Dill er en omkring én meter høy, snau, ettårig, velduftende urt med tynn rot. Den hule stengelen er stivt opprett, og bladene er mørkegrønne, tre- til firedobbelt finnete med trådfine avsnitt. Dill blomstrer fra juli til september med små gule blomster som sitter samlet i en stor dobbeltskjerm hvor stor- og småsvøp er fåbladet eller mangler helt. Delfruktene er linseformede, gulbrune med tynn, glatt, gulaktig vingekant og tre ribber på ryggen. Dill dufter og smaker kraftig aromatisk. Dillplanten er temmelig lik fennikel, men skiller seg fra denne ved at dill vanligvis er mindre, ved at frøene har en annen form, og ved den karakteristiske lukten.

Dill inneholder en eterisk olje med mye carvon, men den inneholder også bl.a. dihydrocarvon, limonen, dillapiol, alfa- og beta-fellandren, eugenol, anethol, myrsitin, carveol og alfa-pinen. Det er carvon og limonen som gir oljen dens karakteristiske lukt. Videre finnes kumariner (scopoletin, esculetin, bergapten, umbelliferon m.fl.), xanthonderivater (som dillanosid), flavonoider, fet olje, proteiner og mineraler (bl.a. natrium, kalium og svovel).

Dill, og den eteriske oljen som utvinnes fra urt eller frø, virker appetittstimulerende, magestyrkende, fordøyelsesfremmende, tarmgassdempende (karminativ), demper sultfølelsen, galledrivende, antibakteriell, betennelseshemmende, beroligende, avslappende, søvndyssende, krampeløsende, stimulerer morsmelkproduksjonen, hikkedempende, urindrivende, smertestillende, sårhelende, neglestyrkende, svettedrivende og menstruasjonsdrivende, i tillegg til at dill er en antioksidant.

Dill kan brukes ved appetittløshet, fordøyelsesbesvær (særlig stressrelatert), stor tarmgassproduksjon (luftplager), tarmkramper, kolikk, kvalme, oppkast, forstoppelse, urolig mage, diaré, syreoverskudd, halsbrann, dårlig ånde (halitose), inkontinens (ufrivillig vannlating), hikke, betente øyne, søvnløshet, menstruasjonssmerter, neseblødning og mindre infeksjoner i de øvre luftveier (bronkitt, hoste og betennelser i munnen).

Det hevdes at navnet dill er avledet av et gammelsaksisk ord, dilla, som betyr å berolige og bysse i søvn, og at det kommer av urtens beroligende og søvndyssende virkning. Det vitenskapelige slektsnavnet Anethum kommer fra gresk aneson, mens artsnavnet graveolens kommer fra de latinske ordene gravis (tung) og olere (lukte), og altså betyr sterktduftende eller illeduftende.

Dill er en gammel kulturplante

Dill er en plante som har vært brukt som mat, medisin og trolldomsurt helt siden oldtiden. Urten var nevnt allerede i de egyptiske Papyrus Ebers som er blitt datert til ca. 1552 f.Kr., og der beskrives dill som middel mot gassdannelse, dyspepsi, forstoppelse og som et urindrivende middel. Egypterne brukte ellers dill til framstilling av kosmetikk og parfyme. Fra funn av leirtavler vet vi at det ble dyrket dill, koriander, hvitløk, timian og safran ved kongehuset i Babylon ca. 700 f.Kr.. Dioskorides (1. århundre e.Kr.) anbefalte dill som en melkedrivende og fordøyelsesbefordrende urt. Det gjorde også Henrik Harpestreng i en legebok fra 1200-tallet, hvor avkok av dill dessuten foreskrives mot kolikk og som stoppende middel. Den svenske urtebokforfatteren Arvid Månsson skriver i sin urtebok "En mycket nyttigh Örta-book" fra 1642 at dill har 11 dyder. Bl.a. skriver han om dill mot kolikk og tarmgass at "hon förskingrar blåst uti livet och tarmarnas ved og buller i magan". I flere gamle urtebøker blir dill dessuten omtalt som et effektivt middel til å stoppe hikke, en virkning man kunne oppnå bare ved å lukte på planten.

For romerne var dill en velkjent og mye brukt urt. Det berettes bl.a. at de romerske gladiatorene smurte inn kroppene sine med dillolje, og de brukte brente dillfrø i sårene for at disse skulle gro raskere. Fra Romerriket ble urten spredt lenger nordover i Europa av klostervesenets urtekyndige, som sannsynligvis også innført dill til Norden. I klostertiden ble dillblomster kokt i olje brukt på hemoroider, og de skulle også gjøre godt mot hodepine og senestrekk. De første utvandrerne fra Europa tok med seg dillplanten til Nord-Amerika.

