Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > KJØRVEL  

KJØRVEL
Anthriscus cerefolium
 
ANDRE NORSKE NAVN
Hagekjørvel, dansk kjørvel, gourmetpersille. 
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Anthriscus cerefolium (L.) Hoffm.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SAMISK:  Daanskkagearvil.
SVENSK:  Körvel, Dansk körvel, Trädgårdskörvel.
DANSK:  Kørvel, Havekørvel, Brudeslør.
ISLANDSK:  Kerfill.
FINSK:  Maustekirveli, Kirveli.
ENGELSK:  Chervil, Garden chervil, French parsley.
TYSK:  Gartenkerbel, Kerbel, Französische Petersilie.
FRANSK:  Cerfeuil.
SPANSK:  Perfolio, Ceraloio.
KINESISK:  San-lo-po.
 
FAMILIE
Skjermplantefamilien (Apiaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av kjørvel

BOTANISK BESKRIVELSE

Kjørvel er en ettårig skjermplante som blir 30-60 cm høy og 20-30 cm bred. Stenglene er tynne, fint rillet og lett håret ovenfor forgreiningene. De lysegrønne, fint oppdelte bladene blir inntil 15 cm lange og har en fin smak av anis. Bladene er tynne og myke, snaue på oversiden og børstehåret på undersiden, og ligner på persilleblad. Dyrket kjørvel kan ha både krusete og glatte blad. Bladene blir ofte lyserøde når plantene blir gamle. De uanselige, hvite blomstene sitter i sammensatte skjermer med 2-6 lodne skjermstråler og 2-3 linjeformede småsvøpblad. Roten er lang, pæleformet, blek og spiss, og lukter anis. Fruktene er blankt svarte, 8-9 mm lange og med et langt, smalt nebb.

Hvis man finner planter i naturen som minner om kjørvel og som man ønsker å anvende, bør man være forsiktig. Dette på grunn av at bladverket til kjørvel kan ligne mye på de giftige skjermplantene hundepersille (Aethusa cynapium) og giftkjeks (Conium maculatum).

 
UTBREDELSE OG DYRKING

Kjørvel kommer opprinnelig fra Sentral-Asia (Kaukasus-området, fra Iran til det sørlige Russland). Planten var i oldtiden en yndet krydderurt både hos de gamle romerne og grekerne, og allerede i tidlig middelalder kom den til Europa. Kjørvel dyrkes nå som en populær hageplante i Europa, Nord-Amerika og mange andre steder i verden. Også i Norge blir kjørvel dyrket som krydderurt, og den er her i landet funnet forvillet i byer og på brakkmark flere steder nordover til Trøndelag.

Kjørvel kan dyrkes på samme måte som persille. Man kan begynne å høste av bladene 7-10  uker etter at man har sådd, og bladene kan høstes inntil plantene begynner å blomstre. Det anbefales å så kjørvel flere ganger i løpet av sommeren med to til tre ukers mellomrom, så har man friske blad over en lang periode. Hvis man sår kjørvel i veksthus eller innendørs, vil man kunne ha bladgrønt hele vinteren. Spre frøene fint utover og dekk dem med et tynt lag jord. Frøene spirer fort og plantene tynnes slik at de står med ca. 20 cm mellomrom. Kjørvel sår seg gjerne selv når den først har etablert seg i hagebedet. 

Kjørvel trives best i en næringsrik og lett jord som holder godt på fuktigheten. Plantene må vannes jevnt i tørkeperioder, for ellers kan de få røde blad og gå i blomst før man får høstet bladene. Plantene bør skjermes for vind og de tåler dårlig å stå midt i solsteiken, så det kan være lurt å finne en vokseplass i skyggen av noen trær.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Kjørvel brukes med som et søtlig, aromatisk krydder, og det er de friske bladene som anvendes. Smaken er mild og har et lett preg av anis, i tillegg til et anstrøk av persille, karve og pepper. Bladene høstes før planten begynner å blomstre, mens blomstene kan brukes som garnityr. Bladene kan høstes 7-10 uker etter at frøene er sådd, men planten lever ikke lenge, og når den først har blomstret kan den ikke lenger brukes som krydder i matlagingen. Krusbladet kjørvel, Anthriscus cerefolium ‘Crispum’ har de samme egenskapene som vanlig kjørvel. Bunter med friske kjørvelblad kan pakkes inn i plast og kan da holde seg to-tre dager i kjøleskap. Hvis kjørvelblad skal oppbevares, er det bedre å fryse dem enn å tørke dem. Opphakket og nedfryst i små beholdere holder de seg i tre-fire måneder. Tørket kjørvel har nesten ingen smak, men når bladene frysetørkes beholder de smaken ganske bra.

