Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > TYTTEBÆR   

TYTTEBÆR
Vaccinium vitis-idaea
 
ANDRE NORSKE NAVN
Tyting, tytebær, tutling, tyt, tysling, tytling, typpbær, tippbær, tittebær.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Vaccinium vitis-idaea L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SAMISK:  Jokna.
SVENSK:  Lingon, Ljungbär, Kröson.
DANSK:  Tyttebær, Almindelig tyttebær.
ISLANDSK:  Rauðber, Rauðberjalyng.
FINSK:  Puolukka.
ENGELSK:  Cowberry, Red whortleberry, Lingonberry, Lowbush cranberry, Mountain cranberry, Partridgeberry, Red billberry, Rock cranberry.
TYSK:  Preiselbeere, Bickelbeere, Fuchsbeere, Kronsbeere, Sauerbeere, Steinbeere.
FRANSK:  Airelle rouge.
SPANSK:  Arándano rojo.
 
FAMILIE
Lyngfamilien (Ericaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av tyttebær
Tyttebær avbildet på frimerker

BOTANISK BESKRIVELSE
Tyttebær er en 5-30 cm høy, vintergrønn dvergbusk med lange, skjellkledde utløperskudd under jorden. Bladene er læraktige med nedbøyd kant. Bladoversiden er blank med tydelige nerver, undersiden blekere grønn med mørke kjertelprikker. Tyttebær blomstrer i mai-juni med nikkende blomster i klaser. Blomstene er klokkeformet, hvite eller svakt rødlige, og har tydelige fliker. De har svak blomsterduft. Bærene er skarlagenrøde. De smaker friskt, men er temmelig syrlige.
 
UTBREDELSE
Tyttebær har en sirkumpolar utbredelse. Arten finnes utbredt i store deler av Europa. I Norge finner vi tyttebær over hele landet, i fjellet opp til 1800 moh. Høyt til fjells bærer plantene normalt lite bær. Tyttebær trives best på næringsfattig og sur jord i skog, på sandmoer, lyngheier og reinlavheier.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Vitis idaeae folia: Tyttebærblad. Vitis idaeae fructus: Tyttebærfrukter.

Tyttebær er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel og kan omsettes fritt.

 
INNHOLDSSTOFFER
Bladene inneholder glykosider (mest arbutin), flavonoider, garvestoffer, organiske syrer, sukkerstoffer og vitamin C. Modne bær har høyt innhold av vitamin A og C, i tillegg til glykosidene arbutin og vaccinilin, sukkerstoffer, pektin, gule fargestoffer og organiske syrer, bl.a. benzosyre (naturens eget konserveringsmiddel) og salisylsyre.
 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Tyttebærblad har astringerende, antiseptisk, urindrivende, stoppende og blodsukkersenkende virkning. Bærene virker dessuten febernedsettende, sopphemmende og styrkende.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Urinveisinfeksjoner, febersykdommer, forkjølelse, sår hals, hoste, astma, slim på lungene, pleuritt (lungehinnebetennelse), trøske, nyrestein, revmatisme, gikt, diaré, blødning etter fødsel, diabetes, og som forebyggende middel mot skjørbuk.
 
OMTALE AV TYTTEBÆR

Innledning

Det vitenskapelige artsnavnet på tyttebær, vitis-idaea, bringer tankene hen på vinranken. Direkte oversatt betyr navnet "vin fra Ida-berget". Ida kan stå for fjell i sin alminnelighet, og dermed kan man oversette navnet med "fjelldrue". Av tyttebærplanten har både bærene og bladene medisinsk virkning, og begge deler kan anvendes i urtemedisinen.

Folkemedisinsk bruk av tyttebær

Tyttebær kan spises friske eller tørket. De er blitt brukt til behandling av diaré, sår hals, hoste og forkjølelse. Når forkjølelsen melder sin ankomst er et kjerringråd å spise 1-2 dl frosne tyttebær. De frosne bærene virker lindrende også hvis halsen er sår. Ved sår hals kan man gjerne bruke tyttebærsaft som gurglemiddel, og varm saft har vært brukt mot febersykdommer. 

Tyttebærsaft er også blitt brukt mot trøske (angrep av soppen Candida albicans) i munnen hos barn. I tillegg mente man at saften kunne virke mot meslinger, nyresykdommer og skjørbuk. Siden tyttebær er røde, trodde folk i eldre tid at de kunne virke helbredende på ulike blodsykdommer. De ble for eksempel brukt for å stoppe blødninger ved fødsler.

Det er innholdet av salisylsyre, sammen med C-vitaminene, som sannsynligvis er forklaringen på at tyttebær har en viss virkning ved forkjølelse og febersykdommer. I tillegg inneholder tyttebær vitamin A og har derfor blitt brukt ved øyesykdommer. Tyttebærsaft ble drukket gjennom hele vinteren for å skjerpe synet.

