|
MELBÆR |
|
Arctostaphylos uva-ursi |
| |
|
ANDRE NORSKE NAVN |
| Mjølbær,
mjolbær, mildebær, mjøltyt. SAMISK:
Beatnatjokŋa. |
| |
| VITENSKAPELIG NAVN
/ SYNONYMER |
| Arctostaphylos
uva-ursi (L.) Sprengel |
| Arbutus uva ursi L. |
|
Arctostaphylos adenotricha (Fern. & J. F.
Macbr.) A. & D. Löve & Kapoor |
|
Arctostaphylos officinalis
Wimm. |
| Uva-ursi uva-ursi (L.) Britt. |
| |
| NAVN
PÅ ANDRE SPRÅK |
| SVENSK: Mjölon,
Mjölbär. |
| DANSK: Hedemelbærris, Melbærris, Bjørnebær, Stedsegrøn
Melbær. |
|
ISLANDSK: Sortulyng. |
| FINSK: Sianpuolukka. |
| ENGELSK: Bearberry,
Red Bearberry, Bear's Grape, Arbutus, Whortberry, Rockberry, Mountain Box,
Red Box, Uva-ursi, Kinnikinnik, Manzanita, Mountain Cranberry, Hog
Cranberry. |
| TYSK: Bärentraube,
Echter Bärentraube, Gewöhnliche Bärentraube,
Immergrüne Bärentraube. |
|
FRANSK: Busserole, Raisin d'ours. |
|
SPANSK: Gayuba. |
| |
| FAMILIE |
| Lyngfamilien (Ericaceaea). |
|
|
|
|
| BOTANISK
BESKRIVELSE |
| Melbær
er en vintergrønn, krypende halvbusk som ligner
mye på tyttebær (Vaccinium vitis-idaea). Planten danner ofte
store tepper på marken. Melbærbladene er
små, læraktige, glatte og omvendt eggformede eller spatelformede. De er
opptil 3 cm lange og 1 cm brede, og har utagget kant. Undersiden er lys
grønn og fint nettåret (tyttebærblad er ovale og har prikker på
undersiden av bladene). I mai blomstrer plantene med
hvite eller lys rosa klokkeblomster i små knipper. På høsten modner de
tyttebærlignende bærene, som egentlig er steinfrukter. De er spiselige, men tørre, smakløse og melaktige. |
|
|
|
| UTBREDELSE |
| Melbær er utbredt i
Nord-Europa, Nord-Asia og det nordlige Nord-Amerika.
I Norge finnes melbær over hele landet. Plantene vokser på tørre furumoer og lyngheier,
bergknauser og sandmark. |
|
|
|
| DROGER
/ ANVENDTE
PLANTEDELER |
| Uvae-ursi folium: Melbærblad. Drogen er luktfri og har en snerpende, besk smak. Bladene
samles lettest ved å bryte eller skjære av hele greiner og la bladene
tørke på greinene. De er da lette å raspe av. Innsamlingen kan
foretas fra blomstringstidens begynnelse til bærene begynner å
modnes, det vil si fra mai/juni til august/september. Melbær-te bør framstilles som
kaldtvannsuttrekk framfor som avkok, for da blir det med mindre garvestoffer
som kan gi bivirkninger.
Det homeopatiske preparatet Uva ursi lages
av friske blader og skudd av melbærplanten, som hakkes og trekkes i alkohol før
væsken filtreres og potenseres.
Melbær er i følge
Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som
legemiddel, og har således omsetningsrestriksjoner. |
|
|
|
| INNHOLDSSTOFFER |
| Planten inneholder
kinoner (arbutin og metylarbutin), med særlig høyt innhold i august.
I bladene finnes ellers mye garvestoffer, flavonoider (quercitrin,
isoquercitin, myricacitrin, m.fl.), allantoin, harpiks, organiske syrer og litt eterisk olje. |
|
|
|
| URTENS
EGENSKAPER OG VIRKNING |
| Melbærblad har urindrivende, antiseptisk,
desinfiserende, mykgjørende og astringerende (sammentrekkende) egenskaper. |
|
|
|
|
URTEN
KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER |
| Urinveisinfeksjon,
blærekatarr, nyrebekkenbetennelse, ødemer, nyrestein og andre nyresykdommer. |
|
|
|
|
OMTALE AV MELBÆR |
|
 |
Tidligere tiders
anvendelse av melbær
Navnet uva-ursi betyr bjørnedrue, og
Arctostaphylos betyr omtrent det samme. Siden middelalderen har melbær vært
ganske mye brukt i Norden. Først og fremst har man tydd til tørkede blad
av denne planten for å rense urinveiene.
Melbær
nevnes i norrøne legebøker mot ”skjørbuk i munnen”. I en islandsk
trolldomsbok fra omkring 1400 anbefales det å bære en varm urtepose med melbær
på seg mot spøkelser. Etter det vi vet, var de såkalte ”Physicians of Myddfai” fra Wales (1200-tallet) de første som tok
i bruk melbærblad mot
blærebetennelse. Om dette var kjent også i Norden, vet vi ikke. Først
omkring 1760 omtales te av bladene mot urinveisinfeksjoner i tysk og østerriksk
skolemedisinsk litteratur. Melbær fikk snart en bred plass i europeiske
farmakopeer, og i Norge var apotekene pliktige til å kunne skaffe urten fram til 1963. |
Slik virker
melbærblad ved urinveisplager
Melbær
er et utmerket eksempel på en urt hvor den effektive bruken er langt mer
komplisert enn bare å lage en urtete. Selv om te av melbærblad ofte drikkes som et
urindrivende middel, virker ikke urten spesielt fremmende på
vannlatingen, men fungere heller som et antiseptikum for urinveiene.
