Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > ORMEHODE  

ORMEHODE
Echium vulgare
 
ANDRE NORSKE NAVN
Ormehovud, slangehode, slangehovud. 
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Echium vulgare L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Blåeld / Snokört / Blå hoggormsört.
DANSK:  Slangehoved / Almindelig slangehoved.
ISLANDSK:  Naðurkollur / Nöðrugin.
FINSK:  Kyläneidonkieli.
ENGELSK:  Viper's bugloss / Common viper's bugloss / Blueweed.
TYSK:  Gewöhnlicher Natterkopf / Natterkopf.
FRANSK:  Vipérine commune / Vipérine vulgaire.
SPANSK:  Viborera.
 
FAMILIE
Rubladfamilien (Boraginaceae) 
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av ormehode
Tegninger av ormehode

BOTANISK BESKRIVELSE

Ormehode er en toårig, stivhårete urt som kan bli opptil 1 m høy. Stengelen er stivt opprett, vanligvis ugreinet, og har svært stive hår med rødfiolett grunn, som nærmest er for torner å regne. Bladene sitter spredt, er lansettformede og ru på begge sider. Rosettbladene er 10-15 cm lange, og har tydelig midtnerve. Ormehode blomstrer i juni-juli med store blå blomster som sitter sikksakk i to rader oppetter den akslignende blomsterstanden. Blomsterstanden er først oppkveilet, men etter hvert ruller den seg ut samtidig som blomstene åpner seg. Blomstene er røde når de er i knopp, men blir himmelblå (sjelden hvite) når de springer ut. Kronen er 11-20 mm lang, skjevt traktlignende og femflikete med ulike store fliker, og utsiden av kronen er hårete. De fleste av de fem støvbærerne stikker ut av kronen, likeså det bøyde og kløyvde arret. Frukten består av fire små nøtter.

 
UTBREDELSE

Ormehode kommer opprinnelig fra Sørøst-Europa og Vest-Asia (Middelhavs- og Svartehavslandene). Planten har ved mennesket hjelp spredt seg til andre deler av verden, og i områder av USA anses planten som et ugras.

Ormehode er ikke opprinnelig viltvoksende i Norden, men har fått en vidstrakt utbredelse med avtagende frekvens nordover. Særskilt rikelig forekommer den i Danmark, Skåne og på Gotland. I Norge er ormehode funnet på Østlandet, sporadisk i kyststrøkene nordover til Trondheim og tilfeldig videre nordover til Tromsø. Planten finnes på åpen, tørr og kalkholdig stein- eller grusjord, og er vanligst å finne langs vegkanter og jernbaner, i skrenter, grustak og på andre kulturskapte lokaliteter. Planten blir også dyrket og kan forville seg fra hager.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Bladene, de friske blomstertoppene og roten har vært benyttet, både som medisin og mat. Bladene kan samles om sommeren og tørkes for seinere bruk.

 
INNHOLDSSTOFFER

Pyrrolizidine alkaloider (cynoglossin, asperumin, echimidin, echiminin og heliospurin), allantoin (i roten), alkanniner, garvestoffer og slimstoffer. I isolert form kan pyrrolizidin-alkaloidene være kreftfremkallende og giftige for leveren. Alkanninene er anti-mikrobielle og allantoin er sårhelende.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Ormehode er en slimholdig urt som virker slimløsende, mykgjørende, hostedempende, betennelseshemmende, blodrensende, sårhelende, svakt svettedrivende, febersenkende, svakt urindrivende, smertestillende, beroligende, nyrestimulerende, hjertestyrkende, afrodisierende og øker produksjonen av morsmelk. På grunn av pyrrolizidin-alkaloidene kan urten virke kreftfremkallende og skadelige for leveren. 

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Slangebitt, forgiftninger, hoste, luftveisplager, feber, forkjølelse, hodepine, hudproblemer, verkefinger og byller. 

 
ORMEHODE

Det er flere mulige forklaringer på opprinnelsen til det vitenskapelige navnet Echium vulgare på ormehode, der Echium kommer fra gresk echis som betyr giftslange, mens vulgare betyr vanlig. Noen mener at plantens slektsnavn refererer til den oppkveilete, slangelignende blomsterstanden, mens andre holder på forklaringen om at den åpne kronen likner et åpent slangegap hvor griffelen med det todelte arret representerer slangens kløyvde tunge. Delfruktenes form kan også minne om et slangehode, og enkelte har hevdet at navnet derfor henspeiler på fruktene. Det kan også være den eldgamle bruken av planten mot ormebitt, som er kjent tilbake til de tidligste skrifter og urtebøker, som har gitt opphav til både det latinske og norske navnet. I oldtiden trodde man at ormehode var en kur mot bitt av giftige dyr. Planten kunne også brukes forebyggende ved å drikke en vin hvor urten hadde ligget å trekke. Man mente at hvis man plantet ormehode rundt eiendommen, ville det skremme bort slanger og dermed redusere risikoen for å bli bitt. Dioskorides (1. århundre e.Kr.) skrev at "hvis bladene ble holdt i hånda, ville ikke noe giftig dyr komme nær den som holdt den for å stikke ham den dagen."

