Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > ÅKERSVINEROT  

ÅKERSVINEROT
Stachys palustris
 
ANDRE NORSKE NAVN
Svindill, svinekjenne, galtatonn, griserot, purkrot m.fl.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Stachys palustris L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Knölsyska.
DANSK:  Kær-Galtetand, Galtetand.
FINSK:  Peltopähkämö, Suopähkämä.
ENGELSK:  Marsh woundwort, Woundwort, Clown's woundwort, Downy woundwort, Hedge nettle, Marsh betony, Marsh stachys.
TYSK:  Sumpf-Ziest, Schweinzrübe.
FRANSK:  Épiaire des marais.
SPANSK:  Espiga palustre.
 
FAMILIE
Leppeblomstfamilien (Lamiaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av åkersvinerot

BOTANISK BESKRIVELSE
Åkersvinerot er en flerårig, mattgrønn urt som kan bli opptil en meter høy. Karakteristisk for planten er de underjordiske stengelutløperne, som er hvite og leddete, og som om høsten sveller opp mellom leddene. Om disse opplagsknollene blir isolert, ved at de tynnere partiene av rotutløperne dør eller blir ødelagt gjennom jordbearbeiding, kan hvert ledd vokse opp til en ny plante.  Planten sprer seg således lett vegetativt og kan bli et besværlig ugras. Blomsterstengelen er opprett og oftest ugreina. De silkehårete bladene sitter motsatt og er langsmale, opptil 10 cm lange og med tannet kant. De nederste bladene har kort bladskaft, mens de øvre er uskaftet. Åkersvinerot blomstrer fra juli til september med rosa blomster som sitter i en akslignende blomsterstand. Blomstene er toleppete med hårete ytterside. De er vanligvis blekt rosarøde med mørkere tegninger på underleppen, men helt hvite blomster kan også forekomme, selv om det er sjelden. Planten lukter vondt, men ikke så ille som den nærstående arten skogsvinerot (Stachys sylvatica).
 
UTBREDELSE

Åkersvinerot er en art med flere underarter. Totalt har arten en sirkumboreal utbredelse. Den underarten som finnes i Norge (Stachys palustris ssp. palustris) har sin naturlige utbredelse i Europa og Vest-Asia. I Norge er åkersvinerot nokså vanlig i lavlandet nord til Trøndelag, men vokser også spredt videre nordover til Nordland og Troms. Planten foretrekker fuktige voksesteder, som tangvoller, strandkanter, grøfter, beitemark og fuktig åkerjord.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Til medisinske formål benyttes de overjordiske delene av planten. De blir høstet om sommeren når planten er i ferd med å komme i blomst, og urten kan tørkes for seinere bruk. Som mat og dyrefôr er det de små oppsvulmede knollene på rotutløperne som benyttes. Utløperne dras forsiktig opp, og knollene kan spises friske eller tørkes for seinere bruk i f.eks. supper og gryteretter. De har en god, nøtteaktig smak. Når de er tørre kan de også males til mel som kan brukes som konsistensgiver i mat.

Åkersvinerot er ikke nevnt i Urtelisten fra Statens legemiddelverk, men den nærstående arten legebetonie (Stachys officinalis) er klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt.
 
INNHOLDSSTOFFER

Lite informasjon er funnet om innholdsstoffene i åkersvinerot, men urten inneholder bl.a. en eterisk olje, bitterstoffer (iridoidene harpagid og acetylharpagid), flavonoider (basert på isoscutellarin, palustrinosid m.fl.), betainer (stachydrin og betonicin) og garvestoffer (rosmarinsyre og andre kaffeinsyrederivater). Rotknollene inneholder inulin og sukkerstoffet gallaktose.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Aromatisk, bittert styrkemiddel, antioksidant, antiseptisk, betennelseshemmende, astringerende (sammentrekkende), blodstillende, sårhelende, menstruasjonsdrivende, slimløsende, krampeløsende, beroligende og nervestyrkende.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Urten kan brukes ved ytre og indre blødninger, sår, mindre skader, krampeaktige smerter, leddsmerter, artrose, gikt, diaré, dysenteri, kolikk, appetittløshet, menstruasjonsplager som uteblitt menstruasjon, epilepsi, feber, søvnløshet, nervøsitet og svimmelhet.

 
OMTALE AV ÅKERSVINEROT

Tradisjonell bruk av åkersvinerot som medisin

På samme måte som den nært beslektede arten skogsvinerot (Stachys sylvatica) hadde åkersvinerot i eldre tider høy anseelse som botemiddel mot alle slags sår, både utvortes og innvortes. Det er grunnen til at urten på engelsk heter woundwort (sårurt). Urten kan i frisk tilstand legges direkte på sår, og blødningen vil stanse. Den kan på sår også brukes i form av kompress eller liniment. Åkersvinerot inneholder en eterisk olje som virker krampeløsende og antiseptisk. Derfor har urten vært brukt i behandling av svimmelhet, lette kramper, gikt og smerter i leddene. Innholdet av garvestoffer i urten gjør at den med hell kan brukes til å dempe diareer og dysenteri.

Rotknollene kan brukes som mat for både folk og dyr

I mange land, også i Norden, har rotknollene av åkersvinerot vært samlet og brukt til fôr, særlig til griser og høns. Dette gjenspeiles i navnet svinerot, og i mange dialektnavn som også begynner på gris- eller svin-. Høeg forteller at grisene rotet opp knollene, og at røttene er kjent som bra mat for griser, høns og kuer. Som menneskeføde kan det virke som om rotknollene har vært lite brukt her i landet, og de ble nok først og fremst spist under nødsår, noe vi kjenner til fra Sverige og Finland. Rotknollene, som inneholder den enkle sukkerarten galaktose og stoffet inulin, kunne kokes i supper og gryter, eller tørkes og males til mel som kunne blandes med kornmel. De unge skuddene av åkersvinerot kan om våren kokes og spises som asparges, men fullt utvokste stengler smaker beskt.

Anvendelse og dosering

Utvortes brukes frisk urt som sårhelende middel ved behov. Innvortes kan åkersvinerot brukes i form av urtete eller tinktur. Teen lages ved å helle en kopp kokende vann over en teskje tørket urt og la det trekke i 10-15 minutter. Dette kan drikkes tre ganger daglig. Av tinktur kan man ta 1-2 ml tre ganger daglig.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Jeg har i tilgjengelig litteratur ikke funnet noen advarsler eller opplysninger om mulige bivirkninger eller kontraindikasjoner når det gjelder åkersvinerot. Arten er imidlertid nært beslektet med legebetonie (Stachys officinalis), og det kan være lurt å kikke på advarslene som er gitt for denne arten.

 

Flere bilder av åkersvinerot
LITTERATUR
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Duke, James A.: Handbook of Medicinal Herbs.  Boca Raton, Florida, CRC Press 2002.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Hoffmann, David: The New Holistic Herbal.  Boston, Element Books Ltd. 1990.
Høeg, Ove Arbo: Planter og tradisjon.  Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974.
Jonsson, Sune: Blomsterboken. Markens urter, lyng og trær.  Oslo, Teknologisk Forlag 1983.
Källman, Stefan: Vilda växter som mat och medicin.  Västerås, ICA bokförlag 2006.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
Potterton, David (ed.): Culpeper's Colour Herbal.   Berkshire, Foulsham 2007.
Skenderi, Gazmend: Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc. Constituents, Properities, Uses, and Caution.  Rutherford, New Jersey, Herbacy Press 2003.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 26.09.2016