Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > MALURT   

MALURT
Artemisia absinthium
 
ANDRE NORSKE NAVN
Ekte malurt, malukt, maløkt, malek, malok, mølurt.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Artemisia absinthium L.
Absinthium vulgare Lam.
Artemisia indica Willd.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Malört, Äkta malört, Gråbonde, Vermut.
DANSK:  Malurt, Have-Malurt.
ISLANDSK:  Malurt.
FINSK:  Koiruoho, Mali.
ENGELSK:  Wormwood, Common wormwood, Absinthe, Absinthe wormwood, Madderwort, Green ginger, Old woman, Warmot, Wermuth.
TYSK:  Wermutkraut, Bitterer Beifuss, Absinth, Alsem, Elsenkraut, Hilligbitter, Magenkraut, Mottenstock, Wolfzausert, Würmlekraut, Ätsch.
FRANSK:  Grande absinthe, Absinthe, Herbe d'absinthe, Armoise Amère.
SPANSK:  Absintio, Ajenjo, Ajenjo mayor.
 
FAMILIE
Kurvplantefamilien  (Asteraceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av malurt
 

BOTANISK BESKRIVELSE
Malurt er en flerårig, 30-100 cm høy, sølvgrå urt. Rotstokken er knudret, og den nederste delen av stengelen blir med alderen nærmest treaktig. Bladene er dobbelt til tredobbelt finnete med smale avsnitt. De er silkehåret på begge sider, men mest på undersiden. Planten blomstrer med tallrike 3 mm store blomsterkorger med gule rørkroner, men mangler tungeformede randkroner. Blomstene er halvkuleformede, hengende på korte blomsterskaft. Blomstringstiden er fra juli til september. Frukten minner om en liten nøtt og har brunlige striper. Planten er sterkt aromatisk og har en bitter smak. Malurt kan forveksles med burot (Artemisia vulgaris), men denne har blad som er grønne på oversiden og hvitfiltede på undersiden.
 
UTBREDELSE
Malurt kommer opprinnelig fra Sør- og Mellom-Europa, og fra Vest-Asia. Arten har etter hvert spredt seg over nesten hele verden. I Norge finnes malurt mest på tørre bakker i de østlige delene av landet, fra Kristiansand til Fron, men finnes spredt også andre steder. Når man dyrker malurt, må man skifte vokseplass for plantene en gang i blant, for når den har sugd næringen ut av jorden vil planten dø ut, om den ikke flyttes til en annen plass.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Absinthii herba: Malurt. Bladene og de blomstrende toppene samles i blomstringstiden og tørkes. Drogen avgir en sterk, krydderaktig duft og har meget bitter smak. Urten må derfor tørkes atskilt fra annet plantemateriale pga. den sterke duften. Det lages et homeopatisk middel av malurt som kalles Absinthium.

Malurt er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som legemiddel og har således omsetningsrestriksjoner.

 
INNHOLDSSTOFFER
Eterisk olje med varierende sammensetning, men med tujon som den viktigste ingrediensen. I tillegg inneholder oljen også vanligvis absinthol, azulener, camfen, cineol, isovalerinsyre og pinen. Dessuten finnes det i malurt seskviterpenlaktoner (bl.a. absinthin), bitterstoffer (absinthium), flavonoider (quercitin), garvestoffer, vitamin C og polyacetylener. Tujon stimulerer hjernen, men er giftig ved overdreven bruk. Seskviterpenlaktonene har en anti-tumor effekt og er et sterkt insektisid. Azulenene er betennelseshemmende.
 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Aromatisk bitter, appetittvekkende, fordøyelsesfremmende, luftutjevnende, stimulerer gallesekresjonen, dreper innvollsorm, styrkende, krampeløsende, betennelseshemmende, desinfiserende, antiseptisk, anti-tumor, menstruasjonsstimulerende, abortmiddel, febersenkende, mildt antidepressiv. Virker avskrekkende på møll og andre insekter.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Fordøyelsesbesvær (f.eks. for dårlig sekresjon av fordøyelsesvæsker), magekramper, magekatarr, tarmgass, halsbrann, gallestein, hepatitt, gulsott og andre galleproblemer, innvollsorm, sen eller ingen menstruasjon, feber, artritt, revmatisme, forkjølelser og depresjoner.

