.a. ved sinnssykdom.

Det homeopatiske middelet Helleborus brukes ved oppsvulmet hjernevev, akutte nervøse lidelser, forvirring, glemsomhet, dårlig konsentrasjon, dorskhet, depresjoner, hodepine, migrene, fordøyelsesproblemer som akutt diaré, nyrebetennelse, uteblitt menstruasjon, tilbøyelighet til besvimelse og svakt hjerte med ødemer.

Slektsnavnet Helleborus er antatt å komme av det greske ordet hellerboros (fra helein = skade, og bora = mat), og kommer av at planten er giftig. Artsepitetet niger (= svart) viser til den mørke rotstokken. Det norske navnet julerose viser til at planten blomstrer om vinteren, gjerne rundt juletider hvis været tillater det. Det alternative norske navnet sort nyserot viser til at innånding av den pulveriserte roten forårsaker kraftig nysing.

Legender om julerosen

I et fransk, folkelig julespill fra middelalderen fortelles det en vakker legende av hvordan julerosen ble til. I spillet opptrer de hellige tre konger, og bondepiken Madelon slår følge med dem på deres vei til Betlehem. Men mens kongene bærer frem deres kostbare gaver, gråter Madelon fordi hun ikke kan gi barnet noe offer, ikke en gang en blomst, fordi det er vinter. En engel viser seg da for henne og fører henne utenfor stallen. Der hvor engelens vinge rører ved jorden springer det, midt i vintermørket og kulden, fram en blomst fra jorda. Dette er julerosen, som Madelon nå kan plukke og bringe Frelseren som sin ydmyke hyllest. En annen legende forteller at blomstene til julerosen opprinnelig var svarte, men at de mirakuløst ble hvite som snø da Jesus ble født.

Gjennom mange skriftlige og legendariske overleveringer får vi også vite om opprinnelsen til den medisinske bruken av hvit julerose, og til det alternative engelske navnet på planten, melampodium. I følge gresk tradisjon var det hyrden Melampos som omkring 1400 f.Kr. ble klar over denne giftige medisinplantens egenskaper. Melampos brukte urten til å helbrede de to døtrene til kong Perseus fra mental forstyrrelse. I noen versjoner av myten gjorde han det ved å gi dem melk fra geiter som hadde spist av planten, i andre versjoner skjedde det ved at han lot jentene innta planten og deretter bade i en kald kilde.

Julerosens evne til å jage bort sinnssykdom, som man tidligere mente skyldtes onde ånder som hadde tatt bolig i mennesket, utviklet seg i folkemedisinen til at planten kunne jage alle onde ånder og uhumskheter på flukt. Derfor ble julerosen plantet ved inngangen til husene. Når et husdyr hadde hoste eller ble sykt etter å ha spist noe giftig, skar man et hull i dyrets øre og satte inn et stykke rot av planten. Denne roten måtte fjernes på samme tidspunkt etter ett døgn, og da skulle dyret være friskt.

Tradisjonell anvendelse av hvit julerose

Oldtidsleger som f.eks. Dioskorides (1. århundre e.Kr.) anvendte rotstokkene av hvit julerose som avførings- og brekkmiddel. Så seint som på 1700-tallet anbefalte Linné (1707-1778) den mot melankoli, mani og hysteri. Hvit julerose hørte til de planter som ble kalt "fuga daemonum", dvs. "demonenes flukt". I følge teorien om de fire kroppsvæsker, skulle hvit julerose skille ut "svart galle", som i overskudd ble antatt å forårsake mentale forstyrrelser.

I tidligere tider ble hvit julerose, i tillegg til bruken som et kraftig avføringsmiddel (purgativ) og brekkmiddel, også anvendt som et menstruasjonsdrivende middel, hjertetonikum, lokalt bedøvelsesmiddel og abortmiddel. Et av de tidlige anvendelsesområdene for urten var dessuten som et parasittmiddel som kunne drepe både innvollsorm, kroppslus og lopper, men dette var en farlig behandling, og hvit julerose skal ha forårsaket abort hos gravide kvinner som brukte urten til dette formålet.

Henrik Smith (1495-ca. 1563) advarte sterkt mot bruken av hvit julerose, fordi planten er svært giftig. Han føyde til at de gamle leger brukte roten som renselsesmiddel og som middel mot slagtilfelle, vatersott, spedalskhet, den fjerde dags koldfeber, krampe, tarmslyng og flere andre sykdommer. Utvortes anbefaler han den bl.a. til å rense gamle sår og fistler med. Han skriver at en blanding av julerose og eddik benyttes som plaster til skabb, skurv, ringorm, spedalskhet og andre hudsykdommer. Henrik Smith omtaler også at roten kokt i eddik gir et avkok som er et utmerket middel til å stille tannpine med når det holdes i munnen.

