Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > ESTRAGON  

ESTRAGON
Artemisia dracunculus
 
ANDRE NORSKE NAVN
Fransk estragon / Russisk estragon. 
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Man skiller mellom to sorter estragon: Fransk estragon og russisk estragon. Noen ganger blir disse typene definert som egne arter og da har russisk estragon fått det vitenskapelige navnet Artemisia dracunculoides mens fransk estragon skal hete Artemisia dracunculus. Det er utseendemessig vanskelig å skille disse to typene, men duft og smak er forskjellig og det er bare fransk estragon som har særlig verdi som krydderurt.
ESTRAGON
Artemisia dracunculus L.
FRANSK ESTRAGON
Artemisia dracunculus ‘Sativa’
RUSSISK ESTRAGON
Artemisia dracunculus 'Inodora'
Artemisia dracunculoides Pursh.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Dragon.
DANSK:  Esdragon.
FINSK:  Rakuuna.
ENGELSK:  Tarragon / Estragon / Dragons's wort / Little dragon / Herbe as dragon.
TYSK:  Estragon / Esdragon.
FRANSK:  Estragon / Herbe dragonne.
SPANSK:  Estragon / Tarragona / Tarragón.
 
FAMILIE
Kurvplantefamilien (Asteraceae). 
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av estragon

BOTANISK BESKRIVELSE

Estragon er flerårige planter som sprer seg med hjelp av korte, underjordiske utløpere. Stengelen er rikt forgreinet og de 2-4 cm lange, lansettformede, glatte og aromatiske bladene er udelte, men kan være noe tannet i kanten. Estragon blomstrer om høsten med små, hvitgrønne blomsterkurver i forgreina toppstilte klaser.

Det finnes to typer estragon, fransk estragon (Artemisia dracunculus ‘Sativa’) og russisk estragon (A. d. ‘Inodora’). Fransk estragon har mørkegrønne blad på lange, opprette stengler som sitter tett sammen og lager en buskaktig plante som blir 0,5-1 m høy. Selv om planten kan blomstre i varmt klima, er blomstene sterile så det dannes ikke spiredyktige frø. Derfor må fransk estragon formeres med stiklinger eller ved rotdeling. Den langt kraftigere russiske estragonen blir ofte mer enn 1 m høy og kan frøformeres. Hvis man kjøper frø av estragon, får man bestandig russisk estragon. Denne sorten har litt blekere blad og blomstrer på senhøsten, men det dannes sjelden modne frø her i landet. Fransk estragon har en rik og god smak som minner om anis (men kan variere fra plante til plante), mens russisk estragon smaker noe bittert. Russisk estragon er hardfør og enkel å dyrke, men anses som mindreverdig i forhold til den franske med tanke på aroma.

 
UTBREDELSE

Estragon vokser vilt i Sørøst-Europa, Sibir, Sentral- og Øst-Asia og det vestlige Nord-Amerika, der arten ble innført da europeerne koloniserte området. Til Norden kom planten trolig med munker som i middelalderen innførte urtedyrking i klosterhagene. Russisk estragon er funnet forvillet noen få steder i Sør-Norge. Estragon dyrkes som en krydderplante overalt i Europa, Asia og Nord-Amerika.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Det er bare blad og skuddspisser som benyttes som krydder. De høstes fra juni og videre utover sommeren, og brukes helst friske, men kan både fryses og tørkes. Skuddspisser av estragon kan legges i olje eller eddik, og estragoneddik er svært anvendelig i matlagingen. Smaken til estragon er mest intensiv før planten blomstrer. Ved vanndampdestillering av bladene utvinnes en varmende og stimulerende eterisk olje som bl.a. anvendes ved framstilling av parfyme.

Estragon er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel og kan omsettes fritt.

 
INNHOLDSSTOFFER

Estragon inneholder eterisk olje, enzymer, garvestoffer, kumariner, flavonoider (quercitin, rutin), bitterstoffer og i frisk tilstand vitaminer, i tillegg til et stort antall mineraler. Særlig interessant er forekomsten av jod. Urten inneholder opptil 0,8 % eterisk olje med inntil 70 % estragol (metylkarvikol) som i ren form er giftig og kan være abortfremkallende. Estragol er en isomer av trans-anetol og er ansvarlig for at estragon har smak av anis.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Aromatisk, appetittstimulerende, fordøyelsesfremmende, antibakteriell, både oppkvikkende og beroligende, smertestillende, vanndrivende, avførende og svakt menstruasjonsregulerende.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Dårlig fordøyelse, luftplager, hikke, nyreplager, vatersott (ødemer), revmatiske ledd, forsinket menstruasjon, innvollsorm, små sår, tannpine, sårt tannkjøtt, munnsår, åreknuter og hemoroider.

