Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > MARIANØKLEBLOM   

MARIANØKLEBLOM
Primula veris
 
ANDRE NORSKE NAVN
Maria nøklebånd, dvergnykkel, teblom, himmelsnykkel. 
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Primula veris L.
Primula officinalis (L.) Hill.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SAMISK:  Giđđačalbmi.
SVENSK:  Gullviva / Gökblomma / Himmelsnycklar / Jungfru Marie nycklar / Oxlägg / S:t Pärs nycklar / Sankt Pers nycklar.
DANSK:  Hulkravet kodriver / Jomfru Marias nøgleknippe / Peters hue.
FINSK:  Kevätesikko.
ENGELSK:  Cowslip / Cowslip primrose / Oxlip / Primrose / Paigles / Peagles / Fairy cups / Herb Peter / Key flower / Key of heaven / Mayflower / Our lady's keys / Palsywort / Petty mulleins / Yellow star of Bethlehem.
TYSK:  Echte Schlüsselblume / Duftende Schlüsselblume / Himmelschlüssel / Primel / Schlüsselblume. Frühlings-Schlüsselblume / Wiesen-Primel / Wiesen-Schlüsselblume.
FRANSK:  Primevère officinale.
SPANSK:  Primavera / Primula.
 
FAMILIE
Nøkleblomfamilien (Primulaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av marianøkleblom
Tegninger av marianøkleblom

BOTANISK BESKRIVELSE
Marianøkleblom er en flerårig urt som blir 10-40 cm høy. Bladene er eggformede, uregelmessig tannet, dunhåret på undersiden og med tydelige nerver. De sitter i en rosett som utvikles fra en kraftig jordstengel. Blomsterstengelen er håret, stiv og opprett, og det sitter flere blomster på hver stengel (til forskjell fra kusymre som bare har en blomst på hver stengel). Blomstene har et rørformet, gulgrønt beger og gule rørformede kronblad med en oransje flekk ved basis. Blomstene er først hengende, men retter seg opp etter bestøvningen.
 
UTBREDELSE
Viltvoksende i store deler av Europa, unntatt lengst i nord. I Norge er marianøkleblom vanligst i de varmere områdene av Østlandet, særlig i Oslofjordområdet. Planten har sin vestgrense ved Kristiansand. Arten finnes ellers ganske vanlig i Trøndelagsfylkene. Lenger nord i landet kan den være forvillet fra hager.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Rotstokken, bladene og blomstene med begerblad benyttes medisinsk. Primulae radix: Marianøkleblom rot. Primula flos (evt. Primula flores): Marianøkleblom blomst. Roten lukter anis og har en ubehagelig, rivende smak. Blomsterdrogen mangler lukt og har en søtaktig smak. Roten må samles enten før planten blomstrer, eller om høsten. Blomstene plukkes når planten blomstrer om våren. Samle bare det som trengs og la mange planter stå igjen, slik at arten ikke utryddes på det aktuelle voksestedet. Skal man anvende marianøkleblom som medisin, bør man satse på å bare bruke dyrkede planter, da arten lett kan bli for hardt beskattet i naturen. Hagenøkleblom (Primula elatior) kan brukes på samme måte som marianøkleblom.
 
INNHOLDSSTOFFER
Roten inneholder tritrepensaponiner, fenolglykosider (primaverin og primulaverin), flavonoider, små mengder garvestoffer og eterisk olje (0,01 %). Fenolglykosidene brytes ned til salisylsyrederivater ved lagring. Blomstene og bladene inneholder opptil 2 % saponin, og bladene inneholder i tillegg noe vitamin C.
 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Slimløsende, hostedempende, beroligende, krampeløsende, betennelseshemmende, astringerende, blodårestyrkende, svettedrivende, urindrivende og svakt avførende. 
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Hoste, bronkitt, forkjølelse, katarrer, kikhoste, astma, allergiske lidelser, nevroser, nervøst stress, hodepine, søvnløshet, rastløshet, hyperaktivitet, revmatisme, gikt, leddsmerter, nevralgier, rynker og solbrenthet.
 

