Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > SLÅPETORN  

SLÅPETORN
Prunus spinosa
 
ANDRE NORSKE NAVN
Slåpe.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Prunus spinosa L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Slån, Slånbär.
DANSK:  Slåen, Slåentorn.
ISLANDSK:  Þyrniplóma.
FINSK:  Oratuomi.
ENGELSK:  Blackthorn, Sloe.
TYSK:  Schlehdorn, Schlehe, Schwarzdorn, Dornschlehe.
FRANSK:  Prunellier, Prunier épineux, Epine noire.
SPANSK:  Endrino.
 
FAMILIE
Rosefamilien (Rosaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av slåpetorn
Slåpetorn avbildet på frimerker

BOTANISK BESKRIVELSE

Slåpetorn er en løvfellende, rikt forgreinet og svært tornete busk som normalt blir 1-2 m høy. Siden planten utvikler rikelig med rotskudd, danner slåpetorn ofte tette og ugjennomtrengelige kratt. Greinene har mørkebrun eller svart bark og dunhårete årsskudd. Bladene er ovale, bredest overfor midten, mattgrønne på oversiden og hårete på undersiden, og fint sagtaggete i kanten. De tallrike hvite blomstene sitter enkeltvis eller parvis, er 10-15 mm i diameter, og springer ut før løvsprett. Fruktene er runde steinfrukter med ett frø. De er 10-15 mm i diameter, blådugget svarte, og har en svært besk, syrlig og skarp smak. Smaken mildnes noe etter at fruktene har fått noen frostnetter.

 
UTBREDELSE OG DYRKING

Viltvoksende i hele Europa (unntatt lengst nord), Vest-Asia og Nord-Afrika. I Norge vokser slåpetorn på tørre bakker og i skogsbryn i lavlandet omkring Oslofjorden og videre sørover langs kysten til Kristiansand. Den finnes også på noen få spredte lokaliteter i Rogaland og Sunnhordland. Slåpetorn kan dyrkes som hageplante lenger nord enn det naturlige utbredelsesområdet. Den kan brukes til hekk, men har lett for å sette rikelig med rotskudd og har derfor ikke fått særlig stor anvendelse til slikt bruk.

Slåpetorn kan formeres med frø. De trenger 2-3 måneders kuldebehandling for å spire, derfor er det greit å så frøene når de er modne om høsten og la frøpottene stå ute om vinteren, likevel det kan ta inntil 18 måneder før frøene spirer. Slåpetorn kan også formeres med halvharde stiklinger med hæl, som tas i juli eller august. Den enkleste formeringsmåten er imidlertid å grave opp rotskudd fra allerede etablerte planter når de er i hvileperioden, og plante disse direkte på det nye voksestedet.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Pruni spinosae flores: Slåpetornblomster. Pruni spinosae fructus: Tørkede modne frukter av slåpetorn. Pruni spinosae cortex: Slåpetornbark. Blomstene samles kort tid etter at de har åpnet seg. De plukkes i tørt vær, tørkes raskt og oppbevares i tette bokser. Barken skrelles av i mai måned og tørkes ved normal temperatur. Bladene samles i juni, når de har det høyeste innholdet av aktive stoffer. Fruktene samles i september eller oktober før de blir overmodne, men de bør ha fått en frostnatt på seg før de plukkes, for da mister de noe av bitterheten. Tørk dem (uten stilker) til de er harde, og kast alle frukter som har blitt myke eller brune. Slåpetorn samles mest i land i Øst-Europa, hovedsakelig fra viltvoksende planter. Drogene har en egenartet duft og bitter smak.

Slåpetorn er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt.

 
INNHOLDSSTOFFER

Slåpetornblomster inneholder flavonglykosider, et cyanogent glykosid (nitrilglykosid, som ved hydrolyttisk spalting gir blåsyre, benzaldehyd og sukker), garvestoffer og vitamin C (i friskt materiale). Fruktene inneholder blåsyreglykosid (særlig kjernene), rikelig med garvestoff, organiske syrer, pektin, sukkerstoffer, vitamin C og andre stoffer. Analyser har vist at mengden av noen mineraler per 100 g frisk slåpetornfrukt er som følger: 187 mg kalium, 61 mg kalsium, 20 mg magnesium, 3 mg mangan, 0,2 mg sink og 0,9 mg jern. Jerninnholdet er over gjennomsnittet for 14 analyserte bærslag. Fruktsaften har en pH-verdi på 3,3.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Te av tørkede blomster virker mildt avførende, urindrivende, slimløsende og svettedrivende. Uttrekk av frukten virker astringerende (sammentrekkende), hostestillende og urindrivende. Uttrekk av slåpetornbark har krampeløsende og febernedsettende virkning. 

