|
Slektsnavnet Pinguicula
kommer av det latinske ordet pinguis, som betyr fett. Det viser til
bladenes tykke, fettaktige utseende. Tettegras er en av våre insektetende
planter. Bladene er på oversiden belagt med et slimlag som inneholder er
rekke enzymer. De slimproduserende kjertlene består av 8-32 celler som
danner et kuleformet kjertelorgan. Dette sitter på enden av en stilk,
som igjen er festet til bladoverflaten. På bladenes overside finnes det
i tillegg små enzymproduserende kjertler, som mangler stilk og består av
bare 2-8 celler, men er til gjengjeld langt mer tallrike enn
slimkjertlene.
Til sammen danner slimet og
enzymene et væskelag rundt små insekter som kryper opp og setter seg
fast på bladoverflaten. Væsken har også en såpelignende effekt slik at
den kommer i direkte kontakt med overflaten på insektene, som i
utgangspunktet er vannavstøtende. Enzymene i væsken bryter så ned de
ulike insektdelene, og nedbrytingsproduktene blir gradvis tatt opp av de
enzymproduserende cellene, som således har evne til både å skille ut og
ta opp organiske stoffer. På denne måten kan tettegrasplanten
nyttiggjøre seg nitrogen og andre energirike forbindelse fra insektene,
og vil derfor kunne vokse på steder med lite næringsstoffer i jorda. Det
er også en hypotese at tettegrasbladene har en lys grønnfarge fordi de
ikke trenger å produsere så mye sukker som andre planter.
Folkemedisinsk
anvendelse av tettegras
Tettegras ble en del
anvendt i folkemedisinen. Bladene har vært smurt på sår og vorter. Det
samme har man gjort mot ulike utslett som eksem og ringorm. Man kunne også
lindre kløen etter insektstikk ved å gni på slimet fra bladene. Fra Wales
i England er det rapportert at tettegras er blitt brukt som et kraftig avføringsmiddel.
Urten er også brukt som hårmiddel. Man kunne enten gni bladene i håret
for å få en vakker gul farge, eller man brukte et avkok av tettegras til
hårvask. Avkok av bladene kokt sammen med fløte eller annet fett, er
blitt brukt som salve på såre kuspener når man hadde buskapen på
fjellet om sommeren.
Medisinske
egenskaper
Tettegras har en krampeløsende
effekt, og selv om urten i våre dagers urtemedisin er lite brukt, kan
bladene anvendes som et hostedempende middel. Urtete laget av tettegras
kan lindre kronisk hoste, kikhoste og andre sykdommer i luftveiene. Dette
samsvarer med bruken av rundsoldogg (Drosera rotundifolia), som også
er en insektfangende plante med mye seigt slim på bladene.
Et homeopatisk middel er
blitt laget av tettegras. Dette brukes til behandling av kikhoste og nervøse
irritasjoner i halsen.
Å lage
tettemelk med tettegras
Tettemelk er en
type surmelk med lange tradisjoner i Norden. Den er svært seigtflytende
og kan trekkes ut i lange tråder. Tidligere var dette et typisk
gårdsprodukt, men fås i dag kjøpt som tjukkmjølk fra Rørosmeieriet. Det
er en vanlig oppfatning at man brukte tettegras for å lage tettemelk.
Prosessen skjedde ved at man la bladene fra noen tettegrasplanter på
bunnen av bøtta, før spenevarm melk blir helt over. Etter å ha stått i
to-tre dager, skulle melka bli sur og seig, og kunne holde seg lenge.
Det er mange som har etterprøvd denne metoden å lage tettemelk på, uten
å ha lykkes, noe som har sådd tvil om det i det hele tatt lar seg gjøre
å lage ekte tettemelk ved hjelp av planten tettegras.
I eldre tid var
det nødvendig å syrne melka for å få den til å holde seg lenge slik at
den kunne lagres, særlig om vinteren da kyrne melket lite. I den
sammenhengen var tettemelk et utmerket produkt. Når man i våre dager
skal lage ulike surmelksprodukter, tilføres melken en startkultur i form
av syrnet melk fra en tidligere produksjon. Ulike bakteriekulturer gir
produkter med forskjellig smak og konsistens. Når melk syrner, vil den
økte surhetsgraden føre til at melkeproteinene (ostemassen, kaseinet)
koagulerer og gjør melken tykk. Etter hvert vil den utfelte ostemassen
løpe sammen og skille seg fra mysen. Man kan påskynde utfellingen ved å
tilsette løype, som er enzymer som får ostemassen til å løpe sammen
uavhengig av om melken er sur eller ikke.
Tettemelk er en
form for "kulturmelk" som bare kjent fra Norge, nordlige deler av
Sverige og vestlige deler av Finland. Det mest karakteristiske ved
tettemelk er den seige konsistensen, og mange har trodd at seigheten har
sammenheng med de slimete bladene til tettegras, noe som ikke stemmer.
Som med andre former for kulturmelk, lages tettemelk ved å tilføre en
startkultur fra en tidligere produksjon. Dette kalles å tette melken, og
startkulturen kalles tette. Navnet tettemelk kan derfor tolkes som
"tettet melk" eller "kulturmelk". Tette inneholder flere typer
mikroorganismer, blant annet slimdannende laktokokker (Lactococcus
lactis subsp. cremoris) som gjør melken seig. Den
tradisjonelle måten å lage tettemelk på, var å sile melk i melkekoller
som var innsatt med tette, og så sette melken til side en dag eller to.
Når melken var ferdig, måtte man ta fra litt tette til neste gang.
Tetten ble som regel oppbevart i en egen kopp, og måtte fornyes med
jevne mellomrom.
Flere skriftlige
beretninger fra 1700-tallet, bl.a. av
Linné, forteller at
man lagde tettemelk med tettegras. Bruk av tettegras ble imidlertid
omtalt som en reserveløsning når man ikke hadde tette for hånden. I
flere forsøk som ble gjennomført på 1900-tallet mislyktes man i å
produsere ekte tettemelk ved å bruke tettegras, og det ble derfor
konkludert med at for å få til ekte tettemelk, måtte man tilsette
en startkultur av tette til melken. Men til tross for at de fleste
forsøk på å lage tettemelk fra tettegras mislykkes, foreligger det også
rapporter om vellykte forsøk. Derfor kan man ikke helt utelukke at det
kan forekomme tettegrasplanter med slimdannende laktokokker, og
at dette kan være grunnlaget for tradisjonen. Det er imidlertid lite som
tyder på at dette er vanlig, og det må i beste fall ha vært en meget
usikker metode for å få tak i tettekultur, sammenlignet med å låne tette
av hverandre.
Tettegras er en
insektetende plante og skiller ut fordøyelsesenzymer som får melk til å
koagulere. Siden det ikke er så lett å skille mellom melk som tykner ved
syrning og melk som løper sammen på grunn av enzympåvirkning, og ved at
begrep som "tette" og "løype" har vært brukt om hverandre, kan navnet
tettegras tolkes som "løypegras", og planten kan ha vært brukt som løype
for å felle ut ostemassen.
Ove Arbo Høeg
(1974) skriver at på Vestlandet kalte de tettegras for mjølkekross.
De la bladrosetten i bøtta første gang de melket kyrne ute om våren, noe
som skulle gi rikelig med smør til sommeren. Tilsvarende kan det tenkes
at planten har vært brukt i tettemelk, ikke som en erstatning for tette,
men som et magisk middel for å påskynde syrningsprosessen. |