 
MARIANØKLEBLOM

Slektsnavnet Primula betyr "den første om våren", og viser til at dette er en vårblomstrende plante. Det norske navnet nøkleblom antas å komme av likheten mellom blomsterstanden og middelalderens nøkler, eller et nøkkelknippe. Mange sagn knytter seg til marianøkleblom, bl.a. et som forteller at Jomfru Maria mistet nøkkelen til himmelporten ned på jorda, og der den falt ned vokste det opp marianøkleblom som skulle vise hvor hun kunne finne den igjen. Den hellige Hildegard von Bingen, som levde på 1100-tallet, kalte marianøkleblom for Himmelschlüssel, og også fra norske dialekter er navn som himmelsnykkel kjent.

Tradisjonell bruk av marianøkleblom

Marianøkleblom er blitt brukt i form av te, vin og tinktur (sprituttrekk), og er blitt anvendt mot en rekke sykdommer og plager. Blant annet ble urten i eldre tid brukt mot forstyrrelser i sentralnervesystemet, for eksempel epilepsi, skjelving, søvnløshet og svimmelhet. Den hellige Hildegard anbefalte urten mot melankoli. Ellers har te av marianøkleblom og kusymre (Primula vulgaris) vært anvendt som urindrivende og blodrensende middel ved gikt og revmatisme. I folkemedisinen har man dessuten brukt urten mot nevralgier (nervesmerter) og migrene, samt mot plager under menstruasjonen og i overgangsalderen.

Effektiv ved luftveisplager

Det er primært røttene og blomstene av planten som benyttes i urtemedisinen. Begge drogene virker beroligende, slimløsende, krampeløsende og betennelseshemmende, men røttene regnes som mer kraftfulle enn blomstene.

Marianøkleblom brukes innvortes primært ved plager i luftveiene, som forkjølelse, bronkitt, katarrer, tørr hoste, kikhoste og astma. Ved hardnakket hoste, når man har problemer med å få opp slim fra luftveiene, kan behandling med saponinholdige legeplanter som marianøkleblom være virkningsfullt. Spesielt anbefales marianøkleblom ved kronisk bronkitt og hoste hos eldre. Primularot er derfor ofte en bestanddel i teblandinger mot hoste. Medisinsk kan primularot være en fullgod erstatter for den dyrere roten av senega (Polygala senega). Bladene av marianøkleblom har samme egenskaper som roten, men noe svakere virkning.

En beroligende urt

Den beroligende virkningen til marianøkleblom utnyttes ved søvnvansker, hyperaktivitet og rastløshet. Friske eller tørkede blomster (evt. bladene) i en urtete kan også være et bra middel mot spenningsrelatert hodepine. Urtete av marianøkleblom virker dessuten svettedrivende, urindrivende og svakt avførende. Brukes tørkede blomster, kan en normal dosering være te av 1-2 g blomster inntil tre ganger daglig.

Brukt av marianøkleblom mot gikt

Det er innholdet av salisylater i roten som forklarer hvorfor røtter av marianøkleblom i store deler av Europa har vært brukt til behandling av gikt. Denne anvendelsen er bakgrunnen for at røttene i mange gamle urtebøker kalles Radix arthritica.

Utvortes bruk av marianøkleblom

Marianøkleblom kan brukes utvortes i form av omslag ved nevralgier i ansiktet, leddsmerter, hudblemmer og solbrenthet. Uttrekk av planten i destillert vann har vært brukt som ansiktsvann mot misfarging og rynker, og en urtete laget av blomstene kan brukes som hårskyllemiddel for å gjøre håret skinnende, bløtt og velluktende. Uttrekket er også bra til vask av fet hud med tilstoppede porer.

Innholdsstoffenes virkning

Det er gjort få vitenskapelige undersøkelser omkring innholdsstoffene i marianøkleblom og deres virkning. Planten inneholder garvestoffer som er astringerende (sammentrekkende), og selv om mengden av dem er liten, kan dette forklare urtens tradisjonelle bruk i hudkremer og lotioner. Saponinene er viktigst med tanke på den slimløsende virkningen, mens flavonoidene står for den krampeløsende og betennelseshemmende effekten.

