MARIANØKLEBLOM |
Primula veris |
|
ANDRE NORSKE NAVN |
Maria nøklebånd, dvergnykkel, teblom, himmelsnykkel. |
|
VITENSKAPELIG NAVN
/ SYNONYMER |
Primula veris
L. |
Primula officinalis (L.) Hill. |
|
NAVN
PÅ ANDRE SPRÅK |
SAMISK: Giđđačalbmi. |
SVENSK: Gullviva / Gökblomma / Himmelsnycklar / Jungfru Marie nycklar
/ Oxlägg / S:t Pärs nycklar / Sankt Pers nycklar. |
DANSK: Hulkravet
kodriver / Jomfru Marias nøgleknippe / Peters hue. |
FINSK:
Kevätesikko. |
ENGELSK: Cowslip
/ Cowslip primrose / Oxlip / Primrose / Paigles / Peagles / Fairy cups
/ Herb Peter / Key flower / Key of heaven / Mayflower / Our lady's keys
/ Palsywort / Petty
mulleins / Yellow star of Bethlehem. |
TYSK: Echte Schlüsselblume
/ Duftende Schlüsselblume / Himmelschlüssel / Primel / Schlüsselblume. Frühlings-Schlüsselblume
/ Wiesen-Primel / Wiesen-Schlüsselblume. |
FRANSK: Primevère
officinale. |
SPANSK:
Primavera
/ Primula. |
|
FAMILIE |
Nøkleblomfamilien (Primulaceae). |
|
|
|
BOTANISK
BESKRIVELSE |
Marianøkleblom er en flerårig
urt som blir 10-40 cm høy. Bladene er eggformede, uregelmessig tannet, dunhåret på
undersiden og med tydelige nerver. De sitter i en rosett som utvikles fra en
kraftig jordstengel. Blomsterstengelen er håret, stiv og opprett, og det sitter
flere blomster på hver stengel (til forskjell fra kusymre som bare har en
blomst på hver stengel). Blomstene har et rørformet, gulgrønt beger og gule
rørformede kronblad med en oransje flekk ved
basis. Blomstene er først hengende, men retter seg opp
etter bestøvningen. |
|
|
UTBREDELSE |
Viltvoksende i store
deler av Europa, unntatt lengst i nord.
I Norge er marianøkleblom vanligst i de varmere områdene av Østlandet, særlig i
Oslofjordområdet. Planten har sin vestgrense ved Kristiansand. Arten finnes
ellers ganske vanlig i Trøndelagsfylkene. Lenger nord i landet kan den
være forvillet fra hager. |
|
|
DROGER
/ ANVENDTE
PLANTEDELER |
Rotstokken, bladene og blomstene med begerblad
benyttes medisinsk. Primulae
radix: Marianøkleblom rot. Primula flos (evt. Primula flores): Marianøkleblom blomst.
Roten lukter anis og har en ubehagelig, rivende smak. Blomsterdrogen mangler lukt og har en søtaktig
smak.
Roten må samles enten før planten blomstrer, eller om høsten. Blomstene
plukkes når planten blomstrer om våren. Samle bare det som trengs og la mange
planter stå igjen, slik at arten ikke utryddes på det aktuelle
voksestedet. Skal man anvende marianøkleblom som medisin, bør man satse på
å bare bruke dyrkede planter, da arten lett kan bli for hardt
beskattet i naturen. Hagenøkleblom (Primula elatior) kan
brukes på samme måte som marianøkleblom. |
|
|
INNHOLDSSTOFFER |
Roten inneholder tritrepensaponiner, fenolglykosider (primaverin og primulaverin), flavonoider,
små mengder garvestoffer og eterisk olje (0,01 %). Fenolglykosidene brytes
ned til salisylsyrederivater ved lagring.
Blomstene og bladene inneholder opptil 2 % saponin, og bladene
inneholder i tillegg noe vitamin C. |
|
|
URTENS
EGENSKAPER OG VIRKNING |
Slimløsende,
hostedempende, beroligende, krampeløsende, betennelseshemmende,
astringerende, blodårestyrkende, svettedrivende, urindrivende og svakt avførende. |
|
|
URTEN
KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER |
Hoste,
bronkitt, forkjølelse, katarrer, kikhoste, astma, allergiske lidelser, nevroser, nervøst stress, hodepine, søvnløshet,
rastløshet, hyperaktivitet, revmatisme, gikt, leddsmerter, nevralgier,
rynker og solbrenthet. |
|
|
 |
|
MARIANØKLEBLOM |
Slektsnavnet Primula
betyr "den første om våren", og viser til at dette er en vårblomstrende
plante. Det norske navnet nøkleblom antas å komme av likheten
mellom blomsterstanden og middelalderens nøkler, eller et nøkkelknippe.