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Blomstene brukes innvortes ved forkjølelse og andre infeksjoner i de øvre luftveier, dårlig fordøyelse, kolikk, mye tarmgass, væskeopphopninger, nyre- og blæreproblemer, utslett knyttet til forstoppelse, gikt og revmatisme. Fruktsaften (eller avkok av fruktene) brukes blødninger, diaré og annen unormal væskeflyt, og som gurglevann til munnrens og ved mindre betennelser i munn, tannkjøtt og hals. Barken kan brukes mot koldfeber, astma og bronkitt.

 
OMTALE AV SLÅPETORN

Slåpetorn som medisinplante

Slåpetorn tilhører planteslekta Prunus, og i likhet med de fleste medlemmer av denne slekta inneholder slåpetorn (særlig bladene og fruktsteinene) et stoff som kan omdannes til blåsyre. Ved bruk av blomster, blad, bark eller frukt i moderate mengder skulle dette imidlertid ikke by på problemer. I små mengder er blåsyre vist å kunne stimulere åndedrettet og fremme fordøyelsen, og er også påstått å være til nytte ved behandling av kreft. I for store doser kan stoffet imidlertid forårsake lammelser av åndedrettet og til og med død.

Innholdet av garvestoffer i slåpetorn stort, og det er blant annet det som gjør at slåpetorn er anvendelig som legeplante. Fruktene (slåpene) er nok den delen av planten som oftest har blitt brukt medisinsk. De virker astringerende (sammentrekkende) og bindende, og kan derfor anvendes ved blødninger, diaré og annen unormal væskeflyt. Avkok av tørkede frukter, eller saften av friske frukter, kan brukes som munnvask nå man har sår i munnen og tannkjøttet eller betennelser i halsen. Man kan også bruke avkok av blad og bark til dette formålet.

Anvendelse av slåpetornbark

Barken på slåpetornbuskene er spesielt rik på garvestoffer og er derfor blitt brukt som stoppende middel i naturmedisinen. Den ble tidligere også anvendt som et middel mot milde malariaformer, det man før i tiden kalte for koldfeber. Slåpetornbark virker også krampeløsende, og dette kan utnyttes ved behandling av bronkitt og astma. En te kan lages av én teskje opphakket og tørket bark til en kopp kokende vann. Dette får stå tildekket til det er avkjølt. Så siles teen og varmes opp på ny sammen med litt honning. En kopp av denne teen kan drikkes to til tre ganger daglig.

Blomster og blad av slåpetorn som medisin

Et uttrekk av blomstene skal derimot virke mildt avførende, og kan dessuten bidra til å dempe kolikk som skyldes tarmgass. En slik urtete er derfor blitt brukt som et mildt avføringsmiddel. Andre egenskaper som er tillagt slåpetornblomstene, er at de skal virke slimløsende, urindrivende og svettedrivende. I folkemedisinen har de derfor også vært anvendt ved forkjølelser, mye tarmgass, urinveislidelser som blærekatarr og steiner i urinveiene, revmatisme og gikt.

Uttrekk av bladene skal kunne hjelpe mot uren hud. Det er sannsynlig at det også her er garvestoffenes sammentrekkende virkning som gir virkning. Et gammelt skjønnhetsråd hvis man ville bli kvitt fregner, var å drikke slåpeblomstte, og det hjalp særlig godt hvis man også badet ansiktet i teen.