 
OMTALE AV ESTRAGON

To typer estragon

Den opprinnelige sibirske og vestasiatiske planten var ukjent i Europa inntil araberne innførte den i Spania under sin herskertid der. I løpet av 1500- og 1600-tallet sørget utviklingen av det klassiske franske kjøkken for utstrakt bruk av estragon i matlagingen. Den beste kultiverte varieteten kalles da også fransk estragon (i Tyskland blir den kalt tysk estragon) for å skille den fra den mindreverdige russiske varianten. Både fransk og russisk estragon brukes imidlertid som krydderplanter, og selv om den russiske er mindre smakfull, er den helt klart den mest robuste av dem og blir derfor dyrket der klimaet er for tøft for å få fransk estragon til å trives og overvintre.

Estragon som medisinplante

Selv om estragon hovedsakelig anvendes for å smaksette mat, blir urten enkelte ganger også brukt medisinsk. Estragon brukes i form av uttrekk, pulver eller tinktur for å stimulere appetitten, motvirker dårlig fordøyelse, luftplager og hikke, og som et generelt helsebringende middel. På samme måte som mange andre urter, virker estragon både oppkvikkende og beroligende på samme tid, og kan brukes for å fremme søvnen. I tillegg har estragon vanndrivende, avførende og svakt menstruasjonsregulerende virkning, og en te av urten kan drikkes ved nyreplager, vatersott (ødemer), revmatiske ledd og forsinket menstruasjon. I tillegg kan urten bidra til å fjerne innvollsorm.

Estragon har, som mange andre kulinariske urter, vist seg å ha antibakterielle egenskaper. Knuste blad brukes når man arbeider i kjøkkenet og hagen for å behandle små sår, og de kan legges direkte på huden. Estragonolje inneholder eugenol, et stoff som har smertestillende egenskaper, noe som gjør at den kan brukes for midlertidig smertelindring i munnen. Ved tannpine, sårt tannkjøtt og munnsår kan man bruke urtete av estragon som et munnskyllevann, eller bare tygge på noen blad av estragon. Man kan også tygge på estragonblad for å bedøve smaksløkene før man skal innta medisiner med ubehagelig smak. Estragon inneholder rutin, et stoff som er kjent for å styrke blodåreveggene. Urten har derfor vært brukt til å behandle åreknuter og hemoroider.

Krydderet estragon

Det finnes mange arter i planteslekta Artemisia som brukers medisinsk, men som krydder i maten er fransk estragon den beste. Den har en mild smak av anis med et hint av lakris, og regnes for å være et finere krydder enn russisk estragon, som har mindre og dårligere smak. Fransk estragon har en særegen duft og litt syrlig, krydret og varm smak som utvikler seg i munnen. Først er den noe bitter, deretter kommer anissmaken fram.

Det er mange anvendelsesområder for fransk estragon, bl.a. fordi den framhever smaken av andre urter. Den kan brukes i dressinger, sauser, supper, omeletter, sennep og eddik. Alene er urten god i sauser, salater, egg- og fiskeretter. Fløtesaus til kalvekjøtt kan krydres med estragon, og urten passer også til fjærkre, farser, hakket kjøtt, kokt fisk, omelett, asparges og krabber. Brukt med måte gir den grønne salater et godt, dypt preg og er også velsmakende i marinader til kjøtt eller vilt, eller i geitost og fetaost som er konservert i olivenolje. Hele stengler kan legge under fisk som skal ovnsstekes. Estragon anbefales også i rørt smør til artisjokker og bakte poteter. Har man først begynt å bruke estragon, er dette en av de krydderurtene man nødig vil unnvære. Fransk kokekunst er utenkelig uten estragon. På grunn av innholdet av eterisk olje i bladene, er smaken til estragon temmelig dominerende og urten må derfor brukes med forsiktighet slik at den ikke kveler andre smaker i maten. Vanligvis er det nok med tre til fire friske blad for å smaksette en rett, eller 2½ teskje tørket urt.

Estragon er en av fire ingredienser i den franske urteblandingen Fines herbes (sammen med persille, kjørvel og grasløk). Her er den en uunnværlig bestanddel, for man kan til nød unnvære en av de andre ingrediensene, men aldri estragon. Urten inngår også i Herbes de Provence og noen ganger i Bouquet garni. Ellers kjenner vi estragon fra sauser som béarnaise, hollandaise og tartar. I bearnaisesaus brukes ofte estragoneddik, men det er først når man også har hakkede friske estragonblad i sausen at man får ekte bearnaise.

Friske greiner av estragon kan legges på en flaske med hvit vineddik og man lar de ligge der og trekke i 2-3 uker slik at smaksstoffene ekstraheres til en vidunderlig velsmakende kryddereddik.  Estragoneddik er faktisk en av de aller beste urteeddikene, og kan brukes på svært mange måter i matlagingen.