Mange sagn knytter seg til marianøkleblom, bl.a. et som forteller at
Jomfru Maria mistet nøkkelen til himmelporten ned på jorda, og der den
falt ned vokste det opp marianøkleblom som skulle vise hvor hun kunne
finne den igjen. Den hellige
Hildegard von Bingen, som levde på
1100-tallet, kalte marianøkleblom for Himmelschlüssel, og også
fra norske dialekter er navn som himmelsnykkel kjent.
Tradisjonell bruk av
marianøkleblom
Marianøkleblom er blitt
brukt i form av te, vin og tinktur (sprituttrekk), og er blitt anvendt
mot en rekke sykdommer og plager. Blant annet ble urten i eldre
tid brukt mot forstyrrelser i sentralnervesystemet, for eksempel
epilepsi, skjelving, søvnløshet og svimmelhet. Den hellige Hildegard
anbefalte urten mot melankoli. Ellers har te av marianøkleblom og
kusymre
(Primula vulgaris) vært anvendt som urindrivende og
blodrensende middel ved gikt og revmatisme. I folkemedisinen har man
dessuten brukt urten mot nevralgier (nervesmerter) og migrene, samt mot
plager under menstruasjonen og i overgangsalderen.
Effektiv ved
luftveisplager
Det er primært røttene
og blomstene av planten som benyttes i urtemedisinen. Begge drogene virker
beroligende, slimløsende, krampeløsende og betennelseshemmende, men røttene
regnes som mer kraftfulle enn blomstene.
Marianøkleblom brukes
innvortes primært ved plager i luftveiene, som forkjølelse, bronkitt,
katarrer, tørr hoste, kikhoste og astma. Ved hardnakket hoste, når man
har problemer med å få opp slim fra luftveiene, kan behandling med
saponinholdige legeplanter som marianøkleblom være virkningsfullt.
Spesielt anbefales marianøkleblom ved kronisk bronkitt og hoste hos
eldre. Primularot er derfor ofte en bestanddel i
teblandinger mot hoste. Medisinsk kan primularot være en fullgod
erstatter for den dyrere roten av senega (Polygala senega). Bladene av marianøkleblom har
samme egenskaper som roten, men noe svakere virkning.
En beroligende urt
Den beroligende
virkningen til marianøkleblom utnyttes ved søvnvansker, hyperaktivitet
og rastløshet. Friske eller tørkede blomster (evt. bladene) i
en urtete kan også være et bra middel mot spenningsrelatert hodepine.
Urtete av marianøkleblom virker dessuten svettedrivende, urindrivende og
svakt avførende. Brukes tørkede blomster, kan en normal dosering være
te av 1-2 g blomster inntil tre ganger daglig.
Brukt av marianøkleblom mot gikt
Det er innholdet av
salisylater i roten som forklarer hvorfor røtter av marianøkleblom i
store deler av Europa har vært brukt til behandling av gikt. Denne
anvendelsen er bakgrunnen for at røttene i mange gamle urtebøker kalles Radix
arthritica.
Utvortes bruk av
marianøkleblom
Marianøkleblom kan
brukes utvortes i form av omslag ved nevralgier i ansiktet, leddsmerter,
hudblemmer og solbrenthet. Uttrekk av planten i destillert vann har vært
brukt som ansiktsvann mot misfarging og rynker, og en urtete laget av
blomstene kan brukes som hårskyllemiddel for å gjøre håret skinnende,
bløtt og velluktende. Uttrekket er også bra til vask av fet hud med
tilstoppede porer.
Innholdsstoffenes
virkning
Det er gjort få
vitenskapelige undersøkelser omkring innholdsstoffene i marianøkleblom
og deres virkning. Planten inneholder garvestoffer som er astringerende
(sammentrekkende),
og selv om mengden av dem er liten, kan dette forklare urtens
tradisjonelle bruk i hudkremer og lotioner. Saponinene er viktigst med
tanke på den slimløsende virkningen, mens flavonoidene står for den
krampeløsende og betennelseshemmende effekten.
Marianøkleblom som
mat
I matlagingen kan man
bruke bladene av marianøkleblom i salater, eller som fyll i kjøtt.
