Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > LEGESTEINKLØVER  

LEGESTEINKLØVER
Melilotus officinalis
 
ANDRE NORSKE NAVN
Lækjesteinkløver.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Melilotus officinalis (L.) Lam.
Melilotus arvensis Wallr.
Melilotus diffusa Koch ex DC.
Melilotus vulgaris Eat. & Wright
Trifolium officinale L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SAMISK:  Dábálaš miehtaluovvar.
SVENSK:  Gul sötväppling, Sötväppling, Äkta sötväppling, Melotengräs.
DANSK:  Mark-Stenkløver, Høj Stenkløver, Stenkløver.
ISLANDSK:  Gulur steinsmári.
FINSK:  Rohtomesikkä.
ENGELSK:  Ribbed melilot, Yellow melilot, Common melilot, Corn melilot, Sweet clover, Yellow sweet clover, Yellow clover, King's clover, Hay flower.
TYSK:  Echter Steinklee, Gelber Steinklee, Gewöhnlicher Steinklee, Honigklee, Gebräuchlicher Honigklee, Goldklee, Bärenklee, Schotenklee, Melilotenklee, Mottenklee.
FRANSK:  Melilot officinal, Mélilot jaune, Couronne royale.
SPANSK:  Alfombrilla, Cornilla real, Meliloto, Trébol de olor.
 
FAMILIE
Ertefamiien (Fabaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av legesteinkløver

BOTANISK BESKRIVELSE

Legesteinkløver er en toårig urt (men kan oppføre seg som ettårig hvis den sås tidlig om våren). Plantene blir fra 30 til 150 cm høye. Stenglene er runde, furete, forgreinete og grønne. Bladene er trekoplede, med avlange småblad som er ujevnt tannete og med nerver helt ut i bladtennene. De er mellomgrønne av farge, med noe lysere underside. Blomstene er honningduftende, hengende og sitter 30-70 sammen i lange akslignende klaser. De er gule i starten, men blir blekere mot slutten av blomstringstiden. Frøene sitter i små, brune, eggformede og rynkete belger, vanligvis med ett frø i hver.

 
UTBREDELSE OG DYRKING

Legesteinkløver er naturlig utbredt i tempererte områder av Europa, Asia og Nord-Afrika. I tillegg er arten forvillet i Nord-Amerika, og kan finnes som ugras og på veikanter også i andre deler av verden. I Norge er arten opprinnelig innført, men finnes nå ganske vanlig langs veikanter og åkerkanter på Østlandet nordover til Åmot i Hedmark og Lillehammer i Oppland. Ellers finnes legesteinkløver spredt eller sjelden i kyststrøk nordover til Nord-Trøndelag, og med enkelte tilfeldige forekomster lenger nordover i landet.

Legesteinkløver er enkel å dyrke. Plantene formeres med frø som sås om høsten eller våren. Arten er lite kravfull, og trives i en veldrenert eller tørr jord, på voksesteder i full sol eller halvskygge.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Meliloti herba: Friske eller tørkede blad og blomstrende skudd av legesteinkløver. Man samler de overjordiske delene av planten fra juli til september. De blomstrende toppene (20-25 cm lange) skjæres av med kniv eller saks og tørkes raskt ved temperaturer opptil 35 °C. Den tørkede drogen må oppbevares i mørke og tette beholdere for å unngå at kumarinene forsvinner. Drogen har bitter smak og en høylignende duft (som skyldes innholdet av kumariner). Frisk eller tørket urt brukes til kompresser, uttrekk og tinkturer.

Det homeopatiske middelet Melilotus lages av legesteinkløver. De finhakkede, friske blomstrende toppene får trekke i alkohol, og væsken blir seinere potensert.

Legesteinkløver er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som legemiddel, og har således omsetningsrestriksjoner.
 
INNHOLDSSTOFFER

Friske planter av legesteinkløver inneholder kumarinsyreglykosider (inklusive melilotosid) som ved tørking hydrolyserer og gir den karakteristiske lukten av høy. I tørket plantemateriale finnes 0,4-0,9 % frie kumariner dannet fra kumarisyren ved tørking (3,4-dihydrokumarin, melilotol, melilotin), hydroksykumariner (bl.a. umbelliferon, scopoletin, herniarin og fraxidin), flavonoider (bl.a. kampferol- og quercetin-glykosider), triterpene saponiner (bl.a. azukisaponin-V-karboksylat, azukisaponin II, aglykonene soyasapogenolene B og E, melilotigenin, astragalosid VIII og wisteriasaponin D), spor av eterisk olje med en kompleks sammensetning, vitamin C, harpiks, garvestoffer og slimstoffer. Hvis plantematerialet ikke blir skikkelig tørket og brytes ned av bakterier, dannes fytoalexiner. Det velkjente blodfortynnende stoffet dikumarol dannes fra hyroksycinnaminsyre ved utilstrekkelig tørking av plantematerialet, mens stoffet ikke finnes i frisk eller skikkelig tørket urt. I frøene finnes stoffene canavanin og trigonellin.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Legesteinkløver er en aromatisk, beroligende urt som virker krampeløsende, astringerende, sårhelende, betennelseshemmende, smertestillende, urindrivende, fordøyelsesfremmende og slimløsende. Urten virker videre blodfortynnende, antikoagulerende, venestyrkende, ødemdempende og minsker motstanden mot væskegjennomstrømning i kapillærer og lymfekar, og virker dermed blodpropphindrende.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Urten kan brukes innvortes ved årebetennelse, åreforkalkning, blodpropp (forebyggende), åreknuter, hemoroider, ødemer, leggsår, forkjølelse, luftrørskatarr, hoste, astma, bronkitt, smertefull menstruasjon, dårlig fordøyelse, luft i magen, spenningshodepine, nevralgier, hjertebank, angst og søvnløshet.