Eliksir for et langt liv

Paracelsus (1490-1541) ga oss en formel på en "Eliksir for langt liv", basert på de tørkede bladene (ikke roten) av hvit julerose. Rotstokken til planten inneholder stoffer som virker på hjertet på lignende måte som revebjelle (Digitalis purpurea). Hvit julerose ble derfor brukt som en hjertemedisin i tidligere tider, men anvendes ikke mer i våre dager, da den er så giftig og vanskelig å dosere. Ved kjemiske analyser av bladene fra friske planter, har man imidlertid funnet at de inneholder et glykosid som tidligere ikke var blitt identifisert, og som lett lar seg krystallisere. Dette kastet nytt lys over formelen til Paracelsus. Hans livseliksir, som hadde stort ry og ble mye brukt på hans tid, inneholdt trolig små mengder av hjerteglykosider. Dette samsvarer med observasjoner som ble gjort av Fahrenkamp for en del år siden. Han ga eldre personer små doser, bare 5-10 dråper, av digitalistinktur hver dag, og så gode resultater. Paracelsus hadde tydeligvis funnet ut at tørkede blad av hvit julerose var virksomme, men ikke så farlige å bruke som rotstokkene, og dette stemmer godt med den kunnskapen vi har i dag.

Hvit julerose fremkaller nysing

Tørket rot av hvit julerose forårsaker kraftig nysing, og helt fram til på 1500-tallet ble den pulveriserte roten brukt som nysepulver til mentalt syke og som middel mot epilepsi og lammelser. Nysing ble ansett som en bra ting ved at det "renset hjernen", og tanken var at nysingen skulle fordrive slim fra hjernen og lette trykket, slik at sykdommen ble lindret. (Vi sier stadig "prosit" når noen nyser, og det betyr egentlig "måtte det være til gagn"). Denne bruken gjenspeiles i navnet sort nyserot, et navn som har vært brukt på hvit julerose helt siden antikken. Tidligere anvendte man både denne planten og den arten som egentlig heter nyserot (Veratrum album) som nyse- og brekkmiddel. Begge urtene fikk navnet "helleboros", dette til tross for at den ene arten tilhører soleiefamilien og den andre liljefamilien. Selv Linné, som skapte den botaniske systematikken, kalte roten av Veratrum album for ”Radix hellebori albi”.

Annen bruk av hvit julerose

Roten av hvit julerose har ellers vært brukt som ulvegift, lokalbedøvelse, abortmiddel (et livsfarlig sådant) og markmiddel ved innvollsorm, samt for å sette seg i en berusningstilstand ved religiøse riter. Planten ble ansett for å ha magisk kraft, den kunne gjøre magikeren usynlig og beskytte dyr fra onde ånder.

Homeopatmiddelet Helleborus

Homeopatmiddelet Helleborus foreskrives ved oppsvulmet hjernevev (som kan komme som følge av en hjernerystelse, hjerneoperasjon eller anfall av hjernehinnebetennelse eller hjernebetennelse), og er gjerne knyttet til sinnstilstander med forvirring, glemsomhet, dårlig konsentrasjon, dorskhet og lamslåtthet. Akutte nervøse lidelser kan avhjelpes med dette middelet, i likhet med depresjoner, hodepine eller migrene (med mental sløvhet, muligens etter skade eller operasjon), og fordøyelsesproblemer som akutt diaré. Middelet kan også brukes ved nyrebetennelse, uteblitt menstruasjon, tilbøyelighet til besvimelse og svakt hjerte med ødemer. De som har størst nytte av dette middelet, er typisk trege og sløve og bruker lang tid på tankevirksomhet. De opplever ofte engstelse, irritabilitet, apati og depresjon.

Anvendelse og dosering

Bare kvalifisert helsepersonell kan anvende hvit julerose som medisin, og i de tilfellene det skjer gis urten i svært små doser. Av flytende ekstrakter bruker man vanligvis bare mellom 2 og 10 dråper. Homeopatisk behandling med Helleborus bør skje i samråd med en dyktig homeopat.

Dyrking av julerose

I Norge blir flere arter av julerose dyrket som hageplanter, mest langs kysten fra Oslofjorden til den sørlige delen av Vestlandet. Juleroser formeres med frø eller ved rotdeling, og plantene trives på skyggefulle steder med næringsrik og kalkholdig jord.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Alle delene av hvit julerose er en svært giftige, og bortsett fra i homeopatisk form, må planten aldri brukes til selvmedisinering! Barn har blitt dødelig forgiftet etter å ha spist frøene av planten, og alvorlige forgiftninger har forekommet etter at man har drukket melk av kyr som har beitet på planten. Vær oppmerksom på at giftstoffene i hvit julerose også kan tas opp gjennom huden, slik at man kan bli forgiftet bare ved å håndtere planter over lengre tid.

Symptomforløpet hvis man blir forgiftet etter inntak av urten, er at munn- og mageslimhinnene blir irriterte slik at man får økt spyttsekresjon, blir kvalm, brekker seg, får vondt i magen og diaré. Pulsen blir langsommere og uregelmessig, man blir kortpustet og får åndenød, blir omtåket, får synsforstyrrelser og alle slags arytmier. Ved alvorlige forgiftninger dør man av hjertestans. For et voksent menneske som inntar det rene stoffet hellegrin, er dødelig dose beregnet til 30-50 mg. Ved forgiftning av hvit julerose, må man til sykehus for ventrikkelskylling (tømming og skylling av magesekken) og behandling med medisinsk kull. Man må også overvåkes med EKG og ha hyppige elektrolyttkontroller, spesielt med tanke på kalium. Arytmiene behandles med medisiner og det kan være aktuelt med kunstig åndedrett.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.