Skal man spise blomstene, må man fjerne alt det grønne, så man bare sitter
igjen med den gule blomsten, som smaker svært godt. Blomstene kan
dessuten kandiseres og anvendes
i desserter og kaker. Av blomstene lagde man tidligere en medisinsk vin
som hadde ry for å styrke nervesystemet. Blomstene, og friske eller
tørkede blad kan brukes til te. Tørkede blomster og oppmalt rot
dufter godt og kan brukes i duftkrukker.
Magiske egenskaper til marianøkleblom
Det blir sagt at en
bukett med blomster av marianøkleblom i hjemmet vil gjøre at man føler
fred og velvære. For å skremme bort uønskede besøkende, kan man legge
tørkete marianøkleblomster under dørmatten ved inngangsdøren. Å bade i
et uttrekk av marianøkleblomster sies å gjenskape tapt ungdom. Man lager
en urtete ved å la to spiseskjeer av den tørkede urten trekke i varmt
vann en halv time og tilsette den avsilte teen til badevannet. Hvis man
har urten nær seg, vil det være til hjelp for å finne tapte gjenstander
og skjulte skatter, og det vil minne deg på alle de rike gavene som
livet gir. |
|
Advarsler,
bivirkninger og kontraindikasjoner
Marianøkleblom
er giftig i større mengder. En for høy dosering vil kunne irriterer slimhinnene i
magetarmkanalen og gi oppkast og diaré.
Bruk ikke marianøkleblom under graviditet, ved allergi for aspirin eller samtidig med
blodfortynnende medisin.
Noen Primula-arter kan gi en form for kontakteksem som kjennetegnes ved et utslett på hender og underarmene. Overømfintlige personer bør
derfor unngå å håndtere Primula-planter. |
|
 |
Flere bilder av
marianøkleblom |
|
KILDER |
Bown,
Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of
Herbs & Their Uses. London, Dorling
Kindersley 2002. |
Bremness,
Lesley: Den store urteboken. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag A/S 1990. |
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo,
N.W. Damm
& Søn 2003. |
Christophersen, Erling:
Norske medisinplanter. Oslo, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) 1960. |
Forlaget Det
Beste: Våre medisinske planter.
Oslo, Det Beste A/S 1984. |
Gregg, Susan: The Complete
Illustrated Encyclopedia of Magical Plants. Beverly, Massachusetts,
Fair Winds Press 2008. |
Gunderson
Genz, Randi: Hildegard
av Bingens urtehage. Oslo, Pax Forlag
A/S 1998. |
Hermansen,
Pål: Kystens vakre vekster.
Oslo,
Universitetsforlaget 1990. |
Hlava,
B.; F. Pospisil & F. Stary: Plantekosmetik. Forlaget Lina 1987. |
Hoffmann, David: The
New Holistic Herbal.
Boston,
Element Books Ltd. 1990. |
Høeg,
Ove Arbo: Planter og tradisjon. Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974. |
Juneby, Hans Bertil: Fytomedicin - en fickhandbok om medicinalväxter. Gamleby, Artaromaförlaget
1999. |
Mabey,
Richard: Politikens bog om helbredende urter.
Politikens Forlag 1989. |
McVicar,
Jekka: Urter for kropp og sjel. Oslo, Hilt og Hansteen 1996. |
McVicar,
Jekka: Til å spise opp. Blomster og planter i mat og drikke.
Oslo, Hilt & Hansteen 1998. |
Nielsen,
Harald: Lægeplanter og trolddomsurter.
København,
Politikens Forlag A/S 1976. |
Norman, Edle Catharina og Sofie
Grøntvedt Railo: Norges spiselige planter og
bær. Vilt, vakkert og velsmakende fra tidlig vår til sen høst. Oslo,
J.M. Stenersens Forlag AS 2015. |
Pahlow,
M.: Mitt eget planteapotek. Oslo, Kolibri
Forlag 1986. |
Peirce, Andrea: The
American Pharmaceutical Association Practical Guide to Natural Healing.
New York, William
Morrow and Company, Inc. 1999. |
Van Wyk, Ben-Erik &
Michael Wink:
Medicinal Plants of the World. Portland, Oregon, Timber Press 2004. |
|
|
 |
VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved
bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for
eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten
eller preparater hvor urten inngår.
|
©
Urtekilden |
Tekst
og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken
elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden. |
Denne siden
ble sist endret 03.03.2023 |
Indeks norske navn |
Indeks vitenskapelige navn |
|
|
|