Anvendelsen av ormehode mot ormebitt hadde trolig en viss virkning, da urten inneholder smertestillende alkaloider. Ormehode er dessuten kjent som et blodrensende middel og har også blitt brukt ved andre typer forgiftninger. Ettersom roten inneholder et rødt fargestoff som lett smitter av, er det ikke merkelig at planten har vært forbundet med blodet.

Ormehode som medisinplante

Ormehode har en virkning som på mange måter ligner agurkurt (Borago officinalis) ved at begge virker svettedrivende og vanndrivende. Slimstoffene i ormehode kan bidra til å lindre tørrhoste og andre luftveisplager. Et varmtvannsuttrekk av unge blad kan brukes som et svettedrivende middel ved feber og til behandling av vanlig forkjølelse og hodepine. En slik te virker beroligende og det sies at den også har hjertestyrkende virkning. Videre har et avkok av frøene i vin vært brukt for å "trøste hjertet og fordrive melankoli". Man har nå funnet at ormehode inneholder pyrrolizidin-alkaloider som regnes som giftige, og innvortes bruk av urten er i våre dager derfor lite aktuelt.

Nicholas Culpeper (1616-1654) påsto at "frøene drukket i vin produserer mengder med melk hos ammende mødre", men siden alkoholholdige viner er kontraindikert under svangerskap og amming, kan man i stedet bruke et enkelt avkok av frøene for å øke morsmelkproduksjonen. Dette skulle også kunne lindre smerter i ryggen, hoftene og nyrene, noe som kunne være en realitet siden urten stimulerer nyrefunksjonen, linder smerter som skyldes betennelsestilstander og øker svettingen.

Utvortes bruk av ormehode

Med sitt høye innhold av slimstoffer, har ormehode også vist seg å være nyttig ved hudproblemer. Friske blomstertopper kan hakkes til en grøt og brukes som omslag for behandling av verkefingre og byller. Roten inneholder et rødt fargestoff og ble tidligere brukt av jenter på landsbygda som ville farge kinnene røde. Den har også blitt brukt til plantefarging.

Det er angitt at bladene av ormehode kan spises, rå eller kokt, og kan brukes som en erstatning for spinat. Selv om de har stive hår, kan de finhakkes og være et innslag i en blandet salat. Å spise bladene sies å kunne stimulere seksuelle lyster. På grunn av en mulig giftvirkning av planten, anbefales det imidlertid ikke å bruke ormehode som mat. Blomstene til ormehode elskes av bier og sommerfugler.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

På grunn av innholdet av pyrrolizidin-alkaloider mener man at utstrakt bruk av ormehode kan være kreftfremkallende og skadelige for leveren, selv om ingen forgiftningstilfeller etter bruk av urten er rapportert. Derfor fraråder man nå all innvortes bruk av ormehode. De stive hårene på bladene og stenglene kan forårsake hudbetennelse, så det kan være lurt å bruke hansker ved håndtering av planten. 

 

Flere bilder av ormehode
KILDER
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Esplan, Ceres: Helbredende urter.  København, Hernovs Forlag 1981.
Lid, Johannes og Dagny Tande Lid: Norsk flora. 7. utgåva ved Reidar Elven.  Oslo, Det Norske Samlaget 2005.
Lindman, C. A. M.: Nordens Flora 8.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
McVicar, Jekka: Urter for kropp og sjel.  Oslo, Hilt og Hansteen 1996.
Mossberg, Bo & Lennart Stenberg: Gyldendals store nordiske flora.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag AS 2007.
Phillips, Stuart: An Encyclopedia of Plants in Myth, Legend, Magic and Lore.   London, Robert Hale Ltd. 2012.
Potterton, David (ed.): Culpeper's Colour Herbal.  Berkshire, Foulsham 2007.
Pullaiah, T.: Encyclopedia of World Medicinal Plants. Vol I-V.  New Dehli (India), Regency Publications 2006.
Ryvarden, Leif (fagredaktrør): Norges planter 3.  Oslo. J.W. Cappelens Forlag AS 1994.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
Denne siden ble sist endret 16.08.2021