Malurt kan brukes utvortes på skrammer, insektbitt, lus, skabb, kløende hud, muskelsårhet og som et avskrekkende middel ved plager med møll og andre insekter.

 
OMTALE AV MALURT

Litt om plantens navn

I følge en legende spirte malurt fram i sporene fra slangen, da den forlot Edens hage. I begynnelsen het planten Parthenis absinthium, men Artemis, den greske gudinnen for kyskhet, var så glad for planten at hun oppkalte den etter seg selv. Navnet malurt, som med litt ulike skrivemåter brukes i de nordiske landene, betyr egentlig møll-urt, mens det engelske wormwood sikter til plantens bruk som ormemiddel.

Overtro og tradisjonell bruk

Den aromatiske malurten har siden oldtidens Egypt vært høyt verdsatt på grunn av sine medisinske egenskaper, særlig for sin styrkende effekt på leveren og fordøyelsessystemet, og som ormemiddel. I Det gamle testamente omtales malurt som avskyelig og giftig, noe vi i våre dager finner igjen i uttrykket "malurt i begeret". Mens malurtbegeret var seierherrenes drikk i det gamle Rom, kom det i den kristne tradisjon til å stå for nederlag og ydmykelse. Ettersom malurten ikke vokser i Palestina, er det imidlertid tvilsomt om det opprinnelig var "vår malurt" som omtales i Bibelen. I hedensk tid kastet folk i Europa malurt på likbålene, kanskje opprinnelig for å døyve lukten. Senere har malurt i mange land vært et symbol på sorg.

I norsk folkemedisin har malurt hatt en viktig plass og urten ble ofte dyrket. Den ble tørket og lagt på sprit, og sprituttrekket var først og fremst et middel mot mageknipe og dårlig fordøyelse. Urten ble også brukt som te, eller den ble kokt i melk. Mot innvollsmark er urten blitt anvendt helt opp mot nyere tid. Malurt hadde også ry for å kunne lindre tannverk.

Helt siden middelalderen er malurt blitt brukt som krydderi i øl, fordi man mente den kunne forhindre beruselse. Planten er også anbefalt mot sjøsyke, og hvis man drakk et avkok av planten om morgenen kunne det fjerne lystens begjær. Når man drakk malurtavkok kunne det ellers forhindre at man fikk innvollsorm. Avkok av planten er brukt til å vaske kroppen med, slik at man kunne forebygge pest. Ellers skulle røyken av brent malurt holde utøy vekk fra kroppen.

Den viktigste ingrediensen i malurt er en eterisk olje som hovedsakelig består av absinthol, tujon, og bitterstoffer. Tujon kan paralysere rundormer og muligens andre parasitter og gir på den måten kroppen mulighet til å kvitte seg med dem. Andre innholdsstoffer i malurt kan også være med på å bekjempe parasitter, men på grunn av at tujon kan sløve sentralnervesystemet, anser de fleste ekspertene at malurt er for farlig å bruke til slike formål.

Absint

Malurt var tidligere brukt i drikken absint, som var populær fra 1880-årene og ut på 1900-tallet. Absint fremstilles av malurt, kvann, anis og merian, og var en drikk som hovedsakelig ble brukt av underklassen. Men den ble også drukket av kunstnere som Picasso, Manet og Van Gogh, og av forfattere som Jack London, Edgar Allan Poe, August Strindberg og Oscar Wilde. Det ble sagt at absint nærmest virket narkotisk og påvirket de delene av hjernen som har sammenheng med smerte og angst. Drikken fremkalte en drømmende og kreativ tilstand, og kunne gi personen et annet syn på virkeligheten. Inntatt jevnlig i større mengder, ga imidlertid drikken hallusinasjoner, blindhet og alvorlige skader med epilepsilignende kramper, sinnssykdom og demens. På grunn av de kraftige bivirkningene, og at man lett blir avhengig av absint, ble drikken forbudt i Frankrike i 1915. Man trodde at årsaken til disse skadene skyldtes innholdet av stoffet tujon i malurt, men siden dette stoffet finnes i relativt små mengder i den absinten som ble inntatt, tror man nå at bivirkningene av drikken like gjerne kunne henge sammen med det store inntaket av alkohol. Mellom 1875 og 1910 økte inntaket av absint i Frankrike fra 700 000 til 36 000 000 liter.

