Blåknapp er en 25-60 cm høy, flerårig urt med kort, tykk og tvert avskåret jordstengel. Ved basis sitter en rosett med 5-30 cm lange, smalt elliptiske eller omvendt eggformede, glatte eller noe hårete og gjerne flekkete blad. Den snaue stengelen har få blad, og disse er smalere enn basisbladene og kan være noe tannete eller flikete. De 2-3 cm brede, halvkuleformede blomsterhodene sitter på lange skaft og er blå eller blåfiolette (sjelden rosa eller hvit). Alle blomstene i kurven er like store, blomsterkronene har 4 fliker og rosa eller purpurfargede støvbærere som stikker ut. Frukten er en 5 mm stor, hårete nøtt som er innesluttet i ytterbegeret. Planten blomstrer i august og september.

Viltvoksende i Europa, Nordvest-Afrika og det vestlige Sibir. Planten er introdusert og har forvillet seg i det nordøstlige Nord-Amerika og andre steder. I Norge finnes blåknapp i de sørlige delene av Østlandet, men er vanligst i kystområder nordover til Lofoten. Planten forekommer helst på fuktig voksesteder i åpen skog, beitemark, strandberg, lyngheier og myr. Blåknapp finnes sjelden over tregrensen.

Rotstokken av planten kan anvendes, sjeldnere blir blomster, blad og plantesaften fra de friske overjordiske delene brukt. Rotstokkene samles om våren eller like etter blomstring om høsten, mens de overjordiske delene samles når planten står i blomst. Urten kan tørkes for seinere bruk.

Blåknapp inneholder bl.a. garvestoffer, saponiner, glykosider (skabiosid og dipsakan), stivelse, kaffesyre og mineralsalter.

Astringerende (sammentrekkende), sårhelende, betennelsesdempende, magestyrkende, svettedrivende, febersenkende, slimløsende, urindrivende, mykgjørende på slimhinnene, rensende, driver ut parasitter og innvollsorm.

Har i folkemedisinen vært brukt som en slimløsende og astringerende te eller gurglevann ved feber, betennelser i munnhulen og tidlige stadier av luftveislidelser som halsbetennelse, hoste og bronkitt. Utvortes ved skrammer, blemmer, opphovninger, skabb, hundebitt og bitt av giftige dyr, ringorm og andre utslett (kan her også brukes innvortes), skurv og flass. Urten har i tidligere tiders medisin også vært brukt ved innvollsorm, epilepsi, trøske, gonoré og pest.

Det vitenskapelige navnet på blåknapp var tidligere Scabiosa succisa, der slektsnavnet Scabiosa viser til at urten i tidligere tider har vært brukt til behandling av skabb og lignende hudplager med kløe. Dette kan komme fra signaturlæren, da de fleste artene i kardeborrefamilien har frøhoder som klør. Succisa betyr avbitt eller å skjære av, og sikter til den "avbitte" roten. Navnet skal ha oppstått fra en legende som forteller at djevelen ble så opprørt over denne nyttige medisinplanten som helbredet så mange, at han bet av et stykke av roten for at planten på den måten skulle miste sin kraft til å helbrede sykdommer. Det folkelige norske navnet djevlebett, det danske djævelsbid og det engelske Devil’s Bit Scabious viser alle til denne legenden. Det vitenskapelige artsnavnet pratensis kommer av det latinske ordet pratum, som betyr eng, og betyr at planten vokser på enger.

Bruk av blåknapp i eldre tid

Blåknapp ble trolig tatt i bruk som medisinplante i Europa i middelalderen. Planten nøt en tid stor anseelse, antagelig på grunn av signaturlæren. De mørke flekkene som ofte dannes på bladene ble tatt som tegn på at planten kunne brukes mot flekkvis opptredende utslett, som fregner, fødselsmerker, helvetesild og andre misfarginger eller skjønnhetsfeil i huden. I middelalderen ble planten kalt herba scabiosa, som betyr "skabbplante". Ikke bare skabb (en kløende hudinfeksjon forårsaket av en midd), men også utvendige sår, bitt av giftige dyr, ringorm, trøske, innvollsorm, epilepsi og gonoré kunne behandles med blåknapp. Til og med pesten ble rapportert å kunne bli helbredet med roten av denne urten. I folkemedisinen har planten ellers blitt brukt til å behandle hundebitt. Da ble såret vasket med vann hvor blåknapp har vært bløtlagt og etterpå la man blad av blåknapp på såret for å fullføre helingen.

Et avkok av planten ble angitt å kunne brukes som gurglevann ved betennelser i munnhulen, halsbetennelse og bronkitt, og urten har ry for å kunne fjerne innvollsorm. Det er få opplysninger om folkemedisinsk bruk av blåknapp i Norge.

Medisinsk bruk av blåknapp

Blåknapp er sjelden brukt i våre dagers medisin, men man kan bruke et avkok av rotstokken som et slimløsende middel ved hoste, halsbetennelse, bronkitt, feber og innvendige betennelser. Når blåknapp ble brukt av urteleger til godt inn på 1900-tallet, var det primært som et middel mot hoste og feber, til en rensende vask av hud som klør, som hodevask ved flass og for å stimulere helbredelsen av skader og sår. I urtemedisinen er planten ellers kjent som en svettedrivende urt (som dermed kan virke febersenkende) og som et middel som kan mykgjøre slimhinner.

Det synes klart at utvortes bruk av den friske plantesaften er effektivt til å lindre kløende hudplager, men om planten har noen antimikrobiell eller immunstyrkende virkning er ennå ikke bevist. De mange henvisningene til at urten var effektiv mot pest kan verken bekreftes eller avkreftes. Det mangler i det hele tatt vitenskapelige studier som viser at urten har noen medisinsk virkning, men det betyr ikke nødvendigvis at blåknapp er uvirksom.

Anvendelse og dosering

1-2 g av den tørkede, knuste roten tilberedes med en kopp kokende vann til te som kan inntas tre til fire ganger daglig. Til å bade infiserte sår og byller, brukes 5 g av den tørkede, oppskårne roten som kokes i 15 minutter i ½ liter vann og deretter siles. En tinktur fremstilles av 1 del tørket og opphakket rot til 10 deler 60 % sprit. Dette skal stå i minst én uke før det filtreres. Friske blad av blåknapp har ellers vært brukt som ingrediens i "blodrensende" salater. De tykke, blanke bladene til blåknapp har tidligere vært anvendt til å gi ull en grønn farge.

I tilgjengelige kilder er det ikke funnet noen opplysninger om bivirkninger eller kontraindikasjoner når det gjelder blåknapp. Det er lite trolig at det er noen fare knyttet til å anvende urten i fornuftige doser.

Barker, Julian: The Medicinal Flora of Britain & Northwestern Europe.  Kent, Winter Press 2001.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.