Kjørvel er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel og kan omsettes fritt.
 
INNHOLDSSTOFFER

Kjørvelblad inneholder ca. 1 % eterisk olje, med estragol og 1-allyl-2,4-dimethoxybenzen som hovedkomponenter, i tillegg til mindre mengder anetol (med anissmak) og andre stoffer. Videre finnes det i urten flavonoider (apiin, m.fl.), mineraler (bl.a. jern, magnesium og kalium), C-vitamin, karoten og bitterstoffer. Fruktene inneholder en fet olje med petroselin og linolsyre.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Kjørvel er en mildt bitter, aromatisk urt som virker appetittvekkende, blodrensende, styrkende (særlig for lever og nyrefunksjonen), fordøyelsesstyrkende, urindrivende, svakt svettedrivende, blodtrykkssenkende, krampeløsende, hudrensende, sårhelende, og mulig menstruasjonsdrivende. Kjørvel er rapportert å minske eller stoppe melkesekresjonen hos ammende mødre.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Innvortes ved væskeansamlinger, revmatisme, urinsyregikt, smertefulle ledd, slimhinnebetennelse, dårlig fordøyelse, leverplager, gallestein, gulsott, høyt blodtrykk, kretsløpsforstyrrelser, podagra, skader, hudbetennelser, eksem, rynker, feber og forkjølelse. Utvortes ved konjunktivitt og betente øyenlokk, men også ved hemoroider.

 
OMTALE AV KJØRVEL

Bruk av kjørvel gjennom historien

Kjørvel er en plante som vi vet har vært brukt siden oldtiden i Egypt og Roma, bl.a. fordi det ble funnet en kurv med kjørvelfrø i graven til farao Tutankhamon som regjerte fra 1332 til 1323 f.Kr. Planten ble spredt av romerne fra det østlige middelhavsområdet til resten av Europa, og har gjennom tidene blitt naturalisert mange steder. 

Kjørvel var nevnt i det kjente verket Historia naturalis skrevet av Plinius (23-79 e.Kr.), hvor eddik med kjørvel anbefales mot hikke, og av Simon Paulli som i 1648 angir at urten kan brukes mot bl.a. gallestein. I middelalderen ble kjørvel verdsatt som medisinplante for sin rensende virkning på nyrer og lever, og anvendt som et vårlig styrkemiddel. Kjørvel er i våre dager mer kjent for sin kulinariske anvendelse, og siden det finnes lite vitenskapelig dokumentasjon på at kjørvel har noen stor medisinsk effekt, har urten liten plass i våre dagers urtemedisin.

De medisinske egenskapene til kjørvel

Kjørvel er en av de første urtene man kan høste i urtehagen om våren, og urten har tradisjonelt vært et symbol på nytt liv. Da den ifølge tradisjonen virker blodrensende, har den vært en viktig ingrediens i mange tradisjonelle fasteretter. Kjørvelblad som spises rå er rike på vitamin C, karoten, jern og magnesium. De kan også trekkes til en te som virker appetittvekkende, stimulerende på fordøyelsen og har gunstig virkning ved oppblåsthet. Kjørvel er også bra for leveren, kan brukes som et middel mot podagra og revmatisme, og til et øyebad ved lidelser i øynene.

På samme måte som mange andre planter i skjermplantefamilien, virker kjørvel lett urindrivende og svakt svettedrivende, og kan være til hjelp ved feber og forkjølelse. Det blir også sagt at kjørvel kan bidra til å senke et forhøyet blodtrykk. Ifølge urtelegen Juliette de Baïracli Levy, er kjørvel god for "dårlig hukommelse og mental depresjon", som hun skriver i Herbal Handbook for Everyone fra 1972.

Utvortes bruk av kjørvel

Friske blad av kjørvel kan legges på verkende ledd i form av et varmt grøtomslag. Frisk kjørvelsaft, eller en urtete av friske blad, kan brukes både innvortes og utvortes som rensemiddel for huden og til å motvirke rynker. Utvortes kan den brukes i form av omslag av friske blad ved overflatiske sår, hudbetennelser, kronisk eksem, skader og smertefulle ankler og knær.

