Ask kan bli store trær, gjerne 15-20 m høye i Norge, lenger sør i Europa opptil 40 m. Omkretsen av stammen i brysthøyde kan bli over 4 m. Asketrær kan normalt bli omkring 200 år gamle, men det fins enkelte trær som er blitt kjente historiske minnesmerker og som har oppnådd en alder på over 500 år. Ask har et kraftig rotsystem og tåler derfor mye vind. Den tåler også godt trafikk og luftforurensning, og passer derfor godt i alléer. Hvis det er plass, egner ask seg fint som tuntre. Det sies at asketrær gjør jorda sur slik at andre planter ikke vil trives i nærheten.

Stammen er grågrønn og glatt, men blir med tiden oppsprukket og grå. Greinspissene er grove og bueaktig oppbøyde, og gjør at ask er lett å kjenne igjen om vinteren. Vinterknoppene er svartbrune, noe som også skiller ask fra andre løvtrær. Trærne får blad seinere på våren enn alle andre trær, ofte ikke før i begynnelsen av juni. De mister også bladene tidlig på høsten. De finnete bladene blir opptil 25 cm lange og har 4-7 bladpar i tillegg til et endeblad. Småbladene mangler bladskaft og er svakt tannete. Blomstene er rødbrune til svarte, men svært små og uanselige, og mangler vanlige kronblad. De sitter i mangeblomstrede knipper i bladhjørnene på fjorårsskudd, og springer ut før bladene utvikler seg. Ask får ikke blomster før trærne er omkring 30 år gamle. Noen trær har hann-blomster, andre hunn-blomster, mens noen trær har tokjønnete blomster. Asketrær synes dessuten å være i stand til å endre kjønn fra år til år. De 3-4 cm lange, flate, vingete og skrueformede frøene er først glinsende grønne, seinere brune og tørre, og sitter i hengende knipper. Noen ganger blir de sittende på de bladløse trærne hele vinteren, men bruker da to år på å spire. Ask har vindpollinering og frøene spres også med vinden.

Utbredelsen av ask strekker seg gjennom Europa fra kysten av Middelhavet til Norge og østover til Kaukasus og vestlige Russland. Ask er et varmekjært løvtre som i Norge finnes viltvoksende i edelløvskog og sumpskog på god moldjord, i skogkanter og i gjengroende kulturmark. Asken kom til Norge ca. 5500 f.Kr., lenge etter eik og lind. Treet er vanlig på Østlandet nord til Elverum og Ringsaker, det finnes videre i kyst- og fjordstrøk nord til Nordmøre og vokser spredt videre nordover til Nærøy i Trøndelag. Det er et populært treslag som har vært plantet mange steder, også i Nord-Norge.

De delene av asketreet som brukes medisinsk, er i første rekke bladene (Fraxini folium) og barken (Fraxini cortex), men også frøene (Fraxini semen) kan ha en viss anvendelse. Bladene plukkes på forsommeren når de er glassert av en tynn, slimete hinne og er svakt søte. Man tar småbladene av bladstilken, tørker dem og oppbevarer dem i lufttette beholdere. Barken samles om våren under saftstigningen. Den flekkes av greiner som er fire år eller eldre på trær som er felt, eller fra greiner som kappes av levende trær om våren. Barken tørkes og males til et pulver. Fruktene høstes mens de er unge og grønne.

Barken og bladene av ask inneholder garvestoffer (10 % i bladene), kumarinderivater (fraxin, fraxetin, fraxidin, fraxinol, isofraxidin, eskulin og scopoletin), flavonoider basert på aesculetin (aescin, rutin, quercetin), triterpener (ursolsyre, betulin og betulinsyre), iridoider og secoiridoider (syringosid, hydroksyligustrid, ligstrosid), ferulinsyre, sennepsyre, eplesyre, triterpener, sukkerstoffer, slim, eterisk olje, harpiks, kobber og jern.

Bladene og barken av ask virker urindrivende, avførende, svettedrivende, febernedsettende, blodrensende, betennelseshemmende, smertestillende, antirevmatisk, astringerende, blodstillende, urinsyreutskillende, antioksidativ, styrkende og som et afrodisiakum. Barken virker i tillegg appetittfremmende, fordøyelsesfremmende, slimløsende, stoppende, hostedempende og antiastmatisk. Avkok av frøene virker urindrivende, avførende, blodtrykksenkende og blodsukkersenkende.