Utvortes kan urten brukes i form av omslag eller kompresser ved sår, muskelsårhet, revmatiske smerter, opphovna ledd, alvorlige kvestelser, byller, rosen, tørr hud, såre øyne og øyebetennelser.

 
OMTALE AV LEGESTEINKLØVER

En kumarinholdig urt

Legesteinkløver inneholder kumariner som avgir en behagelig lukt av nyslått høy når plantematerialet tørkes. Hvis urten ikke tørkes skikkelig og blir utsatt for bakteriell nedbrytning, vil fôret bli fordervet og det vil dannes dikumarol i plantematerialet. Dette er et stoff som virker kraftig antikoagulerende og som samtidig er giftig. På grunn av giftvirkningen, er dikumarol blitt brukt som rottegift. Den antikoagulerende virkningen gjør at dikumarol i skolemedisinen kan anvendes for å hindre blodproppdannelse, men doseringen må være svært nøyaktig og medisinering må bare utføres av lege. Syntetiske blodfortynnende midler av kumarintype (for eksempel Marevan) ble faktisk utviklet med dikumarol som modell.

Når legesteinkløver tørkes forskriftsmessig og brukes i vanlig urtemedisin, er det ingen eller bare små mengder dikumarol i drogen, og drogen virker derfor ikke antikoagulerende. Det skyldes at kumarin har 1000 ganger mindre antikoagulerende virkning enn dikumarol, noe som kommer av at kumarin mangler 4-hydroksy-gruppen i sin kjemiske struktur. Derfor kan man ikke, som mange farmasøyter gjør, konkludere med at urter som inneholder kumariner generelt har blodfortynnende virkning.

Innvortes bruk av legesteinkløver

Legesteinkløver brukes innvortes ved problemer som kommer fra kronisk dårlig venefunksjon, som kan gi symptomer som åreknuter, akutt opptredende hemoroider, ødemer, smerter og tunghet i leggene, kløe og nattkramper i beina. Urten gjør at det blir mindre motstand mot gjennomstrømning av blod i kapillærårene og lymfe i lymfesystemet, og den virker dessuten betennelseshemmende og smertestillende. Dette gjør at urten kan være nyttig som støttebehandling ved thrombophlebitis (betennelse i åreveggene med avleiring av en masse bestående av blodbestanddeler på blodårenes vegger). På samme måte som hestekastanje (Aesculus hippocastanum), vil legesteinkløver ved langvarig bruk kunne være et godt forebyggende middel mot blodpropp. I dyreforsøk er det vist at legesteinkløver virker muskelavslappende på glatt muskulatur, blodåreavslappende og blodtrykkssenkende.

En urtete av legesteinkløver kan bedre en dårlig fordøyelse, lindre hodepine, søvnløshet og muskelspenning, og kan brukes som et mildt, beroligende middel. Urten kan derfor gis ved nervøsitet og søvnløshet (spesielt hos barn). Legesteinkløver har også en slimløsende virkning, og kan anvendes ved luftveisplager som forkjølelse og bronkitt. Urten har vært brukt som en ingrediens i medisinske sigaretter mot bronkialastma.

Utvortes bruk av legesteinkløver

Blant antikkens leger var den viktigst bruken av legesteinkløver som utvortes omslag på sår, kvestelser, forstuinger, bloduttredelser, byller og svulster. Dette skyldtes at urten var effektiv til å trekke ut giftstoffer og dempe betennelser. Seinere ble Melilotus-arter brukt i det som kaltes melotenplaster (Emplastrum meliloti). Dette hadde opprinnelig en innviklet sammensetning med 21 bestanddeler, og virket smertestillende og legende på sår. Plasteret skulle hindre at blodet størknet for raskt og man unngikk dermed å stenge infeksjoner inne. Det ble laget ved å smelte sammen harpiks, voks og olivenolje, og tilsette noe pulverisert steinkløver.

I form av et grøtomslag av de friske bladene, kan legesteinkløver brukes utvortes også ved revmatiske smerter, hovne og verkende ledd, og hovne kjertler. Uttrekk av tørkede blomster i badevannet gir et beroligende bad, og et øyebad kan lages ved å fortynne et slikt blomsteruttrekk.