Marianøkleblom som mat

I matlagingen kan man bruke bladene av marianøkleblom i salater, eller som fyll i kjøtt. Skal man spise blomstene, må man fjerne alt det grønne, så man bare sitter igjen med den gule blomsten, som smaker svært godt. Blomstene kan dessuten kandiseres og anvendes i desserter og kaker. Av blomstene lagde man tidligere en medisinsk vin som hadde ry for å styrke nervesystemet. Blomstene, og friske eller tørkede blad kan brukes til te. Tørkede blomster og oppmalt rot dufter godt og kan brukes i duftkrukker.

Magiske egenskaper til marianøkleblom

Det blir sagt at en bukett med blomster av marianøkleblom i hjemmet vil gjøre at man føler fred og velvære. For å skremme bort uønskede besøkende, kan man legge tørkete marianøkleblomster under dørmatten ved inngangsdøren. Å bade i et uttrekk av marianøkleblomster sies å gjenskape tapt ungdom. Man lager en urtete ved å la to spiseskjeer av den tørkede urten trekke i varmt vann en halv time og tilsette den avsilte teen til badevannet. Hvis man har urten nær seg, vil det være til hjelp for å finne tapte gjenstander og skjulte skatter, og det vil minne deg på alle de rike gavene som livet gir.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Marianøkleblom er giftig i større mengder. En for høy dosering vil kunne irriterer slimhinnene i magetarmkanalen og gi oppkast og diaré. Bruk ikke marianøkleblom under graviditet, ved allergi for aspirin eller samtidig med blodfortynnende medisin. Noen Primula-arter kan gi en form for kontakteksem som kjennetegnes ved et utslett på hender og underarmene. Overømfintlige personer bør derfor unngå å håndtere Primula-planter.

 

Flere bilder av marianøkleblom
KILDER
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses. London, Dorling Kindersley 2002.
Bremness, Lesley: Den store urteboken.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag A/S 1990.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo, N.W. Damm & Søn 2003.
Christophersen, Erling: Norske medisinplanter.  Oslo, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) 1960.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Gregg, Susan: The Complete Illustrated Encyclopedia of Magical Plants.  Beverly, Massachusetts, Fair Winds Press 2008.
Gunderson Genz, Randi: Hildegard av Bingens urtehage.  Oslo, Pax Forlag A/S 1998.
Hermansen, Pål: Kystens vakre vekster.  Oslo, Universitetsforlaget 1990.
Hlava, B.; F. Pospisil & F. Stary: Plantekosmetik.  Forlaget Lina 1987.
Hoffmann, David: The New Holistic Herbal.  Boston, Element Books Ltd. 1990.
Høeg, Ove Arbo: Planter og tradisjon.  Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974.
Juneby, Hans Bertil: Fytomedicin - en fickhandbok om medicinalväxter.  Gamleby, Artaromaförlaget 1999.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
McVicar, Jekka: Urter for kropp og sjel.  Oslo, Hilt og Hansteen 1996.
McVicar, Jekka: Til å spise opp. Blomster og planter i mat og drikke.  Oslo, Hilt & Hansteen 1998.
Nielsen, Harald: Lægeplanter og trolddomsurter.  København, Politikens Forlag A/S 1976.
Norman, Edle Catharina og Sofie Grøntvedt Railo: Norges spiselige planter og bær. Vilt, vakkert og velsmakende fra tidlig vår til sen høst.  Oslo, J.M. Stenersens Forlag AS 2015.
Pahlow, M.: Mitt eget planteapotek.  Oslo, Kolibri Forlag 1986.
Peirce, Andrea: The American Pharmaceutical Association Practical Guide to Natural Healing.  New York, William Morrow and Company, Inc. 1999.
Van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World. Portland, Oregon, Timber Press 2004.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Denne siden ble sist endret 03.03.2023
Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn