|
MELBÆR |
|
Arctostaphylos uva-ursi |
| |
|
ANDRE NORSKE NAVN |
| Mjølbær,
Mildebær, Mjøltryt. |
| |
| VITENSKAPELIG NAVN
/ SYNONYMER |
| Arctostaphylos uva-ursi
(L.) Sprengel |
| Arbutus uva ursi L. |
|
Arctostaphylos adenotricha (Fern. & J. F.
Macbr.) A. & D. Löve & Kapoor |
|
Arctostaphylos officinalis
Wimm. |
| Uva-ursi uva-ursi (L.) Britt. |
| |
| NAVN
PÅ ANDRE SPRÅK |
| SVENSK: Mjölon,
Mjölbär. |
| DANSK: Hedemelbærris.
Melbærris, Bjørnebær, Stedsegrøn melbær. |
|
ISLANDSK: Sortulyng. |
| FINSK: Sianpuolukka. |
| ENGELSK: Bearberry,
Red Bearberry, Bear's Grape, Arbutus, Whortberry, Rockberry, Mountain Box,
Red Box, Uva-ursi, Kinnikinnik, Manzanita, Mountain Cranberry, Hog
Cranberry. |
| TYSK: Bärentraube,
Echter Bärentraube, Gewöhnliche Bärentraube,
Immergrüne Bärentraube. |
|
FRANSK: Busserole, Raisin d'ours. |
|
SPANSK: Gayuba. |
| |
| FAMILIE |
| Lyngfamilien (Ericaceaea). |
|
 |
|
Foto
©: Rolv Hjelmstad |
|
|
|
| BOTANISK
BESKRIVELSE |
| Melbær
er en vintergrønn halvbusk med krypende vekstform. Planten danner ofte
store tepper på marken. Melbærbladene er
små, læraktige, glatte og omvendt eggformede eller spatelformede. De er
opptil 3 cm lange og 1 cm brede, og har utagget kant. Undersiden er lys
grønn og fint nettåret (tyttebærblad er ovale og har prikker på
undersiden av bladene). I mai blomstrer plantene med
hvite eller lys rosa klokkeblomster i små knipper. På høsten modner de
tyttebærlignende bærene. De er spiselige, men tørre, smakløse og melaktige. |
|
|
|
| UTBREDELSE |
| Melbær er utbredt i
Nord-Europa, Nord-Asia og det nordlige Nord-Amerika.
I Norge finnes melbær over hele landet. Plantene vokser på tørre furumoer og lyngheier,
bergknauser og sandmark. |
|
|
|
| DROGER
/ ANVENDTE
PLANTEDELER |
| Uvae-ursi folium: Melbærblad. Drogen er luktfri og har en snerpende, besk smak. Bladene
samles lettest ved å bryte eller skjære av hele greiner og la bladene
tørke på greinene. De er da lette å raspe av. Innsamlingen kan
foretas fra blomstringstidens begynnelse til bærene begynner å
modnes, det vil si fra mai/juni til august/september. Melbær-te bør framstilles som
kaldtvannsuttrekk framfor som avkok, da blir det med mindre garvestoffer
som kan gi bivirkninger.
Melbær er i følge
Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som
legemiddel, og har således omsetningsrestriksjoner. |
|
|
|
| INNHOLDSSTOFFER |
| Planten inneholder fenolglykosidene arbutin og metylarbutin, med særlig høyt innhold i august. Dessuten inneholder
bladene mye garvestoffer, organiske syrer og litt eterisk olje. |
|
|
|
| URTENS
EGENSKAPER OG VIRKNING |
| Melbærblad har urindrivende, antiseptisk,
desinfiserende, mykgjørende og astringerende (sammentrekkende) egenskaper. |
|
|
|
|
URTEN
KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER |
| Urinveisinfeksjon,
blærekatarr, nyrebekkenbetennelse, ødemer, nyrestein og andre nyresykdommer. |
|
|
|
| OMTALE |
|
Navnet uva-ursi betyr bjørnedrue, og
Arctostaphylos betyr omtrent det samme. Siden middelalderen har melbær vært
ganske mye brukt i Norden. Først og fremst har man tydd til tørkede blad
av denne planten for å rense urinveiene.