Bladene og barken brukes mot urinsyregikt, artritt, revmatisme, leddgikt, leddsmerter, slitasjegikt, nyrestein (bladene virker gunstig på utskillingen av urinsyre og oksalsyrekrystaller som danner nyrestein), hjerteflimmer, hjertebank og forstoppelse. Barkdrogen brukes dessuten mot feber, diaré og sår (til å stoppe blødninger). Avkok av frøene kan brukes mot revmatisme og slitasjegikt.

Det finnes en svært lang historisk tradisjon for å bruke ask som medisin. Det er primært bladene og barken som har blitt brukt, men frøene har også hatt anvendelse. At bladene av ask har en vanndrivende og avførende virkning, var kjent allerede av den greske legen Hippokrates (460-377 f.Kr.). Plinius (23-79 e.Kr.) omtaler bruken av askeblad som avmagringsmiddel. På 1100-tallet brukte den hellige Hildegard av Bingen (1098-1179) ask ved gikt og revmatisme, noe som har sin rasjonelle forklaring i askens evne til å fremme utskillingen av urinsyre, og dens urindrivende virkning.

I det 16. århundret anbefalte italieneren Mattioli (1501-1577) ask mot tannverk og døvhet. Dansken Simon Paulli (1603-1680) omtaler bruk av askebark mot sykdom i milten, og han skriver også at veden brent til aske er godt for meslinger og kopper. Frøene brukte han mot vatersott og som urindrivende middel, og sagspon av asketre i drikke skulle være godt for gonoré, syfilis, gulsott og steiner i urinveiene. Paulli omtaler også at kanner og krus av asketre er fine å bruke som drikkekar for de som lider av vatersott, har nyrevondt eller vondt i milten. I middelalderens medisin ble askeblad benyttet som et lett avføringsmiddel.

Mange steder i Europa ble asken kalt "sårtre", simpelthen fordi aske fra treet ble brukt som blodstillende og helende middel ved sår og beinbrudd, noe som også går igjen i norsk folkemedisin. Behandleren skar treet i små stykker og brente dette i en stekepanne. Deretter strødde han asken rett i såret, der den dannet skorpe og stoppet blødningen. I Tyskland fikk treet navn etter sine sårhelende egenskaper og ble kalt Wundholz. Man trodde at ask også var i stand til å lege sår og stille blod bare man holdt en bit av treet i hver hånd til trestykkene ble varme.

På 1700-tallet ble askebark anvendt som erstatning for den dyre kinabarken ved infeksjoner av virus eller bakterier med tilhørende høy feber (f.eks. malaria), og ask ble derfor kalt for "Europas febertre".

I legebøker fra middelalderen finner man at ask ble brukt mye mot gikt og revmatisme. Frøene ble spist mot lever- og nyresykdommer. I flere afrodisiaka var askefrø en viktig bestanddel. Elskovsmiddelet skulle helst inntas i form av vin eller bakes inn i brødet man serverte kjæresten, for at vedkommende skulle bli tent.

Folkemedisinsk bruk av ask i Norge

Barken av ask inneholder stoffer som virker sammentrekkende (astringerende) på de små blodårene, og omslag med askebark har derfor blitt brukt til å stanse blødninger. Det kan destilleres en tjære av askekvister, og den var litt av et universalmiddel i folkemedisinen. Askesmitl (evt. askesmilt eller askesmitt) som det het, ble fortrinnsvis brukt utvortes til omslag og skulle være et utmerket middel ved smerter, beinbrudd, ormebitt og andre ytre skader. Innvortes ble askesmitl brukt mot sur mage, kardialgi (smerter øverst i mageregionen), magesyke og som avføringsmiddel. Siden tjæreaktige stoffer ofte har en viss medisinsk virkning, er det sannsynlig at dette middelet kunne ha virkning mot ulike plager.