Bruk av tyttebærblad som medisin

Tyttebærblad har, i hvert fall i Nord-Norge, vært brukt til te i relativt stor utstrekning. Teen var vanlig drikke ved måltidene, men ble også regnet som medisin. Bladene ble ristet i en panne eller gryte før de ble brukt til te. I slik te kunne også tørkede blomster inngå. Teen var medisin mot forkjølelse, astma, slim på lungene og lungehinnebetennelse (plevritt). I folkemedisinen ble avkok av bladene også brukt mot revmatiske smerter.

Te av tyttebærblad ved urinveisinfeksjoner

I nyere urtemedisin har tyttebærblad en beskjeden plass, men de kan brukes på tilsvarende måte som melbærblad. Tyttebærblad inneholder glykosider, garvestoffer, organiske syrer, sukkerstoffer og vitamin C. Disse innholdsstoffene gir dem astringerende, antiseptiske, urindrivende og blodsukkersenkende egenskaper. Egenskapene tilsvarer de vi finner hos melbær (Arctostaphylos uva-ursi), og bladene brukes som uttrekk for å behandle infeksjoner i urinveiene og gallegangene, nyrestein, revmatisme og diaré. Da tyttebærblad inneholder mindre garvestoff enn melbærblad, regnes melbær for et mer effektivt desinfiserende middel for urinveiene enn tyttebær. Men siden store mengder garvestoffer virker mageirriterende og kan være skadelig for leveren, kan te av tyttebærblad være å foretrekke ved urinveissykdommer. Særlig kvinner med tilbakevendende blærekatarr kan ha nytte av en urtete av tyttebærblad. Det er garvestoffenes stoppende virkning som utnyttes når man bruker tyttebærblad ved diaré.

Tyttebær som mat

Tyttebær er forholdsvis fattige på næringsstoffer. Et unntak er vitamin C, som forekommer i brukbare mengder. Bærene inneholder ellers organiske syrer, bl.a. benzosyre og salisylsyre. Benzosyre brukes mye som konserveringsmiddel og den konserverende virkningen forklarer hvorfor saft og syltetøy av tyttebær holder seg godt uten andre konserveringsmidler. Man kan utnytte den konserverende virkning i tyttebær med å legge et lag med knuste tyttebær oppå andre bærslag som har lett for å mugne. I friske tyttebær som ikke har vært fryst, finnes benzosyre både som fri syre og delvis bundet til glukose. Ved frysing blir den bundne benzosyra frigjort og bærene får en skarpere smak. Fryses tyttebær med sukker, blir de mindre skarpe i smaken. Tyttebær inneholder også mye pektin, noe som gjør at tyttebærsyltetøy lett blir stivt. Epler, pærer eller plommer sammen med tyttebær gir et ekstra godt syltetøy. Trollkrem og tyttebær med ris er tradisjonsrike desserter som mange bruker også i våre dager.

Tidligere lagret man tyttebær på tønner og tømte på kokt, men kaldt vann til det sto over bærene. Denne metoden ble en tid også brukt for tyttebær som ble eksportert. Hvis man koker tyttebærene, holder de seg godt uten tilsetning av sukker, og mosede og usukrede tyttebær ble tidligere mye brukt til kjøttretter. Tyttebærsaft som ikke var søtet ble mye brukt som drikke. I våre dager med rikelig tilgang på sukker, er det vanligere å safte og sylte tyttebær med sukker slik at smaken blir søtere.

Andre bruksområder for tyttebærplanten

Tyttebærlyngen er grønn hele året, og med de blanke bladene kan planten brukes til å binde dekorative kranser.

Tyttebæret kunne fungere som kalendermerke for skuronna. Når tyttebærene var modne, var det på tide å skjære havren. Ellers het det at mye tyttebærblomster om våren ville gi stor kornavling om høsten.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Personer med nyrebetennelse eller nyrestein bør være forsiktig med å spise tyttebær i medisinske doser, da de inneholder oksalsyre. På grunn av innholdet av arbutin (som er svakt giftig), bør ikke te av tyttebærblad brukes over lang tid eller i for kraftige doser.

 

Flere bilder av tyttebær
LITTERATUR
Bjertnæs, Aage: Groblad, meitemark og krutt. Kjerringråd og folkelig behandling i 1000 år.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag ASA 1997.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Hermansen, Pål: Vakre vekster i skog og eng.  Oslo, Universitetsforlaget 1988.
Høeg, Ove Arbo: Planter og tradisjon.  Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974.
Jonsson, Sune: Blomsterboken. Markens urter, lyng og trær.  Oslo, Teknologisk Forlag 1983.
Nielsen, Harald: Lægeplanter og trolddomsurter.  København, Politikens Forlag A/S 1976.
Skard, Olav: Ville vekster - røtter i kulturhistorien. Oslo, Landbruksforlaget 2003.
Ulltveit, Gudrun: Ville bær.  Oslo, Teknologisk Forlag 1995.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
Wicklund, Miriam: Kjerringråd i lange baner.  Oslo, Tiden Norsk Forlag A/S 1997.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 23.03.2016