Anvendelse og dosering

Anbefalt dosering av kjørvel når urten brukes medisinsk, er å drikke inntil ½ liter urtete, to til tre ganger daglig. Teen lages av 25 g finhakkede friske kjørvelblad som overhelles med kokende vann, men kjørvel er så god å spise frisk at man like gjerne kan gjøre det. Kjørveleddik lages ved å bløtlegge en håndfull knuste frø i 6 dl eddik.

Kjørvel som krydderplante

Kjørvel har en frisk, svakt søtlig og anisaktig smak. Brukt i små mengder fremhever den smaken av andre urter i maten, og den er en viktig ingrediens i tradisjonelle franske urteblandinger som bouquets garnis og fines herbes. Krydderblandingen fines herbes består av kjørvel, grasløk, persille og estragon. Bruk kjørvel frisk, enten finhakket eller delt opp i kvaster, eller som grønt dryss, men urten kan også brukes i store mengder i supper og stuinger. Røttene og blomstene til kjørvel er også spiselige, men bortsett fra til garnityr, blir blomstene sjelden brukt. 

I våre dager brukes kjørvel særlig i Nederland, England, Frankrike og i Nord-Amerika, men finnes for øvrig i alle europeiske kjøkkener, hvor urten gjerne anvendes på samme måte som persille. Bladene brukes i frisk tilstand i salater, til ost, eggerøre, omeletter, tomatretter, supper, sauser, kylling, fisk og grillretter, samt til marinade og kryddersmør. I supper og andre varme retter skal urten tilsettes ved slutten av tilberedningen, fordi smaken raskt forsvinner ved koking. Til bruk på smørbrød, kan man gjerne bruke en blanding av kjørvel, persille og selleriblad, og det går an å bruke kjørvel som et alternativ til basilikum i pesto.

En krydret kjørvelsuppe hører til de meste delikate matrettene om våren: ¾ liter kjøttsuppe tilsettes 200 g hakkede kjørvelblad, og legeres med 1-2 eggeplommer. Moden camembert ost rørt opp med smør og finhakket kjørvel, er en fin form for pålegg.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Det er ikke angitt noen restriksjoner på å bruke kjørvel som krydder i matlagingen, men kjørvel bør ikke brukes i terapeutiske doser av gravide og ammende.

 

Flere bilder av kjørvel
LITTERATUR
Atkins, Rosie, et al.: Herbs. The Essential Guide for a Modern World.  London, Rodale International Ltd. 2006.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Boxer, Arabella: Krydder og urter.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag AS 2000.
Bruun, Erik & Budde Christensen: Klassiske legeplanter.  Oslo, Aschehoug 1998.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Esplan, Ceres: Helbredende urter.  København, Hernovs Forlag 1981.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Garland, Sarah: Hjemmets store bok om Helseplanter, Urter og Krydder.  Hjemmets bokforlag 1980.
Harding, Jennie: Urter. En komplett guide til dyrking og bruk av urter.  Oslo, Spektrum forlag 2005.
Hlava, B. & D. Lanska: Komma's Krydderurte leksikon.  København, Komma A/S 1979.
Hoppe, Elisabeth: Dyrking og bruk av urter.  Oslo, Mortensen 1992.
Lid, Johannes og Dagny Tande Lid: Norsk flora. 7. utgåva ved Reidar Elven.  Oslo, Det Norske Samlaget 2005.
Norman, Jill: Urter & krydder, matelskerens oppslagsverk.  Oslo, N. W. Damm & Søn AS 2003.
Olesen, Anemette: Krydderurter i hagen.  Oslo, J. W. Cappelens Forlag AS 2006.
Skenderi, Gazmend: Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc. Constituents, Properities, Uses, and Caution.  Rutherford, New Jersey, Herbacy Press 2003.
van Wyk, Ben-Erik: Culinary Herbs & Spices of the World. Kew, Kew Publishing, Royal Botanic Gardens 2014.
Vetlesen, Kari: Krydder-leksikon med urter og smakstilsetninger.  Oslo, Vega Forlag 2011.
Vetlesen, Kari: Norsk smak. Våre ville kryddervekster.  Oslo, Vega Forlag AS 2014.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 08.01.2017