Tidligere tiders
anvendelse av melbær
Melbær
nevnes i norrøne legebøker mot ”skjørbuk i munnen”. I en islandsk
trolldomsbok fra omkring 1400 anbefales det å bære en varm urtepose med melbær
på seg mot spøkelser. Etter det vi vet, var de såkalte ”Physicians of Myddfai” fra Wales (1200-tallet) de første som tok
i bruk melbærblad mot
blærebetennelse. Om dette var kjent også i Norden, vet vi ikke. Først
omkring 1760 omtales te av bladene mot urinveisinfeksjoner i tysk og østerriksk
skolemedisinsk litteratur. Melbær fikk snart en bred plass i europeiske
farmakopéer, og var offisinell i Norge fram til 1963.Slik virker
melbærblad ved urinveisplager
Melbær
er et utmerket eksempel på en urt hvor den effektive bruken er langt mer
komplisert enn bare å lage en urtete. Selv om den ofte drikkes som et
urindrivende middel, virker ikke urten spesielt fremmende på
vannlatingen, men fungere heller som et antiseptikum for urinveiene.
Bladene inneholder arbutin og metylarbutin som blir omdannet til
hydroquinon i tarmene. Etter at dette stoffet er absorbert av tarmene,
binder det seg til andre stoffer i urinen (hvis urinen er alkalisk) og
danner to nye kjemiske stoffer som dreper eller hemmer bakteriene i
urinveiene.
Anvendelse og
dosering
Bruk:
Vanligvis brukes ca. 10 g tørkede blad som får trekke i kaldt vann i 24
timer. Deretter fjernes bladene, og kaldinfusjonen småkoker ned til halvt
volum. Kaldtvannsuttrekk er å foretrekke framfor varmtvannsuttrekk, da det
gir mindre mengde garvestoffer som kan irritere magen. Lager man en urtete
på vanlig måte ved å trekke bladene i varmt vann, er anbefalt daglig
dose for en voksen person 3-12 g tørkede blad. Te av denne mengde
drikkes i flere omganger gjennom dagen. For at kuren skal være
effektiv, kreves det at urinen er basisk. Det kan oppnås ved å ta et par
teskjeer med natriumbikarbonat (natron) i et glass vann hver dag. I dag er bruken
av melbær begrenset, men enkelte alternative behandlere bruker urten ved
kronisk blærekatarr og for å forebygge urinveisinfeksjoner.
Melbær som homøopatmedisin
Fra
melbær framstilles det et homøopatisk preparat som kalles Uva ursi.
Dette benyttes ved kronisk blæreirritasjon, betennelser og steiner i
nyrene, forstørret prostata med urinveislidelser og ved
fordøyelsesproblemer og luftveisplager.
|
|
|
|
| ADVARSLER
/ BIVIRKNINGER / KONTRAINDIKASJONER |
| Melbær har et høyt innhold av garvestoffer som kan føre til
forstoppelse, magesmerter, kvalme og oppkast. Hvis man har en svak mage, bør man ikke bruke melbær, og drogen er generelt ikke anbefalt til barn. Langvarig bruk
av melbærblad kan gi leverskader.
Melbær må ikke gis under graviditet, da urten kan gi sammentrekninger i livmoren og føre til abort. |
|
|
|
| LITTERATUR |
|
Bruun,
Erik & Budde Christensen: Klassiske legeplanter.
Oslo, Aschehoug 1998. |
|
Christophersen, Erling:
Norske medisinplanter. Oslo, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) 1960. |
|
Forlaget Det
Beste: Våre medisinske planter.
Oslo, Det Beste A/S 1984. |
|
Foster, Steven: Herbs
for Your Health. A handy guide for knowing and using 50 common herbs.
Loveland, Colorado,
Interweave
Press 1996. |
|
Hoffmann, David: The
New Holistic Herbal. Boston,
Element Books Ltd. 1990. |
|
Hoppe,
Elisabeth: Dyrking og bruk av urter. Oslo, Mortensen 1992. |
|
Mills, Simon & Kerry Bone: Principles and Practice of Phytotherapy.
London, Churchill Livingstone 2000. |
|
Borchorst,
Georg: Urter og urtemedisin. København, Klitrose 1991. |
|
|
|
|
|
|
|
|
VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved
bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for
eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten
eller preparater hvor urten inngår.
|
|
©
Urtekilden |
|
Tekst
og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken
elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden. |
|
|
|
| |
| Denne siden
ble sist endret 27.04.2010 |
|
|
|
|
|