Blåklokke er en spinkel, flerårig urt som ofte vokser i åpne tuer med oppstigende blomsterstengler som blir 10-25 cm høye. Stenglene er normalt snaue, men kan være noe håret nederst. Ved basis sitter en bladrosett med avrundete, ca. 1 cm brede blad på skaft. Disse runde bladene visner gjerne tidlig og er ikke bestandig like enkle å få øye på, men de er bakgrunnen for det vitenskapelige artsnavnet rotundifolia (= runde blad). Stengelbladene er smalt lansettformede. På stenglene sitter det 3-15 (hos fjellblåklokke bare 1-3) grunt flikete, klokkeformede blomster som er 15-25 mm lange og med trådsmale, 5-15 mm lange begerfliker. Blåklokkeblomstene har normalt en himmelblå farge, men planter med hvite blomster finnes relativt ofte. I bunnen av kronen er det et lite honningrom dannet av de brede basaldelene på pollentrådene. Støvknappene er 1-2 mm lange. Blomsten er mer eller mindre hengende under blomstringen, og dermed beskyttes pollenblad og fruktemnet mot regn. Blomstringen skjer fra juni til august. Etter blomstringen dannes en 5-7 mm lang, snau, hengende, tre-rommet frøkapsel som åpnes med et lite hull inn til hvert av fruktrommene, slik at frøene ristes ut når planten svaier i vinden. Til tross for sin enkelhet i oppbygningen, regnes blåklokke med blant våre vakreste engplanter.

Vanlig blåklokke har en sirkumpolar utbredelse som omfatter de tempererte delene av den nordlige halvkule. Arten er vanlig over hele Norden og i Norge kan man finne blåklokke helt nord til Nordkapp. Planter kan finnes høyt over tregrensen, i Jotunheimen er det funnet blåklokke opp til 2100 m o.h.

Blåklokke er en variabel art som ofte deles opp i flere underarter. Fra Norge er det angitt tre slike underarter. Det er vanlig blåklokke (Campanula rotundifolia subsp. rotundifolia) som er vanlig i lavlandet nordover til Nord-Troms, fjellblåklokke (Campanula rotundifolia subsp. groenlandica) som finnes i fjellet nordover til Nord-Troms, og polarblåklokke (Campanula rotundifolia subsp. gieseckiana) som finnes i Nord-Troms, Finnmark og på Svalbard.

Det er ingen europeisk tradisjon for å bruke blåklokke som medisin. Når nordamerikanske indianere har anvendt planten, har det dreid seg om roten, eller de har brukt hele planten til røkelse.

Jeg har ikke funnet detaljerte opplysninger om innholdsstoffene i blåklokke, men urten er angitt å inneholde polyacetylener, iridoider og garvestoffer.

Blodstillende, sårhelende og smertestillende.

Tradisjonelt brukt av nordamerikanske indianere ved kraftløshet, svakt hjerte, lungeplager, blødninger, øreverk og såre øyne.

I England kalles blåklokke for Bluebell eller Harebell ("harebjelle"), og det er der knyttet ulike legender til denne blomsten. Noen mener at planten har fått navnet harebjelle fordi haren ofte oppholder seg på de stedene hvor det vokser blåklokker. Noen sier også at bjellene ringer for å varsle haren om en truende fare, mens andre mener at alvene ringer med bjellene for å varsle om en hare som nærmer seg. I enkelte områder av England trodde man at blomstene brakte med seg uhell og at det var forbundet med fare å plukke blåklokker. Hvitblomstrende blåklokker ble imidlertid ansett som lykkebringende.

Tradisjonell anvendelse av blåklokke som medisin blant nordamerikanske indianere

Fra Nord-Amerika har blant andre Daniel Moermann nedtegnet forskjellige anvendelsesområder for blåklokke hos ulike indianerstammer:

Chippewa: Et uttrekk av roten ble dryppet i ørene mot øreverk.

Cree: Den sprø og aromatiske roten ble tygd ved kraftløshet eller svakt hjerte, og det sies å ha reddet mange fra døden. Roten ble også brukt til å stanse blødninger, dempe hevelser og få fortgang i sårheling.

Navajo: Planten ble brukt som seremoniell røkelse ved hodeplager og andre plager. Planten ble dessuten gnidd inn på kroppen som beskyttelse under jakt, eller som beskyttelse mot hekser.

Ojibwa: En blanding som bl.a. inneholdt roten av blåklokke ble brukt mot lungeplager.

Thompson: Et avkok av planten ble inntatt eller brukt som vask på såre øyne.

Blåklokke som barneleke

Blåklokke er en vakker plante som alle, både barn og voksne, kjenner til. Tidligere hadde blåklokke en spesiell appell til barn, fordi blomstene kunne anvendes til mange slags leker. Over alt i Norge var det en vanlig ferdighetslek å forsøke å vrenge blomsten uten at den gikk i stykker. En sjelden gang het det at en også måtte kunne vrenge den tilbake. Som vanlig ved slike leker ble det nesten alltid sagt at om det lyktes, skulle et eller flere ønsker bli oppfylt. Det var også ganske vanlig at barn brukte blomsten til å smelle med, på samme måte som med engsmelle (Silene vulgaris). Småjentene brukte blomstene som fingerbør, eller man kunne putte dem i munnen og blåse dem ut.

Annen anvendelse av blåklokke

Gardbrukere kunne bruke blåklokke som kalenderplante. De blå bjellene kom gjerne i flor rundt midtsommerstid, og mange steder het det derfor at det var slåttetid når blåklokkene blomstret. Kyr og sauer synes å unngå blåklokker på beite, men det er ikke noe mer mystisk med dette enn at hele planten smaker noe skarpt.

Det er ikke mye å finne i litteraturen som tyder på at blåklokke har hatt medisinsk anvendelse i Norge. Planten ble tidligere trolig dyrket ved klostrene. Røtter og blad ble spist i salater og stuinger, og av plantesaften kunne man lage et blått blekk. Tilsatte man alun, ble blekket grønt.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Ingen opplysninger om advarsler, bivirkninger eller kontraindikasjoner er funnet i tilgjengelig litteratur.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.