I to-tre år på slutten av 1970-tallet opplevde vi her i landet en stor interesse for askens mulige medisinske virkninger. Det ble påstått at avkok av ved eller råtne greiner av ask kunne helbrede mange sykdommer, bl.a. kreft. Ask i alle mulige former ble kokt og avkoket drukket, og apotekenes omsetning av tørkede blad økte voldsomt, fra 68 kg i 1976 til 4,3 tonn to år etter, for så å synke raskt igjen. Vitenskapen klarte ikke den gang å bekrefte at asken hadde den vidundervirkningen som det ble påstått at den hadde. Det er imidlertid interessant å merke seg at det av noen ble anbefalt å lage avkok av råtnende askegreiner, trestykker som var angrepet av grønn og hvit muggsopp. Her kan det jo tenkes at det ikke var asken alene som fungerte som medisin, men at også soppen var en viktig ingrediens. Jeg kjenner ikke til at dette noen gang er blitt undersøkt vitenskapelig, men når vi vet hvilke medisinske potensialer som ligger i soppriket, burde tradisjonen med å bruke råtnende og soppangrepet ask mot kreft vært gått litt nærmere etter i sømmene.

Bruk av ask i dagens urtemedisin

Ask inneholder mange stoffer med medisinsk virkning. Avkok eller uttrekk av blad, bark eller unge kvister inneholder bl.a. kumariner (fraxin, eskulin og beslektede stoffer) som hemmer veksten av bakterier og sopp, virker febernedsettende og smertestillende, og motvirker betennelser. Disse egenskapene gjør at ask kan ha god virkning ved sårbehandling, og en ekstrakt av bladene i kokende vann kan brukes til å vaske skader og verkesår. På sår og hevelser kan man også legge friske, knuste blad eller bark. Som et feberdempende middel har askebark vært brukt som erstatning for kinin, som blir utvunnet fra kinabark (Cinchona pubescens).

Mest fraxin finnes i barken, som virker kraftig vanndrivende og øker utskillingen av urinsyre. Avkok av ask blir derfor brukt som et urindrivende middel som kan ha god virkning ved urinsyregikt hos eldre, ved nyre- og blæreplager, og til å fjerne steiner i urinveiene. Tilsett gjerne noen peppermynteblad til en slik te for at smaken skal bli bedre. I tillegg til å være et middel mot urinsyregikt, har ask også gunstig virkning på andre revmatiske plager, som slitasjegikt og leddgikt. Urten kan videre brukes ved ødemer (væskeansamlinger) og når man ønsker å fjerne salter fra kroppen.

Innholdet av mannitol gjør at blad og bark av ask også har en lett avførende virkning, og de kan derfor brukes ved forstoppelse og til å fjerne innvollsparasitter. Sammenlignet med andre avførende urter, er imidlertid virkningen temmelig svak.

Ask i norrøn mytologi

Asken var i oldtiden et av Nordens hellige trær. I norrøn mytologi var asken Yggdrasil verdenstreet som bredte sin krone ut over hele jorden, og er bildet på verden og menneskenes liv. Hjortene beiter av kronen og ekornet Ratatosk flyr opp og ned i treet og steller til ufred. Av Yggdrasils tre røtter, finner vi den ene hos Æsene, den andre hos Rimtursene og den tredje i Nivlheimen. Ormen Nidhogg slynger seg mellom røttene og gnager på dem. Yggdrasil står ved Mimes brønn og Urds kilde, hvor all verdens visdom var samlet.

Under treet Yggdrasil samler gudene seg til ting, og her spinner nornene sine skjebnetråder. Skapelsen av mennesket skjedde også her, en gang gudene Odin, Vilje og Ve gikk langs stranden. Der fant de to trestokker som hadde drevet i land, en ask og en alm. Odin blåste livets pust inn i trestokkene, slik at de kunne puste og leve. Vilje ga dem forstand og bevegelse, mens Ve ga dem form, tale, hørsel og syn. Gudene ga dem varme og farge, og stokkene blir til mannen og kvinnen. Gudene kalte mannen Ask og kvinnen Embla. I følge mytologien stammer alle mennesker som bor i Midgard fra disse to.

Kjempene i Iliaden var utrustet med spyd av ask. Også den pilen som ga Akilles det dødelige såret i hælen var av ask. Ordet ask er muligens avledet av det islandske askr, som betyr spyd, men var også navn på vikingskip, og sjøfarende vikinger ble kalt askmenn.

I det sørlige Sverige trodde man på 1800-tallet at det bodde kvinnelige naturvesener i asketrærne, og at de derfor ikke måtte hugges. Kelterne og folkeslag ved Middelhavet har også guddommeliggjort dette treet, men i deres verdensbilde spiller asken mindre rolle enn eika og oliventreet.

