Akeleie er en flerårig urt som normalt blir 30-80 cm høy. Stengelen er opprett, snau eller tynt hårete og vanligvis forgreinet øverst. Planten har 2-5 grunnblad som er dobbelt 3-delte og snaue på oversiden. Småbladene er 2-4,5 cm lange med avrundet grunn, uregelmessig rundtannete, grønne på oversiden og blågrønne under. De nederste bladene er langskaftet, mens de øvre er kortskaftet eller mangler bladskaft. De hengende blomstene sitter enkeltvis eller i knipper og de er så spesielle at folk lett kjenner igjen planten når de treffer på den i hager eller ute i skogen. Blomstene er 3-4 cm lange, blå, fiolette, rosa eller hvite. De har en behagelig duft, men en bitter og ubehagelig skarp smak. Hos akeleie har begge kretsene med blomsterdekkblad oftest samme farge, men de har forskjellig form. De fem ytre kan oppfattes som begerblad og de fem indre som kronblad, som er utstyrt med en lang spore som inneholder nektar. Dyrkede sorter av akeleie er imidlertid svært variable i fargen og enkelte ganger treffes også blomster uten sporer. De innerste pollenbladene er omdannet til tynne skjell (staminoider) som omslutter og beskytter de unge fruktemnene. De ytre pollenbladene er normalt utviklet. Etter blomstring i juni-juli retter blomsterskaftet seg opp og fruktemnene modnes til fem 1,5-2,5 cm lange belgkapsler som hver inneholder mange, blanke frø. Frøene spres ved vindens hjelp fra de tørre belgkapslene som sprekker opp langs sømmen på innsiden.

Akeleie er opprinnelig viltvoksende i Mellom- og Sør-Europa, og i Asia og Nord-Afrika. Planten har vært dyrket som prydplante og medisinplante siden middelalderen, og selv om arten ikke er opprinnelig viltvoksende i Norge, kan man treffe på akeleier i veikanter, enger, skogsbryn, strandkanter, grøfter, parker og på gamle hustomter, gjerne på tørr, kalkrik grunn. Når planter finnes på slike steder, har de spredt seg fra hager og andre steder hvor de har vært dyrket. I Norge er akeleie funnet i naturen på Østlandet nord til Sør-Fron samt i kyststrøk til Trøndelag, med spredte forekomster videre nordover til Kvæfjord. Akeleie er en vanlig som hageplante, og kultivarer som dyrkes kan ha en rekke forskjellige blomsterfarger og er gjerne dobbeltblomstrende. Plantene formeres med frø eller ved deling av roten om våren.

I folkemedisinen har både rot, blad, blomster og frø vært brukt. Et lite kjent homeopatisk middel som kalles Aqui lages av planten.

Frø, blomster, blad og røtter inneholder flere alkaloider (magnoflorin, berberin, akvilegin m.fl.), triterpene saponiner, flavonoider (quercetin, apigenin) og små mengder cyanogene glykosider (triglochinin m.fl.).

Giftig, astringerende (sammentrekkende), antiseptisk, antiparasittisk, sårrensende, blodrensende, immunstyrkende, urindrivende, svettedrivende, febersenkende og beroligende.

Tidligere brukt mot infeksjonssykdommer, kronisk snue, slimfulle opphostninger, forstørrede halslymfekjertler, gulsott, galleblæreplager, steiner i urinveiene, saktegroende sår, eksem, sår munn og hals, hodebunnsskurv, lus og andre parasitter.

Det latinske slektsnavnet Aquilegia tror man stammer fra det latinske aquila, som betyr ørn, og viser i så fall til den krumme nektarsporen som kan minne om et ørnenebb eller en ørneklo. Navnet kan også komme av det latinske aquam legere (samle vann) og vise til blomstens traktlignende form der fuktighet blir samlet. Artsnavnet vulgaris betyr kort og godt vanlig. 

Tradisjonell bruk av akeleie

Akeleien har vært et religiøst symbol for renhet og forekommer ofte på malerier sammen med Jomfru Maria. Før kristendommen ble innført, var blomsten helliget vår nordiske skjønnhetsgudinne Freya. Vi kjenner til at planten har blitt brukt som medisin siden middelalderen og ble da anvendt som middel mot mange plager, bl.a. feber ved infeksjonssykdommer, kronisk snue, slimfulle opphostninger og forstørrede halslymfekjertler. Planten ble også brukt innvortes som et febersenkende middel og som et levermiddel ved gulsott og galleblæreplager. I Spania har de praktisert å spise en bit av en akeleierot om morgenen i mange dager hvis man var plaget av steiner i urinveiene.

Siden frisk urt av akeleie virker astringerende, antiseptisk og sårrensende, har roten blitt brukt utvortes i form av en lotion for å fremskynde helingen av saktegroende sår og til behandling av eksem. En lotion laget av bladene er blitt brukt mot sår munn og hals. Hvis man vasket håret med et avkok av akeleiefrø, kunne det fjerne lus og skurv fra hodebunnen. Tørkede og knuste frø er brukt utvortes for å ta livet av kroppsparasitter.

Akeleie inneholder ulike glykosider som kan forklare urtens immunstyrkende egenskaper, og som gjør at den kunne virke ved såkalte skrofuløse sykdommer der lymfekjertlene reagerer med å hovne opp. Planten inngikk også i enkelte blodrensende urtekurer. Da akeleie er giftig og kan gi bivirkninger, er ikke urten egnet til selvmedisinering og den brukes heller ikke lenger i vestlig urtemedisin.

Akeleie som homeopatisk middel

Det lages et homeopatisk middel av akeleie som kalles Aqui. Det er et lite kjent middel, men kan brukes til behandling av nevroser, søvnløshet, menopauseplager og smertefull menstruasjon (dysmenoré) hos unge jenter. Andre symptomer som peker i retning av Aqui, kan være nervøse skjelvinger i kroppen og følsomhet for lys og støy.

Akeleie er en giftig plante og anvendes derfor ikke lenger som medisin. Giftstoffene i planten har glykosidkarakter og virker som en hjertegift. Inntak av store mengder (mer enn 20 g frisk urt eller 5 g tørket urt) forårsaker kramper, pusteproblemer og hjertesvekkelse. Disse virkningene er imidlertid kortvarige. Det er ingen rapporter om at dyr har blitt forgiftet av akeleie, men planten unngås da også av beitende dyr. Tørking eller oppvarming gjør at giftstoffene brytes ned slik at urten er harmløs om den skulle komme med i høyet.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.