Magiske egenskaper hos dill

I middelalderen trodde man at dill hadde magiske egenskaper, og urten ble brukt i kjærlighetsdrikker og som et afrodisiakum. Ved bryllupet burde bruden ha dillfrø i skoene og brudgommen dillfrø i lommen, for da ble det et lykkelig bryllup. Uttrekk av dill i vin ble brukt som elskovsmiddel, men Henrik Smith (1557) advarer mot bruk av dill, da den "gør uduelig og ulystig til Naturens Spil og Leg!" Også i andre kilder blir det advart mot dill, fordi man "mister lysten på kvinner" hvis man spiser av fruktene, og synet kunne svekkes. Selveste Linné skrev at "de som hafwa en swag syn, skola icke ofta äta henne".

Hvis man hengte dill over inngangsdøren skulle den beskytte de som bodde i huset mot onde makter og hekser, og dill virket også beskyttende hvis den ble båret i en pose på kroppen. Lagt i voggen skulle dill beskytte barnet som lå der, og hvis man hadde dill i senga, sovnet man raskt og fikk en rolig søvn. Dillfrø ble ellers kalt for "bønnefrø" og ble gitt til barn for å tygge på under lange gudstjenester slik at de holdt seg rolige og for å dempe sultfølelsen. Voksen kunne tygge på dillfrø for å unngå at det rumlet i magen. Siden dill etter sigende styres av planeten Merkur, skal den kunne styrke hjernen og den intellektuelle evnen.

Hildergard av Bingens omtale av dill

Den hellige Hildegard av Bingen (1098-1179) anbefaler dill mot gikt og neseblødninger. Hun mente også at urten demper sanselige og kjødelige lyster, og at den gjør mennesker triste. Hildegard anbefaler videre dill mot bryst- og lungelidelser, og mot miltsmerter. I forhold til de lærde i sin samtid, er hun forholdsvis tilbakeholden i sine anbefalinger av dill, og tillegger i stedet fennikel (Foeniculum vulgare) de fleste av de legende virkninger som man i middelalderen mente dill hadde.

Fra Hildegards verk Physica siteres: "Dillen er av tørr og varm natur. Og på hvilken måte den enn blir spist, gjør den menneskene triste. Og rå duger den ikke som mat, siden den har en større fuktighet fra jorden i seg enn fennikelen, og fordi den av og til trekker til seg noe av jordens fethet, slik at menneskene ikke har godt av å spise den rå. Men spist kokt undertrykker den gikten, og slik er den nyttig i maten".

I verket Causae et Cura skriver Hildegard følgende om dill: "Til en pasient hvor det flyter blod ut av nesen, tas dill og to deler ryllik, og disse urtene legges på hans panne, på tinningene og på brystet. Tørrheten og kulden av dill slukker blodets ild, og varmen av ryllik trekker blodet til seg, og holder på det, så det ikke bølger for mye. Disse urtene bør være friske, da virkningen av dem er best når de er friske. De skal legges på pannen, tinningene og brystet, fordi de årene hvis blod skal leges går der. Hvis det er vinter, tømmes urtene i pulverisert tilstand sammen med litt vin i en liten pose, og legges på panne, tinninger og brystet på den anførte måten, fordi vinens varme bidrar til pulverets virkning ved å holde på blodet."

Bruk av dill ved fordøyelsesplager

Dill inneholder en eterisk olje, og det er denne som regnes som urtens viktigste ingrediens med tanke på den medisinske virkningen. Oljen, som det finnes mest av i frøene, har en tørr, urteaktig duft med en svak tone av lakris. Den eteriske oljen gjør at dillfrø har en beroligende effekt på tarmene og lindrer oppblåst mage, og dillvann har vært brukt i mange hundre år for å berolige barn med kolikk, luftplager og magesmerter. Man lager en urtete av dill ved å la en teskje knuste dillfrø trekke i varmt vann før det siles og eventuelt tilsettes litt honning for smakens skyld. Urtete av dill vil i tillegg til å dempe tarmgassproduksjonen også gi bedre appetitt ved at den stimulerer utskillelsen av fordøyelsesvæsker. Dillfrø har ellers en svakt urindrivende virkning.

Dill har antibiotisk virkning

Dill hemmer veksten av E. coli, en bakterie som kan gi infeksjoner i fordøyelseskanalen og urinveisinfeksjoner. Mange har opplevd at å tygge på dillfrø gir en frisk pust, noe som bl.a. skyldes at den eteriske oljen i frøene virker desinfiserende på munnhulen og svelget. Ved en undersøkelse av den antibakterielle virkningen til den eteriske oljen fra ulike frøslag, viste dilloljen seg, selv i lave konsentrasjoner, å ha en effekt som kunne jevnføres med de antibiotika som ble brukt som referanse.

En søvndyssende urt

Urtete av dill har en søvndyssende virkning, slik at den kan brukes som et innsovningsmiddel til både voksne og barn. Slik te er ellers et velkjent middel mot hikke. Dillfrø kan også sys inn i små duftputer (på samme måte som duftputer med lavendel) og plasseres på hodeputen for å hjelpe en person til å falle til ro og sovne.

