Startside > Urtemedisin > Urtemedisinens historie > Europeisk urtemedisin

Urtemedisin i Europa

Alle de store urtemedisinske tradisjonene i verden har utviklet et system for å definere hva sykdom egentlig er. I Europa gikk dette systemet ut fra teorien om de fire kroppsvæsker (humorallæren), som holdt stand inntil 1700-tallet. Denne teorien ble uttenkt av Galen (131-201 e.v.t.), som var livlege for den romerske keiser Marcus Aurelius. Han var født i Pergamum, og en del av hans praksis involverte pleie av byens gladiatorer. Dette ga ham gode muligheter til å få studert både anatomi og de best egnede sårbehandlingsmidlene. Han skrev en mengde bøker, og hans innflytelse på europeisk, ortodoks medisin og urtemedisin var kolossal. Den dag i dag kalles urtemedisin enkelte ganger galenika, for å skille dem fra syntetiske medisiner.

Teorien om de fire kroppsvæsker (Humorallæren)

Galen bygde sine teorier på skriftene til Hippokrates (460 – ca. 377 f.v.t.) og Aristoteles (384 – 322 f.v.t.), og disse var igjen påvirket av egyptiske og indiske ideer. Hippokrates videreutviklet den gamle ideen om at verden var sammensatt av elementene ild, luft, jord og vann, til en klassifikasjon av plantene etter egenskapene varme, tørrhet, kulde og fuktighet. Aristoteles støttet humorallæren og videreutviklet den. I følge denne teorien er det fire fremherskende væsker eller temperamenter i kroppen: blod, svart galle, gul galle og slim. Det ”ideelle” menneske inneholdt alle disse i samme mengde. Men i de fleste mennesker var én eller flere væsker i overskudd, noe som dannet forskjellige temperamenter eller karaktertrekk. En person med overskudd av gul galle var således kolerisk, og sannsynligvis humørsyk, gulblek, ambisiøs og hevngjerrig. Galen mente også at man inntar pneuma (ånd) ved hvert åndedrag, og at denne pneuma ble omdannet til ”livsånd” i kroppen. Sunnhet og vitalitet var avhengig av balansen mellom de fire væsker, de fire elementer og disses samspill med pneuma som pustes inn.

De klassiske legers innflytelse

To andre klassiske forfattere hadde stor innflytelse på den europeiske urtemedisintradisjonen. Dioskorides (40 – 90 e.v.t.) var en romersk militærlege som var født i Hellas. Han skrev den klassiske verdens mest omfattende verk om urtemedisin, De Materia Medica, som baserte seg på undersøkelse av nesten 600 planter. Plinius den eldre (23 – 79 e.v.t.) lagde sammendrag av over 400 forfatteres verker i sin Historia Naturalis, hvor han blant annet nedfelte tidens urtemedisinske viten. En meget stor del av den europeiske tradisjonelle viten om urtemedisin stammer fra Dioskorides og Plinius. En av de mest interessante planter som nevnes av dem begge, er alrune (Mandragora officinarum). På grunn av sin gaffelformede rot som kan minne om menneskekroppen, ble alrune tillagt store magiske og helbredende egenskaper. Dioskorides anbefalte den mot mange lidelser, heriblant søvnløshet og betennelser i øynene.

Da det romerske keiserriket brøt sammen i år 400 e.v.t. flyttet det forskningsmessige tyngdepunktet mot øst. Omkring det 9. århundre hadde muslimske leger oversatt en stor del av Galens verker til arabisk. Hans ideer påvirket den arabiske medisinens utvikling, og dermed Avicennas (980 – 1037) lære, langt opp i middelalderen. Galens bøker ble seinere i middelalderen oversatt tilbake til latin, og hans ideer sto ved makt i 400 år og ble nidkjært anvendt i den vestlige medisin. Helt opp i det 16. og 17. århundre ble medisinstudentene undervist i humorallærens prinsipper slik de var nedskrevet av Galen. De lærte å diagnostisere ubalanse i kroppsvæskene samt å gjenopprette balansen, primært ved hjelp av årelating og avføringsmidler.

Trykte bøker og urtemedisin

Oppfinnelsen av trykkemaskinen økte kjennskapen til urtemedisin i Europa. Før den tid ble viten om folkemedisin gitt videre muntlig fra generasjon til generasjon. Selv om noen tidlige bøker ble skrevet på for eksempel angelsaksisk, islandsk og dansk (for eksempel Henrik Harpestrengs Liber Herbarum fra det 13. århundre), var tradisjonen mest basert på muntlig overlevering.

Gjennom de neste århundrer ble det utgitt plantebøker i hele Europa på forskjellige språk, med standardiserte beskrivelser av planter og deres anvendelse i et språk som kunne forstås av menigmann, og ikke bare av de latinkyndige. Etter hvert som flere mennesker lærte å lese og skrive, var det i høy grad kvinnene som brukte bøkenes oppskrifter til å behandle sine familier med.

I visse tilfeller ble bøkene skrevet av leger som i høy grad gjenga klassiske forfattere som for eksempel Dioskorides. I andre tilfeller var deres innhold direkte basert på egne erfaringer. De engelske verkene av John Gerard (1597) og Nicholas Culpeper (1652) er gode eksempler på denne siste kategorien.