I våre dager selges absint på nytt på Vinmonopolet, og urten inngår dessuten som krydder i Cinzanoviner, Vermouth og Martini, drikker som ofte brukes som aperitiff for å avverge magesyke.

En urt for fordøyelsen

Den påståtte avhengighetsskapende og skadelige virkningen av absint har ødelagt mye for en fornuftig bruk av malurt i medisinen. På en måte er det beklagelig, fordi to av plantens innholdsstoffer, absinthin og anabsinthin, virker stimulerende på fordøyelsen og en ekstrakt av planten styrker funksjonen til lever og galleblære hos personer med leversykdommer.

Malurt er altså særlig nyttig for mennesker med svak fordøyelse. Den stimulerer appetitten ved å øke utskillingen av spytt, magesyre og galle, og forbedrer derfor fordøyelsen og opptaket av næringsstoffer. Malurt lindrer ved krampeaktige tilstander i magetarmkanalen og ved kronisk betennelse i mageslimhinnen, men må ikke brukes ved sår i magetarmkanalen. Hvis den inntas regelmessig over en viss periode, styrker den langsomt fordøyelsen og hjelper kroppen til å gjenvinne full vitalitet etter lengre tids sykdom. Den egner seg svært bra til etterbehandling av gallesteinsanfall. Hos mennesker med en ømtålig galle vil en kopp malurt-te daglig virke forebyggende. Foruten de ovennevnte bruksområdene anbefales malurt ved halsbrann og magekatarr.

Slik brukes malurt

Kurer med malurt-te bør ikke vare mer enn tre til fire uker. Seinere kan teen brukes ved behov når galleproblemene forverres. Slike plager skyldes vanligvis feil mat, spenninger og stress. Mange pasienter med galle- og mageproblemer lærer seg at de kan oppnå rask bedring av å drikke en kopp malurt-te. Malurt-tinktur er også fin ved slike tilfeller. Pasienter med galleproblemer bør ikke dra ut på reise uten å ha med seg en passende mengde malurt-tinktur. Stress fra uvant mat kan raskt korrigeres ved å ta 20-30 dråper av tinkturen.

Malurt-tinktur kan lages ved å fylle en flaske eller et glass med friske blomster og blad. Så heller man over 60 % sprit til alle plantedeler er dekt og lar det stå en uke før urten siles fra. Ved behov tas 20-30 dråper i ½ glass vann, som drikkes i små slurker. Ved en lengre kur brukes 15-20 dråper tre ganger daglig.

Inntas malurt som urtete, får man ikke med så mye av det skadelige tujonet. Slik te lages ved å ta en halv teskje knust urt som får trekke i en kopp kokende vann i 10 minutter. Man drikker en kopp te en halv time før måltidet for å stimulere appetitten, eller etter måltidet for å forbedre fordøyelsen. Siden malurt-te smaker svært bittert, anbefales det å avkjøle teen og drikke den raskt mens man tenker på noe morsomt, og deretter skylle etter med vann eller juice. Forsøk på å søte malurt-te er nytteløst, da søtt og bittert aldri gir en harmonisk smak.

Utvortes bruk av malurt

Utvortes kan malurt brukes som liniment eller kompress på skrammer, såre muskler, insektstikk og smerter, og til vask mot lus, skabb og kløende hud. Utvortes bruk kan imidlertid forårsake utslett hos følsomme personer, og malurt kan, som de fleste artene i kurvplantefamilien, være allergifremkallende.

Bladene kan tørkes og brennes, og gir da en rensende røyk. Malurt brukes ofte i badstuer og svettehytter ved at urten brennes, eller ved å helle malurt-te på varme steiner. Til denne bruken kan også andre malurtarter brukes. Malurt er dessuten et insektavskrekkende middel som man kan lage et sprøytemiddel av og som kan brukes mot skadedyr i økologisk hagebruk.