Bladene inneholder arbutin og metylarbutin, som blir omdannet til hydrokinon i tarmene. Etter at dette stoffet er absorbert
i kroppen,
binder det seg til andre stoffer i urinen (hvis urinen er alkalisk) og
danner nye kjemiske forbindelser som dreper eller hemmer bakteriene i
urinveiene.
Anvendelse og
dosering
En anbefalt metode for å lage urtete av
melbærblad, er å bruke ca. 10 g tørkede blad som får trekke i inntil 1
liter kaldt vann i 24
timer. Deretter fjernes bladene, og kaldinfusjonen småkokes til
volumet er halvert. Kaldtvannsuttrekk er å foretrekke framfor varmtvannsuttrekk, da
man trekker ut mindre mengde med garvestoffer som kan virke irriterende
på magen. Lager man en urtete
på vanlig måte ved å trekke bladene i varmt vann, bruker man 1-2
teskjeer tørket urt til en stor kopp kokende vann og lar det trekke i
10-15 minutter før urten siles fra. En slik kopp drikkes inntil tre ganger
daglig, men husk at den totale mengden tørkede melbærblad som en voksen
person anvender daglig ikke bør overstige 12 g, og
at man ikke bruker denne teen sammenhengende
i mer enn én uke
om gangen. For at kuren skal være
effektiv, kreves det at urinen er basisk. Det kan oppnås ved at man spiser
mye grønnsaker, og/eller tar 1-2
teskjeer natriumbikarbonat (natron) eller et annet basedannende
kosttilskudd i et glass vann daglig. I våre dager er bruken
av melbær begrenset, men enkelte alternative behandlere anvender urten ved
kroniske blærekatarrer der andre midler ikke har virket godt nok, eller for å forebygge urinveisinfeksjoner.
En annen urt som har
hydrokinon som
hovedvirkestoff og som derfor
virker på tilsvarende måte som melbær, er
bittergrønn (Chimaphila umbellata).
Bittergrønn inneholder
mindre garvestoffer, er mindre irriterende på kroppen og er et
kraftigere urindrivende middel enn melbær, noe som gjør at den passer
bedre for langtidsbruk. Men siden bittergrønn er en sjelden og fredet
plante i Norge, slik at den kan være vanskelig å skaffe, tyr vi her i
landet oftest til melbærblad som et kraftigvirkende middel ved
gjenstridige betennelser i urinveiene.
Melbær som homeopatmedisin
Av
melbærplanten framstilles det et homeopatisk preparat som kalles Uva ursi.
Dette benyttes i første rekke ved kronisk blæreirritasjon og betennelser og steiner i
nyrene, men kan også være aktuelt å bruke ved forstørret prostatakjertel,
fordøyelsesproblemer og luftveisplager.
|
|
|
| Advarsler,
bivirkninger og kontraindikasjoner
Melbærblad har et svært høyt innhold av garvestoffer,
og disse kan føre til
forstoppelse, magesmerter, kvalme og oppkast hvis man inntar større
mengder urtete som er laget som varmtvannsuttrekk av bladene. Har man en svak mage, bør man derfor ikke bruke melbær, og drogen er generelt ikke anbefalt til barn.
Siden hydrokinon er giftig i store doser, kan langvarig bruk
av melbærblad være skadelig.
Melbærblad må ikke brukes under graviditet, da urten kan gi sammentrekninger i livmoren og føre til abort. |
|
|
|
Les også artikkelen
Melbærblad mot blærekatarr, skrevet av Rolv Hjelmstad. |
|
|
|
| LITTERATUR |
|
Bruun,
Erik & Budde Christensen: Klassiske legeplanter.
Oslo, Aschehoug 1998. |
|
Christophersen, Erling:
Norske medisinplanter. Oslo, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) 1960. |
|
Forlaget Det
Beste: Våre medisinske planter.
Oslo, Det Beste A/S 1984. |
|
Foster, Steven: Herbs
for Your Health. A handy guide for knowing and using 50 common herbs.
Loveland, Colorado,
Interweave
Press 1996. |
|
Hoffmann, David: The
New Holistic Herbal. Boston,
Element Books Ltd. 1990. |
|
Hoffmann, David: Medicinal Herbalism. The Science and Practice of Herbal
Medicine. Rochester, Healing Art Press 2003. |
|
Hoppe,
Elisabeth: Dyrking og bruk av urter. Oslo, Mortensen 1992. |
|
Lockie, Andrew: Homeopati.
Oslo, N.W. Damm & Søn AS 2002. |
|
Mabey,
Richard: Politikens bog om helbredende urter.
Politikens Forlag 1989. |
|
Mills, Simon & Kerry Bone: Principles and Practice of Phytotherapy.
London, Churchill Livingstone 2000. |
|
Borchorst,
Georg: Urter og urtemedisin. København, Klitrose 1991. |
|
|
|
|
VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved
bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for
eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten
eller preparater hvor urten inngår.
|
|
©
Urtekilden |
|
Tekst
og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken
elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden. |
|
|
|
| |
| Denne siden
ble sist endret 25.07.2011 |
|
|
|
|
|