Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > VIVENDEL  

VIVENDEL
Lonicera periclymenum
 
ANDRE NORSKE NAVN
Vill kaprifol, holved, høltre, hølved, revol, revonn, reveklo, ringved, rengved, veavingjel, vindelved, vebend, vevennel, vebendel, vårvendel m.fl. 
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Lonicera periclymenum L. 
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Vildkaprifol, Höstkaprifol, Vrivrångeliträd.
DANSK:  Gedeblad, Almindelig Gedeblad, Vild Kaprifolie, Kaprifolium, Vedvindel, Vedvinkel.
ISLANDSK:  Skógartoppur.
FINSK:  Ruotsinköynnöskuusama, Saksan kuusama, Köynnöskuusama.
ENGELSK:  Honeysuckle, Common honeysuckle, European honeysuckle, Woodbine, Woodbine honeysuckle, Wild honey suckle.
TYSK:  Wald-Geissblatt, Geissblatt.
FRANSK:  Chèvrefeuille périclymène, Chèvrefeuille des bois.
SPANSK:  Madreselva de los bosques.
 
FAMILIE
Kaprifolfamilien (Caprifoliaceae). 
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av vivendel

BOTANISK BESKRIVELSE

Vivendel er en flerårig, bladfellende busk som slynger seg langs bakken og opp i busker og trær, og kan klatre 5-10 m opp i store trær. De ovale eller elliptiske, kortstilkete og noe dunhårete bladene sitter motsatt på stengelen. Planten blomstrer i juli-august med store, velduftende blomster som er samlet i hoder i greinspissene. Særlig om kvelden og natten sender blomstene ut en kraftig søtlig duft som tiltrekker seg nattsvermere som med raske vingebevegelser står stille i luften foran blomsten, mens de med sin lange snabel henter nektar fra bunnen av kronrøret. Vivendel er den kaprifolarten med kraftigst blomsterduft. Blomstene er dunhårete, lysegule og ofte litt rødlige utvendig. Innvendig er de først hvite, men får seinere en skittengul farge. Kronrøret er langt og traktformet, med tannet overleppe og tungeformet underleppe som er rullet bakover. Fruktene er røde bær. I hager dyrkes en innført, mer buskformet rase med purpurfargede skudd og sterkere rød farge på kronen. Vivendel ligner den innførte prydplanten kaprifol (Lonicera caprifolium), men denne er en grovere plante og kjennetegnes ved at de øvre bladene er sammenvokst til en skål.

 
UTBREDELSE

Vivendel er hjemmehørende i Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika. I Skandinavia finnes vivendel viltvoksende bare i de sørlige og vestlige områdene, og i Norge forekommer planten i kyststrøkene fra Oslofjorden til Nordmøre. Planten vokser i løvskog, kratt og på knauser og berg.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
I oldtiden ble barken av planten brukt, men fra middelalderen var det bladene og blomstene som ble foretrukket. Stenglene skjæres ned om høsten og vinteren og tørkes for bruk i avkok, piller, omslag, pulver, tinkturer og tørrekstrakter. Blomstene samles tidlig om morgenen før de åpner seg, og tørkes for bruk i avkok.

Vivendel er ikke nevnt i Urtelisten fra Statens legemiddelverk og er således å betrakte som legemiddel med omsetningsrestriksjoner.

 
INNHOLDSSTOFFER

Slimstoffer, et amorft glykosid, salisylsyre, sukkerstoffer, invertin.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Blomstrende planter har urindrivende, avførende, rensende, krampeløsende, slimløsende, svettedrivende, febersenkende, astringerende, sårrensende og antiseptisk virkning. Fruktene virker brekningsfremkallende og avførende.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Tidligere brukt innvortes ved en rekke tilstander, som betennelser i lever og milt, halsbetennelse, sår i munnhulen, hodepine, forkjølelse, influensa, feber, smerter, artritt og revmatisme. Nå anbefalt bare til utvortes bruk ved f.eks. hudbetennelser og verkesår. 