Øker morsmelkproduksjonen

Te av frø eller blad av dill kan gis til ammende mødre for å øke morsmelkproduksjonen og for å forebygge kolikk hos babyen. I Østen gis dill til svangre før fødselen for å lette denne. For menstruerende kvinner kan dill lindre smertefulle menstruasjoner og fremkalle forsinket eller uteblitt menstruasjon.

Annen medisinsk anvendelse av dill

Dill er en fin ingrediens i hoste-, forkjølelses- og influensamidler, og et avkok av urten kan også være til hjelp ved noen typer astma. En ekstrakt som lages av fruktene kan være nyttig ved behandling av sure oppstøt og magesår, og kan også brukes mot urinveisplager og hodepine. Utvortes kan uttrekk av dillfrø brukes til vask for å behandle hodelus og hemoroider, eller som et neglestyrkende håndbad når man sliter med svake negler. Dill i olje sies å være et godt middel mot øreverk. Den eteriske oljen av dill brukes ellers til å sette duft på såper og parfymer.

Som blomstermedisin (vibrasjonsessens) kan dill være til hjelp for barn som det forventes for mye av. Den kan hjelpe til å fordøye og bearbeide erfaringer som synes overveldende, og er brukbar for de som føler seg oversensitive overfor omgivelsene. Den gir også klare tanker og frigjør følelsen av å være et offer.

Anvendelse og dosering

Uttrekk (urtete) av dill lages ved å helle en kopp kokende vann over 1-2 teskjeer lett knuste dillfrø, og la det trekke under lokk i 10-15 minutter. For behandling av tarmgass drikker man en kopp av denne teen før måltidene. Til spedbarn gir man en spiseskje av denne teen etter at den er avkjølt til kroppstemperatur. Har man tilgang på tinktur av dill, kan man bruke 1-2 ml i litt vann tre ganger daglig.

Dill i matlagingen

Som krydder kan dillblad (både friske og tørre) anvendes på utallige måter. Frisk dill er obligatorisk til gravlaks og nypoteter, og er dessuten fast følge til kokt kreps, men prøv også dill i agurksalater, majoneser, sauser og retter med bønner, tomater og gulrøtter, eller i salater. På samme måte som kjørvel (Anthriscus cerefolium) og andre tandre krydderplanter, mister dill aromaen hvis den blir kokt.

Bruk knuste dillfrø som krydder i sauser og supper. De umodne frøene og dillblomsten har vært anvendt i flere hundre år for å sette smak på eddik og pickles. Dillpickles er sylteagurker konservert i eddik og smaksatt med dill, og er et tradisjonelt tilbehør til smørbrød med salt oksekjøtt. Dilleddik lages ved å la et frøhode trekke i 6 dl eddik og sile det hele etter to uker. Dillfrø kan også erstatte karve i surkål, syltede rødbeter og andre grønnsakretter. Dill passer sammen med mange andre friske urter, men brukes gjerne alene. Ved tørking av dillbladene tapes en del av aromaen, men husk at frisk dill gjerne kan fryses, og tas opp fra fryseren rett før urten skal brukes.

Dyrking av dill

Dill er en hardfør plante som er enkel å dyrke. Den er ettårig og må derfor sås hvert år, og gjerne flere ganger i løpet av sommeren slik at man har friske dillblad over en lang periode. Frøene sås tynt på en solrik, men lun plass. Pass på å holde jorden jevnt fuktig, men ikke for våt, og ren for ugras. Etter 4-6 uker kan man begynne å klippe av dillen.

Hvis man primært er interessert i å høste grønt dryss, kan plantene stå tett, men hvis de skal vokse opp og bli store, må det tynnes til ca. 20 cm avstand mellom plantene. Dillplanter lar seg ikke flytte uten at de fine røttene blir skadet, og planter som blir flyttet vil raskt gå i blomst slik at bladene blir mindre verdifulle til krydder. Dill egner seg heller ikke til dyrking i potter innendørs. I likhet med mange andre planter i skjermplantefamilien, kan dill enkelte ganger være vanskelig å få til å trives, men finner man den rette vokseplassen og ellers gir plantene optimale betingelser, vil dillen kunne bli frodig og kanskje så seg selv. Man kan gjerne dyrke dill sammen med kål for å fremme kålens vekst og for å beskytte den mot skadeinsekter. Dyrk derimot ikke dill sammen med gulrot, da det påstås at dill hemmer veksten hos gulroten.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Når dill blir anvendt forskriftsmessig er det ikke rapportert om bivirkninger eller kontraindikasjoner for verken dillblad, dillfrø eller den eteriske oljen. Dill anses derfor som en trygg urt å bruke, og er godkjent for bruk i næringsmidler. Gravide bør imidlertid anvende urten med forsiktighet. Plantesaften fra dillplanter kan utløse en fototoksisk irritasjon hvis man samtidig utsetter huden for sollys, men denne effekten er mye mindre utpreget hos dill enn hos andre skjermplanter som kvann og kjempebjørnekjeks.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.