Anvendelse og dosering

En te lages av 1-2 g tørkede blomster, og man kan drikke 1-2 kopper av den i løpet av dagen eller natta. For å behandle betennelser i munn og hals, lager man et avkok av slåpetornbark eller tørkede frukter. Avkoket lages ved f.eks. å koke 20 g tørket bark i ½ liter vann i 20 minutter. Man kan også bruke saft av friske frukter som gurglevann. En spritekstrakt laget av de tørkede fruktene brukes til behandling av diaré. Tinkturen lager man ved å la 25 g frukter ligge i 125 ml sprit i tre dager. Ta en teskje av denne tinkturen i litt vann to ganger daglig.

Slåpetorn til mat og drikke

Slåpetorn er i slekt med kirsebær og plommer, og fruktene har i lange tider vært brukt i husholdningen, men kanskje ikke så mye her i landet som lenger sørover i Europa. De har en sur og snerpende smak, men blir mildere og søtere etter at de har vært utsatt for en frostnatt eller to. Alternativt kan man legge bærene i en fryseboks i noen dager. Slåpetornfrukter brukes først og fremst i velsmakende drikker som saft, likør og snapser, men kan også anvendes til gelé og syltetøy. Kjernen fjernes ved å klemme i stykker fruktene. Når man koker fruktene, løser mesteparten av næringen seg i vannet, derfor bør man innta både frukten og kokevannet.

Anvendelse av slåpetorn til praktiske formål

Siden barken av slåpetorn har så høyt garvesyreinnhold, har den i mange land tidligere blitt brukt til garving av lær. Barken ble dessuten brukt til å lage blekk. Den kunne også brukes til plantefarging, fordi den sammen med lut gir ull en gul eller rød farge. Greintornene ble i eldre tider benyttet som knappenåler.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Friske blomster og fruktkjerner av slåpetorn inneholder et cyanogent glykosid (prunasin), som hydrolyseres av enzymet ß-glukosidase til blåsyre, glukose og benzaldehyd. Frigjøringen av blåsyre er avhengig av at det nevnte enzymet og vann er til stede. Selv om blåsyre er en gift, er det ikke nødvendigvis farlig å innta urter med prunasin, da hydrolyseringen i fordøyelsessystemet og leveren fører til at bare små mengder blåsyre blir frigjort, og kroppen avgifter dette ganske raskt. Dødelig dose av blåsyre på husdyr er erfart når dyrene ble gitt blad av ville kirsebær i en dose som tilsvarte et inntak av omkring 2 mg blåsyre per kilo kroppsvekt.

Husk at hostedempende midler bare skal brukes når det er behov for dem, og inntaket bør begrenses så raskt som mulig. Langvarig bruk av hostemidler som inneholder cyanider (selv om innholdet er lavt), bør unngås. Bortsett fra dette, har jeg ikke funnet advarsler mot bruk av slåpetorn, verken frukter eller bark, men anbefalt dosering bør altså ikke overskrides.

 

Flere bilder av slåpetorn Foto © Lise Wang

LITTERATUR
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses. London, Dorling Kindersley 2002.
Bruun, Erik & Budde Christensen: Klassiske legeplanter.  Oslo, Aschehoug 1998.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Grey-Wilson, Christopher og Marjorie Blamey: Teknologisk Forlags Store Illustrerte Flora for Norge og Nord-Europa. Oslo, N.W. Damm & Søn a.s - Teknologisk Forlag 1992.
Jonsson, Sune: Blomsterboken. Markens urter, lyng og trær.  Oslo, Teknologisk Forlag 1983.
Källman, Stefan: Vilda växter som mat och medicin. Västerås, ICA bokförlag 2006.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter. Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
McGuffin, Michael, Christopher Hobbs et.al.: American Herbal Products Association's Botanical Safety Handbook.  Boca Raton, Florida, CRC Press 1997.
Mills, Simon & Kerry Bone: The Essential Guide to Herbal Safety. St. Louis, Elsevier 2005.
Nielsen, Harald: Planter i folkemedisinen.  Oslo, J. W. Cappelens Forlag A/S 1977.
Potterton, David (ed.): Culpeper's Colour Herbal. Berkshire, Foulsham 2007.
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature. Leicester, Blitz Editions 1998.
Ulltveit, Gudrun: Ville bær.  Oslo, Teknologisk Forlag 1995.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World. Portland, Oregon, Timber Press 2004.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 08.10.2016