|
Ferdigpreparater
av urter blir ofte standardisert. Her forklares hva dette betyr, og det
diskuteres om det er viktig å bruke standardiserte produkter.
Hvis du
går i en helsekostbutikk og kjøper en boks med urtemedisin, vil du kunne finne
et ord som ikke eksisterte på merkelappene for 15 år siden: standardisert.
Som eksempler er johannesurt (Hypericum perforatum) standardisert til
0,3 prosent hypericin, tempeltre (Ginkgo biloba) er standardisert til 24
prosent ginkgo flavonglykosider og 6 prosent terpenlaktoner, og mariatistel (Silybum
marianum) er standardisert til 70 prosent silymarin.
Hva
betyr det at et urteprodukt er standardisert?
Standardisert
betyr at plantematerialet som er brukt er blitt behandlet på en slik måte at
produktet alltid inneholder en fast mengde av ett eller flere av plantens
viktigste stoffer, de stoffene som man antar har terapeutisk effekt. Ved
standardisering har man større mulighet for å vite hvor mye aktive stoffer man
inntar i hver dose. Dessuten vil man være sikret å få den samme kvaliteten
hver gang man kjøper et bestemt produkt.
Standardiseringen
kompenserer i stor utstrekning for den naturlige variasjonen av innholdsstoffer
som finnes i plantene fra naturens side. Planter er nemlig like variable som
mennesker, sier den kjente amerikanske urtelegen James A. Duke. Vi skal ikke
forvente at individuelle planter er mer like enn deg og meg. Mange faktorer er
årsak til den store forskjellen i mengde innholdsstoffer i plantene, f.eks. den
genetiske variasjonen, været, jordsmonnet, høyden over havet, årstiden og
tiden på dagen da urten er høstet, alderen på planten og hvilken del av
planten som blir brukt.
Hvis et
urtepreparat inneholder et standardisert ekstrakt, vil det stå på forpakningen.
På pakningen vil det også være angitt en holdbarhetsdato. For på samme måte
som med syntetiske legemidler, vil også urtemedisin tape litt av sin styrke
etter hvert som tiden går. Vær spesielt oppmerksom når du inntar urter i
pulverisert form. Her vil plantedelene være eksponert for store mengder luft,
noe som medfører at slike preparater er mer utsatt for oksidasjon og tap av
effekt. Pulveriserte urter som begynner å bli gamle, inklusive de som forligger
i kapsler, kan derfor være av de minst potente.
Det er
helt greit å kjøpe standardiserte urtepreparater i butikkene. Slike produkter
er blitt svært vanlige, og finnes både på apotek og i helsekostbutikker. Ofte
er slike produkter noe dyrere enn urtepreparater som ikke er standardiserte.
Slik
blir standardiserte produkter laget
Noen
urter, som f.eks. tempeltre (Ginkgo biloba), inneholder så lite av de
aktive ingrediensene (glykosider) at man må ekstrahere dem fra store mengder
plantemateriale og så konsentrere dem for å få et produkt med terapeutisk
effekt. Standardisering kan her bidra til å konsentrere og øke kraften til
glykosidene i tempeltre, og samtidig blir uheldige komponenter fjernet. For
eksempel inneholder friske tempeltreblad garvestoffer som kan irritere magen.
Når det gjøres rett, vil standardisering konsentrere glykosidene til et
terapeutisk nivå, samtidig som mesteparten av garvestoffene fjernes.
Ved
standardisering kan flere metoder benyttes. En er å ekstrahere
hovedvirkestoffet fra planten ved å løse det i alkohol eller et annet løsningsmiddel,
f.eks. heksan. Dette kan gi økt mengde aktive innholdsstoffer i produktet i
forhold til om man bruker hele planten. Man blander også ofte flere partier av
urteekstrakter, noe som vil gi blandingen et relativt konstant innhold av
virkestoffer. Dessuten kan man ”sprite opp” et helplanteprodukt med å
tilsette litt ekstra av noen av de aktive stoffene. Å tilføre mer av ett eller
to stoffer til et urteprodukt, vil imidlertid skape en kjemisk ubalanse og
minske den naturlige synergieffekten.
Trenger
vi standardisering?
Noen
produsenter av urtepreparater nøler med å hoppe på
standardiseringskarusellen. De argumenterer med at å garantere tilstedeværelsen
av et eller to stoffer i produktet betyr lite, da urtene kan ha hundrevis av
viktige stoffer. Dette kan illustreres med et par eksempler.
Nesten
alle firmaer som lager standardiserte produkter med johannesurt (Hypericum
perforatum) angir at det inneholder 0,3% hypericin. Dette er det
innholdsstoffet som ekspertene lenge mente var nøkkelfaktoren for den
antidepressive virkningen. I den senere tid er det funnet ut at hypericin har
virushemmende, og ikke antidepressive egenskaper. I stedet for å angi hypericin
som det stoffet som bekjemper depresjoner, kaller de det en markør for urtens
stemningshevende innholdsstoffer. Og vitenskapen kjenner ennå ikke med
sikkerhet hvilke stoffer som gjør johannesurt til et antidepressivt middel, så
hypericin er altså markøren for noe ukjent.
På
samme måte blir legevendelrot (Valeriana officinalis) standardisert på
valerinsyre, men urtens beroligende virkning er nå knyttet til andre stoffer.
Likedan er de immunstyrkende egenskapene til solhatt (Echinacea sp.)
knyttet til echinosidene, men man tror nå at det er plantens polysakkarider,
glykoproteiner og alkylamider som er de immunstimulerende stoffene.
I USA er det ingen regler som forteller hva et
produkt skal standardiseres mot. Som et eksempel standardiserer et firma
brenneslerot (Urtica dioica) mot aminosyrer, et annet mot steroler og et
tredje mot stoffet scopoletin. Disse kosttilskuddene kan være relativt like,
men de kan også være så forskjellige som epler og appelsiner.
Hva
med ikkestandardiserte urteprodukter?
Ikkestandardiserte
urterprodukter kan ikke gi deg sikkerhet for mengden av noen av de aktive
innholdsstoffene i produktet. Men selv om vi ikke får sikre vitenskapelige bevis
for at ikkestandardiserte urteprodukter kan virke ved bestemte plager og
sykdommer, vil den lange tradisjonen som ofte er knyttet til bruken av dem i
form av helplantepreparater tyde på at de likevel er virksomme.
Mark
Blumenthal sier at ”hvis alle kliniske forsøk som dokumenterer en urts
virkning er knyttet til et standardisert produkt, da kan det ha mye for seg å
anskaffe det standardiserte produktet”. Ut over det, trenger det ikke å være
noen kvalitetsgaranti at et produkt er standardisert mot ett bestemt
innholdsstoff. Standardisering tar som nevnt bare hensyn til mengden av ett
eller noen få kjemiske innholdsstoffer. Det sier ingenting om den totale
kvaliteten av produktet, om det inneholder mye forurensninger (av miljøgifter,
eller andre planter som det ikke var meningen å ha med), eller om plantenes (og
dermed produktets) ”livskraft”.
Tilbake
til ordlisten
|