Anvendelse og dosering

Til medisinsk bruk anvendes legesteinkløver vanligvis i form av urtete. Når man lager en slik urtete heller man kokende vann over 1-2 teskjeer tørket, knust urt og lar det trekke i 5-10 minutter før urten siles fra og teen drikkes. Som terapi mot åreknuter kan man drikke 3-4 kopper urtete daglig. Daglig inntak av legesteinkløver eller preparater som er laget med urten bør tilsvare 3-30 mg kumariner. Utvortes kan man bruke omslag med urten ved for eksempel hemoroider, og man anvender så mye at man oppnår terapeutisk effekt.

Homeopatmiddelet Melilotus

Det homeopatiske middelet Melilotus brukes hovedsakelig ved migrene og bankende hodepine med en voldsom følelse av blodtilstrømning i hodet, og ved neseblødning. Andre vanlige symptomer er rødt ansikt, blodsprengte øyne og svimmelhet i forbindelse med hodepinen. Melilotus kan også gis for å behandle sirkulasjonsproblemer med en følelse av å være overfylt også i andre deler av kroppen. Middelet passer best for personer som er svært opprørte, pratsomme, mistenksomme, gale og muligens suicidale.

Legesteinkløver i mat og drikke

Unge skudd av legesteinkløver kan kokes og spises på samme måte som asparges. Unge, friske blad kan spises i salater, og blad og frøbelger kan kokes som en grønnsak og brukes til smaksetting av ulike retter. Legesteinkløver kan også brukes til å krydre pølser og farser (spesielt til fyll i kanin). Urten gir ellers en usedvanlig smak på marinader, øl og brennevin (polsk vodka). Blad og frø av legesteinkløver gir en original smak på ost, og brukes i sveitsernes grønne ost Schabzieger og i franske Gruyère. Tørket urt kan brukes som erstatning for vanilje i desserter.

Annen anvendelse av legesteinkløver

På grunn av sitt store innhold av utsøkt nektar, blir blomstene til Melilotus-arter flittig besøkt av bier, og nektaren gir en førsteklasses honning. Tørket urt er blitt brukt som smaksstoff til snus og tobakk. Lukten av de tørkede bladene sies å skremme bort møll, og planten har tidligere derfor blitt brukt som møllmiddel i klesskap. Legesteinkløver kan brukes til grønngjødsling, da den tilfører jorda mye nitrogen og organisk materiale.

Litt om plantens navn

Det vitenskapelige slektsnavnet Melilotus kommer av de greske ordene meli (honning) og lotos (fôr eller kløver), og kommer av at urten er en viktig kilde for nektar og dyrefôr. Artsnavnet officinalis betyr kort og godt at urten er en medisinplante.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Hvis du plukker legesteinkløver selv for å bruke urten som medisin, må du sørge for å tørke den raskt og fullstendig. Ellers vil det kunne dannes dikumarol i drogen, et stoff som er svært giftig og som virker kraftig antikoagulerende. Forskriftsmessig tørket urt skal ikke inneholde dikumarol, men da dette ofte kan være vanskelig å avgjøre, er legesteinkløver kontraindikert ved samtidig bruk av syntetiske blodfortynnende medisiner og ved dårlig blodkoagulering.

Ingen helserisiko eller bivirkninger er kjent i tilknytning til terapeutisk bruk av legesteinkløver i anbefalte doser. Hvis man inntar for store doser, kan man oppleve hodepine, sløvhet, svimmelhet og oppkast. Forbigående leverskade kan skje hos særlig sensitive personer. Forhøyede leverenzymverdier normaliseres vanligvis når man slutter å bruke urten, men det anbefales å følge med på leverenzymverdiene hvis man bruker legesteinkløver terapeutisk. Innvortes bruk av legesteinkløver bør bare skje under overvåkning av kvalifisert helsepersonell.

 

Flere bilder av legesteinkløver
LITTERATUR
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Bremness, Lesley: Den store urteboken.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag A/S 1990.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Garland, Sarah: Hjemmets store bok om Helseplanter, Urter og Krydder.  Hjemmets bokforlag 1980.
Gruenwald, Joerg et al.: PDR for Herbal Medicines. Fourth Edition.  Montvale, New Jersey, Thomson Healthcare Inc. 2007.
Hoppe, Elisabeth: Dyrking og bruk av urter.  Oslo, Mortensen 1992.
Lockie, Andrew: Homeopati.  Oslo, N. W. Damm & Søn AS 2002.
Mills, Simon & Kerry Bone: The Essential Guide to Herbal Safety.  St. Louis, Elsevier 2005.
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature. Leicester, Blitz Editions 1998.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2004.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
Weiss, Rudolf Fritz: Herbal Medicine.  Göteborg, AB Arcanum 1988.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 25.11.2016