 
OMTALE AV VIVENDEL

Vivendel som magisk plante

I Skottland trodde man at når det vokste vivendel rundt inngangspartiet til hjemmet, ville den beskytte mot at det kom hekser inn i huset. Det ble sagt at å ta med seg blomstene inn i huset også ville bringe med seg penger. Vivendel er et symbol på troskap og hengivenhet, og de som bar vivendelblomster på seg ville kunne drømme om sin tilkommende. I Viktoriatiden var det forbudt for jenter å ta med seg vivendelblomster inn i huset, da man trodde at det ville medføre drømmer som var for frekke for deres følelser.

Med bakgrunn i plantens klengende voksemåte, symboliserer blomstene at to personer er forent i kjærlighet og hengivelse. Det er blitt sagt at å inhalere duften fra blomstene samtidig som man visualiserer hvordan man ønsker at kroppen skal se ut, kan hjelpe en til å gå ned i vekt.

Tradisjonell bruk av vivendel som medisin

Plinius anbefalte å blande vivendel med vin for å kurere miltplager. Blomstene har vært høyt verdsatt for sine medisinske egenskaper rundt om i verden, og bruk av dem ble anbefalt av både Dioskorides og Gerard. Et avkok av bladene ble ansett som nyttig ved behandling av sykdommer i lever og milt.

På 1500-tallet omtales vivendel første gang som medisinplante i Norden, bl.a. hos danskene Henrik Smith og Simon Paulli. Urten angis som et urindrivende og avførende middel, og fra vårt land kjenner vi til at et avkok av bark av vivendel ble lagt på verkesår. Også blomstene har blitt brukt utvortes ved hudsykdommer. Vivendel har ellers vært anvendt, både utvortes og innvortes, mot revmatiske plager. At dette hadde en virkning skyldes nok det høye innholdet av salisylsyre som finnes i både blomster og blad. Salisylsyren gjør at urten også kan anvendes som gurglevann ved halsbetennelser og sår i munnhulen, og å drikke en urtete av vivendel skal kunne virke lindrende ved hodepine, forkjølelse, influensa, feber, smerter, artritt og revmatisme.

Vivendel kan framvise krampeløsende, slimløsende, svettedrivende og kraftig antiseptiske egenskaper, og en sirup laget av blomstene har blitt brukt til behandling av luftveissykdommer og katarrer.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Vivendel regnes som giftig, men det er sjelden at det oppstår forgiftninger etter inntak av blomster eller bær. En forgiftning ytrer seg gjerne ved irritasjon i magetarmkanalen som kan gi illebefinnende med brekninger, diaré og ansiktsrødme. Ved alvorlige forgiftninger opptrer kramper, rask puls og hurtig åndedrett, men dette forekommer sjelden. Hvis man har spist mer enn 10 bær, anbefales det at man oppsøker sykehus for medisinsk behandling, som kan bestå av ventrikkelskylling og inntak av medisinsk kull.

 
LITTERATUR
Barker, Julian: The Medicinal Flora of Britain & Northwestern Europe.  Kent, Winter Press 2001.
Breverton, Terry: Brevertons Complete Herbal. A book of remarkable plants and their uses.  London, Quercus Publishing Plc 2011.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Jonsson, Sune: Blomsterboken. Markens urter, lyng og trær.  Oslo, Teknologisk Forlag 1983.
Lindemark, Otto: Giftige blomsterplanter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag 1972.
Lindman, C. A. M.: Nordens Flora 8.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Pullaiah, T.: Encyclopedia of World Medicinal Plants. Vol I-V.  New Dehli (India), Regency Publications 2006.
Skard, Olav: Trær, røtter i kulturhistorien.  Oslo, Landbruksforlaget 2002.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
 
INTERNETTSIDER
 http://www.pfaf.org/user/Plant.aspx?LatinName=Lonicera+periclymenum
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 19.11.2016