Ask i magien

Ask er, som de fleste trær, ansett å være beskyttende. Treet har også vært anvendt magisk. Virkningen av de magiske rådene som gjengis her kan naturlig nok ikke garanteres, men det skader vel ikke å forsøke dem, om du skulle få lyst.

Noen få askeblad lagt i en bolle med vann og plassert ved senga om natta, vil beskytte mot sykdom. Vannet bør helles bort hver morgen og ritualet gjentas hver natt. Legger du askeblad under puten, fremkaller det profetiske drømmer. Og hvis du ønsker å tiltrekke deg hell og oppmerksomhet fra det annet kjønn, bør du bære askeblad på deg. Apropos tiltrekning, så sies det at asken trekker til seg lynnedslag, så det er ikke lurt å stå under et asketre i tordenvær.

Hvis en person eller et dyr har blitt bitt av en giftig slange, kan man lage en ring av askegreiner og knytte den rundt nakken på offeret, og det vil kurere dem (men det skader ikke å ringe til legen også!). Dette trylleformularet virker kanskje fordi slanger har en medfødt frykt for asketreet og ikke vil krype over dette treslaget. Askens blad ble regnet som et enestående middel til å fordrive slanger, og som behandling av slangebitt. Plinius (23-79 e.Kr.) skriver bl.a. at en slange heller kryper inn i ilden enn i en haug med askeløv, og at den utpressede saften av askeblad har vist seg mer virksom mot slangebitt enn noe annet middel. Omtrent 2000 år seinere leser vi i Erik Lassens ”Cyprianus” at hvis man bærer askeblad på seg, så kan ingen ormer, slanger eller hoggormer skade en, og ”du kan freidig uten Rædsel tage dem i Hænderne, deres Gift kan ikke skade Dig”.

I følge sørsvensk folketro bor det et kvinnelig naturvesen i asketreet. Man sto på god fot med henne ved at man om morgenen på askeonsdag, før solen sto opp, slo vann over treets røtter og sa: "Nu ofrar jag detta till dig, så gör du oss ingen skada". (Askeonsdag er den første onsdagen etter fastelavenssøndag, den dagen som innledet den såkalte langfasten som varte helt til påske. Datoen varierer ut fra når påsken faller, og askeonsdag feires derfor mellom 4. februar og 10. mars).

En forestilling fra Skåne på 1890-tallet sier at om det står en gammel ask på tomten til en gård man arver, kan det koste eieren livet hvis han med uverdig hånd feller fedrenes hellige tre.

Praktisk anvendelse av ask

I tidligere tider var ask det mest verdifulle av alle europeiske trær, men kvaliteten på virket var avhengig av hva slags jordsmonn trærne vokste i. Askens ved er både hard og seig, og da den samtidig er lett, har den funnet stor anvendelse til mange bruksgjenstander. Våre forfedres buer og piler var vanligvis laget av ask, og både Akilles’ spyd og Amors bue skal ha vært laget av dette treslaget. Ask har også vært mye brukt til bl.a. ski, skistaver, årer, økse-, hakke- og spadeskaft, rivetinder og selepinner. Den seige og elastiske veden gjør at ask i våre dager brukes i finer, parkett, møbler, hockeykøller og våpen.

Ask som fôrplante

Askeløv var i tidligere tider ettertraktet som dyrefôr, da det ble ansett som noe av det beste en kunne gi husdyra. Mange gamle asketrær, særlig på Vestlandet, har karakteristiske korte og tykke stammer med store kroner av unge greiner, noe vitner om tidligere tiders stuving eller styving. Så sent som under 2. verdenskrig ble det i Norge kuttet ask som tilleggsfôr til husdyrene i de verste nødsårene.

Andre aske-arter

Andre arter av ask brukes også medisinsk. Blant annet har barken av amerikansk hvitask (Fraxinus americana) vært brukt som sammentrekkende og fordøyelsesstimulerende middel. Manna-ask (Fraxinus ornus), som dyrkes i Sør-Europa, avgir en næringsrik sevje som i tørket tilstand blir brukt som avføringsmiddel til barn og gravide.

Ingen risiko eller bivirkning er registrert ved medisinsk bruk av ask i anbefalte doser. Ask kan imidlertid være allergifremkallende. Det er kjent tilfeller der personer som er blitt eksponert for trestøv av ask har fått astma, betennelse i nesens slimhinner eller hudbetennelse. Tilfeller av allergi mot pollen av ask er også rapportert, men er neppe vanlig.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.