Skvallerkål er en flerårig, inntil 1 m høy plante med mange skjermer med små hvite blomster. Planten har krypende jordstengler med en mengde utløpere, blad med tenner i kanten og en lukt som kan minne noe om selleri. De nederste bladene er langstilkete og har bladplater som er dobbelt tredelt slik at et fullstendig utviklet blad består av ni småblad, men ofte kan noen av småbladene mangle eller være sammenvokst. Sideflikene av første orden er ofte bare todelt og minner om en geiteklauv. Planten formerer seg primært vegetativt ved hjelp av underjordiske utløpere fra jordstengelen. Skvallerkål danner derfor gjerne store bestand, og med sitt tette bladverk kan urten lett kvele all annen undervegetasjon.

Skvallerkål regnes som opprinnelig viltvoksende i Mellom-Europas skogstrakter. Ved menneskets hjelp har urten fått vid utbredelse i Europa, Asia og Nord-Amerika. Skvallerkål ble antagelig innført til Norden som medisinplante i middelalderen. I Norge er skvallerkål et forhatt ugras i hager og parker over store deler av landet.

Skvallerkål er ikke nevnt i Urtelisten fra Statens legemiddelverk, og er således formelt å regne som legemiddel. Det er imidlertid en urt som alle kan høste så mye av som de bare orker, og bruke den som mat eller til medisinske formål.

Urtens medisinske virkning

Skvallerkål er en svakt beroligende urt som har urindrivende og betennelseshemmende virkning. Den kan brukes innvortes i form av en urtete laget av bladene, roten eller frøene ved gikt og revmatisme. Utvortes kan man legge på skvallerkålblad i form av en kompress eller vaske med skvallerkålte mot gikt, hemoroider, åreknuter, hudbetennelser og forbrenninger. Knuste blad kan legges på sår og brukes til å lindre kløen etter insektstikk.

Fruktene og bladene av skvallerkål har urindrivende egenskaper og tas innvortes som et avkok eller uttrekk. Det kan brukes ved fordøyelsesbesvær og ved nyre- og blæresykdommer. Uttrekk av fruktene kan tas innvortes samtidig med utvortes behandling med friske blad. Urtete av skvallerkål lages av unge blad, 2 teskjeer til en kopp kokende vann som får trekke i 10 minutter før bladene siles fra. Te av skvallerkålblad sammen med salvie er god medisin mot hoste og lungesykdommer. Et homeopatisk preparat blir laget av den friske planten. Det brukes mot gikt og revmatisme.

Skvallerkål som mat

Skvallerkål kan spises, og unge blad som høstes før planten er kommet i blomst kan være en fin vårgrønnsak. De er rike på vitamin C, og kan brukes i supper, stuinger og forskjellige ovnsretter, gjerne sammen med brennesle (Urtica dioica). Friske unge blad egner seg også utmerket i salater. Med alderen får bladene en besk smak, så derfor bør man unnlate å samle gamle blad.

Et forhatt ugras

Skvallerkål er et velkjent og forhatt ugras som er nærmest umulig å bli kvitt hvis det først har kommet inn i hagen. Selv om urten kan brukes både kulinarisk og medisinsk, er det ikke lurt å plante inn skvallerkål i en urtehage, da planten kan ta fullstendig overhånd. Skal man høste skvallerkål, kan man plukke den der den allerede vokser. Enhver hageeier med skvallerkål i hagen vil bli glad hvis du tilbyr deg å plukke planten!

Det er ingen rapporter om bivirkninger eller kontraindikasjoner når skvallerkål anvendes fornuftig. Uansett er det best å unngå urten under graviditet og amming. Siden skvallerkål angivelig inneholder furanokumariner, bør man unngå hudkontakt når man håndterer urten, og unngå samtidig soleksponering, da det kan føre til fototoksiske hudirritasjoner.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.