John Gerards The Herball er  tydeligvis skrevet av en gartner, og ikke av en behandler, men er ikke desto mindre en gullgruve av opplysninger. Boken beskriver mange av de planter som nylig var kommet til Europa via handelsrutene.

Culpepers The English Physician har siden den ble utgitt vært vidt utbredt som praktisk referanseverk. Den inneholder en rik sammensetning av personlig og praktisk erfaring, tradisjonell europeisk medisin og astrologisk tankegang. Hver plante tilskrives en ”temperatur”, dens anvendelse innenfor humoralsystemet, samt en herskende planet eller stjerne. Boken har, som Dioskorides sitt verk De Materia Medica, den fordelen at den er basert på grundige observasjoner, og dyp, praktisk erfaring med urtemedisin.

Eksotiske planter og syntetiske stoffer

Den økende bruken av fremmede planter i det 17. århundre var utgangspunkt for en opphetet debatt om den relative verdien av europeiske planter. Denne debatten var imidlertid uten betydning for folk flest som uansett ikke hadde råd til å kjøpe de importerte plantene. Som en konsekvens av debatten oppsto et skille i urtemedisinen. Fattigfolk i byene og på landet brukte de plantene som vokste lokalt, mens de rike i byene benyttet de dyre, importerte plantene som ble ordinert av universitetsutdannede leger. Omkring 70% av apotekenes lager av legeplanter besto i begynnelsen av det 18. århundre av importerte planter. Denne bybaserte urtemedisinen utviklet seg til ortodoks, vitenskapelig medisin som med tiden sorterte bort sine urtemedisinske røtter, og begynte å anse dem for å være mindreverdig.

Da den ortodokse medisinen etablerte sitt behandlingsmonopol, noe som i de fleste europeiske land skjedde på slutten av 1800-tallet, ble det forbudt å praktisere urtemedisin uten medisinsk embetseksamen. I Hellas forfulgte man de tradisjonelle urtelegene, komboyannittene, og selve ordet ble synonymt med ”svindler” eller ”kvakksalver”, et ord som for øvrig stammer fra kvikksølv. I Frankrike og Italia ble erfarne urtemedisinere satt i fengsel for å ha behandlet pasienter.

Moderne behandlere

Metodene som blir brukt i urtemedisinen varierer mye i Europa, men det går en rød tråd gjennom de fleste tradisjoner og praksismetoder. De fleste europeiske herbalister benytter ortodokse diagnosemetoder som for eksempel å se etter tegn på infeksjoner og betennelser. De fleste forsøker imidlertid å danne seg et bredt, holistisk (helhetlig) bilde, og setter lidelsene i relasjon til pasientens liv og helse. Så velges urtemedisin og det anbefales en passende diett og endringer i livstil som tillater kroppens regenererende krefter (det samme som middelalderens livsånd) å gjenskape en god helsetilstand. Helbredelsen tar ofte lengre tid enn hvis behandlingen hadde foregått med ortodoks medisin, men lindringen er ofte permanent og uten bivirkninger.

For eksempel kan magesår behandles med en rekke forskjellige urter som mjødurt (Filipendula ulmaria), kamille (Matricaria recutita), legestokkrose (Althaea officinalis) og belladonnaurt (Atropa belladonna) for å lindre betennelse, stramme opp og beskytte magetarmkanalens slimhinner, og redusere en for kraftig utskilling av magesyre. Dessuten vil urtelegen ofte påtale dårlige matvaner, dårlig holdning og stress, som alle er faktorer som kan ha undergravd kroppens regenerasjonsevne.

Populære medisinplanter

Lokale planter er fremdeles svært populære i europeisk urtemedisin. Eksempler er alpeplanter som solblom (Arnica montana) og kubjelle (Pulsatilla vulgaris) som brukes mye i sveitsisk, italiensk, tysk og fransk urtemedisin, mens britene har en forkjærlighet for valurt (Symphytum officinale). Et eksempel på et planteslag som kommer fra en annen verdensdel, men som har fått stor anvendelse, er tempeltreet (Ginkgo biloba). Det stammer opprinnelig fra Kina, men dyrkes nå i store plantasjer bl.a. i Frankrike. I 1992 toppet tempeltreprodukter den tyske bestselgerlisten for medisinplanter.

Europeisk urtemedisinsk tradisjon og fremtiden

Salget av reseptfrie medisiner basert på urter stiger i våre dager kraftig rundt om i Europa. I Tyskland er urtemedisin så respektert at mange leger skriver ut urtemedisin parallelt med ortodoks medisin. I England praktiseres urtemedisin av herbalister uten egentlig medisinsk utdannelse, og den behandlingen de gir, supplerer ortodoks behandling. I Spania er bildet annerledes. Noen leger skriver ut urtemedisin, men de tradisjonelle herbalister, curanderos, utøverer fremdeles sin praksis. I Norge er ikke kjennskapet til urtemedisin så utbredt som i mange andre europeiske land, men interessen er stadig økende også hos oss.