I frisk tilstand smaker bladene bedre enn når de er tørket. Friske unge kvaster holder seg fire-fem dager i en plastpose i grønnsakskuffen i kjøleskapet. Ellers kan man dypfryse unge stengler med blad, f.eks. lagt ned i en plastpose, og da er det lett å gni i stykker de frosne estragonbladene når de skal anvendes.

Dyrking av estragon

Fransk estragon anses som noe vanskelig å dyrke i områder med kjølig klima. Den krever en vokseplass med mye sol og en næringsrik og luftig jord, men kraftig gjødsling gjør plantene mindre hardføre for overvintring. Våt og kald jord tåler den dårlig. Planter av fransk estragon som står i jorden må dekkes med f.eks. halm for å beskytte dem mot frost om vinteren. Hvis man flytter noen planter til en kaldbenk om høsten, kan man ha frisk estragon i noen ekstra uker. Alternativt kan man grave opp plantene og overvintre dem innendørs. Fransk estragon kan også dyrkes i potter som får står ute om sommeren. Siden estragon bruker mye næring fra jorda, bør plantene tas opp og deles om våren hvert andre eller tredje år og så plantes på et nytt sted, ellers vil smaksstoffene etter hvert bli svakere. Fransk estragon danner svært sjelden frø, og formeres derfor ved deling eller med stengel- eller rotstiklinger. Kommersiell dyrking av fransk estragon foregår hovedsakelig i Sør-Europa, Vest-Asia og Nord-Amerika.

Russisk estragon er en langt mer hardfør plante som er enkel å dyrke, og den kan formeres med frø. Planten krever ikke noe spesielt av jorda og den trives utmerket i halvskygge. Planteavstand for russisk estragon kan være omkring en halv meter, men siden denne sorten er lite anvendelig som krydder, trenger man normalt ikke mange planter i hagen. Om våren klipper man bort de tørre kvistene helt til bakkenivå.

Estragon kan høstes minst et par ganger i løpet av sommeren, men alltid før planten blomstrer. På en tørr dag kutter man av 20-30 cm lange deler fra toppen av skuddene. Tørking av bladene må skje raskt, men ikke ved høyere temperatur enn 35 °C, for ellers vil urten tape aroma og miste den grønne fargen. Når man har tilgang på frisk urt, er det helt klart best å bruke det.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

På grunn av innholdet av stoffet estragol bør ikke estragon brukes medisinsk under svangerskap, og med måte i maten, selv om urten anses som trygg å bruke i kulinariske mengder som krydder. Estragon bør ikke brukes terapeutisk i mer enn fire uker sammenhengende.

 

Flere bilder av estragon
LITTERATUR
Atkins, Rosie, et al.: Herbs. The Essential Guide for a Modern World.  London, Rodale International Ltd. 2006.
Borgen, Liv: Urtegleder. Krydderplanter i Urtehagen i Botanisk hage.  Oslo, Naturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo 2006.
Boxer, Arabella: Urter.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag ASA 1998.
Boxer, Arabella: Krydder og urter.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag AS 2000.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Garland, Sarah: Hjemmets store bok om Helseplanter, Urter og Krydder.  Hjemmets bokforlag 1980.
Hansson, Marie och Björn: Kryddväxter.  Stockholm, Nordstedts 2010.
Harding, Jennie: Urter. En komplett guide til dyrking og bruk av urter.  Oslo, Spektrum forlag 2005.
Hlava, B. & D. Lanska: Komma's Krydderurte leksikon.  København, Komma A/S 1979.
Høeg-Larsen, Kirsten: Krydderurter og krydderier.  Haslev, Gyldendals Oktavbøker 1970. 
Kybal, J. & J. Kaplicka: Herbs and Spices.  Prague, Magna Books 1995.
Leth, Magna: Hagens kryddervekster for mat og drikke.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag / Hageselskapet 1973.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
Marcussen, M.: Helbredende urter, deres virkning, sammensætning og anvendelse. 14. utg.  Allerød, Forlaget Ny Tid og Vi 1974. 
McHoy, Peter & Pamela Westland: Alt om krydderurter.  Köln, Könemann Verlagsgesellschaft mbH 2000.
McVicar, Jekka: Urter for kropp og sjel.  Oslo, Hilt og Hansteen 1996.
Norman, Jill: Urter & krydder, matelskerens oppslagsverk.  Oslo, N. W. Damm & Søn AS 2003.
Pettersson, Håkan og Christina: Dyrk krydderurter.  Oslo. N. W. Damm & Søn AS 2005.
Potterton, David (ed.): Culpeper's Colour Herbal.  Berkshire, Foulsham 2007.
Van Wyk, Ben-Erik: Culinary Herbs & Spices of the World. Kew, Kew Publishing, Royal Botanic Gardens 2014.
Vetlesen, Kari: Krydder-leksikon med urter og smakstilsetninger.  Oslo, Vega Forlag 2011.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 01.10.2018