Selv om malurt inneholder en eterisk olje, brukes ikke denne oljen i aromaterapi, verken innvortes eller utvortes. Den eteriske oljen kan nemlig forårsake rastløshet, mareritt, oppkast og i ekstreme tilfeller hjerneskader. Malurtolje brukes imidlertid enkelte ganger som en hudirriterende ingrediens i farmasøytiske preparater og som et duftstoff i parfymer, kosmetikk og toalettartikler.

Malurt som homeopatmiddel

Malurt finnes også som et homeopatisk middel, som kalles Absinthium. Det lages av friske blomster og skudd som får trekke i sprit før løsningen filtreres og potenseres. Absinthium forbindes primært med nervene, og blant nøkkelsymptomene er skjelving, grimaser og ustøhet, evt. forbundet med alkoholisme. Til barn kan middelet gis ved nervøsitet, høydeskrekk, mareritt, søvnløshet, svimmelhet, krampeanfall og epilepsi. De som reagerer best på Absinthium, har tendens til nervøs opprømthet og kan ha skremmende, skrekkelige drømmer og hallusinasjoner.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Malurt må ikke brukes over lengre tid, i alle fall ikke sammenhengende i mer enn fire uker. Gravide og ammende må ikke bruke malurt på grunn av tujonets tendens til å stimulere livmorsammentrekninger. Personer med magesår bør heller ikke bruke urten, og den frarådes brukt til barn. Ikke overskrid den anbefalte doseringen, da overdreven bruk er giftig og kan føre til blødninger i mages slimhinner. Overdoser av tujon kan forårsake søvnvansker, tarmkramper, kvalme, oppkast, svimmelhet, spenninger, hjerneskader, og til slutt døden.

 

Flere bilder av malurt
LITTERATUR
Borchorst, Georg: Urter og urtemedisin.  København, Klitrose 1991.
Chevallier, Andrew: Politikens bog om lægeplanter.  København K, Politikens Forlag A/S 1998.
Christophersen, Erling: Norske medisinplanter.  Oslo, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) 1960.
Duke, James A.: The Green Pharmacy Herbal Handbook.  Rodale / Reach 2000.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Hansson, Marie och Björn: Kryddväxter.  Stockholm, Nordstedts 2010.
Henriksson, Johannes: Växterna i de gamlas föreställningar seder og bruk.  Stockholm, Bokförlaget Rediviva 1975 / 1911.
Hlava, B. & D. Lanska: Komma's Krydderurte leksikon.  København, Komma A/S 1979.
Holck, Per: Norsk Folkemedisin.  Oslo, J. W. Cappelens Forlag 1996.
Hoppe, Elisabeth: Dyrking og bruk av urter.  Oslo, Mortensen 1992.
Lawless, Julia: The Illustrated Encyclopedia of Essential Oils.  Shaftesbury, Element Books 1995.
Lockie, Andrew: Homeopati. Oslo, N.W.Damm & Søn AS 2002.
McVicar, Jekka: Urter for kropp og sjel.  Oslo, Hilt og Hansteen 1996.
Pahlow, M.: Mitt eget planteapotek.  Oslo, Kolibri Forlag 1986.
Peirce, Andrea: The American Pharmaceutical Association Practical Guide to Natural Healing.  New York, William Morrow and Company, Inc. 1999.
Olesen, Anemette: Danske klosterurter.  Aschehoug Dansk Forlag A/S 2001.
Santelmann, Kirsten: Magiske urter - i trolldom, hekseri og helbredelse.  Oslo, Noras Ark as 2000.
Svanberg, Ingvar: Människor och växter.  Stockholm, Bokförlaget Arena 1998.
Weiss, Rudolf Fritz & Volker Fintelmann: Herbal Medicine. Second edition, revised and expanded. Stuttgart, Thieme 2000.
Wood, Matthew: The Book of Herbal Wisdom. Using Plants as Medicines.  Berkeley, North Atlantic Books 1997.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 24.03.2016