Tidligere tiders anvendelse av melbær

Slik virker melbærblad ved urinveisplager

Melbær er et utmerket eksempel på en urt hvor den effektive bruken er langt mer komplisert enn bare å lage en urtete. Selv om den ofte drikkes som et urindrivende middel, virker ikke urten spesielt fremmende på vannlatingen, men fungere heller som et antiseptikum for urinveiene. Bladene inneholder arbutin og metylarbutin som blir omdannet til hydroquinon i tarmene. Etter at dette stoffet er absorbert av tarmene, binder det seg til andre stoffer i urinen (hvis urinen er alkalisk) og danner to nye kjemiske stoffer som dreper eller hemmer bakteriene i urinveiene.

Anvendelse og dosering

Bruk: Vanligvis brukes ca. 10 g tørkede blad som får trekke i kaldt vann i 24 timer. Deretter fjernes bladene, og kaldinfusjonen småkoker ned til halvt volum. Kaldtvannsuttrekk er å foretrekke framfor varmtvannsuttrekk, da det gir mindre mengde garvestoffer som kan irritere magen. Lager man en urtete på vanlig måte ved å trekke bladene i varmt vann, er anbefalt daglig dose for en voksen person 3-12 g tørkede blad. Te av denne mengde drikkes i flere omganger gjennom dagen. For at kuren skal være effektiv, kreves det at urinen er basisk. Det kan oppnås ved å ta et par teskjeer med natriumbikarbonat (natron) i et glass vann hver dag. I dag er bruken av melbær begrenset, men enkelte alternative behandlere bruker urten ved kronisk blærekatarr og for å forebygge urinveisinfeksjoner.

Melbær som homøopatmedisin

Fra melbær framstilles det et homøopatisk preparat som kalles Uva ursi. Dette benyttes ved kronisk blæreirritasjon, betennelser og steiner i nyrene, forstørret prostata med urinveislidelser og ved fordøyelsesproblemer og luftveisplager.